1945 Lutz14

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

XIV. DE OVERNATURLIGE SJELSEVNER

Den helliggjørende nåde som er sjelens livssamfunn med Gud, innebærer også nye overnaturlige evner som setter oss i stand til bevisst å oppleve vår forening med Gud og til å "bli fullkomne som vår Fader i himmelen". Først og fremst gir den oss de tre såkalte guddommelige dyder: tro, håp og kjærlighet. Guddommelige dyder kalles de fordi de setter oss i direkte forbindelse med Gud selv. "Nå blir tro, håp og kjærlighet, disse tre, stående, men størst av dem er kjærligheten" (1. Kor. 13, 13). Sammen med de guddommelige dyder blir den rettferdiggjorte sjel også beriket med overnaturlige moralske energier og med de 7 gaver av den Hellige Ånd.

A. Troen.

Den kristne åpenbaring stiller oss like overfor mysteriet. Den guddommelige Treenighet, Kristus, Gud og menneske i en person, hans frelsesgjerning og oppstandelse fra de døde, vårt kall til det evige liv osv., alt dette er virkeligheter som ingen skapt forstand med sine medfødte evner kan oppdage eller forstå. Vi ser det guddommelige som "i et speil, i en gåte" (1. Kor. 13, 12).

Hvordan skjer det da at vi likevel er overbevist om at disse ting er sanne, og i den grad overbevist at hundretusener av kristne går i døden heller enn å fornekte denne lære? Overfladiske verdens, mennesker eller naturforskere som ikke kjenner noen annen virkelig-het enn hva sansene og fornuften kan fatte, har et svar på rede hånd: Det er fantasibilder eller sinnssvak fanatisme og overtro. Alvorlige mennesker som ser store tenkere ydmykt bøye seg for disse mysterier, dømmer ikke så lettsindig. For den kristne finnes det bare et svar: den troende er overbevist ved troens nåde.

Ordet "tro" brukes i forskjellige meninger. Det kan bety tillit eller et trofast sinnelag eller religion i alminnelighet. Men som oftest betyr det en kunnskap eller en overbevisning som grunner seg på et vitnesbyrd. Alle historiske kunnskaper f. eks., hviler på vitnesbyrd. Også vår overbevisning om den kristne religions myste-, rier bunner i et vitnesbyrd. Vi forstår dem ikke med vår fornuft, men det er en som forstår dem og som har kunngjort dem, Gud. "Salig er du, Simon, sønn av Jonas; for kjød og blod har ikke åpenbart deg det, men min Fader som er i himmelen" (Mat. 16, 17). "Når vi godtar menneskenes vitnesbyrd, da er Guds vitnesbyrd større; og dette er Guds vitnesbyrd som er større: at Han har vitnet om sin Sønn. Den som tror på Guds Sønn, har Guds vitnesbyrd i seg. Den som ikke tror på Sønnen gjør Ham til en løgner, fordi han ikke tror det vitnesbyrd som Gud har gitt om sin Sønn. Og dette er vitnesbyrdet: at Gud har gitt oss et evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Sønnen, har ikke livet" (1. Joh. 5, 9-12).

Men Gud vitner om seg selv på en guddommelig måte. Han framsetter ikke bare en påstand som alminnelige troverdige vitner gjør, men han sender lys i sjelen, slik at den innser at det er en evig sannhet som taler til oss, og Han skaper den gode vilje til å ta imot åpenbaringens lære til tross for at dens innhold ligger uendelig høyt over vår fatteevne. Vi tror altså fordi vi vil tro.

Den gode vilje til å tro viser seg under forskjellige former, Den er trang til og glede over i troen på mysteriene å finne det evige liv. "Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord" (Joh. 6, 68). "Dette er det evige liv at de kjenner Deg, den eneste sanne Gud og den Du sendte, Jesus Kristus (Joh. 17, 3). Den gode vilje er altså tillit til Gud som til en venn. "Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør; men dere har jeg kalt venner, fordi jeg har kunngjort dere alt det jeg har hørt av min Fader" (Joh. 15, 15). Vennskap beveger et menneske til å åpne sitt hjerte for en venn, til å betro ham sitt innerste. På en lignende måte handler Kristus mot oss. Han er vår venn og vi hans fordi Gud har sendt sin Sønns ånd i våre hjerter. Derfor meddeler han oss sitt innerste, sine guddommelige hemmeligheter og vi tror på ham fordi vi elsker ham og vil leve i ham. Men først og fremst er den gode vilje lydighet mot Gud, den evige sannhet som lærer oss med absolutt autoritet og har krav på absolutt lydighet. "Ved Ham har vi fått nåde og apostelembetet til for hans navns skyld å virke lydighet mot troen blant alle hedningefolkene" (Rom. 1, 5). "De var på den rette vei, hvem hindret dere i å være lydige mot sannheten?" (Gal. 5, 7).

