1935 Vaare fedre budene

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

BUDENE.

Budet om kjærligheten til Gud og nesten.

"Vil du gå inn til livet, da hold budene" leser vi i den hl. Skrift (Matth. 19, .17). Disse ord viser oss at troen alene ikke er nok, men at vi også må leve etter troens lærdommer, vi må holde budene. Av egen kraft er vi sikkerlig ikke i stand til å holde budene, vi trenger hertil Guds nåde. Denne vil aldri fattes oss når vi i ydmyk bønn tar vår tilflukt til Gud.

Det hovedbud som i seg innbefatter alle andre bud, er budet om kjærlighet til Gud og nesten. "Du skal elske Herren, din Gud, av ditt ganske hjerte og av din ganske sjel og av ditt ganske sinn og av hele din styrke. Dette er det største og det første bud. Men det annet er likt dette: du skal elske din neste som deg selv." (Mark. 12, 30-31. Matth. 22, 37-40).

Med kjærligheten til Gud står og faller hele kristenlivet. Intet kristenliv uten kjærlighet til Gud.

Kjærligheten til Gud er noe helt åndelig; den ligger i viljen, den er en viljessak. Den som elsker Gud, må være rede til heller å miste alt enn ved synden å bli skilt fra Gud. Kjærlighetens lov er at vi må sette Ham høyere enn alt annet. Gud er det høyeste, fullkomneste gode. Han har elsket oss først, og dag for dag mottar vi velgjerninger av Ham.

Når vi elsker Gud over alt for hans egen skyld, på grunn av hans uendelige fullkommenhet og godhet, da kaller man det den fullkomne kjærlighet. Elsker man Ham derimot nærmest med henblikk på seg selv, for alt det gode Han vil skjenke oss i himmelen, benevnes det ufullkommen kjærlighet; denne er ikke så fortrinlig som den første, men den er også god.

Vi må alltid vokse i kjærlighet. Jo nærmere vi kommer målet, jo hurtigere må vi ile. Vår kjærlighet til Gud må vokse i inderlighet, i glød, så vi av alle krefter vender oss til Gud og unngår alt hva som i ringeste måte kunne krenke Ham, og dette ved stadig høymodigere handlinger. Vi vil ydmykt trygle Gud om å forøke i oss sin hellige kjærlighet; for det rette mål for kjærlighet til Gud er å elske Ham uten mål!

Kjærligheten til Gud vil da gi seg utslag i tilbedelse og i glede over Guds uendelige lykksalighet, samt i en brennende lengsel etter Guds rikes utbredelse og etter å nå til den fulle besittelse av Ham i det himmelske hjem. Takken vil også gi seg uttrykk, takken for at Han har gitt oss en Frelser og en sådan Frelser, hvis Hjerte er kjærlighetens glødende arnested, livets kilde for den forløste menneskeslekt.

Fra våre gamle høvdingers leir lyser et navn, Ravn Sveinbjørnsson (+ 1213). Han hadde reist gjennom mange land og hadde vært i Rom, og han hadde bedt til Gud den allmektige at der aldri måtte gis ham så meget av gods eller denne verdens heder at disse ting kom i veien for hans glede over himmerikes herlighet. Ved fjorden hvor han bodde på Island holdt han skyssbåt som førte alle de reisende over - det var som en bro var lagt over sjøen, heter det. Han var en ypperlig lege. Aldri tok han betaling for sine råd, og mange fattige syke tok han endog i sitt hus og holdt dem på sin bekostning inntil de ble friske. Fiender som overfaller ham, tilgir han. Mens fiendene brenner hans gård, synger han ottesang med sine prester. Før han blir drept, tar han nattverden under angertårer, men går ellers rolig i døden. Han var en av våre norrøne skalder.

Men det annet er likt dette: du skal elske din neste som deg selv.

Ethvert menneske, enten det er vår venn eller vår fiende, er vår neste, og vi må omfatte ham med en oppriktig og virksom kjærlighet. Vi bør stadig ha for øye at vår neste er likesom vi forløst med Jesu Kristi dyrebare Blod. Det er med dette troens blikk vi må omfatte nesten, og da vil Frelseren betrakte alt som vi gjør mot den ringeste av hans brødre, som gjort for Ham selv. Det er Ham vi bespiser i de hungrige og bekler i de nakne, og hvem vi huser i de fremmede. Det er Ham hvem vi trøster i de bedrøvede. Han gjør seg til ett med den lidende menneskehet.

Vi skylder derfor vår neste høyaktelse og ærefrykt, og vi skylder ham medfølelse i hans lidelser. Vi skylder ham også overbærenhet med hans menneskelige svakheter. Kjærlig bør vi søke å dekke over fellene og se hen til hans gode egenskaper. Ved disse vil vi feste oss, glede oss over dem og takke Gud for dem. Strenghet i vår dom om andre er kjennetegn på at vi selv står lavt i det åndelige liv. Men jo mere vi vandrer med Gud, jo Mildere vil vi tenke om våre medmennesker. Og som vår tanke er, således må også vår tale og vår handling være. "Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere" (Joh. 14, 12).

Den kristelige kjærlighet stråler lysende, varmende, velsignende på alt og på alle og alltid likedan. Det er kjærlighetens vidtfavnende liv. (Av "Livet i Gud", Nationaltrykkeriet, Oslo, 1928.)

