1945 Lutz04

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

IV. GUDS FORSYN

Hele verdens gang med alle naturlige og overnaturlige gjerninger og begivenheter styres av Guds forsyn. Gud har satt opp en endemål for alle ting og dette endemål er atter Gud selv. De åndelige skapninger når målet ved å erkjenne og elske Gud og finne sin evige lykke i ham. De ufornuftige skapninger når sitt mål ved å åpenbare Guds storhet for menneskene og yte dem den hjelp de trenger til deres livsopphold under deres jordiske tilværelse.

Også det onde går inn i Guds evige verdensplan. Som oftest innser vi ikke, i alle fall ikke med en gang, hvordan sykdom, katastrofer, krig, osv. kan ha sin plass i Guds verdensorden, dersom Gud er allmektig, allvitende og god. Vi forstår ikke Guds hensikter, men Gud forstår dem og det er nok. Gud er visdom og kjærlighet. Han vil bare det gode. Sant nok, Gud dømmer ikke om godt og ondt etter sansenes inntrykk eller etter tidens interesser eller etter en begrenset fornufts beregninger. Han overskuer alle tider og hele menneskeslekten og hans blikk er stadig festet på det ene evige gode som er endemålet for alt og som er ham selv. Virkelig og absolutt godt er bare det som tjener til det evige liv, virkelig ondt er bare det som fjerner oss fra Gud. ”For jeg mener at lidelsene i den tid vi nå lever i, ikke er til å sammenligne med den herlighet som skal åpenbares for oss. For hele skapningen venter med lengsel på Guds barns åpenbaring. Skapningen er nemlig lagt under forgjengelighet, ikke med sin vilje, men etter hans vilje som la den under (forgjengeligheten) i håp, fordi også skapningen selv skal frigjøres fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlige frihet” (Rom. 8, 18-21). Den bitterhet vi finner under vårt jordeliv, gir oss visdom og fred. Den lærer oss den sannhet at Gud alene er god og den frigjør oss fra illusjoner som kunne hemme oss på veien mot vårt evige mål. ”Og vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem som etter Guds rådslutning er kalt som hellige” (Rom. 8, 28).

Men selv det onde som er synden faller under Guds evige forsyn. Gud vil ikke synden. Men når mennesket med sin frie vilje gjør opprør mot Gud, så vet Gud allikevel å styre verden slik at også onde menneskers misgjerninger og svake menneskers villfarelser til syvende og sist tjener til det beste. ”Å, dyp av Guds rikdom og visdom og kunnskap! Hvor uransakelige hans dommer er og usporlige hans veier! For hvem har kjent Herrens tanker? Eller hvem var hans rådgiver? Eller hvem har gitt ham noe først, så han skulle få vederlag for det? For av ham og ved ham og i ham er alle ting. Ham være ære i evighet! Amen.” (Rom. 11, 33-36).

Imidlertid må vi vel vokte oss for å oppfatte Guds styrende allmakt slik at den opphever de skapte naturers virksomhet. Gud gir tingene ikke bare å være, men også å virke og handle, hver etter sin egenart. De livløse og ufornuftige skapninger handler ubevisst, drevet av naturlovene og av medfødte impulser. De fornuftige handler bevisst og med fri vilje. Hedningene tenkte seg en skjebne, et ”fatum”, som med jernhard nødvendighet hersket over guder og mennesker. En blind og ubønnhørlig makt som knuste all frihet. Moderne rasjonalister, de såkalte deister derimot tenkte seg en Gud som nok har skapt verden, men ikke videre bekymrer seg over sitt verk og lar verden gå sin gang, ene og alene etter iboende naturlover. Begge forestillinger er uriktige og både Gud og mennesket uverdig. Med sin allmakt virker Gud i alle ting, men hans virksomhet tilintetgjør ikke de skapte veseners energier. Tvert imot, det er Guds virksomhet som framkaller og vedlikeholder disse energier. Guds allmakt er skapende og livgivende. ”Guds visdom strekker seg fra verdens ene ende til den andre og ordner alt mildt og harmonisk” (Visd. 8, 1).