En virkelig troende kristen er derfor alltid villig til å ta imot hele den guddommelige åpenbaring. Å velge og vrake for bare å tro på de læresetninger og kjensgjerninger "som ligger for oss" eller som svarer til våre personlige religiøse erfaringer, det ville ikke være å tro på Gud, men på seg selv, en sådan overbevisning ville ikke ha sin grunn i tilliten til den evige, ufeilbare sannhet, men i vår egen vilje. Den samme guddommelige autoritet går i borgen for åpenbaringens fulle innhold. Den som fornekter et dogme mister troen på alle andre, og bevarer bare en mer eller mindre vaklende og skiftende mening om dem. Og samtidig mister han nådens liv i det hele tatt, for bevisst og frivillig å kaste troen fra seg, er en synd som berøver oss Guds vennskap.

Derimot kan troen, den virkelig overnaturlige tro bestå videre også når mennesket har mistet den helliggjørende nåde ved en annen synd enn vantro Mer heresi eller frafall. Også i dødssyndens stand kan en kristen fortsette å være overbevist om Guds åpenbaring, på grunn av Guds vitnesbyrd. Ved synden bryter vi med Gud, men Gud bryter ikke med oss. Han fortsetter med sin understøttende nåde å opplyse forstanden og å vedlikeholde i synderens, hjerte den lydige underkastelse under den evige sannhet. Ut fra denne tro kan en syndig sjel bli grepet av frykt for Guds straffedom og med nådens hjelp be om tilgivelse. Således forbereder den seg til igjen å bli rettferdiggjort. Allikevel medfører synden, især hovmod og ukyskhet, en viss fare for å miste også troen. Hovmod, fordi hovmod forleder til opprør mot Kirkens autoritet, som på Kristi vegne forkynner og forsvarer den åpenbarte lære; ukyskhet, fordi denne last gjør at sjelen fortaper seg i det sanselige og mister gleden ved det åndelige.

B. Håpet.

Troen lærer oss at Gud er det absolutte gode. Alt det som finnes i den skapte verden av fullkommenhet, skjønnhet, sødme, alt det som bringer glede og fred, alt det som er godt og attråverdig har sitt opphav i Ham. Han er det uendelige gode vår sjel higer etter. Av troen framgår derfor håpet. Det kristne håp er en fast og tillitsfull forventning om vår evige salighet i Gud og om all den hjelp vi trenger for å oppnå den. Vel skal vi også håpe på timelige goder av Gud. Kristus lærer oss å be om det daglige brød, det vil si om alt det vi trenger til vårt livsopphold. "Alles øyne vokter -på deg, og du gir dem deres føde i sin tid" (Salme 144, 15). "Med sine vingefjær dekker han deg og under hans vinger finner du lys, hans trofasthet er skjold og vern" (Salme 90, 4). Men den egentlige gjenstand for håpet hos en kristen er Gud selv. "Ikke noe -mindre enn Han selv må vi vente av Ham, for hans gavmildhet som beveger Ham til å berike sine skapninger er identisk med lans vesen, altså uendelig." (St. Thomas.)

