1935 Vaare fedre naaden

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

NÅDEN.

Vi er ved våre egne krefter ikke i stand til å holde budene og bli salige, men behøver dertil den guddommelige nåde. Denne er en indre, overnaturlig gave som Gud skjenker oss til vår evige frelse ved Jesu Kristi fortjenester.

Den guddommelige nåde er av dobbelt art:

Ved den understøttende nåde opplyser Gud vår forstand og beveger vår vilje til å undlate det onde og gjøre det gode. Denne understøttende nåde er så nødvendig at vi uten den hverken kan begynne, fortsette eller fullføre noe til vår sjels frelse. Gud gir alle mennesker tilstrekkelig nåde til å kunne bli salige, skjønt Han ikke gir alle mennesker like megen nåde.

Den helliggjørende nåde eller rettferdiggjørelsens nåde er en overnaturlig gave, en delaktiggjørelse i Guds natur, i Guds rettferdighet og hellighet, i Guds liv, hvorved vi blir Guds barn, Jesu brødre og himmerikes arvinger. Denne helliggjørende nåde er en ufortjent, aldeles fri gave av Guds forbarmende kjærlighet. "For alle blir uforskyldt rettferdiggjorte av hans (Guds) nåde, ved forløsningen i Jesus Kristus" (Rom. 3, 24).

Det som vi kaller "den helliggjørende nåde", er altså den store, overnaturlige virkelighet som er uttrykt i disse ord: Han har skjenket oss store og. dyrebare forjettelser, for at vi ved dem skal bli delaktige i den guddommelige natur" (2. Petri 1, 4). Den helliggjørende nåde er en over naturen opphøyet blivende tilstand i sjelen, "bryllupskledningen", uten hvilken ingen kan komme inn i den himmelske bryllupssal. Vet dere ikke, at dere er Guds tempel, og at Guds ånd bor i dere?" sier apostelen Paulus (1. Kor. 3, 16). "Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd som er gitt oss" (Rom. 5, 5).

Ingen av de skapte ånder kan gjøre seg et begrep om det uendelige rike og opphøyede liv som føres i Guddommens skjød. men ennå mindre kunne skapte ånder ane at Gud ville meddele dette liv til den skapte natur, som står så uendelig dypt under Ham. Dertil krevdes et under, det største som Guds allmakt og kjærlighet kunne virke. For det krever fremkallelse av et nytt, uendelig høyere liv, hvortil der i selve naturen hverken finnes spire eller sed. Det krever meddelelse av en ny natur ved hvilken skapningen knyttes til Skaperen selv for å få del i hans natur og hans liv (som apostelen Petrus sier: for å bli delaktige i den guddommelige natur). Det krever en meddelelse som er langt mere enn skapelsen. For mennesket blir nå født av Guds ånd til en høyere, mere Gud lignende åndelighet, for at han ved nåden skal bli en sønn av den himmelske Fader og bror til hans enbårne Sønn; for at også han, som denne, i sann barnlig kjærlighet må knyttes til Faderen og skue Ham ansikt til ansikt; for at han som Faderens sønn, Sønnens medbror, den Hellige Ånds tempel, helt forklaret i Gud, helt gjennomtrengt av hans lys, helt gjennomglødet av hans kjærlighet, skal nyte guddommelig glede og salighet og fylles av Guds herlighets strømmer.

Kan der gis noe større enn dette under av Guds allmakt, som løfter den skrøpelige skapning til et så opphøyet og himmelsk liv? Noget større enn dette under av Guds kjærlighet, ved hvilket Han meddeler oss sin enbårne Sønns arvedel? Kun dette under gir forklaringen til hint annet kjærlighetens under at Guds enbårne Sønn ble menneske og antok seg vår natur. "Gud sendte sin Sønn, født av kvinnen, for at vi skulle få den sønnlige utkårelse" (Gal. 4, 4).

Her må vi takkende be med den hl. Paulus: "Lovet være Gud, vår Herres Jesu Kristi Fader, som har velsignet oss med all åndelig velsignelse, med himmelske goder i Kristus, likesom Han før verdens grunnleggelse har utvalgt oss i Ham, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn i kjærlighet, idet Han forutbestemte oss til barnerett hos seg ved Jesus Kristus, ifølge sin egen viljes forsett, til pris for sin nådes herlighet, hvormed Han har benådet oss i sin elskede Sønn, i hvem vi har forløsning ved hans blod, syndenes forlatelse, ifølge hans nådes rikdom, hvilken er blitt oss overflødig til del i all visdom og forstand" (Ef. 1, 3-8). Dette er Kristi uransakelige rikdommer av uendelig verdi, likesom det Blod er av uendelig verdi ved hvilket vi er kjøpt. Guds Sønns Blod og død kunne ikke kjøpe oss noe ringere liv enn et guddommelig.

La oss bøye våre kne og be Gud, vår Herres Jesu Kristi herlighets Fader om at Han må gi oss visdommens and til hans erkjennelse, så at vi må kjenne det håp som Han har kalt oss til, og den rikdom på herlighet som er hans helliges arv (Ef. 1, 7).

Den helliggjørende nåde mottas i dåpen. Den tapes ved den svære synd, men den kan atter gjenerverves og den kan forøkes. (Se de 2 foregående kapitler).

I senmiddelalderen inneholder de norrøne kvad gjerne bønn, bekjennelse, lovprisning. - Ofte hører vi om "den syke sjel" som lengter etter nåden. I diktning av Islands siste katolske biskop, Jon Arason, er inderligheten aldri større enn hvor skalden vender seg til den Korsfestede: "Hjelp meg, Kristus! for hin kross og for hin pine hård, og for hin dyre blodets foss som rant av dine sår." (N. Lit. I, 498.)

Jon Arason ble halshugget av danskene for sin tros skyld den 7. november 1550. Han var den siste biskop som var blitt viet i Nidaros av erkebiskop Olav Engelbrektssøn.

Den første nordbo vi møter som katolsk biskop etter den nye læres innførelse er Niels Steensen. Han var en fremragende vitenskapsmann, geolog og anatom. 8. desember 1667 avla han den katolske trosbekjennelse, ble senere presteviet, derpå bispeviet med oppholdssted i Schwerin i Meeklenburg for derfra å styre den katolske Kirke i Norden. (Det var den 16. mars 1678 at den hl. Stol tillike overdrog ham den kirkelige omsorg for Norge). Ved sitt oppofrende arbeide og hellige levnet førte biskop Steensen mange til Kristus. Han var i sin tid ansett for å være en av Europas største lærde, men han hadde oppgitt alt for å vinne det som nå var blitt alt for ham. Han levde som en virkelig fattig i fullkommen tillit til Guds Forsyn. Han døde 26. november 1686, kun 48 år gammel.

De hellige sakramenter.

Et sakrament er et ytre tegn ved hvilket der meddeles oss helliggjørende og understøttende nåde. Til ethvert sakrament hører innstiftelsen ved Jesus Kristus, et ytre tegn og en indre nåde. Det er Kristus alene som har fortjent oss den nåde som meddeles ved sakramentene, det er også Ham alene der som Kirkens guddommelige stifter har makt til å knytte sin nåde til ytre tegn. Likesom der utgikk en kraft fra Herren som helbredet alle som med tro og tillit rørte ved hans kledebon, således er det også hans kraft som tilflyter oss gjennom de av Ham stiftede sakramenter; disse er midler hvorved Han meddeler oss sin lidelses fortjenester. Herren pleide å bruke ytre tegn når Han virket sine mirakler, skjønt Han kunne ha virket disse bare ved å ville: Han rørte ved den spedalske og ved den blinde manns øyne, Han tok det døde barn ved hånden.

Kristus har innstiftet syv sakramenter: dåpen, fermingen, alterets høyhellige sakrament, skriftemålet, den siste salving, prestevigselen og ekteskapet. De syv sakramenter omtales også alle i den hellige Skrift.

Ethvert av de syv sakramenter svarer til et særlig åndelig behov i den menneskelige natur. Dåpen er gjenfødelsens sakrament. I fermingen mottar man styrkens ånd. I alterets sakrament meddeles oss den åndelige næring som er likeså nødvendig for sjelen som brødet er det for legemet. Er sjelens overnaturlige liv gått tapt ved den svære synd, så gis det tilbake i botens sakrament. I den siste salving styrkes vi når vi skal vandre bort fra dette liv. Ved prestevigselen forplantes prestedømmet, ved ekteskapet helliges familielivet.

Sakramentene inndeles i de dødes og de levendes sakramenter. De dødes sakramenter er dåpen og skriftemålet. De er bestemt til frelse for de åndelig døde; ved mottagelsen av disse to sakramenter er man ikke i besittelse av det overnaturlige liv, behøver i hvert fall ikke å være det. De fem andre forutsetter den helliggjørende nåde og kalles derfor de levendes sakramenter.

Man må kun motta de hellige sakramenter etter tilbørlig forberedelse. Den som ikke gjør det, som mottar et sakrament uverdig, begår en meget svær synd.

Dåpen, fermingen og prestevigselen kan kun mottas én gang, ekteskapet kan kun mottas igjen etter den annen ektefelles død.

Den greske kirke, som skilte seg fra Rom i det 9. og 11. århundre, lærer likeledes at der er syv sakramenter. Samme antall antas også av kristne sekter som allerede skilte seg fra Kirken i det 5. og 6. århundre.

Dette historiens vitnesbyrd om de 7 sakramenter har i tidens løp ført mange sannhetssøkende sjeler til Kirken. Vi vil her nevne forhenværende skolebestyrer og luthersk teolog S. A. Sørensen, født 20. november 1849 på gården Nordby i Sandeherred. Hans hu stod til å studere teologi, og hans dypt religiøse sinn i forbindelse med et utpreget forskertalent gjorde at han tok fatt på det teologiske studium med stort alvor. 1 1873 tok han teologisk embedseksamen. Følgende år drog han til Tyskland og studerte ved universitetet i Leipzig. Senere trådte han inn i skolegjerningen hvor han i sin tid overtok en latin- og realskole. 1 1894 ble denne "Sørensens middelskole" nedlagt og det vitenskapelige arbeide, særlig historiske studier, ble drevet ennå ivrigere enn før. Staten påskjønnet den flittige granskers arbeide ved stipendier til arkivstudier, særlig til undersøkelse av hva der i København ennå finnes levnet av bokskatt fra middelalderen vedrørende de norske kirkeforhold. Det ble for en stor del disse studier som brakte ham til å erkjenne Moderkirkens sannhet. Den 6. januar 1900 avla han trosbekjennelsen. Hans sinn kom nå fullstendig til ro. Og da han følte at livsdagene snart var talte for ham, var det denne stille ro og uforstyrrelige fred hvormed han beredte seg til den siste reise, som oppbygget hans omgivelser i så høl grad. Sørensen døde 9. september 1910.