En av de gamle middelalderlige prekener som så vakkert forklarer den symbolske betydning av kirkebygningen og dens enkelte deler, lærer til slutt: "Godt er det å gi gods til kirkene, men bedre er å hjelpe sin stakkars neste i hans nød; for kirkene går- til grunne med verden, men sjelene går aldri til grunne. Om vi ønsker å være et tempel for den Hellige Ånd, da skal vi vise vår trengende neste slik miskunn som Kirken viser oss." (N. Lit. I, 428.)

De 10 Guds bud.

For en mere inngående forklaring av budene henvises til den katolske katekismus.

I.

"Jeg er Herren din Gud. Du skal ikke ha andre guder enn mig; du skal ikke gjøre deg noe bilde for å tilbe det." I det første bud befaler Gud oss at vi skal anerkjenne og ære Ham alene som vår Herre og Gud. Tilbedelse tilkommer derfor også kun Gud. Vi viser Gud en indre dyrkelse når vi tror på Ham, håper på Ham og elsker Ham høyere enn alt annet, samt når vi tilber Ham, takker Ham og ydmykt underkaster oss hans hellige vilje.

Tro, håp og kjærlighet kalles de guddommelige dyder, fordi Gud er deres gjenstand. Han er deres beveggrunn, og Han er deres kilde. Apostelen Paulus skriver: "Nå forblir tro, håp og kjærlighet disse tre; men størst av dem er kjærligheten" (1. Kor. 13, 13). Etter døden går troen over i beskuelse og håpet i besittelse, men kjærligheten varer ved.

Ved troen holder vi fast og utvilsomt alt for sant hva Gud har åpenbart, og fordi Han har åpenbart det. "Uten troen er det umulig å behage Gud" (Hebr. 11, 6). Det overnaturlige liv i vår sjel hviler helt og holdent på troen, på den dype og inderlige overbevisning om sannheten av alt hva Gud har åpenbart. Troen er grunnlaget for rettferdiggjørelsen.

Det overnaturlige håp som Gud krever av oss, skaper Han selv i vår sjel; Han nedlegger spiren til det i dåpen. Gjenstand for håpets dyd er saligheten hisset, den guddommelige nåde her nede. Det kristne håp har sin rot i Gud, i hans godhet, i hans trofasthet og barmhjertighet og i hans allmakt.

Kjærligheten er en av Gud skjenket dyd hvorved vi av ganske hjerte hengir oss til Ham, det høyeste gode; den forener oss med Ham og det allerede i dette liv. Gud må være det høyeste mål for alle våre tanker og forhåpninger og for alt vårt virke.

Vi bør ofte i livet oppvekke de guddommelige dyder, ved fristelser mot disse dyder, ved mottagelsen av de hi. sakramenter, i livsfare og i dødstimen.

Mennesket skylder å dyrke Gud med hele sitt vesen, med sjel og legeme. Den indre andakt er det vesentlige. Dog er vår tanke og vårt sinn gjennomtrengt av levende tro og religiøs følelse, da vil denne indre sjelens andakt på naturlig måte søke sitt tilsvarende uttrykk gjennom ytre handlinger.

Der henvises her til "Katolsk praksis i Kirken og Hjemmet". St. Olavs forlag, Oslo, samt til "Velledning i katolsk Trosliv".

Våre gamle forfedre hevdet: Begynnelsen til all rett livsførsel er å elske Gud og den hellige Kirke og be om miskunn for seg selv og alt kristent folk. (N. Lit. I, 481.)

Om å ære de hellige.

Den katolske Kirke lærer at det er rett gjort og gagnlig å ære helgenene; dette vil ikke si å tilbe dem, men å hedre dem på grunn av de overnaturlige gaver som de har mottatt av Gud. "Guds Sønn tilber vi, men vi ærer hans martyrer som vår Herres disipler og etterlignere på grunn av deres utmerkede kjærlighet til sin konge og mester." Således uttalte den kristne menighet i Smyrna seg i en beretning om den hl. Polykarps martyrium år 178.

Det har alltid vært skikk og bruk i Kirken å påkalle helgenene; på mange minnestener over martyrenes graver finnes den innskrift: "Be for mig! Be for dine brødre!"

Den hl. Paulus formante de troende kristne til "at de skulle stå ham bi med sine bønner til Gud" (Rom. 15, 30). Den store folkeapostel var langt fra å betrakte denne oppfordring om forbønn som noe tegn på mistillit til Jesus Kristus. Når vi påkaller helgenenes forbønn, så er det av Gud selv vi forventer bønnhørelse og dette i kraft av Jesu Kristi fortjenester. Derfor vil der alltid være en stor forskjell på den bønn vi retter til Gud, og på den bønn vi retter til de hellige. Når vi ber til Gud, så ber vi om at Han vil hjelpe oss ved sin allmakt; men når vi ber til de hellige, så ber vi om at de må gå i forbønn for oss hos Gud.

Når vi vil ære de hellige, må vi først og fremst beflitte oss på å etterligne det lysende dydseksempel som de alle har etterlatt oss. Mange av dem led martyrdøden for Kristus og lærer oss herved standhaftighet i troen. Åndre gav oss et skjønt eksempel på kjærlighet til Gud og nesten.

Høyest av alle de hellige ærer vi Jesu velsignede Mor. Å prise Maria salig det er å lovsynge Guds verk i henne. For når Maria og de hellige æres, da priser vi egenskaper de har fra Gud, og som de skylder nåden og deres egen beredvillighet til å ta imot nåden, sa den ikke ble forgjeves i dem (1. Kor. 15, 10).

