1935 Vaare fedre tillegg

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

Tillegg til den tidligere fortegnelse over konvertitter.

Konvertittene er vitnesbyrd om hva Guds nåde har formådd i svake menneskebarn.

Monsignore Henrik Joachim Irgens, f. i Oslo 25. januar 1899, sønn av (senere) minister Johannes Irgens og hustru Lilla, f. Gulbranson. Sin første utdannelse fikk Henrik Irgens her hjemme, artium fra Hallings skole i 1917, derpå 1 års krigsskole. Likesom sin mor følte han seg sterkt draget til den gamle Moderkirke, og han skulle finne hjem til denne en god del år før moren. Dette skjedde 17. nov. 1918 i Jesu Hjertekirken i København, hans far var den gang norsk minister i Danmark. Nå fulgte først 1 1/2 års juridiske studier i Oslo, men så bestemte han seg til a bli prest. Han studerte i Paris ved l'Institut Catholique. Diakonvigslet ble han i St. Olavskirken i Oslo, 27. sept. 1925. Selve prestevigselen ble foretatt I Paris 3. april 1926 av mgr. (senere kardinal) Baudrillart. Den nyvigslede prest studerte først 1 år kirkerett i Rom og kom deretter hjem til Norge, hvor det skulle bli et kort, men velsignelsesrikt virke, først som kapellan ved St. Paulskirken i Bergen. I 1929 ble han vikariatssekretær og redaktør av bladet "St. Olav". Etter biskop Offerdahls død ble han 9. okt. 1930 utnevnt til Administrator for hele den katolske Kirke i Norge, hvilket embete han innehadde i 2 år og utførte på en så dyktig og verdig måte at han erholdt den ærefulle utnevnelse til Monsignore som Prelato Domestico, Husprelat hos Hs. Hellighet Paven. Han ble nå provikar og på ny redaktør av "St. Olav", deretter en kort tid kst. sogneprest til St. Birgitta kirke i Fredrikstad. Fra 1934 var han sogneprest til St. Olavs kirke i Oslo, fra 1936 formann i "Nordisk katolsk presseforbund". Ved 900 års jubileet til ære for Hellig Olav 1930 i Trondheim, kom hans organisatoriske talent fullt ut til sin rett, alt var velordnet, inntil det minste.

Mgr. Irgens gikk helt opp i sin gjerning. Midt i sitt livs virke falt han, rammet av hjertelammelse 9. juni 1938.

Mgr. Irgens var en edel og rik personlighet og forenet i seg mange fremragende egenskaper: intelligens, fromhet, karakterstyrke, uselviskhet, mest av alt iver for sjelenes frelse. Dagspressen i Oslo sa om ham at han utmerket seg også ved vidsyn, han var en overordentlig avholdt mann, en kunnskapsrik og fordomsfri personlighet.

Fru Lilla Minda Marie Irgens, f. 3. sept. 1872 i Vestre Aker, datter av godseier cand. jur. Carl August Gulbranson og hustru, f. Juell. Hun ble i 1892 gift med daværende cand. jur. Johannes Irgens (senere minister). Fru Irgens hadde sterke sosiale og religiøse interesser. Allerede i ung alder følte hun seg sterkt draget til Moderkirken, begynte også å ta undervisning. Dog denne ble avbrutt, og det ble først over 20 år senere - i Brüssel - at hun lot seg oppta i Kirken. Fru Lilla Irgens var en klok og rik personlighet. Sin ungdoms kjærlighet til Norge bevarte hun uforminsket, til tross for at hun bodde i utlandet i så mange år. Hun døde i Rom 16. mars 1938 og ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Der hviler hun ved siden av sin sønn, monsignore Irgens, som fulgte henne i døden et par måneder senere.

Fru Cathrine Elisabeth Hepp, f. Stang, datter av statsminister Frederik Stang og hustru Julie Georgine Augusta Morgenstierne, f. i Kristiania 6. desember 1839. 1 1861 ble hun gift med fransk konsul i Norge Albert Hepp og trådte over til den katolske Kirke.

Hun hadde 2 barn, en sønn Achille som senere ble fransk offiser og en datter Augusta som ble St. Vinscenssøster og som døde i 1935 i Paris. Et av hovedstadens blad skrev ved den anledning: "Det var et av de arbeidende klostre hun gikk inn i, hennes arbeide her ble knyttet til skoler og hospitaler. Det var selvfølgelig et liv i stor forsakelse hun førte, og det var sjelden hun kunne motta besøk av andre enn sine nærmeste slektninger." Fru Hepp døde hos sin datter som en tid lang var forstanderinne. Hun hadde en slektning som også trådte over til den katolske Kirke og som døde i 1907 som biskop i Amerika (se s. 40).

Frøken Marianne Riis, datter av justitiarius Boye Kristoffer Riis og hustru Kristiane Benedikte Hagerup, f. i Bergen 22. sept. 1832. Det ble musikken som skulle føre Marianne Riis til Kirken, hun tilhørte en meget musikalsk familie, var en nær slektning av Nina Hagerup Grieg. I sin ungdom var hun meget i utlandet, søkte stadig inn i de store katolske kirker og den skjønne kirkemusikk gjorde sterkt inntrykk på henne. En teologisk professor i Sveits førte henne inn i Moderkirkens lære og opptok henne. Så vendte hun hjem til Bergen. Hun elsket Kirken. og det var for henne en glede en rekke år igjennom å spille orgel under gudstjenesten i St. Paulskirken. Hun døde 1. desember 1923.

Pastor Erik Wang, f. 1859 på Kongsvinger. Hans mor ble tidlig enke og fikk plass som husholderske hos den apostoliske prefekt Bernard Bernard da han tiltrådte sin stilling i 1869. Fru Wang fikk lov til å beholde sine to gutter, Erik og Alfred, hos seg. I 1875 avla hun og hennes to sønner den katolske trosbekjennelse. Erik Wang studerte i Propagandakollegiet i Rom og ble prestevigslet i 1882. Samme år kom han til Norge hvor han virket i Oslo og i Tromsø.. I 1891 ble han sogneprest ved St. Olavskirken i' Oslo, i 1898 sogneprest ved St. Paulskirken i Bergen. I 1912 måtte han av helbredshensyn søke avskjed.

Han døde i Arendal 26. april 1913. Pastor Wang var meget avholdt av alle som kom i berøring med ham. Hans bror døde som en høyt skattet lege i Amerika.

Pater Wilhelm A. Fillinger, S. J. Likesom der kan reises tvil om pastor Wang kan henregnes til konvertittene, således kan det samme sies om pater Fillinger som ble født på Hadeland 11. nov. 1867. Foreldrene sendte ham tidlig til en stor skole i Belgia hvor han var flere år. Så kom han tilbake til Norge, men forlot derpå for bestandig sitt hjemland i 1887. Han reiste over til Amerika hvor han inntrådte i Jesu Selskap. I 1902 var pater Fillingers ikke-katolske mor tilstede da kardinal Gibbons vigslet hennes sønn til prest i Woodstock College, Maryland. Kort etter ble hun alvorlig syk og uttrykte ønsket om å få dø som katolikk. Hun ble opptatt i Kirken og pater Fillinger meddelte henne den siste salving og foretok jordfestelsen.

Pater Fillinger virket den største del av sitt ordensliv som professor ved jesuittenes høyskole i New Orleans. Han besatt fremragende pedagogiske evner. Han forstod å feste seg ved det gode hos sine elever og møtte dem med tillit. Hans forhenværende elever sa om ham at endog undervisningen av et dødt språk, latinen, forstod han å gjøre levende og beåndet. I 1937 feiret han sitt 50 års jubileum som medlem av Jesu Selskap. Han ville ikke ha noe for seg selv ved den anledning, men ytret ønsket om at hans ca. 46 tusen forhenværende elever skulle legge sammen til et fond som skulle sette unge menn i stand til å studere til prest. For det skulle bære hans navn: The Fillinger Memorial Burse.

Pater Fillinger døde 16. oktober 1938. De amerikanske aviser sa at hans død betød et stort tap for høyskolen og for byen New Orleans.