Å eie Gud selv, tør mennesket virkelig fordriste seg til et så vidunderlig håp? Ja, vi ikke bare tør, men det er en trang i den helliggjørende nåde som driver oss til å strebe så høyt. "Omgjord derfor deres sinns lender, vær edrue og sett hele deres håp til den :nåde som tilbydes dere i Jesu Kristi åpenbaring" (1. Pet. 1, 13). ."Dersom vi bare i dette liv håper på Kristus, da er vi de elendigste av alle mennesker" (1. Kor. 15 19). I vår natur finner vi nok ikke noe som gir oss lov til dette håp. Våre naturlige lengsler, selv de beste og reneste går bare ut på de goder som -vi kan fatte med vår forstand og føle eller ane med vårt hjerte. Det er nok en evighetslengsel i vår menneskelige natur, men bare for så vidt vi har en idé om det evige. I nådens liv derimot ligger det en trang som går ut over alle begrep, og vår visshet om at vi kan oppnå det uendelige gode, grunner seg på Gud selv. Gud har skapt oss til seg, vi stoler på Ham fordi Han har makt til å føre oss fram til det evige liv. Han har lovet å gjøre det dersom vi med barnlig tillit overgir oss til ham. "Kom hit de som min Fader har velsignet og ta det rike i arv som er holdt rede til dere fra -verdens grunnvold ble lagt" (Mat. 25, 34). Så lenge synden rådet, var vi utelukket fra samfunn med Gud, men Kristus har gitt oss Guds vennskap tilbake, slik at vi med full tillit "venter på det salige håp og den herlige gjenkomst av den store Gud og vår frelser Jesus Kristus som gav seg selv for oss for å løse oss fra all urettferdighet" (Titus, 2, 13-14).

Det kristne håp gjør oss trygge. Vi lever i en verden som ligner et stormfullt hav, men "vi holder fast det håp Gud har tilbudt oss som et sjelens anker for oss, som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus er gått inn som forløper for oss" (Hebr. 6, 18-20). Ved det håp som nådens liv innebærer, lever sjelen allerede i himmelen og klamrer seg fast ved de evige uforgjengelige goder som Gud holder i beredskap for oss, siden vi er blitt hans arvinger og Kristi medarvinger. "La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for han er trofast som har gitt løftet" (Hebr. 10, 23).

C. Kjærligheten.

Ved troen kjenner vi Gud, håpet oppløfter oss til ham med en tillitsfull lengsel, ved kjærligheten elsker vi ham for hans egen skyld. Sant nok at vi aldri kan tape av syne at vi i Gud finner vår evige salighet, men den innerste trang i kjærligheten er ikke å søke vår lykke, men å overgi oss til Gud slik at vi ikke lenger lever for oss selv, men for Gud alene. Først går vi til Gud som syndere, draget av nådens makt for å finne frelse og fred. Men Guds nåde adler sjelen i den grad at vårt forhold til Gud blir et vennskap. Vi glemmer oss selv for å vie oss helt til Gud. Men nettopp dette er den høyeste salighet å elske Gud med en så fullkommen ren kjærlighet. "Det er saligere å gi enn å motta", har Jesus sagt (Ap. gj. 20, 35). Vi er nok alltid nødt til å motta siden vi er skapninger. Både vår naturlige tilværelse og vårt overnaturlige liv er en uavbrutt gave fra Gud. Men det er nettopp denne rene kjærlighetsånd som vi mottar av Gud. "Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd som vi har fått:" (Rom. 5, 5). Det var det Jesus bad om aftenen før sin død. "Jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal kunngjøre det for dem, så kjærligheten du har elsket meg med skal være i dem og jeg i dem" (Joh. 17, 26). Den høyeste utfoldelse av nådens liv, er altså det at vi elsker Gud i kraft av den samme kjærlighet, den hellige Ånd som forener Faderen med Sønnen i et uutsigelig vennskap.

All den stund det er den hellige Arid som er opphavet til kjærligheten, er denne i sitt innerste vesen åndelig og overnaturlig. Den har ikke noe felles med følelseslivet. Gud kan ikke føles, han er ånd, Gud kan ikke gripes av noen naturlige sjelsevner, han er mysteriet. Sjelen kan ved den edleste hengivelse være nedsunket i Gud uten i det minste å kjenne seg grepet av følelser som fram,, kalles av et naturlig vennskap. Sant nok at følelseslivet på en indirekte måte kan settes i sving av den guddommelige kjærlighet. Den samme sjel som er den hellige Ånds tempel er også livsprinsippet for legemet og kilden til alle krefter. Den hellige glød som virker i sjelens dype grunn kan derfor gjøre at også de regioner av den menneskelige natur blir grepet, hvor det åndelige og det fysiske flyter over i hverandre. Begeistring, fryd, ømhet og andre følelser veller opp i hjertet, angerens tårer rinner, når vi blir oss bevisst om den underfulle Guds nærhet i sjelens indre. "På armen skal dere bæres og på knærne skal dere kjærtegnes, som en mor trøster sitt barn således vil jeg trøste dere" (lsaias 66, 12-13). Men også uten sådanne velsignede opplevelser kan vårt vennskap med Gud være dypt og rent. Det hender endog at det er dypere og renere når sjelen føler seg kald og ensom og omgitt av mørke, skjønt den overgir seg til Gud uten forbehold. Ved slike indre prøvelser lutres og styrkes kjærligheten. Vi lærer å elske Gud alene fordi han er Gud og uten hensyn til oss selv.