De utvalgtes rettferdighet er intet annet enn Kristi rettferdighet som utstrekker seg til dem uten å skille seg fra sin kilde. Det er Kristus som lever i de rettferdiggjorte sjeler.

Maria må dertil prises salig på grunn av den enestående stilling hun inntar. Som Jesu Mor besitter hun den høyeste verdighet som en skapning kan besitte.

Det er en kjensgjerning at der hvor Maria æres, der diskuteres ikke Kristi guddom, der er ingen plass der for retninger som vil frakjenne Jesus Kristus hans guddommelige verdighet, ingen plass for forsøk på å fordunkle guddomsglansen som lyser om Kristi panne.

Der er ikke utgitt så få bøker på de nordiske språk om Kirkens store kristne helgenene. Pastor C. Riesterer har skrevet "St. Olav" og P. D. Steldi "Knud den Hellige", Brinkman "Den hellige Birgitta". St. Josephssøstrene har utgitt "Det liturgiske års Helgener" og forhenværende luthersk geistlig Niels Hansen "Vore Helgener". Av biografier nevnes "Veie til Moderkirken", Livsbilder og Tanker ved F. F. Maurer.

Pastor K. F. Karlén, født 15. desember 1819 i Diungtuna i Västmanland, kom som student til Uppsala, hvor han ble luthersk prest. Sitt siste embete hadde han i Vessige i Halland. Han var en meget dyktig predikant. Gjennom studiet av Kirkefedrenes skrifter kom han katolisismen nærmere, og ble overbevist om dens sannhet. Han tok så avskjed med sin stilling innenfor den svenske statskirke. Karlén besøkte nå forskjellige katolske land, oppholdt seg bl. a. noen år i Innsbruck. I Rom hørte han deretter i lengere tid forelesningene i Propagandakollegiet, og mottok her prestevigselens hellige sakrament. I 1870 vendte han tilbake til Sverige. Etter noen tid bosatte han seg i Vadstena, hvor han innenfor det gamle Birgittinerklosters område innrettet et kapell. Han næret stor kjærlighet til den hellige Birgitta. På minnedager som stod i forbindelse med hennes levnetsløp, utøvet han en ikke ringe velgjørenhet mot de fattige. Pastor Karlén var en bønnens mann. Han bad for alle mennesker, for sitt fedreland og for sitt kjære Vadstena. Her ville han ende sine dager, her ønsket han å få sitt siste hvilested i skyggen av den hellige Birgittas minnerike helligdom. Han døde 4. mars 1903.

I kvadet Geisli "Solstrålen" lar dikteren Einar Skulessøn først Olav Haraldsson tre i bakgrunnen, for han er bare solstrålen og skalden må først forklare solen - Kristus, lyset som Olav hviler i. Skalden fremhever at Olav tar all sin kraft fra Gud: fra "verdens lege" kommer helgenens helbredende evne. Kristendom og Kvad s. 73.

II.

"Du skal ikke vanvyrde Herren din Guds navn." Der hvor Guds navn ikke mere holdes hellig, der er intet mere hellig. Når man vanærer Guds navn, synder man mot kjærligheten til Gud som skapte mennesket til sin forherligelse og for å gi det del i sin salighet. Alvorligst er det jo når mennesket misbruker Guds hellige navn til forbannelse eller til å bekrefte en løgn. Men det er også meget uriktig å uttale det i lettsindighet eller i vrede.

I det annet Guds bud forbys ikke bare all vanhelligelse av Guds navn, men det påbys også å ære det ved andektig påkallelse og bønn.

Mennesket ble skapt til å være en kostbarhet i denne og i den annen verden; det spørres bare om han vil skaffe seg den odel han er skapt til. (Kongespellet.)

Alt var preget av kristendommen i middelalderen, endog så de gamle norske folkeviser har kristent grunnlag; den som skal dø "stunder etter skriftemål og prest, og nevnt i rette tid kan Guds navn gjøre underverker". (N. Lit. 1, 481.)

III.

"Kom i hug at du helligholder Herrens dag." I den Nye Pakt er det ukens første dag, søndagen, som skal helligholdes. Dette står vel ikke nevnt i den hellige Skrift, men gjennom tradisjonen eller overleveringen vet vi at dette alltid har vært skikk i Kirken. Helt fra Oldkirken av pleide de kristne om søndagen å komme sammen for å ta del i Brødets brytelse, for å overvære Kristi legems og blods ublodige offer, den hellige Messe. I den gamle Moderkirke er Messen den høyeste akt av gudsdyrkelse. Nettopp derfor stiller Kirken det krav til sine barn at man om søndagen med andakt skal bivåne den hellige Messe.

Søndagen er også bestemt til legemlig hvile. Søndagshvilen bringer stor velsignelse. I kampen for det daglige brød glemmer mennesket så altfor lett sitt evige mål. Søndagen gir ham tid og ro til å heve sine tanker mot himmelen hvor de rettferdige for alltid skal hvile ut etter jordelivets strid.