Søster Olga Andersen, f. 1859 i Arendal. Etter endt skolegang tok hun til Ursulinerinnenes klosterpensjon i Gravelines i Frankrike hvor hun konverterte. Ved sin hjemkomst til Norge fant hun ingen katolsk kirke i sin fødeby, og dette var et stort savn for henne.

Omkring århundreskiftet trådte hun inn i klostret i Gravelines hvor hennes søsternavn ble Marie Therese. Det var det samme kloster hvor også Elise Hamilton var inntrådt. I 1902 utbrøt de franske klosterforfølgelser. Kort etter flyttet en del av søstrene over til Greenwich i England. Blant disse var mére Marie Therese som var meget avholdt som lærerinne. Hun bevarte alltid sin kjærlighet til Norge og ble et ivrig medlem av St. Eysteins Forbund. Hun døde 4. juli 1937.

Søster Caroline Overn, f. på Modum 21. mars 1863, opptatt i Kirken av biskop Fallize 14. mai 1893. Noen år etter sin konversjon trådte hun inn i karmeliterinneklostret i Antwerpen og fikk søsternavnet Raphael Therese. Før hun forlot Norge, hadde hun forært et glassmaleri til St. Olavs kirke i Oslo. I klostret oppbygget hun alle ved sitt selvforsagende og fromme liv, Ikke alene ble hun selv et ivrig medlem av St. Eysteins Forbund, men hun virket også for at andre ble det, således flere klostre av hennes egen orden. Hun døde 28. mai 1937.

Søster Martina Marcussen, f. 24. april 1874 på Askerøen, død 9. februar 1912 i Ursulinerinneklostret i Venlo, Holland. Hun betraktet det alltid som en stor lykke å ha funnet veien tilbake til Moderkirken og hadde den glede at hennes gode, gamle mor tok det samme skritt. Julen 1904 inntrådte hun i Venlo hvor hun fikk søsternavnet Marie Sunniva. Hun var avholdt og skattet av alle og var en dyktig musikklærerinne.

Søster Marie Helene Tidemandsen, f. i Holmestrand 3. des. 1855. Hun tilhørte en gammel bondeslekt fra Hallingdal hos hvem meget av Moderkirkens lære hadde holdt seg. En dag kom hun hjem fra skolen og sa: "Far, hvor skrekkelig, tenk katolikkene tilber jomfru Maria!" "Du må ikke tale så," svarte faren, "de tilber henne nok ikke, men de ærer henne, du må huske på at Maria var Guds mor."

En dag gikk hun inn i St. Olavs kirke i Oslo, der var maiandakt. Hun husket farens ord. Hun måtte undersøke troslæren nærmere og bad om undervisning. Den 19. mars 1879 ble hun opptatt i Kirken. Noen år senere hadde hun den lykke å få opptagelse hos St. Josephsøstrene i deres moderhus i Frankrike. Etter noen lykkelige års opphold i Chambéry drog hun til hjemlandet hvor det ble et langt velsignelsesrikt virke hos guttene på St. Josephs Institutt. Da kom omsider den siste sykdom, glede og lykke strålte ut av hennes ansikt. Hun døde 18. november 1935.

Søster Marie Konstance Munthe, f. i Telemark 1. juli 1873. Morens konversjon i 1891 ble en stor sorg for datteren. I sin bedrøvelse ville hun helst langt bort og tok til Aremark som guvernante. Da hun kommer til stedet, ser hun at hennes mor har lagt en katolsk katekismus på bunden av kofferten. Hun slenger boken bort. Noen tid etter trenger hun til legehjelp. Men der var flere timer til nærmeste lege. "Hvis jomfru Maria er så mektig som katolikkene sier, så må hun hjelpe meg nå," sa hun til seg selv. Hun ble hjulpet, til sin store forbauselse. Katekismen ble nå tatt frem igjen, og hun ser at den katolske Kirke var noe helt annet enn man sa om den. Hennes to søstre hjemme var kommet til samme resultat. Uten at moren visste noe om det, var de gått til aftenandakten om søndagene i St. Olavs kirke hvor der var kateketiske foredrag. Nu ble alle tre søstre opptatt samtidig. Senere inntrådte hun hos St. Josephsøstrene. Hun var en dyktig lærerinne og virket mange år ved St. Olavs skole i Oslo og nedla et stort arbeide i menigheten. I de senere år var hun forstanderinne ved Vår Frue villa. Under mére Konstances siste sykdom hørte man kun uttrykk av en dyptfølt takknemlighet for at Gud hadde ført henne til den hellige katolske Kirke og deretter til ordensstanden. Hennes siste ord var: "Gud er kjærlighet." . Og så døde hun. Det var den 19. oktober 1941.

Frøken Ragna Pettersen, datter av kjøpmann Gunerius Pettersen og hustru, f. Grorud. Hun fikk en sjelden god og allsidig utdannelse, og lengere opphold i utlandet hadde gitt henne en vid åndelig horisont. - Hun fant veien hjem til Moderkirken i slutningen av nittiårene, dog ikke i utlandet hvor hun hadde sett så meget av den katolske Kirkes skjønnhet, men her hjemme. Hun var en dag i selskap. Blant gjestene var også sogneprest (senere biskop) Olav Offerdahl. Talen kom inn på religiøse spørsmål. Sogneprest Offerdahls klare og greie utredning hadde tilfølge at frøken Pettersen noen dager senere oppsøkte ham på hans kontor for å legge frem for ham forskjellige religiøse spørsmål. Hun erkjente nå i den katolske Kirke den av Kristus stiftede Kirke. Fra denne stund av levde og åndet hun bare for Kirkens store sak. Daglig messe og kommunion ble snart en livsfornødenhet for henne. Hun var utrettelig i sitt arbeide for å utbrede katolsk litteratur. Med sine gode språkkunnskaper forenet hun også betydelige litterære evner. Under pseudonymet "Tora Ribbung" utgav hun en rekke helgenbiografier. Her bør også nevnes frøken Ragna Pettersens store godgjørenhet og omsorg for vanskelig stillede konvertitter. Hun døde 10. sept. 1933.

Fru Inga Lærum Liebich, komponistinne, f. i Oslo 16. nov. 1863, og den dag ble også senere (1904) hennes opptagelsesdag i Kirken. Hun virket i flere år som korinstruktør og dirigent i Burlington i Amerika, i byens store katedral, dernest var hun en årrekke dirigent for St. Olavskirkens sangkor i Oslo. Det var i Amerika at hun lot seg oppta i den katolske Kirke. Der er av henne i årenes løp utkommet ca. 60 opus. Sine siste leveår tilbrakte hun i St. Elisabethsøstrenes hjem for gamle damer i Oslo. Hun ble aldri trett av å gi uttrykk for sin store takknemlighet for at Gud hadde ledet hennes skritt til den hellige katolske Kirke. Hun døde 27. sept. 1936.

Frøken Kristine Heggen, f. 1872, ble opptatt i vår hellige Kirke 8. des. 1906. Inntil sin dødsdag var hun preget av en levende tro, en sterk katolsk overbevisning og en likefrem glødende kjærlighet til Kirken. Hun var utrettelig i sin virksomhet for den. Denne iver i forening med eminent dyktighet satte dype spor etter seg. Det var således frøken Heggen som tok arbeidet opp med annonser for "St. Olav" og for juleheftet "Kimer i klokker". Hun var også alltid aktiv i katolsk foreningsliv. Således har St. Olavs Forbund, i hvis sentralstyre hun satt i en årrekke, også nydt godt av hennes initiativ, og hun var med på å stifte Norske Kvinners Katolske Forbund. Hun var dets viseformann i mange år for deretter enstemmig å bli valgt til formann. Hun døde 24. august 1936.

