1932 Kjelstrup

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

Fra protestantismen til Moderkirken

SMÅSKRIFTER TIL SANNHETENS FORSVAR

Nr 5 - Fra protestantismen til Moderkirken

Ved sogneprest dr. K. Kjelstrup

St. Olav Forbunds Forlag, Oslo, 2det opplag

Imprimatur. Oslo, 18. Aprilis 1932. H. Irgens, Adm. apost.


Innledning.

I dette lille hefte refereres en samtale mellom en norsk protestant av den dannede klasse - la oss kalle ham A. og en katolsk geistlig. Visstnok har forfatteren aldri hørt om en samtale som ord til annet lød som den her refererte, men jeg gjør uttrykkelig oppmerksom på at de tanker hr. A. fremsetter har jeg gjentatte ganger hørt uttale av protestanter (som tok det alvorlig med sin kristentro), når de var kommet i nærmere berøring med Moderkirken. Og de uttalelser som tillegges statskirkelige geistlige, har jeg selv hørt av lutherske presters munn ord til annet.

Det splidaktige rike.

A: "Det er uro og tvil som bringer meg til å banke på Deres dør, hr. pastor. jeg tilhører den norsk-lutherske statskirke og kommer fra et troende hjem, hvor kristendommen var mer enn et tomt navn - d.v.s. mer enn leilighetsvise stemninger, jule- og konfirmasjonslyrikk o.1. Det er de kirkelige foreteelser i vårt land i disse tider som har gjort meg urolig. jeg er efter alvorlige overveielser kommet til det standpunkt at spørsmålet: "Er katolisismen allikevel den eneste ekte og opprinnelige form for kristendommen?" fremstiller seg for meg og krever sin besvarelse med bydende nødvendighet."

Presten: "Vil De gi meg et lite innblikk i de tanker og overveielser som har bragt Dem til å vende blikket mot Moderkirken?"

A: "Meget gjerne. La meg si Dem med en gang at jeg allerede lenge har følt meg pinlig berørt av de protestantiske trossamfunns splid og uenighet. Sektvesenets herjinger i de brede lag av vårt folk og de liberale teologers fornektelser og forargerlige dobbeltspill har mer enn en gang bragt meg til med engstelse å spørre- "Hvor bærer dette hen?" jeg kunde umulig - som sa mange overfladiske protestanter i vårt land - slå meg til ro med den løgnaktige og intetsigende frase: "Tross all splid er vi dog enige i hovedsaken." Tvert imot! jeg måtte uvilkårlig tenke på den skjebne Kristus har forutsagt for hvert samfunn som er "splidaktig med seg selv": "Ethvert rike som er splidaktig med seg selv, skal bli lagt øde, og ingen stad og intet hus som er uenig med seg selv vil bestå." (Matt. 12, 25.) De evindelige stridigheter som rett som det er blusser opp mellom statskirkeprestene snart om det ene snart om det annet spørsmål i tros- og sedelæren, må nødvendigvis vekke uro blant tenkende lutheranere. jeg har med stigende forferdelse vært vitne til at menn som fornekter selve kristentroens grunnleggende sannheter, som f. eks. Treenigheten, Kristi guddom, Forsoningen o.s.v. rolig får beholde sine geistlige stillinger. Skjønt jeg har gledet meg over at menn som f. eks. professor Hallesby, biskop Lunde o. a. leilighetsvis har ropt et varsko mot fornektelsen, må jeg dog tilstå at jeg alltid har følt meg frastøtt av den indremisjonske kristendomtype som disse menn gjerne representerer - denne bedehuskristendom av metodistisk-reformert tilsnitt med sitt legpredikantvesen og sin dømmesyke, trangsynt som den er og blottet for kirkelig kultur. Ved siden av denne lavkirkelige, pietistiske retning har vi riktignok også geistlige av en annen støpning, menn som er positivt troende kristne, som respekterer kirkelig kultur og kirkelig tradisjon. Til disse siste har vi imidlertid hørt svært lite, når de liberale og de konservative teologer tørnet sammen. Det er indremisjonsfolket som har tatt kampen opp mot den liberale teologi. De vil nok innrømme, hr. pastor, at med all denne forvirring og strid for øye må en dyperetenkende protestant føle seg utrygg i den norsk-lutherske statskirke. Kirkedepartementet kan faktisk påtvinge oss prester snart av en retning, snart av en annen. I den ene menighet kan man ha en prest som forkynner det gamle korsets evangelium, men trekker legpredikanter og emissærer med sin totale mangel på kirkelig kultur inn i gudshuset. I den annen har man en prest som er fullblods unitar og hvis hele forkynnelse bare er magre fraser og tomme talemåter."