Søndagen stod alltid hølt i de norrøne folks bevissthet. Bevis herpå har vi i kvadet Leidarvisan "Veivisnlng" overlevert i et håndskrift fra det 14. årh., men selve diktet hører det 12. årh. til. Det er klart nok hva som har gitt søndagen maktstilling. Den dag da Frelseren stod opp fra de døde, da Ånden ble utgydt, hadde lett for å erobre seg nye plasser i omgivelsene. Helligere og helligere ble dagen i slektenes bevissthet. Dette norrøne kvad dveler særlig ved en begivenhet som hører de siste dager av Kristi jordopphold til. Kristi søndagshilsen til apostlenes krets: "Fred være med dere" oppfattes her som en innstiftelse av hellig søndagsfred på jorden. Forkynnelsen om søndagens hellige verdighet virker varm og ekte. Sterkt fremhever kvadet fredgiveren Krist. Det passer til forkynnelsen av søndagen, den "frednavnkundige dag." "Hjem til den fulle fred" går de frelstes vei. (Kristendom og Kvad, s. 98.)

Olav den Hellige var streng med hensyn til søndagens overholdelse. Det hendte på en søndag der han satt i sitt høysete og var falt i dype tanker at han skar spon av et trestykke. Skutelsveinen som stod hos ham sa: "Imorgen er det mandag, Herre." Kongen forstod meningen med disse ord, samlet sponene, la dem i sin hånd, stakk ild på dem og lot dem brenne inntil de var for tæret. (Snorre.)

IV.

"Du skal ære din far og din mor, at det må gå deg vel og du må leve lenge på jorden." De 3 første Guds bud handler om menneskets forhold til Gud, de 7 siste om menneskenes gjensidige forhold til hinannen. Kjærligheten til nesten må begynne med den nærmeste omgangskrets, med familien.

Foreldrene skylder sine barn legemlig og åndelig omsorg. De er forpliktet til ved flid og sparsommelighet å søke å tilveiebringe de fornødne midler, for at barnene kan trives og bli utdannet på passende måte, men fremfor alt må foreldrene oppdra barnene for Gud og for et evig liv. Derfor må de øve en streng årvåkenhet for å bevare dem fra dårlig påvirkning.

Barnene skal utvise ærefrykt og lydighet mot sine foreldre; de skylder dem også kjærlighet, for foreldrene er nest etter Gud barnenes største velgjørere. Ærefrykten for og kjærligheten til foreldrene blir alltid bestående, hvilke åndelige og legemlige skrøpeligheter en høy alder enn kan føre med seg for disse. "Mitt barn, anta deg din far i hans alderdom, og bedrøv ham ikke så lenge han lever" (Sir. 3, 14). "Hold din mor i ære alle ditt livs dager" (Tob. 4, 3).

Forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidere kommer også inn under dette bud. Arbeiderne skylder sine arbeidsgivere troskap i sin gjerning. Arbeidsgiverne har den forpliktelse å gi sine arbeidere den dem tilkommende lønn; de bør også behandle dem godt og lette dem oppfyllelsen av de religiøse plikter.

Landets lovlige øvrighet har krav på aktelse, troskap og lydighet. Det samme gjelder overfor Kirken. En god katolsk kristen elsker sin Kirke. Fedrelandskjærligheten hører også Inn under det 4. bud, den er noe stort, noe hellig. Den består i en oppriktig og virksom hengivenhet for land og folk.

Unge mennesker skal møte eldre med stor aktelse. "For de grånede skal du reise deg og ære oldingens person og frykte Herren, din Gud" (3. Mos. 19, 32).

V.

"Du skal ikke slå ihjel." Det femte bud forbyr alle synder ved hvilke man skader sin neste eller seg selv på legeme og sjel. Drap er en av de største synder. I mange tilfelle begås drap uforsettlig, uten klar bevissthet. Lidenskapene hindrer én å se klart og viljen er ikke lenger herre over seg selv. Vreden kan ofte helt ta makten fra folk, derfor gjelder det å lære av Kristi mildhet å ta kampen opp mot vredens første utbrudd.

Det nærværende liv er i hele sin utstrekning en forberedelse for mennesket til evigheten. Det er derfor ikke tillatt vilkårlig å forkorte tidens lengde, selv ikke i det tilfelle at livet er fullt av lidelser. Lidelsen er nemlig et middel til helligelse, en tålmodighetens og ydmykhetens skole. Man har heller ikke lov til av mismot eller livslede å ønske seg døden. Derimot kan man med den hl. Paulus attrå "å bli oppløst og å være hos Kristus" (Fil. 1, 23).

Der påhviler oss den plikt å sørge for vårt legemlige livs bevarelse. Livet er allikevel ikke det høyeste av alle goder. Man må være rede til å ofre livet når man ikke kan bevare det uten svær synd, f. eks. under forfølgelser for troens skyld, eller når kallsplikten forlanger det.

Kristendommen skapte ny livsfølelse i de norrøne land. Krist ville ikke at menneskene skulle ta seg så skrankeløs makt over livet, gaven fra Ham, at de satte ut barn og lot dem dø. I et vers som sies å være kvedet i Telemark i det 10. årh. heter det: "La barn til mor få komme! - Hvor skal sønn vel være, om ei ved sin fars arne." "Sønnen" som der her er tale om, fikk vokse opp og drog med tiden til Island; Torstein het han. Nå fortelles det videre, at engang da et skip var kommet til landet, med så farlig sykdom ombord at ingen annen våget å hjelpe, red Torstein ned til skipet og reiste telt for de syke "og tjente dem så lenge de hadde liv". (N. Lit. 1, 215.)

Vår gamle norske lov ville ikke at noen nordmann skulle leve i trellekår, loven vernet om alles personlige frihet og den beskyttet den enkeltes liv mot medmenneskers vilkårlige overgrep Det skaptes en respekt for livet, like meget for den svakes og uanseliges som for stormannens, ja, kristendommens innflytelse ble så sterk at også de nyfødte barn nød godt av den. Gulatingslovens kristenrett bestemmer: en mann som bærer barn ut, har forbrutt eiendom og fred, "vi kaller det stort mord".