Carl Augustin Høffding Muus, teologisk kandidat ved Københavns universitet, hengav seg med stor iver til historiske studier og arbeide med Kirkefedrenes skrifter. Herved førtes han nærmere og nærmere til den katolske Kirke. Under et opphold i utlandet trådte han over til Moderkirken. Etter datidens intolerante lover kunne han nå ikke bli i sitt fedreland. Muus ble ansatt i Wilmburg i Bayern som universitetsbibliotekar. Da religionsfrihet var innført i Danmark, vendte han tilbake til sitt hjemland. Muus har oversatt en rekke av Kirkefedrenes skrifter på dansk. Han døde 27. juni 1885.

Vilhelm Karup er en annen kirkehistoriker av rang som fant veien tilbake til våre fedres Kirke. Han ble opptatt i Kirken i 1850, døde i 1870.

Det vatikanske bibliotek har over 25 000 latinske, greske og orientalske håndskrifter og mere enn 100 000 bind litteratur. Som bekjent har arkivet, som inneholder dokumenter fra det 3. årh. Inntil våre dager, vært lukket inntil pave Leo XI Il gav befaling til at det skulle åpnes for historieforskere av hvilken som helst nasjon og trosbekjennelse, idet han sa: "Vi har intet å tape ved at den historiske sannhet kommer for dagen."

Dåpen.

Dåpen er det første sakrament; man må være døpt før man gyldig kan motta noe annet sakrament.

Dåpen er det sakrament i hvilket mennesket ved vann og Guds ord renses fra all synd, helliggjøres og gjenfødes i Kristus til det evige liv. Om de døpte sier apostelen Paulus: "Dere er avtvettet, dere er hellige, dere er rettferdiggjorte i vår Herres Jesu Kristi navn og ved vår Guds ånd" (1. Kor. 6, 11).

At Kristus har innstiftet dåpen, ser vi av den befaling Han før sin himmelfart gav apostlene: "Gå derfor hen og lær alle folk, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn" (Matth. 28, 19).

Dåpen meddeles ved at den som døper gyder naturlig vann på hodet av den som døpes og samtidig uttaler de ord: "Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn."

Ethvert fornuftig menneske kan gyldig døpe, dog skal, unntagen i nødstilfelle, kun en rettmessig ansatt prest døpe. Den som døper, må ha den hensikt å gjøre hva Kirken gjør eller hva Kristus har anordnet.

Dåpen er det nødvendigste sakrament, fordi ingen kan bli salig uten dåp. "Uten at noen blir gjenfødt av vann og den Hellige Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike" (Joh. 3, 5). Dåpen meddeler et uutslettelig preg og kan altså ikke gjentas.

I tilfelle av at vanndåp er umulig, kan man oppnå saligheten gjennom lengselsdåp eller gjennom bloddåp.

Lengselsdåpen er den fullkomne anger eller fullkomne kjærlighet til Gud, hvori der jo er Inneholdt en viljesbeslutning og lengsel etter å oppfylle Guds vilje, kjent eller ukjent, i alle ting. "Enhver som elsker, er født av Gud" (1. Joh. 4, 7).

Ved bloddåpen forstår man martyrdøden for Kristi skyld. Herren sier: "Hvo som mister sitt liv for min skyld, skal finne det" (Matth. 10, 39).

Barnedåpen kjentes allerede i de første århundrer. Dog står den ikke nevnt i den hellige Skrift. Den er en "apostolisk institusjon" (Origenes). Dåp av kristne foreldres barn var regel allerede i det 2. og 3. århundre. Dåpen bør meddeles barnene så tidlig som mulig. I dåpen erholder barnet også sitt navn. Der bør hertil velges navnet på en helgen, så denne kan være den døptes forbilde og beskytter. Seremoniene ved dåpen er eldgamle.

Hva de små barn angår som dør uten dåp, så er livet for dem også en velgjerning; de nyter en evig lykke, kun er den ikke overnaturlig; det er sannsynlig at de nyter en viss naturlig salighet. Tapet av Guds beskuelse er dog stort.

Det er altså ved dåpen at vi blir innlemmet i Jesu Kristi mystiske legeme og blir delaktig i det guddommelige liv. Vi feirer jul og pinse, Sønnens og den Hellige Ånds synlige komme her i verden. Tør da den høyhellige Treenighets usynlige komme i sjelen gå ubemerket hen? Burde ikke vår dåpsdag stå som en merkedag for oss, den dag da vi ble Guds barn og en bolig for den Allerhøyeste? Den årlige minnedag om denne store begivenhet bør feires som en fest til hans ære som bor i vår ved dåpen helliggjorte sjel.

For de mange seremonier ved dåpen som skriver seg fra Oldkirkens dager henvises til "Sakramentboken. Ritualene og Bønnenes. Videre henvises til "Barnedåpen" av dr. teol. J. van der Burg.

Dåpens nådevirkninger er mange og store. Dåpen utsletter alt synd og ettergir alle syndestraffer. Den skjenker sjelen det overnaturlige liv og understøttende nåde til å kunne bevare det samt gjør mennesket til en kristen. En del av arvesyndens følger blir dog tilbake, nemlig dragelse mot det onde, mange tunge lidelser og den visse død. Dog alt dette skal ikke mere være noen straff for den døpte, men kun midler til å samle seg større fortjenester for himmelen. Da enhver døpt hører til Kirken, pleier man å si om de døpte ikke-katolikker som går over til den katolske Kirke at de vender tilbake til Kirken. Det ved dåpen givne tilsagn å ville forsake synden og holde fast ved troen, kalles dåpspakten eller dåpsløftet.

En av våre gamle norrøne skalder, Sigvat Tordssøn, beretter om en dåp på Olav Helgens tid. Det er for skaldens lille datter at kong Olav står fadder. Glad, sier han, ble han den morgen da kongen hevet hans datter hjem fra hedenskapet og gav henne navnet Tove. Sigvat bruker det samme bilde på dåpshandlingen som vår gamle lovgivning; "heim" legger han til. Guds menighet oppfattes allerede som sjelens sanne hjem. (Kristendom og Kvad s. 11.)

Fermingen eller konfirmasjonen.

Fermingen eller konfirmasjonen er det sakrament i hvilket den døpte ved biskopens håndspåleggelse, salving og bønn blir styrket av den Hellige Ånd for at han standhaftig kan bekjenne sin tro og trofast leve etter den.

Ordet ferming kommer av det latinske ord confirmatio (bestyrkelse). Krisma som anvendes ved konfirmasjonen, og som tillike med dåpsoljen og sykeoljen innvies av biskopen på skjærtorsdag, består av olivenolje og balsam.

Fermingen meddeler oss den Hellige Ånds nådefylde og gir oss derved kraft til å stride mot vår sjels fiender. Den befester oss i dåpsnåden; derfor kaltes den også tidligere "den Hellige Ånds sakrament" eller "Fullendelsen". Dette sakrament påtrykker sjelen Kristi stridsmenns uutslettelige kjennemerke.

Vi vet av den hellige Skrift at Kristus har innstiftet dette sakrament. "Da apostlene som var i Jerusalem hørte at Samaria hadde mottatt Guds ord, sendte de Petrus og Johannes til dem. Da disse var kommet der ned, bad de for dem at de måtte få den Hellige Ånd; for Han var ennå ikke kommet over noen av dem, men de var kun døpte i den Herres Jesu navn. De la da hendene på dem, og de mottok den Hellige Ånd" (Ap. gj. 8, 14-17).

Også av Kirkens overlevering vet vi at Kristus har innstiftet dette sakrament. Den hl. Cyprian (+ 258) skriver: "Det (som apostlene gjorde i Samaria) skjer ennå den dag i dag hos oss. De som er døpt i kirken, fremstilles for kirkens forstandere, de mottar ved vår bønn og håndspåleggelse den Hellige Ånd og fullendes med Herrens segl." Kirkefaderen Augustin sier: "Krismasakramentet er høyhellig som dåpen selv."

Konfirmasjonen er som en virkelig pinsefest for den enkelte og kommer kun én gang i livet.

Den eldste i sagaene og bispefortegnelsene nevnte biskop i Oslo er Asgaut, en søstersønn av biskop Grimkjell, Olav den helliges biskop, venn og ledsager. Historieskriveren Adam av Bremen omtaler ham i sin bok som er skrevet omkring 1075 som da ennå levende og som en for kristendommens utbredelse nidkjær mann. Asgaut hadde mottatt sin innvielse av paven selv. Han døde antagelig 1083 eller 84. Blant de følgende bisper kan nevnes Kol Thorkelssøn, en islending. Om denne Kol fortelles at han hadde vært den bekjente biskop Isleivs disippel i hans i Skålholt opprettede presteskole og var presteviet av ham.

Alterets høyhellige sakrament. Forjettelsesordene.

Herren forjettet Alterets sakrament dagen etter bespisningen av de 5 000 menn i ørkenen. Umiddelbart forut for denne forjettelse fant de to undere sted: det ene, bespisningen av de 5 000 menn var et under med brødet, det annet at Jesus vandret på, sjøen var et under med hans legeme. Alterets sakrament som Han forjettet like etter disse mirakler, inneholder et under både med brødet og med Jesu legeme.

Da jødene etter dagens frembrudd oppsøkte Jesus i Kapernaums synagoge, sa Han til dem: "Arbeid ikke for den forgjengelige spise, men for den føde som varer til et evig liv, hvilken menneskets sønn vil gi dere." jødene sa: "Herre, gi oss alltid dette brød." "Jeg er livets brød," svarte Frelseren, "den som kommer til meg skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri mere tørste." "Sannelig, sannelig sier jeg eder: hvo som tror på meg, har et evig liv. Jeg er livets brød. Deres fedre spiste manna i ørkenen og døde. Dette er det brød som kom ned fra himmelen, for at den som spiser derav ikke skal dø. Jeg er det levende brød som kom ned fra himmelen. Hvo som spiser av dette brød, skal leve evindelig; og det brød som jeg vil gi, er mitt kjød for verdens liv."

Da kivdes jødene innbyrdes og sa: "Hvorledes kan Han gi oss sitt kjød å spise?"

