1945 Lutz01

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

1. ÅPENBARINGEN

Den kristne religion har sitt utspring i en guddommelig åpenbaring. Vel bidrar også vårt medfødte, naturlige religiøse instinkt til å utforme den. Men det som skiller den kristne religion fra alle andre religioner er først og fremst noe som ikke er av denne verden, noe som kommer ovenfra og ”som ikke øyet har sett og ikke øret har hørt og som ikke er kommet opp i noe menneskes hjerte” (1. Kor. 2,9), m.a.o. en åpenbaring fra Gud.

På en måte er også naturen, hele verdensaltet og vårt eget naturlige sjeleliv en Guds åpenbaring. Verdensaltet med sin grenseløse mangfoldighet, sin storhet, skjønnhet og orden lærer oss at Gud er til som urgrunn og endemål for alle ting. ”Himlene forteller Guds ære og hvelvingen forkynner hans henders gjerning” (Salme 19, 2). Derfor erklærer også apostelen Paulus at de hedenske filosofer er uten unnskyldning for sin avgudsdyrkelse, ”for fra verden ble skapt har en kunnet se Guds usynlige vesen, hans evige kraft og guddom ved å tenke over de skapte ting” (Rom. 1, 20). Vår samvittighet fra sin side vitner om en høyeste lovgiver og dommer. For var mennesket selv opphav til den moralske lov som bor i oss, så kunne mennesket også - utslette eller forandre den; men det er umulig. Alltid vil samvittigheten hos normale mennesker hevde en del moralske grunnsannheter, anklage eller forsvare oss og sette seg opp mot en vilkårlig tolkning av vår plikt. Vårt hjertes udødelige lengsel etter et evig og grenseløst gode, en lengsel som intet skapt gode og heller ikke summen av alle skapte goder kan bringe til hvile, er også et vitnesbyrd om Gud.

Men den kristne åpenbaring er meget mer enn dette. For Gud er uendelig mer enn den makt som styrer verdensaltet og råder over menneskets sjeleliv. Gud er for det første alt det gode, edle, vakre vi kjenner eller aner, men fritt for all ufullkommenhet eller forandring. Deretter er Han det uransakelige mysterium som intet ord kan utsi, og som ingen analogi med de skapte vesener kan gi oss en anelse om. Det er bare én som kjenner Gud til bunns, Gud selv. Skal engler og mennesker få kunnskap om Guds indre så må Gud selv åpenbare det.

Det var det Gud gjorde da ”Ordet ble kjød og har bodd iblant oss” (Joh. 1, 14). ”Ingen har noensinne sett Gud. Den Enbårne som er i Faderens fang har talt om Ham” (Joh. 1, 18). Men liksom morgenrøden går forut for solens oppgang, således hadde Gud lenge før Ordet ble kjød begynt å undervise menneskene ved sitt ord. Han valgte seg trofaste tjenere, patriarkene og profetene, besjelet dem med sin Ånd og sendte dem for at de på hans vegne skulle opplyse, rettlede, formane; men fremfor alt ga Han dem det profetiske blikk som så i framtiden den Frelser som skulle fullbyrde Guds åpenbaring. ”Etter at Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene gjennom profetene har Han til sist i disse dager talt til oss gjennom Sønnen, som Han har satt til arving over alle ting, og ved Ham har Han også skapt verden” (Hebr. 1, l). Profetene og patriarkene opplevet ikke disse velsignete dager; men ”de så dem langt borte og hilste dem” (Hebr. 11, 13).

Den fullkomne åpenbaring er altså Gud selv i menneskelig skikkelse, Jesus Kristus, med all den rikdom av sannhet og liv Han har brakt oss. Etter hans bortgang var det hans apostler som forkynte åpenbaringen, opplyst og styrket av hans Ånd. Med den siste apostels død var åpenbaringens store verk avsluttet. Men så lenge der finnes mennesker på jorden vil den åpenbarte sannhet alltid leve videre i Kristi Kirke.

Så er då åpenbaringen virkelig sannhet fra Gud, en virkelig kunngjøring av Guds evige liv og av Guds vilje med hensyn til menneskeslekten. Gud sender oss sitt ord for at vi av Gud selv skal lære hvem Han er og hva Han vil være for oss. Det er viktig å ha dette for øye, for å være på vakt mot feilaktige oppfatninger av den kristne åpenbaring. Ofte blir den framstilt på en måte som berøver den dens guddommelige innhold. Gud, heter det, gjør ikke annet enn å sette vår religiøse følelse i sving. Under påvirkning av en slik ”gudsopplevelse” forsøker da mennesket selv å uttrykke det guddommelige i menneskelige bilder og ideer. Eller det påstås at åpenbaringen bare er en hjelp Gud sender oss til med vår fornuft å oppdage Gud i naturen. Nei, åpenbaringen er meget mer. Gud kunngjør virkelig realiteter for oss som Han alene kjenner og som evig ville forbli skjult i det guddommelige mysteriums avgrunn, hvis Han ikke selv uttalte det uutsigelige. ”Ingen kjenner Faderen uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for” (Matt. 11, 27).