VI. "Du skal ikke bryte ekteskapet." IX. "Du skal ikke begjære din nestes hustru."

"Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud," leser vi i den hellige Skrift (Matth. 5, 8). Renhetens dyd kan ikke bevares uten stor moralsk anstrengelse. Apostelen Paulus skriver: "De som hører Kristus til, har korsfestet sitt kjød med alle dets laster og lyster" (Gal. 5, 24). For å bevare renhetens dyd bør man med sine tanker dvele i Gud og ha evigheten for øye, be og flittig motta de - hellige sakramenter. Videre midler til kyskhetens bevarelse er fornuftig herdelse, måtehold i mat og drikke, stadig beskjeftigelse. Man bør også omhyggelig unngå farlige leiligheter til synd. Det er sinnets, tankens urenhet som forårsaker den legemlige utskeielse; derfor er det også sinnets renhet som skal forhindre den. "Vet dere ikke at deres lemmer er et tempel for den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fra Gud, og at dere ikke er deres egne? For dere er dyrt kjøpt. Ær derfor og bær Gud i deres legeme" (1. Kor. 6, 19-20).

VII. "Du skal ikke stjele." X. "Du skal ikke begjære noe av det som tilhører din neste."

Ved det syvende og det tiende bud forpliktes vi til å la enhver beholde hva hans er. Mennesket har en naturlig rett til bevarelse av sitt liv; følgelig har det likeledes rett til varig å erverve det som det trenger til for å opprettholde livet. Vel er det så at det ofte er ulike fordelt i denne verden. Men menneskene er også ulike både med hensyn til åndelige og legemlige krefter, som også med hensyn til moralske egenskaper, f. eks. flid, sparsommelighet. Selv om alt i dag ble fordelt i like deler, ville likheten allerede i morgen være forsvunnet.

Enhver krenkelse av det 7. bud medfører plikt til å tilbakegi eller erstatte det hvormed man uberettiget har beriket seg. Den hl. Augustin sier: "Synden vil ikke bli tilgitt, hvis det stjålne gods ikke tilbakegis."

I den gamle landslov "Hirdskraaen" er det humane, på religiøst grunnlag, ideal for lovgiveren Magnus Lagabøter. "Om noen som ikke kan få arbeide til livsopphold, stjeler seg mat og således berger sitt liv mot hungeren, da fortjener et slik tyveri på ingen måte noen refselse." Det er som forfatteren av Kongespeilet ville ha det: "Når hungeren "tvinger" en mann, skal dommerne skåne". (N. Lit. I, 454.)

VIII.

"Du skal ikke si falsk vitnesbyrd imot din neste." Å være sanndru vil si å bringe sine ord og sitt liv i overensstemmelse med sin tanke og sitt sinnelag. Apostelen Paulus sier: "Tal sannhet enhver med sin neste, fordi vi er hverandres lemmer" (Ef. 4, 25). Man må kunne stole på vårt ord. Et gitt ord er noe hellig. Det er aldri tillatt å si en usannhet, men man behøver heller ikke å si til enhver alt hva man vet. ja, prester, leger o.s.v. har taushetsplikt angående det som blir betrodd dem.

Man skal også verne om sin nestes ære. Ethvert menneske har krav på å bli ansett for hederlig så lenge det motsatte ikke er bevist. "Kjærligheten tenker ikke ondt" (1. Kor. 13, 5). "Døm ikke, for at dere ikke skal dømmes" (Matth. 7, l). Også når man har krenket nestens ære, er man forpliktet til etter evne å gjøre godt igjen den anrettede skade. "Etter evne" - det er ofte vanskeligere å gjøre godt igjen anrettet skade på nestens ære enn anrettet skade på hans gods.

Vokt din tunge vel og vit at det er et viktig råd; for din tunge kan ære deg, din tunge kan og dømme deg. Blir du enn vred, så si kun lite og tal aldri vredesord. For et eneste sådant ord kan lett sies i hastighet som man siden ville ha kjøpt med gull, å måtte være usagt. (Kongespeilet.)

Alltid stod et gitt ord som noe hellig hos våre forfedre: Den som bryter inngått forlik og krenker løftet om fred, han skal være "varg, fredløs og jaget," så vide som "ild brenner, mark gror, barn på mor kaller;" så vide som "sol skinner, snø legger seg. finn skrider, furu vokser". (N. Lit. I, 309.)

Kirkens bud.

I.

"Du skal helligholde de foreskrevne festdager."

II.

"Du skal på alle søn- og festdager med andakt høre den hl. Messe."

De som står utenfor Kirken, mangler ofte forståelsen for at der, kan gis kirkebud. Man betrakter disse som en slags vilkårlighet fra Kirkens side. Men når man lærer budene å kjenne, vil det stå klart for enhver at disse bare er en forklaring og tillike utøvelse av det store bud om kjærligheten til Gud.

Ved det første kirkebud sørger vår hellige mor Kirken for at vi ikke alene avholder oss fra legemlig arbeide på de foreskrevne festdager, men den fører oss også inn i et åndelig rike, i Kirkeåret, og å kunne leve seg inn i dette er en åndelig berikelse for sjelen. Hvor langt fattigere er ikke det menneske som hele året igjennom kun lever for fornøyelser og for det rent jordiske!