Presten: "De har rett i at alvorlige lutheranere må engstes ved slike foreteelser. Tenkte De da ikke for å unnslippe det statskirkelige kaos på å slutte Dem til en eller annen av de mindre sekter her i landet? Vi har jo en masse av dem: metodister, baptister, frikirkelige, pinsevenner, advent ister, russelianere o.s.v."

A: "Nei, det kunde aldri falle meg inn! Bare sådanne "møtegudstjenester" med "vitnesbyrd", kaffeservering, gitarklimpring og all sin skrikende mangel på høyhet, verdighet og religiøs kultur er det meg en estetisk lidelse å overvære. Dessuten visste jeg jo at det for tiden ikke finnes et protestantisk samfunn på jorden som ikke er et bytte for kiv og splid. Over alt passer Kristi ord om "det splidaktige rike".

II. En hjord og en hyrde.

Presten: "Så vendte De altså blikket mot den gamle Moderkirke?"

A: "Nei, ennu ikke. Foreløbig bestemte jeg meg til å avvente begivenhetenes gang. Kanskje Gud ville vise meg hva jeg burde gjøre. jeg må imidlertid tilstå at min tro på protestantismens berettigelse og reformasjonen som et verk av Guds ånd hadde fått et grunnskudd, og min uro tiltok istedenfor å avta. Når det allikevel ikke falt meg inn å tenke på Moderkirken som den reddende ark i rasjonalismens og det religiøse anarkis syndflod, skyldtes det bare de fra barneårene av innpodede fordommer som er gått oss protestanter i blodet."

Presten: "Hva var det da som tross alt bragte Dem til å ofre våre fedres tro Deres oppmerksomhet?"

A: Jeg så tilfeldigvis en dag i et blad en beretning om de store overganger til den katolske kirke i Amerika, England, Holland, Danmark og nu i det siste også i Tyskland. Jeg måtte jo innrømme - så lite jeg enn kjente til katolisismen - at dette verdens eldste og største kirkesamfunn aldri har gått på akkord med tidsånden, aldri har latt seg imponere av skriket. Jeg begynte å misunne katolikkene deres trygghet og den majestetiske enighet hvormed de i alle verdens land bekjenner den sanne tro. Dessuten måtte jeg jo innrømme at hva man enn hadde å si på den katolske kirke, den hadde iallfall aldri fornektet en eneste av de fundamentale sannheter vi konservative lutheranere også fastholder. jeg mintes enn videre fra kirkehistorien hvorledes den katolske Moderkirke overlevde alle de første århundrers sektdannelser og hvordan den har trosset reformasjonens og kulturkampenes stormer. Da var det at det reiste seg for meg et spørsmål som jeg for år tilbake på forhånd ville ha avvist som latterlig: Skulle den enige, majestetiske katolske kirke som svarer så nøye til Skriftens uavviselige krav på enhet i tro og gudsdyrkelse (Efes. 4, 3-6 o.a.) allikevel fremdeles være Kristi eneste legitime kirke? Skulle Luther og de andre sektstiftere i det 16. århundre allikevel ha feilet ved å bryte med den og bygge sine privatkapeller omkring denne veldige katedral, hvis annaler rekker helt tilbake til aposteltiden?"

Presten: "Men gjorde ikke Deres fordommer innsigelser mot en sådan slutning? Har jeg forstått Dem rett, kjente De jo Kirkens lære bare gjennom de ensidige og misvisende protestantiske fremstillinger?"

A: Jo, De har rett, hr. pastor! De dypt inngrodde fordommer mot Moderkirken meldte seg snart med sine stereotype innvendinger. Skjønt jeg måtte innrømme at det alene var i den katolske kirke Kristi ord om "en hjord og en hyrde" gikk i oppfyllelse, og at den alene svarer til det billede Skriften tegner av Kristi kirke, begynte jeg dog å resonnere med meg selv omtrent som så: Ja, ganske visst er det noe besnærende ved den katolske kirkes veldige historie og storslagne enhet, men det er jo notorisk at den på mange måter har fordunklet og forvandlet Kristi evangelium. Med sin "ufeilbare" pave, sitt herskesyke hierarki, sine inkvisisjonsdomstoler o.s.v. representerer den jo et livssyn som kunde passe i Middelalderen, men ikke hører hjemme i det tyvende århundre."

Presten: "Det lyktes Dem altså ikke med disse banale innvendinger, hentet fra fordommenes verden, å slukke Deres våknende interesse for den gamle Moderkirke?"