Guds allmakt er også kjærlig og vennlig mot oss. Gud bor høyt over alle himler ”i et lys som ingen kan komme til” (1. Tim. 6 , 16). Allikevel er han ikke langt borte fra oss, men våker over oss med faderlig omsorg. Hva Gud har skapt av kjærlighet, styrer han også med kjærlighet. ”Se på fuglene under himmelen; de sår ikke, de høster ikke, de samler ikke i lader; og deres himmelske Fader gir dem mat. Er ikke dere meget mer enn de? Og hvorfor sørger dere for klærne? Se på liljene på marken, hvorledes de vokser; de arbeider ikke, de spinner ikke. Men jeg sier dere at ikke en gang Salomo i all sin herlighet var kledd som en av dem” (Matt. 6, 26, 28, 29). Vår holdning like overfor Guds forsyn er altså hverken mørk eller tung fatalisme eller en følelse av forlatthet midt i verdens kamp og nød, men tillit og fred i troen på Guds allmakt og vennskap.

Vi vet også at Gud styrer menneskeslekten med rettferdighet og miskunn. Rettferdigheten er den gode vilje til å gi andre det vi skylder dem. I den forstand kan vi ikke si at Gud er rettferdig mot oss, for Gud skylder oss ingen ting. Han skapte oss av bare kjærlighet. Han gir oss sine gaver uten at vi på noen måte kan fortjene dem. ”Hvem har gitt ham noe først, så han skulle få vederlag for det?” (Rom. 11, 35). ”Hva har du som du ikke har fått? Men dersom du har fått det, hvorfor roser du deg som om du ikke hadde fått det? (1. Kor. 4, 7). Men det finnes også hos oss mennesker en annen art av rettferdighet, som er særegen for styresmaktene. Den består deri at de overordnede tildeler alle sine undergivne det mål av rettigheter og plikter som svarer til samfunnets beste, at de også lønner og straffer etter fortjeneste. Denne rettferdighet har sitt forbilde i Gud. Han gir alle sine skapninger en oppgave i verdensaltet og han gir dem også hva de trenger til å oppfylle den. Hva menneskene angår så er deres store livsoppgave å oppnå det evige liv i himmelen. For Gud har skapt oss til seg. ”Og han har av én dannet hele menneskeætten til å bo på hele jordkloden, og fastsatt visse tider for dem og landemerker for deres bosted, så de skulle søke Gud om de skulle kunne føle og finne ham, enda han ikke er langt borte fra hver av oss” (Ap. gj. 17, 26, 27). ”For dem som han kjente i forveien, dem har han også i forveien bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, så han skulle bli den førstefødte mellom mange brødre. Men dem han har bestemt i forveien, har han også kalt, og dem han har kalt, har han også rettferdiggjort; men dem som han har rettferdiggjort, har han også herliggjort” (Rom. 8, 29, 30). Vi oppfyller dette vårt kall ved trofast å elske og adlyde Gud. Som lønn for våre gode gjerninger gir Gud oss den himmelske salighet, mens de ulydige som hovmodig og hårdnakket sier nei til Gud, får sin fortjente straff ved evig å være utelukket fra himmelen. ”Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet, holdt troen. Så ligger nå rettferdskronen ferdig til meg, og den vil Herren. den rettferdige dommer, gi meg på hin dag, men ikke bare meg, men også alle dem som elsker hans gjenkomst” (2. Tim. 4, 7, 8). ”For han vil gjengjelde hver og en etter hans gjerninger, med evig liv dem som holder ved i god gjerning og søker etter herlighet og ære og uforgjengelighet, men med vrede og harme dem som strir imot og ikke vil tro sannheten, men gir seg over til urettferdighet” (Rom. 2, 6, 7, 8).