Full av omsorg innretter Kirken sine forskrifter etter sine barns livsforhold. I middelalderen var der mange festdager om året; den gang var det ikke forbundet med vanskeligheter, og de troende fant sin glede i disse festdager. Nu i våre tider er der kun 9 foreskrevne årlige festdager, og av disse er i våre nordiske land de fleste henlagt til den påfølgende søndag.

I det annet kirkebud foreskriver Kirken oss på alle søn- og festdager med andakt å høre den hellige Messe. Kirkens barn kan ikke føle det som en byrde at de om søndagen må bivåne den hellige Messe, når de hele uken igjennom har gledet seg til å kunne gjøre det, og når hverdagslivet får sitt skjønneste lys nettopp ved denne gang til Herrens hellige hus på søndagen. Der gis dog også dem av Kirkens barn som kanskje for nærværende ikke føler denne hunger og tørst etter Guds ord og etter Herrens hellige hus. Her er det at forpliktelsen vil vise seg av så stor velsignelse. Budet er klart og gir de svake et holdepunkt. Velsignelsen vil snart gi seg til kjenne. Man vil føle det som en sjelelig livsbetingelse å feire Herrens dag, det føles da ikke mere som en byrde, men som en glede.

Nordmennenes kjærlighet til den hellige Messe var i middelalderen så stor, så den regnedes knapt for kristen som ikke hørte Messe hver dag. Det er historieskriveren Adam av Bremen som beretter om dette. Selvfølgelig gjaldt det folk som bodde nær de store kirker. Utover bygdene var det ikke mulig.

Og om Olav Kyrre berettes det at det var hans store glede å tjene ved prestenes Messer. Fra kirken gikk han styrket ut til kongsgjerningens plikter og oppfylte dem med fast hånd og varmt hjertelag. Snorre.

III.

"Du skal holde de foreskrevne fastedager og avholde deg fra kjøttspiser på abstinensdagene." Hvor ofte må man ikke for helbreds skyld avholde seg fra enkelte næringsmidler for å befordre legemets vel. Det kirkelige fastebud fremgår av andre beveggrunner. Vi skal overholde dette bud for å minnes Jesu lidelse samt i lydighet mot Kirken. Frelseren selv har fastet i 40 dager og 40 netter. Og den abstinens (avholdelse fra nytelse av kjøttspiser) som vi overholder om fredagene, er jo nettopp til minne om Vår Herre og Frelsers bitre lidelse og død. Fastebudet har også som mål å støtte det åndelige liv. Forsakelse lutrer og løfter. Den er i sannhet en sjelelig frigjørelse.

På fastedagene er kun ett fullstendig måltid tillatt. Dertil kan man om morgenen ta litt brød, samt om aftenen en forfriskning. Man kan også ta hovedmåltidet om aftenen og forfriskningen (kollationen) om middagen (se forøvrig den katolske katekismus). Syke, svakelige og de som arbeider hardt, er fritatt for fastebudet. Abstinensbudet forplikter fra det 7. år av, fastebudet gjelder dem som har fylt 21 år og ennå ikke har begynt det 60. år.

IV.

"Du skal i det minste én gang om året skrifte dine synder for en rettmessig prest."

V.

"Du skal i det minste én gang om året, nemlig i påsketiden, motta Alterets hellige sakrament." Ved disse bud håper den omsorgsfulle Kirke på at den som i lydighet mot kirkebudene årlig nærmer seg til de hellige sakramenter, litt etter litt må føle lengsel etter en hyppigere mottagelse. Og da vil det for en sådan kristen ikke mere hete: "Du skal motta Frelseren en gang om året," men "du tør motta Ham hver uke, ja hver dag." Mange som senere kom Frelseren meget nær, begynte med å underkaste seg kirkebudet.

Ved senere omtale av botens og alterets hellige sakramenter vil der vises hen til den store åndelige rikdom som vi eler i disse nådemidler.

Ingen kan dømme om Kirkens bud som ikke selv har forsøkt å overholde dem på den rette måte. Overholder man budene trofast, da vil man erfare at de er støtte for den svake, og at der utstrømmer kraft fra dem; de føles da ikke som bud lenger, de svarer jo helt til hjertets innerste trang.

Våre forfedre holdt seg trolig til den hellige Messe og til sakramentene. Et treffende bilde av folkets religiøse og sedeIige liv i middelalderen, iallfall på landsbygden, gir venetianeren Querini og hans følge som på grunn av skibbrudd i 1432 i månedsvis levde på Røst. Av øyens 120 sjeler gikk de 72 til alters i påsken "som troende, ydmyke kristne. De forsømmer ikke å høre gudstjenesten om søndagene. Når de er i kirken, ligger de stadig på kne under bønnen. Alle fester som årlig kommer igjen, overholder de kristelig og fromt". ("Norges Historie" III b. II del, s. 418.)

Om budenes overtredelse eller synden.

Synden er en frivillig krenkelse av den guddommelige lov. Den kan skje ved onde tanker, begjæringer, ved ord eller gjerning eller ved unnlatelse av det gode som man er forpliktet til å gjøre.

Ikke alle synder er like store. Der gis svære synder som man også kaller dødssynder, og mindre synder man også kaller tilgivelige synder eller svakhetssynder. Noen synder sammenlignes i den hellige Skrift med splinter, andre med bjelker (Matth. 7, 3).