A: "Nei, dertil hadde jeg sett for meget av protestantismens grenseløse splid og uenighet. Men jeg bestemte meg til å gå i en katolsk gudstjeneste, for om mulig å få mer lys. Jeg gikk i en formiddagsgudstjeneste, en høymesse."

Presten: "Og hvilket inntrykk gjorde så gudstjenesten på Dem?"

A: "Det blev nærmest en skuffelse. Det var jo meget som tiltale min estetiske sans, men totalinntrykket var nedslående. Seremonivesen og utvorteshet!"

Presten: "Det er rimelig nok, når De ikke hadde de nødvendige forutsetninger til å dømme om gudstjenesten. Dertil kreves iallfall et minimum av kjennskap til den katolske kirkes lære, især læren om den nye pakts offerhandling, nattverdofferet eller den hellige messe. Altertjenesten med sine oldkirkelige symboler blir uforståelig for den som ikke vet at det hele er en offerhandling som samler menigheten i bønn og tilbedelse om den nye pakts påskelam som ofrer seg på alteret."

A: Ja, heldigvis var jeg så fornuftig at jeg sa til meg selv: "Du har ingen rett til å uttale en dom om det du ennu ikke kjenner. Du lar deg ellers påvirke av dine fordommer." Jeg kom derfor igjen efter å ha anskaffet meg pater Lutz's prektige lille bok "Kors og alter" og lest den grundig igjennom, og nu blev jeg endelig klar over den virkelige forskjell mellom katolsk og protestantisk gudstjeneste. Jeg blev virkelig grepet i min sjels innerste ved, å sette meg inn i Moderkirkens lære om at Kristus selv er tilstede under nattverdelementene og at han som vår midler og talsmann ofrer seg på alteret for å gi den bedende menighet del i korsofferets frukter."

Presten: "Og så tok De mot til Dem og henvendte Dem til en katolsk geistlig, ikke sant?"

A: "Å nei, det våget jeg ennu ikke. De vet nok, hr. pastor, at for oss protestanter står det å henvende seg til en katolsk prest nesten som å overgi seg på nåde og unåde til pavekirken. Vår Herre måtte nok ennu tydeligere vise meg hvor stor uenigheten og uklarheten er innen de protestantiske samfunn før det lyktes meg å overvinne min tåpelige frykt for å søke veiledning hos en av Moderkirkens prester. Jeg tok den bestemmelse å rådføre meg med en luthersk prest for å se om jeg ikke allikevel skulle finne fast grunn under føttene uten å gå til den gamle kirke."

Presten: "Til hvilken statskirkepredikant henvendte De Dem så?"

A: Jeg gikk først til den kjente liberale pastor L, ... og forela ham mine tvil. Han tok meget vennlig mot meg og hadde merkelig nok ingen ting å innvende mot at jeg blev katolikk. "Enhver blir jo salig i sin tro," sa han. Han utviklet dernest for meg at hvert kirkesamfunn har fått sine særegne nådegaver av Gud, men han kunde ikke si at noe enkelt samfunn eide den hele, uavkortede sannhet. "Vi må ikke identifisere kristendommen med dens historiske nedslag i kirkesamfunnene," sa han. Og idet han smilte faderlig overbærende, tilføyde han, som den der selv var hevet over alle kirkesamfunn og konfesjoner: "For den ene passer katolisismen med dens mystikk og autoritetstro best, for den annen, mer fremskredne (!) er protestantismen med dens fremhevelse av individets frie, personlige forhold til Gud det rette miljø. Og selv om protestantismen utadtil er sønderrevet og splittet, har vi dog, Gud skje takk, i behold den indre troens enhet," tilføyde han. Dog unnlot han klokelig å komme nærmere inn på hvori denne problematiske enhet egentlig bestod. jeg måtte tenke på det tyske munnhell: "Jude, Christ und Hottentott sie glauben all an einen Gott".

Efter ennu mer av denne innholdsløse, men salvelsesfulle svada sluttet den gode pastor L.... med de ord: "Føler De Dem hjemme i pavekirken, så gå De rolig hen og bli katolikk. Jeg skal ikke holde Dem tilbake."

III. Blir hver salig i sin tro?

Presten: Ja, De har rett i at alt dette lyder sjelden tolerant og pent. Bare skade at det ved nærmere overveielser viser seg å være tomme floskler og talemåter, som hverken kan dekke over det faktum at protestantismen er på veien mot det religiøse anarki eller kan gi sannhetshungrende sjeler noen sikker målestokk for religiøse livsverdier."