Frøken Jacobine Marie Giertz, f. i Arendal 11. januar 1857. Hennes mor døde straks etter hennes fødsel, og hun fikk sitt hjem hos sin farbror, senere sorenskriver på Kongsberg. Som ung pike var hun ofte i Frankrike og besøkte derboende katolske slektninger. En dag gikk hun i Notre Dame kirken. Velsignelsen med Alterets høyhellige sakrament skulle gis. Og hva skjer? I det øyeblikk monstransen løftes til velsignelse blir Jacobine Giertz av en usynlig makt kastet på kne. Det som skjedde gjorde det sterkeste inntrykk på henne. Hvordan kunne det forklares? Hun måtte søke å lære den katolske tro nærmere å kjenne. Så møter hun en svensk forhenværende luthersk geistlig, K. F. Karlén, han var nå katolsk prest.. Det ble ham som førte henne inn i Moderkirkens lære, og hun ble opptatt i Kirken av ham i 1892. Senere ble hun medlem av den hellige Frans av Assisis 3. orden, tertiar. Armodens ånd ble i sannhet hennes eie. I virksom, kjærlighet til Kirke og menighetsliv vokste hennes trosliv sin dype, skjulte vekst. Hun døde 4. januar 1936.

Frøken Mathilde Hartmann var født på Kongsberg og tilhørte senere likesom Jacobine Giertz Gamle Akers menighet. Hun fant veien tilbake til Moderkirken omtrent samtidig med frøken Giertz med hvem hun sluttet et inderlig vennskapsforhold; også hun blev fransiskaner, tertiar. Begge var de lærerinner, og begge måtte de forlate sin stilling da de gikk over til den katolske Kirke. Frøken Hartmann døde 13. april 1927.

Fru Johanne Parmann, f. von Germeten, f. i Oslo 13. des. 1872. Det ble i Amerika at fru Parmann fant veien tilbake til fedrenes Kirke og hennes hjerte var fylt av lykken ved å være katolikk. I Norske Kvinners Katolske Forbund hvor hun var livsvarig medlem, deltok hun med liv og sjel. Der vil hennes innsats alltid minnes med takknemlighet. Hun døde 13. nov. 1934. Mgr. Kjelstrup skrev i sitt minneord om henne: Med fru Johanne Parmann er en av de skikkelser vandret bort som ved selve sin personlighet øvet en innflytelse innen katolske kretser som sent vil kunne verdsettes etter fortjeneste.

Journalist og litterat Jakob Worm-Müller, f. i Bergen 15. mai 1866, sønn av skipsfører Bernt Ulrik August Møller og hustru Amalie, f. Alves (den senere så kjente forfatter Amalie Skram). I sitt tidligere liv var Worm-Müller fritenker. Han nektet endog å la seg konfirmere i 1882, noe som den gang var nesten uhørt. Som journalist skrev han også om religiøse spørsmål, således en gang om en nettopp avholdt Kristi-legems-fest prosesjon. En prest oppsøkte ham og gjorde ham oppmerksom på flere feiloppfatninger. Worm-Müller var en oppriktig og ærlig karakter. Han søkte nå å sette seg inn i den katolske Kirkes lære med den følge at han lot seg oppta i Kirken. Det var den 28. juli 1907. Hans store fedrelandskjærlighet hjalp ham betydelig til å nå frem til den katolske Kirke. Han så av historien at. Norge var et lykkelig land den gang den katolske Kirke var den rådende i landet. Hvorfor skulle den samme Kirke ikke kunne bringe samfunnet den samme velsignelse også i våre dager? Journalist Worm-Müller døde 7. mars 1911.

Johan Nordahl Meltzer, f. 24. mai 1855 i Bergen. Han vandret i tidlige år ut til Spania, hvor han også stiftet familie. Under innflytelse av sin utmerkede hustru fant han veien tilbake til Moderkirken. Han var blant de første som sluttet seg til St. Eysteins Bønneforbund, og han ivret også for at andre skulle slutte seg til det og oppsende ivrig forbønn for fedrelandet mot nord. Han døde i Madrid 30. oktober 1930.

Typograf Henrik P. Bucher, f. 16. mars 1851 i Tromsø. I 1880 trådte han i Bergen over til den katolske Kirke, samme år som den senere biskop Offerdahl. Bucher ble en sann legapostel, støttet all gjerning innen St. Pauls menighet og var alltid rede til å ofre tid og krefter til menighetslivets fremme. Han glemte ikke sin fødeby, men forærte kirken i Tromsø et orgel. Han var selv en musikalsk interessert mann og fungerte i sin tid også som organist i St. Paulskirken. Bucher viste en enestående troskap over for avdøde venner og kjente, stadig lot han lese sjelemesser for dem. Han døde 17. oktober 1935.

Folkehøgskulestyrar Lars Eskeland ble født 1867 på Stord i Sunnhordland og kunne føre sine aner så langt opp som til Norges siste drottsete, Jon Smør. Han ble vår folkehøyskoles første mann. Mange tusener av vår bondeungdom fikk sin åndsdåp under hans lærestol og derved også livsglede og arbeidsglede. Lars Eskeland ble også bindeleddet mellom de gamle norske utbygder Island og Færøyane og moderlandet, han stod for dem som Norges største mann.

Når en åndshøvding som Eskeland tok skrittet over til Moderkirken, så måtte dette være en følge av grundig gransking og samvittighetsfull overveielse. Han så med uro den religiøse splittelse blant nutidens kristne og lengtet etter fast grunn under føttene. Samtidig følte han trangen til en kirke som med myndighet fra Gud kunne løse alle tvil og gi sjelen den næring som den så høyt savner i de kirkesamfunn som er kommet opp i tiden. Han trådte i juli 1925 over til den katolske Kirke sammen med sin hustru som døde 2. august samme år. Dette skritt skulle komme til å koste Eskeland meget, hans livsverk, folkehøyskolen på Voss, fra hvis ledelse han ble drevet bort fordi han fulgte sin samvittighet og vendte tilbake til fedrenes gamle Kirke.

Eskeland var med på Stiklestadferden i 1930. I den gamle erkebispestad holdt han en av sin åndfulle og uforglemmelige taler, kom inn på Kirkens fremtid i Norge og sa bl. a.: "Vi vil ikke få se det, men våre barns barn, når de om 100 år kommer her for å feire tusenårsfesten, da vil store deler av Norge være katolsk."

Lars Eskeland døde fredfullt og stille 30. sept. 1942, lykkelig over å kunne motta Moderkirkens hellige nådemidler. Han ble gravlagt på Voss ved siden av sin hustru.

Eskeland var en høyreist, helstøpt kristen personlighet, en personlighet både fra åndens, viljens og hjertets side. Hans livsprogram var å arbeide for kristendom og norskdom. Med all sin glød og styrke gikk han inn for disse høye idealer.

Morgenbladet skrev om ham i anledning hans død: "Det var et tungt og sorgfullt budskap som nylig gikk over Norges land: Lars Eskeland er død. Denne vår kjære åndshøvding og dikter er ikke mere. Han hvis levende ord og personlighet har hatt så stor betydning først og fremst for bondefolket, men også for alle dem i landet vårt med syn og sans for landets bærende makter. Hvor kunne han ikke med sitt varme og følsomme diktersinn reagere overfor alt hvori han så en fare for vår fremtid som kristent folk. Han var en adelsmann i dette ords rette betydning."

I 1930 deltok Lars Eskeland i den Katolske Internasjonale Uke i Genève. Han holdt der et foredrag om hvilket en hollandsk journalist skrev: "Halvannen time hørte man ikke en eneste lyd i den store og stuvende fulle sal uten hans vakre, begeistrede røst. Og da han sluttet, ble han belønnet med en ovasjon så overveldende at den lot endog mgr. Baudrillarts grandiose suksess langt bak seg."

Noen dager etter hadde den samme hollandske journalist en samtale med Eskeland.

"Hva mener De om Norges fremtid?" "Jeg er fast overbevist om at en gang skal den dag komme da Norge vil være katolsk. Kanskje varer det ennå et århundre. Men sikkert er, at nettopp i nåtidens protestantisme som splitter seg i talløse sekter, ligger Kirkens fremtid. Det er en religiøs uro over hele landet, men denne religionskrise kan bare beseires av lyset som stråler fra Rom ... "

"Den dag skal komme da vårt kjære Norge skal blomstre i Vårens sol. Man vil da fro å være ennå i den norske vinters kulde. Men plutselig stråler solen, snøen smelter, lyset overstrømmer våre mørke daler, og pd fjellets høyeste topper vil alt grønnes og blomstre."