Man begår en dødssynd når man overtrer den guddommelige lov i en viktig sak, med klar erkjennelse og fullt samtykke. Saken kan være av stor betydning enten i seg selv eller på grunn av sine omstendigheter eller sine følger. Navnet dødssynd kommer av at den svære synd fører sjelens åndelige død med sig; sjelen taper sitt overnaturlige liv, den helliggjørende nåde, bryllupskledningen og dermed barneretten til himmelen.

Man begår en mindre synd, svakhetssynd, når man overtrer et av Guds bud i en mindre viktig sak eller - hvis det dreier seg om en viktig sak - når man ikke gjør det fullt ut med vitende og vilje. De mindre synder eller svakhetssynder kalles også tilgivelige synder, fordi tilgivelse for dem kan oppnås lettere, uten skriftemål, dog selvfølgelig ikke uten anger. Disse synder berøver oss ikke den helliggjørende nåde.

Synden er en krenkelse av en elskende Gud, ikke blott en krenkelse av Guds rettferdige lover. Vi må omhyggelig beflitte oss på å unngå enhver bevisst og frivillig overtredelse av den guddommelige lov. Dødssynden er en dyp og svær krenkelse av Gud, det høyeste, elskeligste gode, og den er den største ulykke som kan ramme et menneske. Synden er også en grov utakk mot Jesus, vår elskede Forløser. De synder vi nå begår, har beredt Ham sjelekval under hans bitre lidelse; for Han visste som Forløser nøye hva det var for synder Han skulle sone for, det forbigangne, det daværende, det tilkommende, alt stod klart for Ham, endog menneskets hjertetanker. Ved hans allvitenhet ble tidens avstand likesom opphevet, og det som nå skjer var den gang nærværende for Ham. Våre synder har virkelig såret hans hjerte dypt og beredt det lidelser. Også våre svakhetssynder har voldt Frelseren sorg, vi må derfor ta oss meget i akt for dem; de tilgivelige synder kan litt etter litt føre oss til å begå svære synder. "Hvo som ikke enser det ringe, går litt etter litt til grunne" (Sir. 19, l).

Har vi nå hatt den ulykke å begå en svær synd, hvorledes kan vi da atter finne veien tilbake til Gud?

I sin store miskunnhet har Herren innstiftet et sakrament til syndenes forlatelse. "Motta den Hellige Ånd. Hvem dere forlater syndene, dem er de forlatte" (Joh. 20, 22-23). Dog også utenfor botens sakrament antar Herren oss i nåde - ved den fullkomne anger som utspringer av inderlig kjærlighet til Gud; denne anger kalles kjærlighetsanger, og vi bør oppvekke den hver aften før vi begir oss til hvile, samt hver gang vi har hatt den ulykke å begå en synd og i dødsfare. Frelseren gav alt sitt hjerteblod for oss, og vi lønnet Ham med utakk og kulde og med overtredelse av hans hellige lov.

O Jesus, tilgi meg! Det smerter meg å ha krenket og bedrøvet deg, du som er kjærligheten selv. ja, min Gud, jeg elsker deg over alt og vil for fremtiden oppfylle din hellige vilje.

Hos dem som tilhører den synlige Kirke, må denne anger over svære synder innbefatte viljen til å motta botens sakrament. Kristus har nemlig innstiftet dette sakrament til syndenes forlatelse, og den som elsker Gud oppriktig, må ha viljen til å gjøre alt hva Jesus har anordnet til vår frelse.

Det gamle norrøne kvad Liknarbraut "Nådens sol" sier at hver mann i verden kan se hvordan den gode solveiens konge åpner sin favn for oss på korset. For dikterens fantasi er det som om den Korsfestede taler til menneskene om sin lidelse og sine sår: "Derfor byder jeg min miskunns favntak at jeg glad og gjerne vil favne med sann kjærlighet hver som angrer sine synder." Og skalden kveder til slutt: "Herligste, gavmilde min Forløser! la korsets merke alltid stråle gjennom vår ferd på jorden, så at, kongers konge, det kristne folk uten frykt kan nå til den høyeste glede over saligheten i det evige opphold hos deg." (Kristendom og Kvad s. 130 f.)

Om dyden og den kristelige fullkommenhet.

Det mest lysende forbilde på enhver dyd er Jesus Kristus selv. Han er jo veien, sannheten og livet. Når vi gå~ til hans hellige Hjerte, da går vi til selve livets og nådens kilde. "Lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler" (Matth. 11, 29).

Den kristelige dyd består i en overnaturlig tilbøyelighet og utholdende vilje til og streben etter å gjøre hva som er Gud velbehagelig. De kristelige dyder inndeles i de guddommelige og i de sedelige dyder. Om de guddommelige dyder, tro, håp og kjærlighet, ble der talt ved det første Guds bud. De sedelige dyder ordner vår sedelige vandel etter Guds velbehag. De innbefattes i de fire sedelige hoveddyder: klokskap, rettferdighet, måteholdenhet og standhaftighet. Vi skal også særlig øve de dyder som Kristus har lært oss i de åtte saligheter.

1. Salige er de fattige i ånden; for himmerikes rike er deres. 2. Salige er de saktmodige; for de skal besitte jorden. 3. Salige er de sørgende; for de skal husvales. 4. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet; for de skal mettes. 5. Salige er de barmhjertige; for dem skal vederfares barmhjertighet. 6. Salige er de som har et rent hjerte; for de skal se Gud. 7. Salige er de fredsommelige; for de skal kalles Guds barn. 8. Salige er de som lider forfølgelse for rettferdighets skyld; for himmerikes rike er deres. (Matth. 5, 3-10).