A: "Oppriktig talt, hr. pastor, er jeg fullstendig enig med Dem. Men en slik "toleranse" som gjør Gud til en værhane og Kristi sannhetsforkynnelse til et avmektig rop i ørkenen, virker ofte besnærende på overfladiske mennesker som er glade ved å finne et påskudd til å la all sannhetssøken fare. Veien til himmelen blir bred og bekvem, samvittigheten får seg en sovepute, og man lever videre i illusjonenes verden, hvis man ikke tar skrittet fullt tit, frigjør seg for de siste rester av kristendommen og blir fritenker. Skjønt jeg således alene ved å bruke min sunde fornuft kan forstå at setningen "Hver blir salig i sin tro" er en skjebnesvanger villfarelse, fordi den gjør sannhet og løgn jevngode for Gud, må jeg dog tilstå at jeg steiler ved å høre den katolske kirke kalle seg "enesaliggjørende". Det lyder så altfor anmassende."

Presten: Jeg håper dog De forstår at dermed aldeles ikke menes at alle anderledestroende går fortapt? Meningen er bare at den katolske kirke alene har fått fullmakt av sin guddommelige stifter til å føre menneskene på livets og sannhetens veier, at den alene eier hele den åpenbarte sannhet og alle helliggjørelsesmidlene samt at den derfor er den eneste ordinære vei til salighetens oppnåelse. Enhver som uten egen skyld står utenfor den av Kristus stiftede kirke, men oppriktig søker sannheten og efter beste evne overholder Guds bud, regner vi for i det minste åndelig å tilhøre Kirken."

A: Ja, det vet jeg. Kanskje det er reminisenser av fordommer mot Moderkirken, når ordet "enesaliggjørende" har en utiltalende klang i mine ører.

Presten: "Uten tvil. Jeg skal sitere noen ord av en dansk kirkelig forfatter om dette emne. De er klare og skikket til å fjerne enhver skygge av mistydning. Han sier: "Den katolske kirkes ubøyelige fordring på å være den enesaliggjørende er ikke annet enn den uforfalskede og usvekkede hevdelse av selve den kristne kirketanke, av selve kristendommens krav på å være den eneste vei til Gud. Hva der er tilbake av denne bevissthet hos andre kristne trossamfunn er bare en skygge av den katolske kirkes ranke og sikre holdning og faller med den. Hvis også den katolske kirke gav avkall på denne enerett, sløyfet sine voller og i misforstått beskjedenhet steg ned fra sitt høye stade, så ville det ikke bare bety selvoppgivelse for den, men det ville kaste hele kristendommen ut i håpløs forflatning og virvar. Den katolske kirken seg bevisst å være Kristi kirke, d.e. den levende fortsettelse av Kristi guddommelige sendelse, Men like så litt som den enesaliggjørende Kristus betyr at alle jøder, muhamedanere og hedninger uten videre er hjemfalt til forkastelse, like så litt er det en bortforklaring av innholdet i ordet enesaliggjørende kirke, når vi sier at den som uten sin skyld står utenfor kirken og efter beste vitende og vilje gjør Guds vilje ikke kan gå til grunne.. Og når ikke-kristne som frelses ikke frelses uten Kristus og altså må sies å stå i et visst åndelig samfunn med ham, så må noe ganske lignende kunne sies om de frelste ikke-katolikkers forhold til den enesaliggjørende kirke ... I den enesaliggjørende katolske kirke utspringer alle nådens, strømmer, men - ad skjulte veier - kan de gå over sine bredder, overskride de synlige skranker, og en eneste dråpe er nok til å vekke kristelig liv i et menneskehjerte. Vi katolikker gleder oss over all den fruktbarhet nådens vann også annet steds frembringer, over all den kristne fromhet og kjærlighet som også blomstrer utenfor Kirkens murer. Hvor lenge vil denne blomstring vare? De trossamfunn som er dradd ut av den katolske kirke eier ikke kristendommens dype, uuttømmelige kildespring i sine brønner. Det er vårt håp at mangen en vil følge de skjulte vannløp oppad og således finne veien til deres kilde." Men ett står urokkelig fast: Den som mot bedre vitende blir utenfor Kristi eneste legitime kirke, kan umulig få del i Kristus selv og derfor umulig bli salig. Her gjelder Kristi ord i hele deres veldige alvor: "Den som ikke er med meg er mot meg. Den som ikke samler med meg han spreder!" (Luk. 11, 23.)