Da sa Jesus til dem: "Sannelig, sannelig sier jeg eder: dersom dere ikke spiser menneskets sønns kjød og drikker hans blod, vil dere ikke ha livet i dere. Den som spiser mitt kjød og drikker mitt blod, har et evig liv, og jeg vil oppreise ham på den ytterste dag. For mitt kjød er sannelig spise, og mitt blod er sannelig drikke. Hvo som spiser mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham. Likesom den levende Fader har utsendt meg og jeg lever ved Faderen, således skal og den som spiser meg, leve ved meg. Dette er det brød som er kommet ned fra himmelen. Ikke som deres fedre spiste manna og døde; hvo som spiser dette brød, skal leve evindelig." Dette sa Han i en synagoge da Han lærte i Kapernaum. Mange av hans disipler sa da de hørte dette: "Denne tale er hård og hvo kan høre den?" [Herren ville heller ta alle sine disipler og endog apostlene gå bort enn å ta noe tilbake av det Han hadde sagt om nytelsen av sitt kjød og blod.] Men da Jesus visste ved sig selv at hans disipler knurret herover, sa Han til dem: "Forarger dette dere? Dersom dere da får se menneskets sønn fare dit opp hvor Han var før? Det er ånden som levendegjør; kjødet gavner intet. De ord som jeg har talt til dere, er ånd og liv."2 (Joh. 6. kap.). [Det var hans av ånden levendegjorte, d. e. forherligede kjød som skulle være de troendes sjelespise.]

Innstiftelsen av Alterets høyhellige sakrament.

Og da timen var kommet, satte Han seg til bords og de tolv apostler med Ham. Og Han sa til dem: jeg hår hjertelig lengtet etter å spise dette påskelam med dere før jeg lider (Luk. 22, 14-15).

Og Han tok brødet, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme som hengis for dere. Gjør dette til min ihukommelse.

Likeså tok Han kalken etter måltidet og sa: Dette er kalken, den nye pakt i mitt blod som skal utgydes for dere (Luk. 22, 19-20).

Ved de i v. 19 og 20 anførte ord, innstiftet Herren det hellige messeoffer og forvandlet brødet og vinen til sitt legeme og blod; for ordene "dette er" tilkjennegir klart at istedenfor brødet og vinen var trådt Kristi legeme og blod. Ved ordene "som hengives" og "utgydes" antydes at ofret er her det samme som korsofret, kun offermåten er forskjellig, på korset blodig, her ublodig. Ved ordene "gjør dette til min ihukommelse" gav Herren sine apostler og disses etterfølgere makt til å gjøre hva Han selv hadde gjort: forvandle brød og vin til sitt legeme og blod. Dette skjer i den hellige messe som i alt vesentlig er hva Kristus her gjorde. a) Ofringen. Jesus tok brødet, takket og brøt det. b) Forvandlingen: "Dette er mitt legeme." "Dette er mitt blod." c) Kommunionen: Jesus rakte sitt legeme og blod til apostlene og de nøt det. (Forklaringer til Lukas-evangeliet av biskop Offerdahl.)

Nattverdens feiring ble fra Kirkens begynnelse av betraktet som et offer og var forutforkynt i den gamle Pakt.

I Salmenes bok står der (Salme 109, 4): "Herren har svoret og vil ikke fortryde det: du er prest evindelig på Melkisedeks vis." Er Kristus "prest evindelig på Melkisedeks vis", så kan dette kun forstås om Kristus i eukaristien, idet det eiendommelige ved Melkisedek nettopp var at han ofret brød og vin. Og profeten Malakias sier: "Fra solens oppgang inntil dens nedgang vil mitt navn bli stort blant folkene og på alle steder vil der bli ofret til mitt navn og frembåret et rent spiseoffer."

Navnet eukaristi vil si takksigelse. Dette uttrykk kommer fra at Kristus innsatte dette sakrament under takksigelse, og at en lang takksigelse utgjorde kjernen i Oldkirkens nattverdhøytidelighet. I den hellige Skrift benyttes benevnelsene "Brødets brytelse" (Ap. gj. 2, 42) og "Herrens nattverd" (1. Kor. 11, 20).

Apostelen Paulus skriver: "Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke meddelelse av Kristi blod? Og det brød som vi bryter, er det ikke delaktiggjørelse i Herrens legeme?" (1. Kor. 10, 16). "Den som spiser dette brød eller drikker Herrens kalk uverdig, skal være skyldig i Herrens legeme og blod" (1. Kor. 11, 27).

Et offer kalles nattverden allerede i "De tolv apostlers undervisning" som er skrevet i slutningen av det første århundre. I det følgende århundre sier Justinus Martyr: "Om de ofre som på hint sted blir frembåret av oss, om eukaristiens brød og om eukaristiens kalk, har allerede Malakias spådd." Den hl. Cyprian (død 258), sier aldeles tydelig at i den hellige eukaristi ofres Kristi legeme og blod.

Kirken har alltid oppfattet innstiftelsesordene bokstavelig. Den har gjort Alterets sakrament til midtpunkt for sin gudsdyrkelse og i sakramentet tilbedt sin Gud. Kirkefaderen Augustin sier: "Ingen nyter denne spise før han har tilbedt den." Den hl. Kyrillus av Jerusalem (+ 386) skriver: "Da Han (Kristus) selv sa om brødet: "Dette er mitt legeme," hvem vil så i fremtiden våge å tvile? Han har engang i Kana i Galilea forvandlet vann til vin, skulle Han da ikke også stå til troende når Han forvandler vin til blod?"

Pastor Thorleif Engelsen, sønn av sorenskriver Engelsen, født i Oslo 18. oktober 1877, hadde allerede som ung en sterk dragelse til katolisismen. Uten tvil har hans konfirmasjonsforberedelse som fant sted under daværende sogneprest til Gamle Akers kirke, dr. teol. Krogh-Tonning, bidratt til å styrke denne hans dragelse mot Moderkirken. Det var i året 1898 at han ble opptatt i den katolske Kirke av pastor Erik Wang. Året etter begynte han å studere til prest i Rom, og ble presteviet i 1904. Så kom han igjen til Norge. En stor del av hans prestelige virksomhet var viet Norges nordligste menighet, Hammerfest. Deretter var han ennå en del år sogneprest i Porsgrunn, derpå sogneprest i Arendal. Han døde 28. juni 1923.

Pastor Engelsen utgav et skrift "Høymessen i katolske kirker". I sin fortale til dette sier han: "Husk at det er den katolske Kirke som har kristnet ditt fedreland. Glem ikke at dine Fedres tro er den katolske, og frivillig har dine Forfedre ikke gitt avkall på den, men tvungne i tunge ulivssår. Den katolske Kirke er derfor også din Moderkirke som du bør kjenne."

Vi vil her nevne Jakob B. Winsløw, født 1669; hans far var prest ved Fruekirken i Odense. Winsløw studerte ved Københavns universitet og fikk kgl. stipendium til utenlandsreise. I Paris kom han tilfeldigvis over en nettopp utkommen bok "Fremstilling av den katolske Kirkes lære" av Bossuet. Til sin store forbauselse fant han at den katolske tro lærte noe helt annet enn han hittil hadde ment. 8. oktober 1699 gikk han - for å bruke hans egne ord - over "til den gamle alene visse, og alene velgrunnede tro, i hvilken våre forfedre i så mange hundre år før Luthers tid salig er hensovet, for hvis utbredelse Sankt Knut og kong Olav led martyrdøden." Stipendiet fra København uteblev, ja familien meddelte ham ikke engang farens død. Winsløw tok nå i Paris eksamen som lege og fortsatte samtidig sine studier. I bestandig større tall flokkedes innen- og utenlandske studenter om den utrettelige forskers lærestol. Winsløw døde 3. april 1760.

Det hellige Messeoffer.

Det hellige Messeoffer står i den nøyeste forbindelse med Kristi korsoffer. Der er ikke noen vesentlig forskjell mellom dem, kun måten å ofre på og virkningen er forskjellige. Apostelen Paulus sier at Kristus har ofret seg én gang for alle (Hebr. 7, 27); for mens jødedommen hadde mange slags ofre, har kristendommen bare ett eneste offer som engang på korset på blodig måte har bevirket forløsningen, og hvis frukter uavlatelig tilegnes og meddeles oss i det hellige messeoffer.

Det er ønskelig at enhver som bivåner den hellige Messe, må kunne følge med i alle dens enkelte deler.

Der er en innledning til messen som kalles trinnbønn: "Jeg vil tre frem for Guds alter. For Gud, min glede fra min ungdom av" (Salme 42). Denne ble allerede bedt i middelalderen. Heretter følger den alminnelige syndsbekjennelse.

Inngangsverset var i eldre tider et syngestykke som koret sang ved høymesser, mens presten holdt sitt inntog og gikk hen til alteret. Det var en hel Davidsalme, eller i hvert fall en større del av en sådan. Nu er der kun et enkelt vers tilbake av den. Inngangsverset er en gledefull erindring om og freidig bekjennelse de trossannheter som er de kristnes dyrebareste skatt og beste trøst her i livet. Vi synger om at Jesus Kristus bringer oss velsignelse og liv og bevirker vekst i dyd og hellighet, inntil pilegrimen er verdig til opptagelse i de hellige englers festlige forsamling. Sannhetens vann strømmer jo hele tiden fra Kirkens klippe, og nådens manna faller fra himmelen hver morgen fra solens oppgang til dens nedgang. Lykkelig det folk som har en sådan Frelser er knyttet så inderlig til Ham som vinranken til vintreet!

På hele Kirkens vegne påkaller presten med det nidobbelte Kyrie i all ydmykhet tillitsfullt Guds barmhjertighet. Dette Kyrie (Herre, forbarm deg over oss) skriver seg helt fra selve aposteltiden. Under Gloria lovpriser Herrens tjener med englenes julehilsen (Ære være Gud i det høye) Guds godhet og makt.

Kirkebønnen kalles også for kollekt eller "forsamlingens bønn", fordi den ikke er en privat, men hele den stridende Kirkes henvendelse til Gud. Alle kirkebønner er begjæringsbønner som uttaler sjelens mangeartede nød. Med beundringsverdig avveksling forstår Kirken i stadig nye vendinger å fremføre i dem de anliggender som Jesus Kristus selv har sammenfattet i Fader vår. Kirkebønnen slutter med: Ved den samme Herre Jesus Kristus, din Sønn, som med deg lever og regjerer i den Hellige Ånds enhet, Gud i all evighet." En så høystemt lovprisning av den høyhellige Treenighet må fylle de bedendes sinn med mot og tillit, med glede og seiersvisshet. Kirken støtter seg under bønnen til sin tro på Jesu guddomsmakt samt til hans fortjenester som sikrer oss bønnhørelse og all nåde.

Etter kirkebønnen kommer bibellesning: først Epistelen, så Evangeliet. I Oldkirken ble Evangeliet, Apostlenes Gjerninger og Apostlenes Brever ikke lest i bestemte avsnitt. Det var nærmest en fortløpende lesning, men litt etter litt oppkom ønsket om til påske og til pinse, senere også til jul og andre fester å lese de tilsvarende steder av den hellige Skrift, og således rettet lesningene seg mere og mere etter kirkeåret.