Den åpenbarte lære er derfor sann i se selv; den er et uttrykk for den evige uskapte og fullkomne sannhet. Den blir ikke sann for oss i den utstrekning vi oppfatter den, eller den ”ligger” for oss eller har ”praktisk” verdi for oss. Den eier sannheten i seg selv. Å ville omforme den etter våre egne religiøse erfaringer eller tvinge den inn i andre menneskelige rammer er ensbetydende med å fornekte den. Det er tvert om åpenbaringen som vil gjenskape og høyne både fornuft og hjerte, for å helbrede og berike oss. All sannhet, også den vi finner i naturen ved vår erfaring og vår fornuft, er velgjørende, berikende, oppløftende. For tenker vi den til bunns så oppdager vi Skaperen gjennom den skapte verden. Men på uendelig høyere måte er Guds åpenbarte ord vår sjels liv. For det er ikke ord og lover som bare påtvinges oss av en allmektig Herre, som vi i lydighet bøyer oss for, nei, vi mottar hans sannhet i vårt hjerte som et gode fra himmelen, som en hellig og vennlig makt, som virker livgivende og helbredende. ”Ditt ord, å Herre, helbreder alt” (Visdommens bok 16, 12).

Der finnes så meget usant i verden. Menneskenes ord går så ofte bare ut på å dåre og forføre ved løgn og hyklerske løfter. Og selv om de mener det ærlig med oss, hvor ofte er de ikke selv villedet av illusjoner eller av en overfladisk vitenskap eller forutfattede ideer. Guds åpenbaring er guddommelig sannhet; og Guds sannhet er Gud selv. Derfor virker hans ord så trøstende og fred:, bringende. Vår søkende sjel hviler i det, som i Guds favn.

Å føre menneskene til dette velsignede vennskap med Gud, det var åpenbaringens hensikt. Når Gud selv steg ned til oss for å bo iblant oss, så var det for å oppløfte oss høyt over våre naturlige kår. Vi skal bli ”Guds husfolk”, (Ef. 2, 19). Guds barn ”født av Gud” (Joh. 1, 13). Det var altså en overnaturlig orden Gud opprettet ved åpenbaringen.

Den naturlige orden ville ha vært å innrette oss i denne verden, å dyrke jorden, å bygge våre hjem, å danne våre samfunn, å oppnå en viss åndelig kultur og en viss lykketilstand ved å bruke våre naturlige fysiske og åndelige evner og skaffe oss de goder som denne verden og samfunnslivet kunne gi oss. Men Gud har skapt mennesket til en høyere tilværelse. Vi er kalt til et livssamfunn med Gud selv, til å kjenne og elske Ham ikke bare som opphav til verdensaltet, men til å bli delaktig i Guds eget indre liv slik som det evig utfolder seg før himmel og jord ble skapt, uavhengig av all skapning. ”Delaktige i den guddommelige natur” (2. Pet. 1, 4). Vårt åndsliv skal være å tenke Guds tanke og å elske Ham med den kjærlighet som er Gud selv.

Overnaturlig er denne orden. For ikke av vår egen kraft kunne vi nå så høyt, men bare fordi Gud selv griper inn i vårt livs gang med den myndighet Han har over alle skapninger. Vi lever altså ved den guddommelige åpenbarings nåde på et høyere plan enn det som svarer til våre naturlige medfødte energier og lengsler. ”Alle legemer til sammen og alle ånder til sammen og alt det 'de frambringer er intet mot den minste rørelse av nådens liv. Det tilhører en uendelig høyere orden” (Pascal).

Skjønt denne orden ligger uendelig høyere enn vår natur, har likevel ingen lov til i sin naturs navn å vegre seg ved å underkaste seg den. Gud er Herre over hele naturen og alle skapninger. Når mennesket er fristet til å si: ”Jeg finner sannheten i meg selv, i min autonome fornuft”, så svarer Gud: ”Alle skal bli lært av Gud” (Joh. 6, 45). Hvorfor skulle vi nekte å ta imot Guds gave? Den tar intet fra oss; den alene bevarer og helbreder vår natur, og baner veien til en evig salighet. Det var av. kjærlighet Gud kalte oss til den overnaturlige orden. ”Så har Gud elsket verden at Han ga oss sin Sønn, den Enbårne, så hver den som tror på Ham ikke skal gå tapt, men ha det evige liv” (Joh. 3, 16). Hva Gud ga oss av kjærlighet skal vi ta imot med kjærlighet.

Personlige verktøy