Niels Christian Beck, f. i Arendal. Farens navn var også Niels Christian og hans mor Marianne, f. Westergaard. Han tok til sjøs, ble kaptein og giftet seg med en irlenderinne. Hennes så fromme og kristelige liv ble årsak til at Niels Christian ønsket å ha den samme tro som sin hustru, og hele livet igjennom var han så takknemlig for å ha funnet veien tilbake til fedrenes gamle tro. Av hans 8 barn ble det eldste født i Arendal, og vi finner denne datter senere som ordenssøster hos "Faithful Companions of Jesus" i England. Hun sluttet seg i 1936 til St. Eysteins Forbund. Niels Christian Beck døde 3. nov. 1908. En annen av hans døtre ble også ordenssøster, men døde ganske ung. Hans eldste datter, Mother Alphonsa Beck, var en lang tid priorinne i West-Hartlepool.

Fru Anna Backer, f. Giebelhausen, f. i Fredrikstad 1869. Fru Backer fant veien til Moderkirken allerede i 1898. Hun erkjente den for å være den av Kristus stiftede Kirke og omfattet den med stor kjærlighet, en kjærlighet som syntes å vokse seg større med årene og som hun bevarte inntil sin død. Fru Backer var en foregangskvinne. Utover hele vårt land var hun kjent for sitt dyktige og energiske arbeide innen Norske Kvinners Nasjonalråd. Hun hevdet alltid kvinnens rett i samfunnet og tok seg av alt som kunne tjene til beste for kvinnesaken. Hun deltok også med stor interesse i det offentlige liv, og var i et par perioder medlem av Fredrikstad bystyre. Et slående uttrykk for fru Backers initiativ og offervilje fikk man da spanskesyken herjet etter den første verdenskrig og hun organiserte hele sykepleien i Fredrikstad. For dette sitt store og betydningsfulle arbeide ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.

Også på det kirkelige område nedla hun et energisk arbeide, bl. a. ved å stifte Norske Kvinners Katolske Forbund hvis formann hun var i mange år. Den pavelige orden Pro Ecclesia et Pontifice ble henne tildelt. Fru Backer levde og åndet for, i og med Kirken. Foruten ved sin fromhet utmerket hun seg ved sin ubestikkelige rettferdighet og ved den uforferdethet hvormed hun forfektet sine meninger overfor høy og lav, geistlig eller leg. Hun døde 6. des. 1942, en søndag, ganske plutselig og fikk sitt ønske oppfylt: å dø på en dag hvor hun hadde mottatt den hellige Kommunion.

Frøken Helen Parr, f. i Drøbak 1869, datter av skipsreder Søren A. Parr og hustru Hannah, f. Jørgensen, opptatt i Kirken 16. april 1916 i Oslo. Det varte lenge før hun nådde så langt. Hun var gått til undervisning hos pastor Offerdahl en del år tidligere, men bare ganske kort tid. Da skulle hun reise til England. "Kan jeg bli opptatt forinnen?" spurte hun. "Nei, slett ikke," svarte han på sin vante, korte måte, "der er nok av katolske prester i London som De kan fortsette undervisningen hos." Imidlertid kjente hun ingen katolsk prest i London og kom sterkt i berøring med "Christian Science", men fant dog ikke hva hun søkte. Etter sin hjemkomst til Norge søkte hun atter inn i den alltid åpne St. Olavs kirke. Den indre dragelse ble tilslutt så sterk, at hun ikke kunne oppsette lenger med å gjenoppta undervisningen hos sogneprest Offerdahl. Etter sin opptagelse levde hun ikke bare som pliktoppfyllende katolikk, men som et forbilde på glødende tro og dyp fromhet. Samtidig var hun en uforferdet forsvarer av den katolske Kirke. Hun opplevet da også den glede å se flere medlemmer av sin familie slutte seg til Kirken. Hun døde 18. april 1940. Hun var medlem av St. Dominikus III orden.

Fru Margrethe Nyrop, f. 1861, datter av byfogd Georg Elias Schelderup i Bergen og hustru Henriette van Kervel. I 1888 ble hun gift med den lærde danske språkforsker, professor Nyrop. I 1906 ble denne blind, og da ble hans hustru hans høyre hånd i hans lærde arbeider, leste bl. a. korrektur på alle hans bøker både på fransk, italiensk og spansk. Fra deres hjem utgikk den ganske visst private, men dog vidtrekkende aksjon til hjelp for blinde franske soldater under krigen. Fru Nyrop mottok æreslegionens hederstegn for sin personlige innsats. Begge besøkte i 1895 et stort benediktinerabbedi ved Siena. Den gamle abbed hilste fru Nyrop med de skjønne ord: "De er Guds barn," - et minne hun aldri glemte. Prof. Nyrop døde i 1931. To år senere ønsket fru Nyrop å oppholde seg en stund i et benediktinerinnekloster i Frankrike, og her avla hun den 13. november 1933 den katolske trosbekjennelse. Hun følte det som kom hennes sjel hjem, nå hadde hun nådd sitt lange livs mål. Messens liturgi studerte hun med grundighet. Alterets Sakramente var for henne ett og alt. Fru Nyrop døde 21. juli 1935.

Forhenværende rektor ved Ringerikes høyere skole Hans Jacob Hammer, f. 28. august 1873 i Kristiansand, sønn av skipsreder Hammer og hustru, f. Due. Rektor Hammer stod lenge utenfor den kristne tro. Hans livsideal var høyt og edelt: ved studium og vitenskap a gjøre sin innsats i det norske kulturliv, ved undervisning a vekke ungdommens sans for det åndelige og i kjærligheten til sitt land. Men den evighetsverdi som ligger i det kristne trosliv, var lenge skjult for ham. Endelig fant han den kristne tro i den katolske Kirke. Det ble hans store historiske viten som hjalp ham til å finne veien til den katolske Kirke. For hans klare ånd var det ikke vanskelig ved nærmere undersøkelse å innse hvordan Kirkens dogmer og dens liturgiske gudstjeneste er i full overensstemmelse med Evangeliet og med kristendommen i apostlenes dager. Han ble opptatt i Kirken 19. oktober 1938 og ble en dypt overbevist katolikk. Han døde 4. mai 1940.

Morten Randsborg, f. i Arendal. Det ble musikken som skulle føre ham til Kirken. Ved St. Franciskus lille katolske kapell i Arendal ønsket man en organist ansatt. Den unge Randsborg meldte seg, han var da bare 17 år gammel. Med sjelden dyktighet satte han seg inn i den gamle Moderkirkes liturgi og fulgte tillike med stor interesse de apologetiske foredrag som sogneprest Kjelstrup holdt søndag ettermiddag. Så meldte han seg til undervisning. "Ja, jeg vil gjerne undervise Dem," sa sognepresten, "men jeg sier til Dem, som til alle mine konvertitter: Undervisning alene er ikke nok, bønnen må til, for troen er en Guds nådegave som bare oppnås ved bønn". Hans opptagelse fant sted 2. juledag 1918. Randsborg var den fødte musiker. I Arendals kapell skattet man ham høyt som organist, og det samme var tilfelle i St. Olavskirken i Oslo hvor han vikarierte en lengre tid. Han stilte sin kunst helt til gudstjenestens disposisjon. Han så fram til hver søndag som til virkelige festdager, og han levde og åndet for Kirken og dens virke. Randsborg omkom ved "Prinsesse Ragnhilds" forlis 23. okt. 1940. Han var ualminnelig avholdt av alle ved sin noble og varmhjertede ferd.

Forh. dansk folkekirkeprest cand. theol. og mag. Niels Hansen, f. 1866 i Aalborg, syv år sogneprest i Naur i Jylland. Her vant han i høy grad menighetens tillit og kjærlighet, et forhold som heller ikke forandredes ved hans konversjon. Hva var det som brakte ham til Kirken? Ved studiet av den hl. Skrift hadde han funnet at i protestantismen var meget gått tapt som hører til den apostoliske overlevering. Dr. Krogh-Tonnings skrifter hadde også innflytelse på ham. Således skrev Niels Hansen i Nordisk Ugeblad (23. febr1936) i en artikkel om "Lutherdommens største teolog i Norden", Krogh-Tonning, hvis dødsdag for 25 år siden man den gang mintes: "Han var en fører, for flere andre, som før ham ble katolikker, også for den som skriver disse minnelinjer. Der gikk ikke så få brev mellom Naur prestegård i Danmark og Gamle Akers Pastoral i Christiania, som man den gang sa, og den unge danske kollega "kom hjem" tre år før den berømte norske."