"Ethvert tre som ikke bærer god frukt skal avhugges og kastes i ilden" (Matth. 3, 10). Med "god frukt" forstås gode gjerninger.

Også utenfor den gamle Moderkirke hevdes ofte at troen må være levende, virksom i kjærlighet. "Den daude tru gjer ingen mann salig; tru må være levende, og den levende tru er verksam i gode gjerninger," skrev Hans Nielsen Hauge. Denne uforferdede forkjemper for frihet og for erkjent sannhet døde 29. mars 1824, og ligger begravet på Gamle Akers kirkegård, i skyggen av den ærverdige gamle kirke hvor våre Fedre er blitt stedt til hvile i over 800 år.

En handling er god og fortjenstlig når den stemmer overens med Guds vilje og gjøres i den helliggjørende nådes stand. Våre gode gjerninger er fortjenstlige ved Jesu Kristi uendelige fortjenester, hvis levende lemmer vi er formedelst den helliggjørende nåde. I den hellige Skrift anbefales især bønn, faste og almisse. "Bønn i forening med faste og almisse er bedre enn å opphoppe skatter av gull" (Tob. 12, 8).

Det som det kommer så meget an på, det er den gode mening. Den er likesom sjelens øye som fører hele vårt vesen hen til Gud. Er dette øye rent, da samler' sjelens hele virksomhet seg om Gud. Beveggrunnen til all vår ferd må være Guds ære, at hans navn må bli helliget, at hans rike må komme til alle, og at hans hellige vilje må skje. "Alt hva dere gjør i ord eller gjerning, det gjør alt i den Herres Jesu Kristi navn, idet dere takker Gud og Faderen ved Ham" (Kol. 3, 17). Alt, ikke blott bønn eller øvelse i nestekjærlighet, men selv de alminneligste handlinger, alt hva vi møter blir oppgaver fra Gud, alt jordeliv kan adles til gudstjeneste. ja, når kjærligheten til Gud har tatt var sjel fangen, da bestemmer den livsretningen, den går ned i vårt vesens dyp. Da blir hele vårt jordeliv som en hymne til Faderens ære. Enhver dydsakt fryder da den Allerhøyeste, fordi den er en frukt av nåden, og nåden er blitt oss skjenket ved Jesu Kristi fortjenester. "Til pris for sin nådes herlighet, hvormed Han har benådet oss i sin elskede Sønn" (Ef. 1, 6).

Vi bør stadig søke å gå fremad i alt godt ved hyppig og verdig mottagelse av de hl. sakramenter og ved å beflitte oss på enhver dyd. Således vil der finne en forøkelse sted i sjelen av den helliggjørende nåde. Det er den Hellige Ånd som gir sjelen vekst, lar Kristus vinne skikkelse i den, lar den heve seg fra klarhet til klarhet som apostelen uttrykker sig: "Vi alle som med utilhyllet ansikt skuer Herrens herlighet, forvandles til det samme bilde, fra klarhet til klarhet, som av Herrens ånd" (2. Kor. 3, 18).

Og evangelisten Johannes sier: "Se hvilken kjærlighet Faderen har vist oss, at vi kalles og er Guds barn" ... Høytelskede, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når Han åpenbares, skal vi bli Ham lik; for vi skal se Ham således som Han er. Og enhver som har dette håp til Ham, helliger seg selv, likesom også Han er hellig" (1 Joh. 3, 1-3).

Men for at den Hellige Ånd kan gi oss vekst, må vi minnes Frelserens ord: "Min føde er at jeg gjør hans vilje som har sendt meg" (Joh. 4, 34). Vår del i det store verk som den Hellige Ånd fullbyrder i vårt vesens innerste dyp, det er villig å underkaste oss Guds vilje, det er med tro og kjærlighet å gjøre og å lide alt det som Guds Forsyn i det nuværende øyeblikk forlanger av oss.

I alt må vi støtte oss til Jesus. Vårt liv det er så ringe, var kjærlighet den er så fattig, men Jesus kan erstatte hva som fattes oss, hans Hjerte er rikt over all måte.

Ordenslivet er en av de skjønneste blomster på Kirkens tre. Ordenspersonene Innvier seg til Gud ved å avlegge løfte om kyskhet, armod og lydighet. Vi finner klostre fra Kirkens første tider av, så snart de store kristenforfølgelser opphørte.

Forfatteren av det norrøne Kristkvad Harmsól kalles bror Gamle. Han var prestemunk i Tykkvebø kloster på Island. Kvadet virker den dag i dag levende; det er adlet av skaldens trang til hjertets renhet og gjennomglødet av hans hvilesøkende Krist-tro. I tidlig middelalder var klagen over synden ofte blitt til klage over syndefallet; siden skjedde en utdypning, bevisstheten om egen ufullkommenhet ble sterkere. "Om jeg går frem i det gode, ser jeg også klarere enn før mine mangler - som vi i solglansen ser utallige støvkorn." (N. Lit. 1, 291.)

For middelalderlig kristendom som regner med sammenheng i alt liv, blir de gode gjerninger i viss mon menneskelig felleseie. Gud ville spare Sodoma, om for rettferdige fantes i byen. Og hvert liv som leves i "bevegelse hen mot Gud" er en verdi og en hjelp. De helliges bønner, sier den islandske biskopsaga, "holder vårt land oppe; ellers ville landet gå under". (N. Lit. 1, 267.)

Personlige verktøy