Mellem Epistel og Evangelium kommer graduale som består av salmevers. Dets navn kommer fra at forsangeren tidligere stod på det nederste trin (gradus) av ambonen, en slags prekestol eller pult hvorfra Epistel og Evangelium ble sunget. Omkring år 500 ble gradualet forkortet til å bestå av ett salmevers. Gradualet gjengir. grunntanken i Epistelen. Alleluja, alleluja, lyder det. ja, jubel og glede skal der være. jubel over at Gud har elsket oss med evig kjærlighet og i tidens fylde frelst oss ved sin enbårne Sønn Jesus Kristus.

Evangeliet påhøres stående av ærefrykt for Guds åpenbaring, hva man også gjorde i Oldkirken.

Den trosbekjennelse eller Credo som nå følger, stammer fra det første store kirkemøte i Nikea, år 325.

Med Credo avsluttes katekumenenes Messe. Nå måtte i Oldkirken katekumenene (de som forberedte seg til dåpen) samt de botferdige fjerne seg. "Missa est" ble der sagt til dem av dørvokterne. "Gå hjem, nå er der bortsendelse." Ved gudstjenesten i Oldkirken fant der en dobbelt bortsendelse sted: katekumenenes og de botferdiges før messens offertorium, og de øvrige troendes ved messens slutning. Gudstjenestens eukaristiske del begynte og sluttet med dette ord og fikk derfor i det 4. århundre selv navnet "Missa". Nå betegner ordet hele offergudstjenesten.

Med offertorium begynner den egentlige offerhandling. Brød og vin frembæres. I de første tider gikk de troende opp til alteret og nedla sine gaver der. En del av brødet anvendtes til messeofferet og til menighetens kommunion, resten ble utdelt til de fattige. Rester av denne fortidsskikk er messestipendier og innsamlingen i kirken. Allerede i det 12. århundre, enkelte steder ennå tidligere, trådte disse former av ytelse isteden for naturalgaver. Tvetningen av hendene som fant sted etter mottagelsen av naturalgavene, bibeholdtes som tegn på den åndelige renhet.

Vi vet at Frelseren ved den siste nattverd bad en takkebønn før Han foretok den første forvandling. En sådan høyt forrettet lov- og takkebønn fant også alltid sted i Oldkirken. Etter denne prefasjon (lov- og takkebønnen) istemmes Sanctus - Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud. Etter denne lovsang kommer messens canon. Ordet "canon" er gresk og betyr rettesnor. Messens Canon er den faste, uforanderlige form for den egentlige offerhandling. Canon er den av messens bønner som best har bevart sin opprinnelige ordlyd. Deri ligger forklaringen av at de her nevnte hellige alle tilhører de fire første århundrer.

Et tegn med den lille alterklokke gjør så de tilstedeværende oppmerksom på at hele messens helligste øyeblikk nå er kommet. Presten uttaler over brødet forvandlingens (konsekrasjonens) hemmelighetsfulle ord, Kristi egne ord, hvorved brødet ved Kristi allmakt forvandles til hans hellige legeme. Tilbedende synker presten på kne og oppløfter Kristi legeme, for at de troende også skal tilbe sin Gud og Frelser. Det samme skjer med kalken etterat vinen er blitt forvandlet til Kristi hellige blod.

Under brødets skikkelse skjuler Jesu legeme seg, men det levende legeme, d.v.s. forenet med Jesu blod og sjel og vesentlig forbundet med Guds Sønns person. Under vinens skikkelse skjuler Jesu blod seg, men det levendegjørende blod, d.v.s. flytende i Jesu årer. Det er altså den levende Kristus, Gud og menneske, vi tilber.

Ja, dette er troens hemmelighet som her fullbyrdes. I enhver av skikkelsene er Jesus Kristus helt til stede, som Gud og som menneske.

Kirken ber nå for de avdøde og ber om innlemmelse i de helliges samfunn. Deretter bes Fader vår (Pater noster), innbegrepet av alle bønner. Denne Herrens bønn bes i et meget høytidelig og stemningsfullt øyeblikk. Alles øyne og tanker er henvendt på det tilstedeværende Guds lam, og da minnes vi at Herren jo selv har lært oss hva vi skal be om, spesielt nå da vi skal nyte det hellige offermåltid.

Messens tredje hoveddel er kommunionen. Atter lyder den lille messeklokke. Etter tre ganger å ha sagt: "Herre, jeg er ikke verdig," mottar presten kommunionen, først den hellige hostie, deretter kalken. De troende tilrådes å ta del heri, i det minste på åndelig måte. Etter kommunionen følger en del takkebønner og presten lyser deretter velsignelsen over menigheten: "Den allmektige Gud, Fader, Sønn og den Hellige Ånd velsigne dere. Amen."

Nå slutter messen med lesningen av Johannes-Evangeliets begynnelse (vers 1-14), såfremt ikke et søndags- eller vigiliedags Evangelium trer isteden. Denne lesning gir oss i få ord en oversikt over hele frelsens historie - likefra den Treenige Guds hemmelighetsfulle liv og Menneskevordelsen til Evangeliets og Kirkens historie i nåtiden. For den dag i dag "kommer Herren ennå til sin eiendom, og de som dog er hans, mottar Ham ikke, men de som mottar Ham gir Han kraft til å bli Guds barn". Ved setningen: "Og Ordet er blitt kjød og har bodd iblant oss" kneler presten i ærbødighet ned som tegn på tilbedelse og takk til vår Frelser.

Etter en "stille messe", altså ikke etter høymessen, ber presten knelende ved altertrinet høyt noen bønner, bl. a. til Herrens velsignede Mor og om Kirkens beskyttelse. De bes på landets språk. Da hele messen er henvendt til Gud, og da Jesus Kristus er messens midtpunkt, faller det for den katolske tankegang ganske naturlig å slutte idet man anbefaler seg til Marias og de helliges forbønn. Vi lever jo i "de helliges samfunn.

Hva messens liturgi angår, så sier den engelske lærde, kardinal Wiseman om den: "Hvis vi gjennomgår enhver bønn for seg, den er fullkommen, fullkommen i uttrykk ... Enten den hellige ritus overholdes under St. Peterskirkens gylne kuppel med all den høytidelighet hvormed ypperstepresten feirer den hellige messe, eller i den fattige hytte som en misjonær i all hast har bygget blant de ville folk - den vesentlige, indre skjønnhet er den samme."

Det latinske språk i messen brukes for å fastholde gudstjenestens enhet over hele jorden. Der er også i tidenes løp blitt sørget for at Kirkens bønner er blitt oversatt på alle lands språk. Det latinske språk byr også den fordel at man ved dette språks uforanderlighet er fri for bestandige rettelser og omarbeidelser av de liturgiske tekster.

I øvrig henvises til "Kors og alter" av pater Lutz, samt til "Det hellige Messeoffer" av F. F. Maurer.

I middelalderen kalte folk det å ta del i messen for "å se Gud". Folket stod der og ventet på det øyeblikk da presten skulle løfte den forvandlede hostie opp til tilbedelse, og hilste så sin Herre med de skjønne middelalderske hyllestrop som nevner Ham Guds Sønn og jomfruens Sønn, Herre og Konge, all verdens skaper og alle menneskers gjenløser. (Sigrid Undset i "St. Olav, 11. mai 1933).

På Kirkens fredede grunn gror symbolene frodig frem og fanger blikket som det dypeste, mest levende uttrykk for de religiøse forestillinger. Symbolikken beror på den tanke at alt i verden lever gjennom sin sammenheng med et høyere liv. Derav det åndelige ved symbolene. Bestandig føres tanken videre, innover til det egentlige, til det begrep symbolet dekker. Symbolikken behersker den kristelige kunst, hvor det største som det minste, hele den høyreiste kirkebygning og den enkleste figur risset inn i en korstol eller en døpefont, er en levende forkynnelse for den innviede. I middelalderens kunst er hver form levendegjort av ånden. Symbolikken går inn i gudstjenesten, hvor det tilsynelatende tilfeldige, de hellige bøkers plass på altret, hvert lys som tennes, hvert kledebon som legges over prestens skulder, har sin åndelige mening. (Kristendom og Kvad s. 69.)

Vi har fra slutten av 12. årh. en norsk Homiliebok - prekensamling - som bl. a. inneholder oversettelser av den berømte pave Gregors homilier og en grei og grundig utredning om den hellige Messe, med historiske opplysninger om de forskjellige ledd av liturgien.

Den hellige kommunion.

Eukaristien er det guddommelige sakrament som inneholder vår Herres Jesu Kristi legeme og blod, hans sjel, hans guddom, - til næring for våre sjeler. Gud virker her som Gud. Han fullbyrder et guddommelig verk som fremgår av en godhet som ikke kjenner til grenser. Det er sitt forklarte legeme Han gir til næring for vår sjel i alterets hellige sakrament.

"Jeg har hjertelig lengtet etter å spise dette påskelam med dere" (Luk. 22, 15). Frelseren nærer en inderlig lengsel etter å kunne skjenke seg til oss. Kjærlighetens mål er forening. Når vi hyppig og med andakt nærmer oss det hellige Bord, bereder vi Jesu Hjerte en virkelig glede, mens det under hans jordeliv her nede må ha vært en sann hjertelidelse for Ham i ånden å skue all den likegyldighet som mange ville nære for Ham i alterets hellige sakrament.

Vi er strengt forpliktet til å motta den hellige kommunion ved Kristi eget bud: "Dersom dere ikke spiser menneskets Sønns kjød, og drikker hans blod, vil dere ikke ha livet i dere" (Joh. 6, 54). Livet er knyttet til dets mottagelse som en ufravikelig betingelse. Derfor pålegger Kirken oss å motta den hellige kommunion i det minste én gang om året, nemlig i påsketiden, samt i dødsfare som vandringsbrød. Det er dog Kirkens inderligste ønske at de troende skal nærme seg Herrens hellige Bord ofte i årets løp, at de skal kjenne sin besøkelsestid og få forståelse av sakramentet. Å kunne motta Frelseren daglig må være vårt mål, således som de første kristne gjorde det. [Kun de som ikke kjenner alterets sakrament, er unnskyldt når de ikke nyter det, dem vil Herren komme til hjelp ved andre nådemidler.]

Når vi vil nyte nattverden, må vi ha nådelivet i oss. "Mennesket prøve seg selv og således spise han av dette brød og drikke av denne kalk" (1. Kor. 11. 28). Ville man motta Frelseren uten å være iført bryllupskledningen, uten den helliggjørende nådes kledebon, med en bevisst svær synd på samvittigheten, da ville man handle som en forræder mot Herren. Istedenfor vennskap ville man la Ham møte syndens heslighet. Har vi hatt den ulykke å tape det overnaturlige liv som vi hadde erholdt i dåpen, da må vi motta botens sakrament før vi annammer Livets Brød.