Det nordiske tidsskrift "Credo" skrev i anledning av hans død: "På en tid da "katolikk" ennå var et skjellsord, sa Niels Hansen farvel til prestekjole og prekestol, farvel til den elskede vestjyske menighet i Naur, farvel til det som heter "dansk prestegårdshygge" for å ombytte alt dette med ytterst beskjedne kår som lærer i en liten katolsk sogneskole i den nylig grunnlagte St. Anna menighet på Amager. Den bratte overgang ble ikke lettere ved at han hadde en barnerik familie som fulgte ham med ut i de nye usikre forhold. Som mannen i Evangeliet solgte Niels Hansen bokstavelig alt for å kjøpe den perle som for ham stod som det kostbareste i denne verden: den katolske tro. Derved har han gitt våre nordiske land heroismens eksempel."

Niels Hansen ble opptatt i Kirken i 1897. Så begynte han kampen for tilværelsen ved ovennevnte skole, vanskelighetene var store og lønnen liten. Ved privatundervisning og annen læregjerning måtte han dag og natt slite i det for å skaffe det daglige brød. Niels Hansen var tillike 10 år igjennom redaktør for "Nordisk Ugeblad" og skapte seg en legmannsvirksomhet i Kirkens tjeneste istedenfor den lutherske prestegjerning han hadde forlatt. Med en lang rekke større og mindre skrifter fortsatte han sitt forfatterskap til kort før sin død. I sine siste år var han lærer ved Thisted kommunale realskole. Men Thisted lå langt borte fra den nærmeste katolske kirke - atter et stort offer for ham.

I 1930 var Niels Hansen med til Stiklestad ved 900 års jubileet. Han døde 30. mai 1938. Konsul Johannes Bernhard Havig, f. i Namsos prestegjeld 1838, direktør for Namsos Sparebank.

Konsul Havig hadde ikke anledning til å bivåne katolsk gudstjeneste, men han skaffet seg kunnskap om vår Kirkes lære ved lesning av katolske bøker. Han lot seg oppta i Kirken dagen før han måtte underkaste seg en svær opperasjon. Han døde 3. des. 1893.

Johan Maurits Pettersen, mangeårig arbeider ved Schous bryggeri, gikk over til den katolske Kirke i 1888. Han følte seg især draget til Kirken ved å lese om martyrene i de første kristne århundrer. Han ble opptatt samtidig med lektor K. Iversen. Johan Pettersen døde 5. juli 1914. I de siste år av hans liv så man ham daglig bivåne den hellige Messe i St. Olavskirken.

Andreas Bjørnstad ble opptatt i den katolske Kirke i Drammen 7. febr. 1903. Han var opprinnelig fra Sigdal og begynte tidlig i jernbanens tjeneste. Han elsket Kirken og mottok daglig den hellige Kommunion før han gikk til sitt arbeid. Han var visepresident i St. Vincens foreningen og nedla et stort arbeid her. Bjørnstad var en av de første som var med på valfarten til Stiklestad og tok i en årrekke del i den. Han døde 25. april 1936.

C. O. Nordqvist ble katolikk i 1895 og var 18 år medlem av St. Vincensforeningen. Han døde 1. nov. 1933. Hans siste ord var: "Jeg er så glad og lykkelig over å få dø som katolikk."

Edsvoren translatør Lars Lea hadde i sin tid en kontrovers i Bergenspressen med den daværende katolske prest. Men hva skjer? Kontroversen ble årsak til at det litt etter litt ble klart for ham at den katolske Kirke er den av Herren selv stiftede Kirke. Han ble katolikk. Fra da av ble Kirken det sentrale i hans liv. Han døde i Bergen 26. mai 1940.

Sekretær i utenriksdepartementet Gisle Christian Johnson, f. 1894. Han hadde allerede gått noen tid til undervisning da han plutselig ble alvorlig syk. All hans lengsel stod nå etter å kunne få motta Kirkens hellige nådemidler. Han ble opptatt påskesøndag 24. mars 1940 på Lovisenberg sykehus. Han gav uttrykk for sin store takknemlighet for denne nåde og takket også på sitt sykeleie Gud for sine store lidelser som han bar i takknemlig kjærlighet til Gud. Han døde 25. mars 1940.

Fru Wilhelmine Wyller, f. 14. juli 1847 på Moss, datter av prokurator Severin Løvenskiold-Juell og hustru, f. Bekkevold. Hun ble i Oslo opptatt i den katolske Kirke Allehelgens fest 1924 og døde 27. mai 1927. Hun var meget lykkelig over å ha funnet veien til Moderkirken.

Fru Josefine Høyer, f. Wefring, død 23. februar 1940 i Arendal. Fru dr. Høyer var oppvokset i et helt kristelig miljø og var fra barnsben av en from og oppriktig kristen. Hennes far var luthersk prost i Trøndelag, hennes bestefar var luthersk biskop. Hun besøkte det katolske kapell i Arendal helt fra 1912, men det ble først i 1920 at hun lot seg oppta i Kirken. Hun fant i den katolske Kirke den ideelle utløsning for sin kristne livsinnstilling. Fru Høyer utmerket seg især ved sin godhet og sin offervillige uselviskhet.

Fru Esther Greve, f. Hongberg. Fru Greve var finsk av fødsel, gift med arkitekt Bredo Greve. Hun var en høyt kultivert dame for hvem kultur i første rekke betød en utvikling mot stedse renere og høyere idealer. Etter at hennes sønn hadde funnet veien til Kirken, konverterte også hun sammen med en gift søster. Fru Greve hørte til de såkalte "stille i landet", skjønt hun eide megen kunstnerisk begavelse. Hennes katolske tro fylte hennes liv med glede. Hun døde 30. sept. 1939.

P. M. P. Myhre, sønn av skibsreder Axel Myhre i Porsgrunn, ønsket på sitt sykeleie å bil opptatt i den gamle Moderkirke. Han fikk sitt ønske oppfylt og mottok de hellige sakramenter. Han hadde vært den første til å gå inn for kremasjon i sin fødeby, men da han hørte at den katolske Kirke ikke tilstedet denne, underkastet han seg med én gang. Han døde påskedag 24. mars 1940.

Pavelig kabinettskaminerherre Christopher Paus, f. i Oslo 10. sept. 1862, sønn av artillerikaptein Johan Altenburg Paus. Han tilhørte en gammel norsk slekt, for i det middelalderske Oslo treffer vi slekten Paus. I første halvdel av 1300-tallet forekommer således lagmannen Nicolaus Sigurdson Paus som førte et oksehode i sitt våpen.

Christopher Paus var svakelig i mange år og levde for det meste i Syden. Her gikk han over fil katolisismen og bosatte seg i Rom. Paus ble utnevnt til pavelig kammerherre og gjorde stadig tjeneste ved Vatikanet. Pave Benedict XV hedret nordmannen ved i 1923 å utnevne ham til greve. Om enn kammerherre Paus' faste bopel var langt borte fra Norge, så bevarte han dog en stor kjærlighet til hjemlandet og la dette for dagen ved av sine store kunstsamlinger å gi storslåtte gaver til norske museer. Han døde i Danmark på sin 81. fødselsdag 1943. Han hadde uttrykt ønske om å stedes til hvile i fedrelandets jord, hvilket også skjedde.

Ingeniør Adolph Tidemand, f. i Bergen 11. okt. 1872, sønn av kunstmaler Adolph Tidemand og hustru Johanne Margrethe, f. Gran. Tidemand førte i sin ungdom et beveget og avvekslende liv i utlandet. Der kom han også i kontakt med den katolske Kirke og konverterte i 1898 i Polen. I mange år tilhørte han nå den store krets av sykebærere i Lourdes som teller blomsten av Europas katolske adel i sine rekker, og som alle setter sin ære i å tjene den lidende menneskehet på denne oppofrende og anstrengende måte. Arbeidet var samtidig åndelig berikende og etterlot uforglemmelige inntrykk.