I den utstrekning vi elsker Gud blir også troen og håpet mer fullkomment. Ikke så sjelden blir den troende fristet til å sørge over at troens sannhet er så ugjennomtrengelig for den menneskelige fornuft. Kjærligheten fordriver denne sorg. Kjærligheten gjør oss glade over ved lydighet mot Gud å kunne frambære vår fornuft som offergave for ham. Men ikke bare det. At Gud er så uendelig opphøyet over all fatteevne er nettopp tegn på hans vesens grense, løse rikdom. Og denne tanke fyller sjelen med hellig fryd. Den gleder seg over mysteriet nettopp fordi det mysterium, så inderlig gjør kjærlighetens hellige makt oss til ett med "vår Gud og vårt alt". Også håpet får ny kraft av kjærligheten. Tenker vi bare på Guds allmakt og på Guds løfter, så kan vårt håp være fast nok. Vi vet jo at Gud kan utfri oss fra alle farer og føre oss hjem til seg. Men når vi husker at Gud også har sluttet en vennskapspakt med oss, at vi er arvinger med hans evige Sønn, og Sønnens Ånd bor i oss og ropet Abba Fader, da blir vår tillit mer og mer urokkelig, og vi går døden i møte med et hjerte fullt av fred, fordi døden er porten til Faderens hus med de mange boliger.

"Sent har jeg elsket deg, å skjønnhet så gammel og dog så ny. Sent har jeg elsket deg, du var inni meg og jeg var utenfor og der søkte jeg deg, og drevet av stygge og uordnede lyster grep jeg etter alt det vakre du har skapt. Du var med meg og jeg var ikke med deg. jeg ble holdt langt borte fra deg ved de ting som ikke ville være til, dersom de ikke var til ved deg. Men du kalte og ropte og brøt min døvhet, du lyste og strålte og fordrev min blindhet, du spredte vellukt og jeg innåndet den, og nå sukker jeg etter deg. Jeg smakte din sødme og nå hungrer og tørster jeg etter deg. Du rørte ved meg og nå gløder jeg av lengsel etter din fred." (St. Augustin Confessiones X bok, kap. 27.)

D. De overnaturlige moralske dyder.

Den samme helliggjørende nåde som tro, håp og kjærlighet bunner i, er også drivkraften til den kristnes moralske liv. Rent menneskelig sett består moralen deri at vi lever i overensstemmelse med de etiske grunnprinsipper som er oss medfødt og med vår samvittighet. Ved syndefallet har den naturlige etikk mistet en stor del av sin makt. Den menneskelige natur er nok ikke i den grad bedervet av synden at det ikke skulle være noe godt igjen. Det er åndelig lys igjen for å vise veien. Det er også gode impulser igjen og især viljefriheten, slik at mennesket virkelig kan handle riktig og være ansvarlig for sin gjerninger. Allikevel er mennesket i lengden ikke i stand til med sine naturlige evner alene å leve etter de etiske normer. Mennesket ligner den syke eller sårede som nok kan gå noen skritt, men snart faller tilbake i avmakt. Den falne og sårede natur må oppreises. Først når mennesket ved nådens liv er gjenforenet med sin skaper, får hans åndelige natur så meget av sine krefter tilbake at den makter å leve etter fornuftens normer.