Av ærefrykt for sakramentet påbyr Kirken at man ved dets mottagelse må være helt fastende fra midnatt av samt være passende påkledt. De troende mottar den hellige kommunion kun under brødets skikkelse. I Oldkirken mottok de syke, de fangne og alle de som kommuniserte hjemme den hellige kommunion alene under brødets skikkelse. Hvis kommunionen meddeltes små barn, var det blott under vinens skikkelse. Når de kristne kommuniserte under selve gudstjenesten, gjorde de det snart under begge skikkelser, snart under brødets skikkelse alene, etter sitt eget valg. Kirkemøtet i Konstanz i 1415 anordnet at den hellige kommunion kun skulle utdeles under brødets skikkelse. Dette skjer for desto lettere å bevare det hellige Blod for vanhelligelse, for å lette for alle nytelsen av det helligste sakrament, og for derved å erklære at Kristus er helt nærværende under enhver av begge skikkelser. Det er jo den levende Kristus vi mottar.

Kun når presten frembærer det hellige messeoffer, mottar han den hellige kommunion under begge skikkelser. Mottar han derimot Alterets sakrament utenfor messen, f. eks. som vandringsbrød på sykeleiet, da kommuniserer også han kun under brødets skikkelse. Dette gjør til og med paven.

Kristus har innstiftet det helligste sakrament under to forskjellige skikkelser, fordi dette utkreves til fullbyrdelsen av det hellige messeoffer. De to fra hverandre adskilte skikkelser er nødvendige til å fremstille Kristi død på korset. For ved Kristi død på korset ble hans blod skilt fra hans legeme.

Kristus har knyttet samme løfte til nytelsen av den ene som til nytelsen av begge skikkelser: "Jeg er det levende Brød som kom ned fra himmelen. Den som spiser av dette Brød, skal leve evindelig". (Joh. 6, 51-52).

Store er de nådegaver som den verdig mottagne kommunion bringer oss. Den forener oss på det inderligste med Kristus og forøker den helliggjørende nåde i oss. Intet sakrament gir oss en sådan fylde av nåde som alterets sakrament; her er det jo alle nådegavers opphav, vår guddommelige Frelser, som selv kommer til oss. Når Jesus kommer i sjelen, da innpreger Han i denne en særskilt skjønnhet, forlener den en særskilt kraft. Han kommer til oss for å omdanne oss til likhet med seg, Han som er lys, kjærlighet, styrke, renhet, mildhet og glede. "Jeg lever, dog ikke jeg mere, men Kristus lever i meg" (Gal. 2, 10). Det er jo Jesus som har brakt oss livet, og i alterets sakrament gir Han oss det i stadig fullere mål. Fra Ham i sakramentet utgår strømmer av lys, av liv og av nåde; Han forøker i den rettferdiggjorte sjel som mottar Ham, både det overnaturlige liv og de i dåpen inngydte dyder, troen, håpet og kjærligheten.

Den hellige kommunion svekker våre onde tilbøyeligheter og gir oss lyst og kraft til det gode. Våre onde tilbøyeligheter er en følge av arvesynden. Dog der gis intet ondt i oss som vi ikke ved den hellige kommunion vil få kraft til å overvinne, for en av sakramentets virkninger er nettopp den å styrke oss i kampen mot det onde. Alterets sakrament er Jesus selv som åpner sitt Hjerte for deg med alle dets skatter, med hele sin allmektige kjærlighet, som vil lege din sjels sår, hellige deg og forene deg med seg, så du blir ett med Ham.

Den hellige kommunion frigjør oss for mindre synder og bevarer oss fra svære synder. Den menneskelige svakhet er så stor, at vi alle feiler i mindre ting. Dog kommer Jesus full av kjærlighet til den som således er syk på sjelen. Han selv vil ved den hellige kommunion lege sjelens sår. Han utsletter våre daglige mindre feil. Å, om vi rett forstod nattverdens lutrende kraft og hvilken renhet sjelen gjennom den kan nå til.

"Se det Guds Lam, se Ham som borttar verdens synder" sier presten idet han holder den hellige hostie frem. Og straks derpå tilføyer han: "Herre, jeg er ei verdig at du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet." Nei, vi er ei verdige, vi må bekjenne vår syndighet, vi har intet å støtte oss til hos oss selv, men Jesus er jo det Guds Lam som borttar verdens synder. Og når vi støtter oss til Ham, forkynner vi derved at Han er vår rettferdighet, vår helliggjørelse, vår forløsning (1. Kor. 1, 30). "Han har benådet oss i sin elskede Sønn, i hvem vi har forløsning ved hans Blod, syndenes forlatelse, ifølge hans nådes rikdom, hvilken er blitt oss overflødig til del" (Efes. 1, 6-8).

"Vår Herres Jesu Kristi legeme bevare din sjel til det evige liv. Amen." Med disse ord meddeler så Herrens tjener nattverden.

Den hellige kommunion gir oss et nytt pant på vår tilkommende oppstandelse og den evige salighet. "Den som spiser mitt kjød og drikker mitt blod har et evig liv, og jeg vil oppreise ham på den ytterste dag" (Joh. 6, 55). Frelseren vil selv være den udødelighetens spire som nedlegges i vårt legeme, og som ved tidenes ende vil oppvekke det og gjøre det likedannet med sitt eget herliggjorte legeme. "Den som spiser dette brød, skal leve evindelig," lyder Frelserens ord (Joh. 6, 59). Den hellige kommunion gir oss rett til himmelen, til det rike hvor der ingen død skal være mere, ingen sorg, ingen smerte, ingen tårer, men hvor det vil være den fullendte forening med Jesus.

Det mest passende tidspunkt å kommunisere på er under messen, ikke før messen. Etter mottagelsen av den hellige kommunion. skal vi tilbringe noen tid i stille andakt, tilbe Frelseren, takke Ham, innvie oss til Ham og be Ham om hans nåde. Ingen tid er så kostbar som tiden etter den hellige kommunion. Man bør derfor ikke være blant de aller første som forlater kirken etter messen, når man har vært til kommunion under messen.

De åpne kirker.

Overalt i hele den katolske verden vil man finne kirkene åpne fra den tidlige morgenstund til aften, hver eneste dag i året. hva kan da være grunnen til dette? Når man trer inn, og øyet møter den såkalte "evige lampe", har man funnet løsningen. "Den evige lampe" sier oss at Frelseren er tilstede i det høyhellige alterets sakrament, som oppbevares i tabernaklet (alterskapet). Jesus vil ikke alene være offer for oss i den hellige messe, ikke alene være vår sjels næring i den hellige kommunion. Nei, Han vil også være vår trofaste venn og ledsager gjennom livet, som vi alltid har hos oss og til hvem vi kan ty hen i enhver sorg og nød. Derfor vil man i katolske land- se at de troende flokkes inn i kirken til alle tider på dagen. Om morgenen kommer de for å bivåne den daglige frembærelse av det hellige messeoffer og for å gå til Herrens Bord, utpå dagen kommer de for å avlegge Frelseren i sakramentet et besøk.

Ja, for den gamle Kirkes troende er Frelseren ikke bare den historiske Kristus, men Han er en levende personlighet som vi har midt iblant oss. Her hos Jesus i alterets sakrament finner vi det lys som fryder vårt øye, den glede som aldri skuffer det menneskelige hjerte. Jesus er min styrke i kampen, min hvile etter arbeidet. Han er den lege som kjenner mine sår og som vil helbrede dem, den hyrde som vokter og leder min sjel. Det er Ham vi støtter oss til, det er i Ham vi lever vårt overnaturlige liv, nådens liv. Hans uendelige fyldestgjørelse og hans fortjenester skylder vi alt. Hvordan skulle jeg kjenne til forbehold overfor en sådan venn? Er Han ikke mere for meg enn en bror, en søster, mere enn en far, en mor? Er Han ikke min Gud og mitt alt!

Jesu Hjerte banker av en usigelig kjærlighet til alle mennesker, til de rettferdige og til synderne, til de vantroende og de vrangtroende, til de døende, til sjelene i skjærsilden og til de salige i himmelen. Vår Frelsers personlige kjærlighet bevirker at enhver har Ham for seg alene og berøver dog ikke noen hans rett til Jesu kjærlighet. Jesus hengir seg til alle likesom solen som lar sitt lys skinne over alle. jeg er elsket av Ham uaktet mitt kanskje skyldbetyngede liv i fortiden og mitt så skrøpelige liv i nutiden. jeg står altså ikke alene i livet, vi er to. Jesu Hjerte elsker meg som om jeg alene var til. Han er kjærligheten som tilstreber vår kjærlighet for å gjøre oss lykkelige. Å, hvis jeg svarte bedre til Jesu kjærlighet, hvor langt fullkomnere ville da min forening med Ham bli!

Hos den troende sjel som således overveier Jesu store kjærlighet til oss, vil der oppkomme en inderlig lengsel etter å forene seg med Frelseren i den hellige kommunion. Han vil minnes hine ord i Åpenbaringen (3, 20): "Dersom noen hører min røst og åpner døren for meg, vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham og han med meg." Er da den Gudelskende sjel ute av stand til å motta den sakramentale kommunion, må den ty hen til den åndelige kommunion, til lengselskommunionen, som erstatter den virkelige nytelse av Herrens hellige legeme, når det er umulig for oss å motta det.

Den åndelige kommunion er en åndelig nytelse av Herrens hellige legeme som finner sted uten noen ytre handling. Alt skjer her i sjelens helligdom, foreningen med Jesus skjer på en mystisk, usynlig måte.

Hva må vi da gjøre for å kommunisere åndelig?

Vi må oppvekke en inderlig lengsel etter og et uttrykkelig ønske om å motta Jesus i det hellige sakrament. Den beste form vil være den som er ikledt dine egne ord. Det er ikke lengde av tid det kommer an på, men hjertets lengsel, sjelens hunger og først elter Herren. Stiger denne lengsel opp fra hjertets dyp, inderlig og varm, da gjør Frelseren seg til ett med oss, ikke ved virkelig nytelse av hans kjød og blod, men på åndelig vis. Denne lengsel vil Han stille hvor som helst og til enhver time på døgnet; for den åndelige kommunion er hverken bundet til tid eller sted.

Ved slutningen av aftenandaktene på alle søn- og helligdager gis den sakramentale velsignelse. Det allerhelligste sakrament tas ut av alterskapet (tabernaklet), hvori det bestandig oppbevares og utstilles i en gylden monstrans. Det er "Livets Brød", Kristus selv som utstilles til tilbedelse. Det er for Kristus at der brennes røkelse, symbol på hans høyeste prestedømme og tillike symbol på våre bønner der som røkelsesduft stiger opp til Kristi trone. Når presten tilslutt over de troende gjør korsets tegn med monstransen som innbefatter den hellige hostie, da er det Jesus Kristus selv som velsigner alle.