Men utlandet var for ham ikke Gamle Norge. Han måtte tilbake til hjemlandet, bodde først en del år i Bergen, så på Stord hvor han døde 21. sept. 1943. Ingeniør Tidemand elsket Kirken, og hvor han kunne viste han den sin hengivenhet på alle måter.

Fru Therese Steen, f. i Svelvik 30. okt. 1868. Hun bivånet lenge regelmessig den katolske gudstjeneste før hun tok det endelige skritt, men da lærte hun også å elske Kirken og ble den meget tro. Fru Therese Steen var en rikt utrustet personlighet. I sin tid var hun en skattet bidragsyter i dagspressen og i tidsskrifter. Hun døde 10. febr. 1941.

Frøken Dagny Elisabeth Agnes Olsen, forhv. folkeskolelærerinne ved Bolteløkkens skole. Hun hadde på Nissens guvernanteskole dr. Krogh-Tonning til lærer i religion, og dette satte dype spor. Og da dominikanerpater Scheer i nittiårene holdt en rekke foredrag i St. Olavs kirke bivånet hun disse. Men det varte lenge før hun besluttet seg til å tre over til den katolske Kirke. Dette skjedde først i 1940. Hun var nå meget lykkelig over å ha tatt skrittet helt ut. Hun døde 2. febr. 1942.

Einar Dahl-Myhre ble opptatt i den katolske Kirke i 1926. Han elsket Kirken og la dette for dagen ved enhver leilighet. Tidlig kom han med i foreningslivet hvor han nedla et stort arbeid. Han var således i flere år sekretær i St. Olavslaget. St. Vinsensforeningen lå ham sterkt på hjerte, han var styrets kasserer. Like til sin død var han et trofast medlem av St. Josephsforeningen. Han døde 21. juni 1941.

Frøken Agnes Christoffersen var den første konvertitt i Drammens menighet. Hun ble opptatt i Kirken i 1902 av den så tidlig avdøde pastor Wyller. Gjennom 41 år bevarte og forsvarte hun sin hellige tro med varm hengivenhet og troskap. Hun døde 4. april 1943.

Frøken Elisabeth Endresen var den første konvertitt i Stavanger menighet, hvor hun ble opptatt i Kirken i 1900. Hun var født i Bergen. Etter et flerårig opphold ved St. Franciskus hospital i Stavanger, reiste hun til København og var der i over 25 år knyttet til St. Josefs hospital. Hun var meget plikttro. Ved siden av sitt krevende arbeid fant hun tid til i større målestokk å virke for katolske tidsskrifter, særlig for Jesu Hjertes Budbringer. Hun hadde nemlig en klar forståelse av hvilken betydning den katolske litteratur har for kristenlivet. Hun var medlem av den hl. Benedikts tredje orden og døde 17. juli 1943.



Tanker om vårt himmelske hjem.

I.

Hinsides denne verden er der en annen verden som er langt større og skjønnere og henimot hvilken jeg ustanselig iler. Om noen få år, ja muligens om noen uker eller dager skal jeg selv leve der, og det vil være et liv som aldri tar ende. Likesom jeg har sett andre dra avsted og forlate hjem og fedreland og venner for å begi seg til det land hvorfra ingen vender tilbake, således skal også jeg om ganske kort tid si farvel til denne verden for å få et blivende sted i den annen. Det er denne skjønne verden som venter oss. "Hva intet øye har sett og intet øre har hørt, og hva som ikke er oppkommet i noe menneskes hjerte, har Gud beredt dem som elsker Ham" (1. Kor. 2, 9).

Vår hellige katolske Kirke lærer oss at både vårt legeme og vår sjel er bestemt til alltid å nyte lykke hos Gud. Han vil la vårt legeme hvile i graven for noen tid, men Han vil fortsette med å belive vår sjel, og en dag vil Han gi sjelen legemet tilbake, forklaret, udødelig. "I et nu, i et øyeblikk, ved den siste basun; for basunen skal lyde, og de døde skal stå opp uforgjengelige, og vi skal forvandles. For dette forgjengelige må iføre seg uforgjengelighet, og dette dødelige iføre seg udødelighet" (1. Kor. 15, 52-53).

Ved den guddommelige vilje vil vårt legeme atter kalles til live. Det er Gud som oppreiser det. Han som er allmektig, kaller det frem i et øyeblikk og ved sitt "fiat" bli til. Da det er hans eget verk, vil det vitne om hans guddommelige henders gjerning. "Da skal de rettferdige skinne som solen i sin faders rike" (Matth. 13, 43). I dette rike, i himmeriket, vil vi gjenfinne våre kjære som er hensovet i Herren. Vi vil kjenne alle himmerikets beboere og glede oss over deres selskap. Der finnes ingen fremmede, alle utgjør de én stor familie. Og ennskjønt ikke alle de salige nyter den samme grad av herlighet, likesom stjernene er mangeartede, så vil ikke denne forskjell virke som her i verden, men den høyeste vil forstå den ringeste - som barn av den samme far.

II.

Det forklarede legeme vil for den utvalgte være en kilde til ubeskrivelig lykke, men den herliggjorte sjel bringer den gleder som er ennå langt større. All den kunnskap som den største lærde kan ha samlet her i livet, er som intet mot den kunnskap som den ringeste i himmerike er i besittelse av. Når Gud trekker det slør til side som skjuler Ham fra oss, vil det nuværende mørke svinne for hans herlighets lys, og skapelsens skjønnhet og herlighet vil bli åpenbaret for oss.

"Vi ser nå gjennom et speil, i en gåte, men da ansikt til ansikt" (1. Kor. 13, 12). Vi skal se det guddommelige Forsyns styrelse med hvert enkelt menneske og alt hva de store helgener og martyrene har lidt for å vinne det evige livs krone. Vi skal få et klart kjennskap til Guds hellige Kirke og se hva de syv hellige sakramenter har vært for menneskeslekten. Enhver av de herliggjorte ånder som står foran Guds trone, vil også være gjenstand for vår beskuelse. Hvert av de ni englekor vil være for oss som en hel ny verden av skjønnhet.

Men fra beskuelsen av disse Guds skapninger vil vi heve oss til beskuelsen av Gud selv. Enhver av Guds egenskaper eller fullkommenheter er dype og uendelige. Aldri kan et skapt vesen, hverken menneske eller engel, nå til de bunnløse dybder. Alltid vil de salige oppdage nye skjønnheter, nye vidundere.

Se, dette er den salighet som venter oss, hvis vi bare kan bringe vårt skip sikkert i havn, og vi ikke glemmer at vi bærer vår skatt i lerkar og må unngå synden. Lad oss ofte betrakte over den trøstefulle sannhet at der venter oss en alltid varende lykke hinsides graven, såfremt vi trofast holder oss til Frelseren.

III.

Av alle Guds uendelige fullkommenheter er der ingen som den hellige Skrift legger så stor vekt på som kjærligheten. "Gud er kjærlighet" sier apostelen Johannes. Gud er den uskapte skjønnhet. Og vi er skapt for i all evighet å nyte beskuelsen av denne uskapte, evige og uendelige Guds skjønnhet.

I himmelen vil vi fatte helt annerledes enn her nede at vi er Guds barn og arvinger til hans rikdommer, at vi har fått den sønnlige utkårelse. Gud den allmektige Fader, himmelens og jordens skaper, er i sannhet vår far, Da skal vi også forstå at Gud Sønn er vår bror og at Faderen elsker oss, fordi Han ser sin Sønns bilde i oss. Vår inngang i himmelen vil være for oss en evig pinsefest, vår sjel vil være et tempel hvor den Hellige Ånd dveler.

Det er ved Kristus at vi når til himmelen. Det menneskevordne Ord vil også i himmelen være midlet til vår forening med Gud. Enhver av de forløste vil nå til den fullendte besittelse av Frelseren. Der vil utgå en kraft fra Ham, ikke for å helbrede, for ingen av oss skal trenge til helbredelse mere, men en kraft som vil gi oss den høyeste lykke.

"Kom Herre Jesus" sier evangelisten Johannes i slutningen av Åpenbaringen. Det ville være himmelen for ham ennå engang å kunne hvile sitt hode ved sin guddommelige Mesters bryst. Og således har også alle de hellige talt. De døde med Jesu hellige navn på sine leber. Dette gjorde de ikke bare fordi de stolte på Ham for å oppnå sine synders tilgivelse og hjelp i dødens stund, men også fordi de lengtes etter å skue Guds velsignede åsyn i hans menneskelige natur.