A: Jeg forstår nu at har et kirkesamfunn den faste overbevisning at det eier hele den sannhetens fylde, ved hvis erkjennelse og tro efterlevelse mennesket skal oppnå saligheten, da må det holde seg for enesaliggjørende. Hvor imponerende og ærefryktinngytende lyder ikke dette myndige ord overfor alle de senere oppdukkende kirkesamfunn som bare skylder mennesker sin opprinnelse og gjerne vil flytte på Kirkens grensepeler for selv å komme innenfor Kristuskirkens hellige enemerker. Når ikke et eneste av alle de mangfoldige protestantiske samfunn våger å tillegge seg dette binavn, kan de jo heller ikke selv tro på sin guddommelige sendelse, sin læres absolutte sannhet eller sine fullmakter. Det fikk jeg forresten også et tydelig inntrykk av da jeg talte med den liberale pastor L., hvis uttalelser jeg refererte for Dem."

Presten: "Har De ikke henvendt Dem til noen luthersk geistlig av de såkalte "bibeltroendes" leir?"

A: Jo, jeg hadde efterpå en samtale med pastor P..., som virker i indremisjonens tjeneste, men hans uttalelser virket så sneversynte at jeg opprørtes. Han erklærte kort og godt at det ikke kunne bestå noe personlig kristenliv innen den katolske kirke! Da jeg foreholdt ham det ukristelige i en sådan anmassende dom, kom han med de antikverte talemåter om at den katolske kirke gjorde seg til "mellommann" mellom Gud og sjelene, "besværliggjorde den troendes frie adgang til nådestolen" med sin helgendyrkelse, sin avlad o.s.v. "Jeg merket jo straks at mannen aldri hadde lest så meget som en katolsk katekismus, men hadde alt sitt kjennskap til Moderkirken fra protestantiske fremstillinger. "De taler om åndelig umyndiggjørelse," sa jeg til ham, "vet De hvor den finnes? Den finnes der hvor sjelene må betro seg til menn som ingen sendelse, ingen fullmakt har fått av Gud til å forkynne frelsens evangelium! Nettopp derfor føler jeg meg dragen til våre fedres gamle kirke, fordi den er det eneste samfunn som står i uavbrutt historisk og organisk forbindelse med aposteltiden og således den dag i dag eier et hyrdeembede som har arvet apostlenes egen myndighet." Herpå kunde han selvfølgelig intet svare, skjønt han innrømmet at protestantismen på alle hold gikk oppløsningen i møte, nettopp fordi den ikke eier en siste instans som med gudgitt myndighet kan avgjøre alle tvistemål. Da han følte at hans ord snarere støtte meg bort fra lutherdommen enn drog meg til den, utspilte pastor P... sin siste trumf. "De vil altså gå 400 år tilbake i tiden?` spurte han spottende. "Hr. pastor," svarte jeg rolig, "om jeg blir katolikk er ennu ikke avgjort. Men så meget ser jeg allerede nu at Moderkirken alene bygger på de samme prinsipper som aposteltidens kristne. Å vende tilbake til den vil altså. ikke si å gå bare 400 år, men 1900 år tilbake i tiden." - Dermed forlot jeg pastor P..., og besluttet endelig å gå til en katolsk prest, og jeg angrer ikke på å ha gjort det. Hva skulle jeg nu gjøre for å komme til full klarhet?"

Presten: "Kjære venn, De har i den gamle katolske kirke sett et glimt av en nådens herlighet De ikke før har ant. Er Deres kjærlighet til Jesus Kristus sann, levende og offervillig, da slår De Dem ikke til ro med dette glimt, men fortsetter under flittig bønn til sannhetens Gud å sette Dem inn i den gamle kristendoms tro og lære. De kan nu ikke lenger slå Dem til ro med overfladiskhetens intetsigende talemåter som f. eks. at "katolikker og protestanter er enig i hovedsaken", "at det kommer ikke an på læren, men på livet" o.1. De vil ikke lenger nøye Dem med bruddstykker av den åpenbarte sannhet, De vil eie Kristi lære, Kristi nådemidler ubeskåret i all deres herlighets fylde. La derfor intet jordisk hensyn holde Dem tilbake, men søk under systematisk veiledning av en katolsk geistlig og daglig bønn å nå frem til full klarhet! En efter sannhet og lys kjempende sjel vil nådens og barmhjertighetens Gud alltid føre til målet: livets høyeste lykke i Moderkirkens armer. Med så mange tusen andre som, trette av protestantismens splid og uklarhet, har søkt over til den kirke som er bygd på klippen (Matt. 16, 18) vil De da jublende kunne synge:

I Kirkens ly og skygge, hvor lykkens roser gror, der vil vi bo og bygge vår fremtid skjønn og stor. Med milde moderhender den leder våre fjed inntil vår vandring ender i stille aftenfred.

Personlige verktøy