Imidlertid må vi ikke oppfatte det slik at det er vi som gjør Gud til vår skyldner. Også våre fortjenester er Guds gave. Det er hans nåde alene som setter oss i stand til å gjøre gjerninger som har verdi i hans øyne. De er verdifulle, ikke fordi de er våre, men fordi de er av ham. ”Den som handler etter sannheten kommer til lyset, så hans gjerninger kan bli åpenbart, for de er gjort i Gud” (Joh. 3, 21). ”Gud kroner sine gaver, ikke dine fortjenester” (St. Augustin). Straffen derimot har det syndige menneske virkelig selv fortjent ved å tilbakevise Guds nåde. Gud kaller vel ikke alle til den samme grad av herlighet i himmelen, men alle får av Gud den hjelp de trenger til å oppnå sitt evige endemål. ”Gud vil at alle mennesker skal bli salige og komme til erkjennelse av sannheten” (1. Tim. 2, 4). Selv de mennesker som aldri har hørt evangeliets glade budskap kan ikke klage over at Gud har forlatt dem. Guds nåde har mange veier for å nå menneskets hjerte og vekke i det tanken på evigheten og trangen til å be den ”ukjente Gud” om lys. De som tar imot nådens inngivelse vil Gud nok føre til seg, enten ved å sende dem en budbringer av evangeliet eller en indre inspirasjon.

Den rettferdige Gud er også den barmhjertige. Vi har alle fortjent å bli straffet, men Gud tilgir den angrende sjel. ”Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående? For hos deg er tilgivelsen, for at du må fryktes” (Salme 130, 3, 4). Med sin egen kraft kan nok synderen ikke omvende seg til Gud. Ble han overlatt til seg selv, så ville han synke dypere og dypere i avgrunnen. Men den barmhjertige Gud ”vil ikke den ugudeliges død, men at han omvender seg fra sin ferd og lever” (Esek. 33, 11). ”Gud har ikke skapt døden og fryder seg ikke over de levendes undergang” (Visd. bok 1, 13). Gud sender sin nåde for at synderen skal innse sin ulykke og med et angrende hjerte rope om hjelp.

Allikevel kan menneskets ondskap være så stor at han inntil sitt livs siste øyeblikk lukker sitt hjerte for Guds nåde og blir skyldig ”i evig synd” (Mark. 3, 30). Disse ulykkelige blir ikke fordømt av Gud, de fordømmer seg selv. En kortsynt følelseskristendom mener at den barmhjertige Gud skulle gjøre synden umulig ved å frata mennesket den frie vilje. Gjorde Gud dette, så ville nok synden og fortapelsen være umulig, men også tro, håp og kjærlighet, også den evige salighet ville være umulig. Ånden ville opphøre å være ånd hvis den ble fratatt den frie vilje og ville ikke lenger være mottagelig hverken for nåde eller salighet.

Rettferdighet og barmhjertighet synes ved første blikk å stå i motsetning til hverandre. Nei, ikke hos Gud. Barmhjertigheten vinner over rettferdigheten. ”Når du straffer de onde, så er dette rettferdig fordi det svarer til deres fortjeneste. Når du derimot skåner dem, er det også rettferdig fordi det svarer til din kjærlig. het” (St. Anselm). I denne trøstefulle overbevisning ber Kirken: ”Gud, du som især åpenbarer din allmakt ved å skåne og forbarme deg, utgyd din mangfoldige barmhjertighet over oss, så at du gjør oss som streber mot dine forjettelser, delaktige i de himmelske goder.” (Kirkebønn tiende søndag etter pinse). ”Allmektige, evige Gud, du som i din overvettes store faderkjærlighet skjenker de bedende langt mer enn de fortjener og ønsker, utgyd din barmhjertighet over oss, så du fjerner hva vår samvittighet frykter, og gir hva vår bønn ikke våger å begjære” (Kirkebønn ellevte søndag etter pinse).

Personlige verktøy