Ja, jeg skal se Jesus, og jeg skal se Ham i all hans skjønnhet, i all hans sannhet og godhet. jeg skal se hans overvettes store kjærlighet, og jeg skal skue den i Ham selv. Og jeg skal se hans kjærlighets vidunderlige utstrålinger i Maria, i englene, i de hellige, i min egen sjel. Ved å se all denne kjærlighet skjenket til alle de andre salige som til meg selv, vil min glede bli enda større.

I himmelen skal jeg elske Jesus med en henrykkelse som jeg aldri kunne oppleve her nede. Vi skal ha funnet vår lykke i Jesu Hjerte. Vi skal gå helt opp i hans lovprisning, i forherligelsen av hans kjærlighet.

IV.

"Han har skjenket oss store, dyrebare løfter, for at vi ved dem skal bli delaktige i den guddommelige natur" (2. Petri 1, 4). Det har ofte vært hevdet fra teologenes side at hvis Gud ville styrke oss således at vi kunne tåle synet av selv den ringeste blant de utvalgte i deres himmelske skjønnhet, ville vår første tanke være den at det var Gud selv vi betraktet. Noget lignende beretter evangelisten Johannes i Åpenbaringen, der engelen stod foran barn. "Og jeg falt ned for hans føtter for å tilbe ham. Men han sa til mig: "Se til at du ikke gjør det. Jeg er din medtjener og dine brødres. Tilbe Gud!"

Gud forener seg på en underfull måte med hver enkelt sjel som om der kun var den ene sjel i himmelen. Nu er det fullbyrdet som st. Paulus sier: "Jeg lever, dog ikke jeg, men Kristus i meg." Og nå lever denne sjel et herlig og lykkelig liv, i likhet med Guds eget liv. Gud ikleder denne sjel sin egen skjønnhet og elsker seg selv, idet Han ser sin Sønns bilde i sjelen. Jesus sier hos Johannes: "Og jeg har gitt dem den herlighet som du har gitt meg." Han sammenligner helligheten med herligheten, med lyset for å vise oss at de er ett og på samme tid udelelig; således er også de utvalgtes rettferdighet intet annet enn Frelserens rettferdighet som utstrekker seg til dem uten å skille seg fra sin kilde. De har ikke noen annen lysglans enn - Gud Sønns, de er omstrålet av hans herlighet. Guds egen glede drar inn i sjelen. "Gå inn til din Herres glede." Så stor er denne glede at tusener av ar går forbi som én dag. Og hver dag gir dem tusener av års glede. Sjelens lykke vil være likeså stor gjennom hele evigheten som den var i det første øyeblikk da den gikk inn til herligheten. hva betyr et kortere eller lengere liv, litt mere eller litt mindre lidelse i sammenligning med det evige liv som venter oss hisset. hva betyr noen få år mere eller mindre her på jorden for oss som skal leve evig flos Gud!

V.

"Du er min hjelper, og under dine vingers skjul jubler jeg" (Salme 62, 9). Kardinal Manning uttalte engang: "Så lenge som Gud vil at et menneske skal leve, lar Han det nære frykt for døden. Men når det er hans vilje at det skal dø, så tar Han full av barmhjertighet denne frykt bort, så de fleste mennesker i sin siste stund overgir sin sjel til Gud like så fredelig og rolig som et barn legger seg til å sove."

Ja, den kristne, hvis sinn er fylt av tanken på den herlige lønn som Gud har forjettet dem som elsker Ham, møter ofte døden ikke bare med hengivenhet og ro,. men også med lengsel og stor glede, i ubegrenset tillit til Frelserens kjærlighet og barmhjertighet. Han vet at Jesus nærer en ennå større lengsel etter hans frelse enn han selv kan ha. Og som han ligger der på sitt dødsleie, nærer han den største tillit og fortrøstning, for han vet hvem han har stolt på. Han tror fullt og fast at Kristus som døde for ham under så grufulle smerter, nå vil bre ut sine guddommelige armer for å by ham velkommen i sitt hjem.

Jesus vil i vår dødstime dekke over oss med sitt Hjerte, med sin kjærlighet, vil holde sine fortjenester frem for sin himmelske Fader. Han vil vise Ham sine gjennomborede hender og føtter, sitt sårede Hjerte. Han frembærer for Ham sitt glødende ønske om vår frelse, et ønske som er langt mere enn en bønn, det er hans rett over sine forløste. Han har løskjøpt oss med sitt Blod, hver og en av oss.

Derfor vil vi med fortrøstning gå oppløsningen imøte, fordi vi har en Frelser ved hvem vi er rettferdiggjort og ved hvem en fylde av nåde står til vår rådighet. "Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem et evig liv, og de skal i all evighet ikke fortapes; og ingen skal rive dem ut av min hånd" (Joh. 10, 27-28).

VI.

"Gled og fryd dere, for deres lønn er stor i himmelen." Med disse ord oppmuntrer Frelseren oss til å glede oss over all den lykke som vår himmelske Fader har forbeholdt for sine barn i himmelen. ja, Kristus tilskynder oss til å anstrenge oss for å forøke denne lønn ennå mere når Han sier at vi skal samle oss skatter i himmelen hvor hverken rust eller møll fortærer dem (Matth. 6, 20).

Når Herren sier at vi skal glede oss over det lyse hjem hist oppe, hvor Han sa gjerne en dag vil ønske oss velkommen, og hvis Han tilskynder oss til å forøke vår salighet ved å gjøre kjærlighetens gjerninger her nede, så må vi gjøre hva Han sier oss.

Dette gjorde de hellige. Apostelen Paulus skriver: "Min oppløsningstid er nær. jeg har stridt den gode strid, fullbrakt løpet, bevaret troen. Forøvrig er rettferdighetens krone henlagt for meg, hvilken Herren, den rettferdige dommer, på hin dag vil gi meg, dog ikke alene til meg, men og til alle dem som elsker hans tilkommelse" (2. Tim. 4, 7-8).



Hvorledes sakramentene ble meddelt våre forfedre hele fem hundre år her i Norge.

Dåpen. Barnet hadde rett til å få dåpen og dermed muligheten for å bli salig. I Norge ble det tidlig gjort til "mord hit mikla" - det største mord - å drepe et udøpt barn og svike en sjel for det overnaturlige liv. De eldre kristenretter gjør det til plikt for faren å få barnet døpt innen en viss tid etter fødselen - før neste store helg, for ingen skal huse "hedenske menn" i julen eller i påsken. Men det gikk her som andre steder, folk ville gjerne få den vesle "hevet" av hedendommen så snart som mulig. Og så ble barnet mange ganger brakt til kirken et par dager gammelt.

Presten tar imot følget utenfor kirken og spør: "Hva begjærer du av Guds Kirke?" Fadderne svarer for barnet: "Troen." "Hva skal troen gi deg?" "Evig liv." Presten sier: "Hvis du altså vil inngå til livet, hold budene! Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel, og din neste som deg selv."

Presten ånder på barnet, primsigner det, og legger noen korn salt i munnen på det - saltet tyder visdom. Imens fører presten inn i Guds hus, til døpefonten, som hadde sin plass nær inngangen - for dåpen er inngangen til Kirken. Presten og fadderne sier sammen trosbekjennelsen og Fadervår. Presten rører ved barnets ører idet han gjentar Jesu ord: "Effata, åpne deg!" Så følger forsakelsen. "Forsaker du djevelen?" "Jeg forsaker." "Og alle hans gjerninger?" "Jeg forsaker." "Og all hans prakt?" "Jeg forsaker." Deretter følger salving av barnet med viet olje. Fadderne erklærer på barnets vegne at det tror og vil bli døpt. "Tror du på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper?" "Jeg tror." "Tror du på Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, vår Herre, som er født og har lidt?" "Jeg tror." "Tror du og på den Hellige Ånd, den hellige, katolske Kirke, de helliges samfunn, syndernes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv?" "Jeg tror." "Vil du bli døpt?" "Jeg vil." Fadderen holder en kjerte i hånden, og den blir tent idet barnet blir døpt. Presten salver igjen den nydøpte - denne gangen med chrisma. Til slutt blir barnet svøpt i hvitt lin - bildet på den himmelske bryllupskledning, og etter noen siste bønner sender presten dåpsfølget bort: "Gå i fred, og Herren være med deg. Amen."