Ofte ble det nettopp ved den sakramentale velsignelse at våre i troen skilte Brødre følte seg dratt til Moderkirken. Dette var således tilfelle med den senere så berømte erkebiskop og kardinal Henry Edward Manning. Han var anglikansk sogneprest, senere ble han erkediakon, et embete som nyter den største anseelse innen den engelske høykirke. Han reiste til Italia for "riktig å studere Rom". En morgen trådte han inn i den hl. Ludvigs kirke, og da var det allerhelligste sakrament utstillet på alteret fordi velsignelsen skulle gis. "Dette var det øyeblikk i hvilket Gud kalte på meg," sier han selv. "Jeg følte min sjel beveget på en hemmelighetsfull måte. Jeg så en liten lysstråle. For første gang i mitt liv kom jeg til bevissthet om at der dog kanskje kunne være sannhet i katolisismen." Han ba, han studerte med all ærlighet, og daglig ble lyset klarere for ham. Manning avla den katolske trosbekjennelse i 1851, ble viet til prest av kardinal Wiseman, og etter dennes død i 1865 ble han utnevnt til erkebiskop. Det ble et langt og dådrikt virke. Ganske særlig tok han seg av de mange fattige katolske barn som i kjempebyen London vokste opp uten undervisning, og han lot bygge tallrike skoler og vaisenhus. "De mange tusen fattige barn som tilhører oss må frelses, koste hva det koste vil," sa han stadig. Alltid trådte han i skranken for de fattige. Herfra kom også den enestående innflytelse som arbeiderhæren i dokkene innrømmet ham. Mennene som her lyttet til ham og fulgte hans ord, var det ikke dem selv, barnene av Londons arbeidere som han hadde tatt på sine hyrdeskuldre som sin eiendom? Kardinal-erkebiskop Manning døde i en høy alder 14. februar 1892.

Det er en hel skare protestantiske (anglikanske) geistlige som i England siden Mannings konverslon er vendt tilbake til våre Fedres Tro. "The Converts, Aid Society" (Twickenham, Holmes Road) oppgav i januar 1934 disses tall til 5 à 600 i de siste 50 år, ett tusen siden Newmans konversjon. Konvertittenes antall i alminnelighet beløper seg i England ifølge statistikken til årlig tolv tusen.

Botens sakrament eller skriftemålet.

I botens sakrament tilgir presten som Kristi stedfortreder de synder mennesket har begått etter dåpen. Kristus innstiftet botens sakrament da Han påskedagsaften viste seg for apostlene i nattverdsalen i Jerusalem og sa til dem: "Likesom Faderen har sendt meg, således sender jeg også dere." Deretter åndet Han på dem og sa: "Motta den Hellige Ånd. Hvem dere forlater syndene, dem er de forlatte, og hvem dere beholder dem, dem er de beholdne" (Joh. 20, 21-23).

Makten til å forlate synder er fra apostlene gått over til biskopene og prestene i den katolske Kirke.

Om makten til å forlate synder sier den hl. Krysostomus (+ 407): "Kan der vel gis en høyere makt enn denne? Gud har hverken gitt den til engler eller til erkeengler; til disse er det aldri blitt sagt: Alt hva dere binder på jorden, skal også være bundet i himmelen o.s.v.

I den gamle Moderkirke har det alltid vært skikk å skrifte. I den kristne oldtid ble der for de sværeste synder endog gjort offentlig bot, såfremt de var begått offentlig; der krevdes i disse tilfelle som regel også en offentlig bekjennelse. Pave Leo den Store (+ 461) forbød imidlertid å forlange offentlig bekjennelse.

De skismatiske kirker fordrer også skriftemål; syndsbekjennelsen må altså ha vært alminnelig på den tid da de skilte seg fra Kirken.

Botens sakrament har rike nådevirkninger. Ikke alene utsletter det de etter dåpen begåtte synder og ettergir den evige og i det minste en del av den timelige straff, men gjengir også den helliggjørende nåde eller forøker den, hvis den ikke er tapt. Dessuten forlener det ennå særlig nåde til et godt levnet.

Til gyldig og verdig mottagelse av botens sakrament hører anger, bekjennelse og fyldestgjøring. Med angeren er det gode forsett nødvendigvis forbundet, bekjennelsen forutsetter samvittighetsprøvning.

For en mere inngående redegjørelse av disse forskjellige deler henvises til den katolske katekismus. Her skal kun omtales angeren, det første og det viktigste krav som stilles til den som vil få forlatelse for sine synder.

Angeren er ved botssakramentet i den grad nødvendig at den i intet tilfelle kan erstattes av noe som helst annet. Den må oppvekkes før bekjennelsen eller i hvert fall før frikjennelsen (absolusjonen). Angeren må være inderlig, alminnelig (i det minste omfatte alle dødssynder), og den må være overnaturlig. En blott og bar naturlig anger hvor man fortryder sine synder fordi disse påfører skade eller skam, hjelper ikke til å få syndsforlatelse. Man må angre synden for Guds skyld, dette kalles overnaturlig anger.

Man kan angre sine synder av frykt for Gud eller av kjærlighet til Gud. Den første anger benevnes ufullkommen, anger av kjærlighet til Gud kalles fullkommen anger. Ennskjønt det ved mottagelsen av botens sakrament er tilstrekkelig å ha denne ufullkomne anger, så bør man dog beflitte seg på å oppvekke anger av kjærlighet til Gud. Man bør derfor overveie Guds store kjærlighet til oss og Vårherres Jesu Kristi bitre lidelse og død. .

Botens sakrament kan også kalles oppstandelsens sakrament, den åndelige oppstandelses.

Det er ikke så få skandinaviske teologer som i tidens løp har funnet frem til Kirken. Blant disse inntar stiftsprost Kofoed Hansen en fremragende plass. Han var stiftsprost over Lolland, Falster. Han beskjeftiget seg meget med historiske og dogmatiske studier, særlig var det botens sakrament som stiftsprosten kom til å studere nærmere, både skriftemålets rettslige grunnlag som dets etiske og praktiske verd. Han innså at makten til å forlate synder var betrodd til de rettmessige hyrder. I 1883 tok han avskjed fra sitt embete, og bosatte seg i København, hvor han fortsatte sine studier og til sist avla den katolske trosbekjennelse 9. juli 1887. Han døde den 4. desember 1893.

Det store norrøne Krist-kvad Harms61 fra det 12. århundre er bevaret med alle sine 65 vers. Kvadet er et dikt om anger og om Ham som tilgir den angrende, Krist "sorgens sol". Skalden taler om at Krist selv har budt oss å angre og skrifte og har lovet miskunn igjen. Skalden griper etter Kristi kjærlighet. Han heler vår skade, idet Han selv bar "all svakhet og mén på sitt legeme". Dikteren går inn i lidelseshistorien, ser Frelseren pint og korsfestet og hører Ham tilgi den angrende røver. Han stanser en stund ved korset i betraktningen over Kristi lidelse, inntil påskedagens evangelium bryter igjennom, fulgt av fortellingen om himmelfartens under. Så stiger, på den annen side av det lovprisende omkved dommedagsbilder frem. Da kommer en ond time for alle som ikke før har søkt forlik med Gud. For stunden er inne. Da den strenge dommer skiller menneskene ad: salighetens og kvalenes verdener venter. Etter skildringen om Guds straffedom kan dikteren med desto større styrke oppfordre til anger og bot - nå straks, for ingen vet når det vil være for sent, og Krist er den eneste som kan gi menneskene virkelig hjelp. Diktets slutning gir eksempler på Guds miskunn mot de angrende - mot David, Peter, Maria Magdalena. Slike tegn på Guds nåde trøster skalden. Han ber om Guds barmhjertighet, om Marias og "hver hellig manns forbønner." (Kristendom og Kvad s. 110.)

Avlat.

Avlat er en ettergivelse av timelige syndestraffer, og dette i kraft av Jesu Kristi fortjenester. Avlat har altså intet med syndsforlatelse å gjøre, den utsletter ingen synder, men opphever kun helt eller delvis de timelige straffer son! er en følge av synden. At Gud legger timelige straffer til de allerede forlatte synder, det leser vi i den hellige Skrift. Adam fikk forlatelse for sin synd, og allikevel måtte han dø. Moses fikk ikke den glede å se det forjettede land, skjønt hans synd var ham tilgitt. Den timelige straff for synden må enten avbøtes i dette liv eller også i det tilkommende ved skjærsildens lutring.

Imidlertid har Gud, som er kjærligheten og barmhjertigheten selv, betrodd sin Kirke den uendelige fyldestgjørelse som hans Enbårne Sønn har gitt oss ved sin bitre lidelse og død. Den fyldestgjørelse som Jesus har gitt den guddommelige rettferdighet for oss, oppveier ikke blott syndeskylden og den evige straff, men overgår dem uendelig. Og denne uendelige fyldestgjørelse skal ikke være forgjeves eller unyttet, men tilfalle oss. Dette skjer gjennom Kirken. For Kirken har fått den uinnskrenkede makt til å binde og løse, altså også til å løse de timelige straffes bånd. Ettergivelse av synd eller straff finner imidlertid kun sted når der samtidig skjer den guddommelige rettferdighet fyldest ved Jesu Kristi fortjenester. Kirkens nøklemakt over synd og straff krever derfor også dens nøklemakt over Kristi fortjenester og fyldestgjørelser. Kirken er etter Pauli ord (1. Kor. 4, 1) Kristi tjener og forvalter av Guds hemmeligheter. Jesu fyldestgjørelse er da overgitt til Kirken som en uuttømmelig skatt, hvorav denne kan og skal utdele til de troende uten å måtte frykte for at denne skatt noensinne blir mindre.

Når Kirken i kraft av sin binde- og løsemakt kan utslette synden, så kan den også sikkert oppheve botsstraffene, hva jo allerede apostelen Paulus gjorde overfor en synder i Korint (1. Kor. 5, 3-5, 11. Kor. 2, 5-11). Det første eksempel på avlat er altså nytestamentlig.

Kirken har aldri opphørt med inntrengende å oppmuntre de troende til flittig å tilegne seg avlatens store velsignelse som er tilgjengelig for alle. De kirkelige betingelser for å kunne bli delaktig i avlat er først og fremst menneskets botferdige sinnelag. Selv den minste timelige straff kan ikke oppheves uten at synden er angret og utslettet. Dernest kreves en ytre ytelse såsom kirkebesøk og bønn. Men den ytre ytelse alene er aldri tilstrekkelig. Den må besjeles av det rette indre sinnelag, og syndsforlatelsen må alltid gå forut; for, gjentas ennå engang, ingen avlat kan vinnes for en synd som ikke er utslettet ved anger og bot.

Det er dog, ikke ved denne personlige, i regelen lett utførlige ytelse at den timelige straff avsones. Når man oppfyller betingelsene, får man sin straff ettergitt av Kirken. Kirken yter samtidig av sin nådeskatt den guddommelige rettferdighet fyldest for denne straff som nå bortfaller.

Foruten Jesu Kristi fyldestgjørelser har vi helgenenes dydsgjerninger som for manges vedkommende sikkert har oversteget den timelige syndestraff som de selv hadde å avsone; dette tilflyter nå Kirken og skal komme dens svakere lemmer til gode. Til Kristi uendelig store fyldestgjørelse kommer altså jomfru Marias og alle de andre helgeners fyldestgjørelser, dog ikke sidestillet med Jesu fortjenester; de har kun verdi fordi de er vokset frem av Kristi Blod. Men nettopp derfor skal de heller ikke gå tapt, men likesom Jesu fortjenester komme kirkelegemet til gode. Dette er jo til Kristi egen ære. De hellige er jo hans mystiske lemmer. Den fyldestgjørelse som således fremkommer, den hverken forringer eller forøker i seg selv Kristi fyldestgjørelse som er overflødig stor for all verdens synd og straff.

Med hensyn til avlatens virkning skjelner man mellom fullkommen og ufullkommen avlat - fullstendig eller delvis - ettersom den ved synden forskyldte straff ettergis helt eller kun for en del. Ved en "40 dagers avlat" mener således Kirken å ettergi så meget av den timelige straff som etter Oldkirkens botsdisiplin skulle være avbøtet ved en kirkebot som hadde vart i 40 dager.

"Oldkirkens botsdisiplin." Her står vi ved det neste tilfelle av avlat. Det var tunge dager den unge Kirke den gang hadde å gjennomgå, forfølgelser fra alle kanter. Ved siden av de mange bekjennere og martyrer gas der også kristne som fornektet troen. Kirken var streng mot disse. Vilde de komme tilbake, måtte de først gjøre bot, og boten var ofte lang og tung. Da henvendte disse angerfulle syndere seg ofte til bekjennerne, til de heltemodige kristne som lå i fengsel for troens skyld, som allerede var blitt grusomt pint, og som rolig så martyrdøden !møte. De andre kristne hadde den dypeste ærefrykt for bekjennerne. I sin nød bad de botferdige disse om hjelp, og bekjennerne innsendte til de kirkelige forstandere et såkalt "fribrev", et bønnskrift om opphevelse av de svære straffer for de frafalne kristne. Og Kirken tok hensyn til martyrenes fortjenester og ettergav Kristi fyldestgjørende lidelse og hans lidelse i hans legeme, i martyrene og bekjennerne sattes istedenfor de fyldestgjørende straffer.

1) Hyppig meddeler Kirken en avlat "på 7 år og 7 kvadragenere,. Dette betyr ettergivelse av så megen straff som man i Oldkirken ville ha fått av Gud hvis man hadde underkastet seg den kirkelige bot i 7 år og dessuten i 7 fastetider, hver på 40 dager. Disse fastedager bruktes som særlig mål for straffefrikjennelse, fordi der i dem øvedes betydelig strengere bot enn i den øvrige del av året.

2) Man taler undertiden om "å vinne avlat for en avdød". Dette vil si å underkaste seg den åndens og hjertets beredelse som utfordres for å vinne enhver avlat, og derved be til Gud at Han av sin nåde vil la avlaten komme de avdødes sjeler til gode. Avlaten for de avdøde er altså kun oppnåelig: forbønnsvis.

På Værne i Østfold var Norges eneste ridderkloster anlagt, formodentlig av kong Sverre i slutten av 1 100-årene. Det tilhørte Johanniterordenen og må nærmest ha vært tenkt som et invalidehospital for hirden. Til hospitalskirken knyttet pave Bonifacius IX i året 1402 den samme avlat som var tilstått Johanniterordenens hovedkirke S. Maria i Venezia. Den avlat kunne vinnes av alle botferdige som på St. Hansdag og Langfredag besøkte kirken og gav en almisse til dens underhold. Nordisk Kultur s. 243.

Den siste salving.

Den siste salving, også kalt de sykes salving, er det sakrament i hvilket en syk ved salving med den hellige olje og ved prestens bønn mottar Guds nåde til sjelens velferd og undertiden også til legemets.

At dette sakrament er innstiftet av Kristus følger av apostelen jakobs ord (5, 14-15): "Er noen iblant dere syk, da kalle han Kirkens prester til seg, og de skal be over ham og salve ham med olle i Herrens navn. Og troens bønn skal bli den syke til frelse, og Herren skal skjenke ham lindring; og dersom han har synder på seg, skal de forlates ham."

Den hl. Krysostomus (+ 407) sier at presten gir syndsforlatelse i dåpen og ved de sykes salving. Pave Innocens I (+ 417) kaller den salving som presten foretar på den syke med den av biskopen innviede olje for et sakrament.

Den siste salvings sakrament meddeler tilgivelse for alle synder som den syke nok har angret, men ikke er i stand til å skrifte, samt ettergir timelige syndestraffer. Det forøker den helliggjørende nåde og gir styrke i lidelser og fristelser, særlig under selve dødskampen. Ofte virker det også til legemets velferd.

Enhver katolsk kristen som er nådd til fornuftens bruk og er farlig syk, kan og bør motta dette sakrament. I enhver farlig sykdom kan det kun mottas én gang; dog kan man motta det igjen når dødsfaren er over, men viser seg påny.

Man skal motta den siste salvings sakrament i nådens stand. Derfor bør man først skrifte. Er dette ikke mulig, skal man oppvekke fullkommen anger. Man bør også oppvekke tro, håp og kjærlighet samt hengivelse i Guds hellige vilje. Man skulle ikke oppsette dets mottagelse for lenge, men motta det mens man ennå er ved bevissthet og etter å ha mottatt det hellige vandringsbrød.

Se, med hvilken omsorgsfull kjærlighet Kirken omfatter de udødelige sjeler! Ved livets begynnelse møter Kirken det lille barn med et sakrament som utsletter arvesynden, og som gjør det til et Guds barn med arverett til himmelen. Og når så menneskets prøvetid her på jorden er omme, mildner Kirken den døendes siste øyeblikk. Da meddeler den et annet sakrament, de sykes salving, som helbreder de onder som er fremkalt ved personlig synd. Den gyder olje i de sår som mennesket har erholdt i livets kamp og bereder det til den siste store reise.

Med hensyn til sykeværelsets forberedelse når den siste salving skal meddeles, henvises til de tidligere omtalte bøker "Katolsk praksis i kirken og i hjemmet", "veiledning i katolsk Trosliv" samt til "Sakramentboken. Ritualene og bønnene".

Du mitt liv! Når livet slukner, se min anger, løs meg av bannet. I den siste oljes vigsel unn meg all din mildhetsfylde! Gi mitt hjerte ditt eget rene legem og blod som du tok av din moder, så jeg rustet er til ferden, når min sjel skal slippe verden!

 (Av det gamle norrøne dikterverk Lilja.)

Middelalderens gilder eller laug er velkjente. Hvert laug trådte i et fast forhold til en bestemt kirke og hadde der sitt eget alter. Til bestemte tider av året lot de lese hellige messer for levende og døde; for også utover døden og graven skulle den broderlige endrektighet og kjærlighet vare. Medlemmene understøttet gjensidig hverandre, for som brødre i Kristus skulle de komme hverandre til hjelp i enhver nød. De syke og fattige medlemmer skulle de skjenke milde gaver. Døde et fattig medlem, skulle han begraves på laugets bekostning og hans etterlatte forsørges.

Pastor Christian Frederik Brockdorff hadde allerede i sine unge dager følte seg tiltrukket av den katolske Kirke. Han forstod dog ikke ennå den gang nødvendigheten av å slutte seg til den. Men jo eldre han blev, desto sterkere ble ønsket hos ham i det minste å dø som barn av den hellige, alminnelige Kirke. Da han derfor i 1895 i sitt sogn på den lille ø Alrø i nærheten av Horsens ble rammet av et slagtilfelle og var døden nær, sendte hans hustru, som kjente hans inderlige ønske, straks bud etter den katolske prest i Horsens. Denne opptok ham i Kirken på hans sykeleie. Pastor Brockdorff kom seg imidlertid, og inngav naturligvis straks ansøkning om avskjedigelse fra sitt embete i statskirken. Denne edle konvertit døde 26. september 1908.

Prestevigselen.

Alle kristne er ved troen og dåpen knyttet til Kristus, vår evige yppersteprest og har herved del i et alminnelig åndelig prestedømme. De kristne hat den plikt å bringe åndelige ofre, bønn og kjærlighetsgjerninger.

Men foruten dette alminnelige prestedømme gis der ennå et særskilt prestedømme, et presteembete. Dette innstiftet Frelseren ved den siste nattverd. Da gav Han sine apostler den makt og det verv å frembære det hellige messeoffer. På sin oppstandelsesdag med delte Han dem makt til å forlate synder. Vi hører ikke noe om at Herren foretok noen håndspåleggelse. Dog dette har intet å bety - vår guddommelige Frelser kunne fremkalle virkninger ved en blott og bar viljesakt. Men apostlene gav sin makt videre med bønn og håndspåleggelse. "Jeg påminner deg om at du påny oppvekker den Guds nåde som er i deg ved mine henders påleggelse," skrev apostelen Paulus til Timoteus, biskop i Efesus (2. Tim. 1, 6). Og kirkefaderen Augustin sier, idet han taler om dåpen og prestevigselen: "Den ene såvel som den annen er et sakrament, hva forøvrig ingen betviler."

Hverken den verdslige øvrighet eller de kristne menigheter har rett og myndighet til å meddele noen prestelig fullmakt, da de selv ikke besitter noen sådan. Kun biskopene kan gyldig meddele prestevigselens sakrament; for denne makt er gått over kun på dem fra apostlene gjennom den særegne bispevigsel.

Det var gammelt i den katolske kirke å fremheve plikten til prediken; men iveren steg i det 11. og 12. årh. På visitasreiser og synoder tilholdt biskopene prestene å "forkynne evangeliet", gjennom brev innskjerpet de at "kunsten over alle kunster er å lede sjelene". Den middelalderlige lærebok "Opplyseren" sier at prekenen må være kort, for om vinteren er det bitterlig koldt i kirken. (N. Lit. 1, 281.)

Enkelte av predikenene gjenfinnes i et norsk håndskrift fra omkring 1200 og holdes alminnelig for å være norske. Men det kunne også tenkes at homilier er kommet til Norge fra Island. Tidlig gikk bøkene begge veier; da Ingemund prest, farbror av biskop Gudmund av Holar, i 1180 la ut på Norgesferd, hadde han sin bokkiste med; 41 der hvor bøkene var, der var hans glede". (N. Lit. 1, 284.)