Fermingen. Når biskopen kom på visitas, skulle alle barn som hadde fylt tolv år "føres frem under biskopens hånd". Under høymessen, som biskopen sang, assistert av så mange prester som hadde kunnet møte frem, kom barna, hver fulgt av sin fermingsfadder. Mens barna kneler, ber biskopen at den Hellige Ånd må komme over dem og skjenke dem sine syv gaver - visdoms ånd, rådets og styrkens ånd, kunnskaps og fromhets, forstands og gudsfrykts ånd. Siden kommer de frem, én for én. Fadderen nevner barnets navn, og biskopen tegner med chrisma et kors på dets panne: "Jeg tegner deg med korsets tegn, og styrker deg med frelsens olje, i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn." Han gir barnet et lett slag på kinnet - den kristne stridsmanns ridderslag - og sier: "Pax tecum," fred med deg.

Botens og Alterets hellige sakramenter. Folk i middelalderen skriftet og fastet en hel dag, før de mottok Corpus Domini. Derfor ble det ikke så mange gangene i året at de gjorde det. Påskedag var "samlingsdag" for hele menigheten, og den som tre år i trekk hadde holdt seg borte fra påskekommunionen, ble fredløs, for loven sier at bare kristne menn må bo i Norge, og den som hårdnakket vraker nådemidlene, har vist i gjerning at han ikke vil være kristen. Mange innskrenket seg nok til denne ene altergangen. Andre gikk på de store høytidsdager. Noen mottok Herrens legeme hver søndag. Som forberedelse til en viktig begivenhet eller før de drog ut på en lang reise, var det alminnelig at folk lot seg gi sakramentene.

Ekteskapets sakrament. Dette sakrament meddeler etter katolsk lære brudgom og brud hverandre. Når brudefølget kom til kirkedøren, tok presten imot det med en velsignelse. Brudgommen gir bruderingen til presten, så han kan innvie den. Presten spør brudgom og brud om de vil ta hverandre til ekte. Deretter gir han brudgommen ringen tilbake, og brudgommen setter den på brudens finger. At bruden på samme måte gir brudgommen en ring, ble skikk senere. Brud og brudgom rekker hverandre hånden, og presten svøper en snipp av sin stola - Kristi kjærlighets åk - om deres hender, idet han for menigheten forkynner, at nå er disse to rette ektefolk. Brudemessen hadde særskilte lesninger av bibelen og lange bønner om velsignelse for de nygifte. Under messen kunne brud og brudgom sammen motta Alterets hellige sakrament.

Den siste salving - Olean kaltes den på norsk. Idet presten trer inn i sykestuen, stenker han rommet og leiet med vievann og ber Gud velsigne dette hus og alle som bor i det, sende dem sine hellige engler til vakthold, fri dem fra frykt og bevare dem i sunnhet - for meningen med salvingen er at den skal gi den syke helsen tilbake om Gud vil; "den siste" kalles den fordi det er den siste salving som Kirken gir sine barn. Presten og de tilstedeværende ber flere bønner sammen, deretter sies Confiteor - syndsbekjennelsen. Så foretar presten salvingen for alt den syke måtte ha syndet med sansene, hendene og føttene, for hver gang de har grepet etter urett og gått urettferdige veier.

Presten ber sammen med de omstående for sjelen som kjemper for å fare bort. Når dødsøyeblikket nærmer seg, hjelper man den døende med å holde et tent lys i hånden, og har han ikke lenger talens bruk, kaller presten på hans vegne: "Jesus, Jesus - " til det er slutt. Presten fortsetter straks: "Kom ham til hjelp, dere Guds hellige, il ham i møte, Herrens engler! Kristus som har kalt deg til seg, ta deg til seg og la sine engler bære deg i Abrahams fang. - Herre, gi ham den evige hvile og la det evige lys skinne for ham." Til slutt ber alle som er i rommet, Fader vår sammen.



Fortegnelse over de i denne bok omtalte konvertitter.

Fhv. sogneprest til Gamle Akers kirke dr. teol. K. KroghTonning Fhv. dansk folkekirkeprest Vilhelm Hansen Pastor Geo A. Aretander Fhv. dansk folkekirkeprest Mads Christian Jensen Biskop William Stang Stud. Haavald listad Fhv. svensk luthersk prest K. F. Karlén Biskop Niels Steensen SkolebeStyrer kand. teol. S. A. Sørensen Kirkehlstorikeren kand. teol. Carl Augustin Høffding Muus Kirkehistorikeren Vilhelm Karup Pastor Thorleif Engelsen Jakob B. Winsløw Fhv. anglikansk erkediakon kardinal Henry Edward Manning Fhv. dansk folkekirkeprest Kofoed Hansen Fhv. dansk folkekirkeprest Christian Frederik Broekdorf Fhv. anglikansk geistlig rngr. Robert Hugh Benson Fhv. anglikansk geistlig Rev. Edward Caswall Fhv. anglikansk geistlig Canon Francis Wyndham Fhv. anglikansk geistlig kardinal John Henry Newman Pater Karl Halfdan Schilling Sogneprest pater Johan Daniel Stub Biskop Olav Offerdahl Pater Laurits Nielsen Pastor Johan Martin Rhugius Pater Johan Daniel Ramus . Henrik Krog Anton Georg Bredahl John Brown Jakob Møller Pastor Christofer Holfeldt Houen Sogneprest Peter Edvard Kjelsberg Pavelig kammerherre Wilhelm Wedel-Jarlsberg Pavelig kabinettskammerherre Peter F. Dahil Fru Lucie Marie Krohn Søster Elise Hamilton Fru Hanna Schancke Fru Helene Wright Konsul Alfred Pettersen Wright Fru Marta Eskeland Fru Hannah. Løvenskiold Fru Olivia Munthe Søster Anna Elisabeth Munthe Søster Marie Helgesen Søster Marie Ursula Larsen Fru Solaas Kand. teol. Oluf Brock Universitetsstipendiat Waldemar Theodor Dons Lektor K. Bernhard Iversen Alfred Lind Kaptein Ingvald Nilsen Håndverker Martin Olstad Pastor Kari Olsen Knute Kenneth Rockne Kjøpmann Richard Joys Konsul Lauritz Leganger Stang Grosserer Carl Sund og hustru fru Kaia Sund Gunnar Einarsson Monsignore Henrik Irgens Fru Lilla Irgens Fru Cathrine Elisabeth Hepp Frøken Marianne Riis Pastor Erik Wang Pater William A. Fillinger Søster Olga Åndersen Søster Caroline Overn Søster Martine Marcussen Søster Marie Helene Tidemandsen Søster Marie Konstance Munthe Frøken Ragna Pettersen Komponist fru Inga Lærum Liebich Frøken Kristine Heggen Lærerinne frøken jacobine Glertz Lærerinne frøken Mathilde Hartmann Fru Johanne Parmann journalist Jakob Worm-Milller Johan Nordahl Meltzer Typograf Henrik P. Bucher . Folkehøgskulestyrar Lars Eskeland Kaptein Niels Christian Beck Fru Anna Backer Frøken Helen Parr Fru Margrethe Nyropp Fhv. rektor ved Ringerikes høyere skole Hans Jacob Harnmer Morten Randsborg Fhv. dansk folkekirkeprest Niels Hansen Konsul Johannes Bernhard Havig Johan Maurits Pettersen Åndreas Bjørnstad C. G. Nordquist Lars Lea Sekretær i utenriksdepartementet Gisle Christian Johnson Fru Wilhelmine Wyller Fru Josefine Høyer Fru Esther Greve P. M. P. Myhre Pavelig kabinettskammerherre Christoppher Paus Ingeniør Adolph Tidemand Fru Therese Steen Fhv. folkeskolelærerinne frøken Dagny Elisabeth Ågnes Olsen Einar Dahl-Myhre Frøken Agnes Christoffersen Frøken Elisabeth Endresen

Personlige verktøy