I den store mannedødens tid (1349) var det ingen det gikk mere ut over enn prestene. Når folk fikk sotten, sendte de gjerne bud til presten, og det ser ut som om de ikke sparte seg, men gjorde sin plikt selv om de visste det kunne koste dem livet. Derfor er den store dødeligheten blant prestene et vitnemål om plikttroskap og offervilje i denne forferdelige tiden. ("Vårt folks historie" av overlærer Tormod Knutson, s. 84.)

Erkesetet i Nidaros tellet ved svartedaudens utbrudd 300 prester, men etter den herjende farsott var der bare 40 av dem i live. Foruten erkebiskop Arne Vade falt biskopene Thorstein av Bergen, Guttorm av Stavanger og Hallvard av Hamar.

Det vakte i sin tid stor oppsikt da den anglikanske geistlige Robert Hugh Benson i 1903 trådte over til den katolske Kirke; han var sønn av erkebiskopen av Canterbury, som jo er den engelske kirkes geistlige overhode. Hva var grunnen til hans konversjon? Det var den at han var kommen til erkjennelse av at den engelske kirke ikke hadde gyldig viede prester. Han ble nå katolsk prest, og utfoldet stor litterær virksomhet. Dertil virket han meget ved sine prekener og ved konvertittundervisning. Således uttalte han engang til en norsk trosfelle, at han gjennomsnittlig hadde en konvertitt hver dag. Benson døde i 1914.

Hvor den apostoliske suksesjon er avbrutt, er der hverken gyldig vigslede biskoper eller prester og derfor heller ikke gyldige sakramenter, unntatt dåpen og ekteskapet. Med benevnelsen den "apostoliske suksesjon" menes den sammenhengende rekke av gyldig vigslede biskoper helt fra apostlene ned til våre dager.

Ekteskapets sakrament.

I intet kirkesamfunn står ekteskapet så høyt som i den katolske Kirke. Ekteskapet er der et sakrament, uoppløselig inntil døden skiller ektefellene. Derfor hører man aldri i den gamle Moderkirke om gjengifte mellom skilte. Vel kan Kirken av vektige grunner tillate at ektefellene lever hver for seg, men selve ekteskapet blir bestående. Ingen av ektefellene kan inngå noe nytt lovlig ekteskap før den annen part er død. "Hva Gud har sammenføyet, skal mennesket ikke adskille" (Mark. 10, 9).

Gud selv har i paradiset innstiftet ekteskapet, d. e. forbindelsen mellom mann og kvinne til det inderligste livsfellesskap. "Det er ikke godt for mennesket å være ene; lat oss gi ham en medhjelper som er ham lik" (1. Mos. 2, 18). Men ekteskapet forblev ikke i sin opprinnelige renhet. Dog Kristus har gjenopprettet dets enhet og uoppløselighet og dessuten opphøyet det til et sakrament. Apostelen Paulus skriver: "Denne hemmelighet er stor, men jeg sier i Kristus og i Kirken" (Ef. 5, 32). Den samme apostel lærer også at de kristne ektefeller skal være forenet med hinannen som Kristus og hans Kirke. Men Kristus og hans Kirke står i en overnaturlig, nåderik forening med hverandre, altså må også den ekteskapelige forening eller ekteskapet blant kristne være en nåderik forening d. v. s. et nåderikt eller et ytre med en indre nåde forenet tegn og følgelig et sakrament. Kirkens lære med hensyn hertil fremgår ikke bare av samtlige Kirkefedre, men også av de sekters lære som har skilt seg fra Kirken i de første århundrer.

Ekteskapets sakrament meddeles ved at brudefolkene erklærer for sin sogneprest og to vitner at de tar hinannen til ekte, og presten derpå velsigner deres pakt. Ved ekteskapets sakrament nedkaller man Guds nåde og Guds velsignelse over familien; Guds velsignelse for den helligdom man bygger, Guds nåde for å kunne oppfylle de plikter familielivet nødvendigvis fører med seg.

Kristi Kirke lærer ektefellene å betrakte ethvert barn som en gave fra Gud.

Med hensyn til ekteskapshindringer o.s.v. henvises til katekismen. Likeledes henvises til pave Pius XI's rundskrivelse om Det kristne Ekteskap, norsk oversettelse, i komm. hos Cammermeyer, samt til biskop Mangers fastehyrdebrey for 1933 om Ekteskapet og til ekteskabet i den katolske Kirkes (København) av pater Nøsen S. J.

Den anglikanske geistlige Edward Caswall bad med sin fromme hustru Louise meget og inderlig om å måtte erkjenne Guds vilje til salighet. Lyset ble til slutt så klart at de begge trådte over til den katolske Kirke. Noen tid etter døde den fromme hustru, og den forhenværende anglikanske geistlige ble nå katolsk prest og inntrådte i Oratoriet i Birmingham. Han elsket Norge og det norske folk og utgav i 1867 et lite skrift: "A brief Account of Catholicistn in Norway". Father Caswall gjestet to ganger Norge. Han døde 2. januar 1878. Han har skrevet og oversatt en rekke bøker. Samtidig med Father Caswall levde der i Oratoriet i Birmingham en annen kjent forhenværende anglikansk geistlig, John Henry Newman, senere kardinal Newman. Dennes konversjon i 1845 ble i sin tid betegnet som en begivenhet av første rang, han var jo Oxfordskolens forhenværende fører. Den fremragende vitenskapsmann og store teolog døde i 1890.

Enda en annen Norgesvenn bør nevnes, Canon Francis Wyndham. Han var født 1838, ble anglikansk prest og fikk ansettelse som sådan ved en av østkantens kirker i London. I 1868 gikk han sammen med to av kapellanene ved samme kirke over til katolisismen og ble i 1871 presteviet av kardinal Manning.

Canon Wyndham var en varm venn av vårt folk og av vårt land, som han gjentagne ganger har besøkt. Første gang han besøkte Norge var i 1859. Han led den gang av en snikende sykdom som han her oppe ville forsøke å få bukt med. Det lykkedes ham også, og i sin takknemlighet mot det land hvori han hadde gjenvunnet sin helbred, utgav han i 1861 en begeistret bok "Wild Life on the Fields of Norway". I sin lange virksomhet som prest nedla han et stort arbeide i barmhjertighetens tjeneste i London. Tillike beskjeftiget han seg meget med litterære arbeider og har utgitt flere bøker. Canon Wyndham døde 16. november 1919.

Kirkens vigslinger.

Ved Kirkens signing blir personer og ting helliget til gudstjenesten eller til de troendes bruk. Her tilhører de fire lavere vigsler som forberedelse til prestevigselen, vigsel av kirker, altre og klokker, innvielse av kirkegårder, av vann (vievann), av olje, lys, palmer (på palmesøndag), av kors, rosenkranser, medaljer. Ved disse vigslinger blir Guds beskyttelse nedbedt. Disse vigslinger kalles også "sakramentalier", fordi der består en viss likhet mellom dem og sakramentene. Dog er de vesentlig forskjellige. Sakramentene er innstiftet av Jesus Kristus, og virker ved den kraft som Han har gitt dem. Sakramentaliene derimot er anordnet av Kirken og virker ved Kirkens forbønn og velsignelse. Disse siste meddeler ikke - således som sakramentene - helliggjørende nåde, men alene understøttende nåde, dessuten timelig beskyttelse og velsignelse.

Når Kirken signer eller vigsler, pleier den å anvende det hellige korstegn, som har en vidunderlig kraft til å neddra Guds velsignelse over oss. Den kristne bør ofte betegne seg med det hellige korstegn, samt anvende alle av Kirken innviede ting med et andektig sinn, ganske særlig vievannet. idet vi ber Gud om å lutre oss mere og mere i Kristi Blod og la oss bli beskyttet mot alle farer.

I sin bok "Katholicisme" (København 1924), sier pastor Schindler så smukt om korstegnet: "Hva er skjønnere og kristeligere enn å begynne og slutte sin dag, sin bønn, sitt arbeide, sitt studium med frelsens tegn? Der er vern og styrke i det hellige tegn under fristelser. Det helliger og innvier vår gjerning, vårt legeme og vårt sinn. Gjøres korstegnet andektig, er det en hel andakt for sig: det kan uttrykke nød og trang til velsignelse, det kan uttrykke anger, seier, takk og bønn, alt etter hva vi legger i det. Som Jesu navn er navnet over alle navn, således er korstegnet tegnet over alle tegn."

Alle Kirkens barn nærer stor kjærlighet til korstegnet. På en ganske særlig måte synes dette å ha vært tilfelle med den i hellighetens ry avdøde pater Karl Halfdan Schilling. Ennå går der frasagn om hvorledes mødrene brakte sine syke barn til ham, og han bad for dem og gjorde korsets tegn over dem, og mange var de som ble helbredet.

Karl Halfdan Schilling ble født i Christiania 9. juni 1835, og var sønn av rittmester Gottlieb Fredrik Schilling. Karl Halfdan ble kunstmaler. Den 11. november 1854 ble han under et studieopphold i utlandet i Düsseldorf opptatt i den katolske Kirke. Etter en del år vendte han hjem igjen til Norge, hvor han i Christiania (Oslo) fant sin landsmann pater Stub som sogneprest ved St. Olavskirken. De grunnla i fellesskap St. Vincentsforeningen. Schilling ble valgt som første formann og besøkte de fattige og syke, trøstet og hjalp. Senere ble han medlem av Barnabiterordenen og døde 2. januar 1907 i Mouscron i Belgia, som ovenfor nevnt i hellighetens ry. Barnabitpatrene gjorde biskopen av Bragge oppmerksom på de vidunderlige bønnhørelser som fant sted på pater Schillings forbønn, og bad ham nærmere undersøke alt. Pater Schillings helgenkåringsprosess ble innledet i 1924, den første fra det -høye Nord siden den nye læres innførelse, og denne første var en som i moden alder hadde funnet veien tilbake til Fedrenes Kirke - en konvertitt. (Der henvises til "En norsk kunstmaler som levde og døde i hellighets ry" av pater Toll.)

Forherligelsen av korset er gammel i norrøn diktning. Og der er en dobbelthet i dens art. Snart synges der om korsets jordiske historie, om Helenas korsfunn, snart prises korsets hellige tegn. Korset er livets tre fordi det gjenreiser hva kunnskapens tre brøt ned. Korset er himmelnøkkelen fordi det åpner saligheten for oss, det er stigen fordi det er blitt vår vel til Gud. Korsstigen bæres av en dobbelt kjærlighets kraft, det er Kristi kjærlighet til Gud og mennesker. Korset er alteret fordi Guds Lam er ofret på det, og det er vekten fordi det har båret Ham som kjøpte oss. (Kristendom og Kvad s. 133.)

Personlige verktøy