Imidlertid er vi ikke bare kalt til å leve i overensstemmelse med det naturlige etiske ideal. Vårt ideal er Guds Sønn. "For dem som han kjente i forveien, dem har han også i forveien bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, så han skulle bli den førstefødte mellom mange brødre" (Rom. 8, 29). Ved å betrakte Guds Sønn i hans menneskelige natur, ser vi den guddommelige fullkommenhet i menneskelige former foran oss. Jesu absolutte syndefrihet, hans ydmykhet og renhet, hans heroiske sjelsstyrke og alle hans andre moralske egenskaper, er den herligste åpenbaring av Guds egen hellighet. Vi blir "fullkomne som Faderen i himmelen" dersom vi tar imot apostelens formaning "la det samme sinnelag være i dere som var i Kristus Jesus" (Fil. 2, 5). For å oppnå et så høyt mål strekker våre naturlige evner ikke til, selv om synden ikke hadde svekket dem. Hvordan kunne vi tenke, ville, føle, handle som Guds Sønn, dersom vi bare rådet over våre medfødte evner? Den helliggjørende nåde innebærer derfor også overnaturlige moralske dyder. De naturlige dyder gjør oss til gode mennesker og til gode borgere i det politiske samfunn. De overnaturlige dyder gjør oss til "medborgere med de hellige og Guds husfolk, bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen" (Ef. 2, 19. 20). Men samtidig erstatter de den naturlige moralske kraft som gikk tapt ved syndefallet og hjelper oss til å oppnå de naturlige egenskaper vi trenger til vårt liv i denne verden. For det gjelder å bruke denne verden og leve i samfunn med våre medmennesker og å bidra til kulturens utvikling på en måte som svarer til vår verdighet som Guds barn.

Sant nok at "denne verdens skikkelse går til grunne" (1. Kor. 7, 31) og dens goder står langt under de goder som Guds rike gir oss her og lover oss i evigheten. Men så lenge vi lever på jorden er vi til en viss grad henvist til dens goder. Gud selv har ordnet det slik. En kristen må derfor også bygge sitt hjem, dyrke sin jord, drive sin forretning, gjøre sitt arbeid, delta i samfunnslivet, etterstrebe kultur, tåle livets nød og sorger med kristelig verdighet, slik at hele hans adferd stemmer overens med Jesu sinnelag. De overnaturlige energier som deri helliggjørende nåde nedlegger i våre sjelskrefter setter oss i stand til det.

E. Den Hellige Ånds gaver.

Med all den åndelige kraft som nåden i alminnelighet meddeler oss til vårt religiøse og til vårt moralske liv, hender det allikevel at en kristen undertiden ikke er sin oppgave voksen. Vår plikt kan være særdeles vanskelig, livets byrde særdeles tung, vår syndige naturs motstand usedvanlig hårdnakket, slik at den trette sjel i sin forvirring og avmakt er fristet til å gi opp. Eller en kristen kan ha fått av Gud en livsoppgave i Kirken eller i det politiske samfunn som overgår det alminnelige. Guds krav kan være så store eller de vilkår vi lever i kan være så tunge at vår kraft svikter, hvis ikke Gud selv griper inn og oppløfter oss opp over vår begrensning. Denne overnaturlige hjelp som sjelen da får, kalles inspirasjonen av Den Hellige Ånd eller den Hellige Ånds gaver. Ved disse inspirasjoner blir sjelen oppløftet til et høyere plan. Den står direkte og liksom passiv under mysteriets herredømme. Ikke passiv i samme forstand som kvietistene. Molinos, madame Guyon og andre mente nemlig at de åndelige livsfunksjoner blir tilintetgjort og at sjelen synker ned i en total likegyldighet med hensyn til sin evige salighet. Guds nåde virker ikke drepende eller sløvende, men livgivende. Sjelskreftene blir altså ikke uvirksomme, men deres energi går helt opp i å ta imot Guds virken. Fra det etiske plan blir sjelen oppløftet til det mystiske. Alt det vi kaller mystikk, alt det hemmelighetsfulle vi møter i hellige menneskers tenkning, bønn og handlinger, og som gir oss liksom et inntrykk av Guds nærhet, bunner i den Hellige Ånds. gaver.

Disse gaver er mangfoldige etter de mangfoldige krav som livet kan stille. Men de kan alle føres tilbake til de syv grunntyper Isaias nevner som Frelserens egne karaktertrekk. "En kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd skal vokse fram fra hans røtter. Og Herrens Ånd skal hvile over ham, visdoms og forstands ånd, råds og styrkes ånd, kunnskaps og fromhets ånd og gudsfryktens ånd skal oppfylle ham" (lsaias 11, 1-3).

Gudsfryktens gave innbefatter både den hellige ærefrykt for Guds majestet og den barnlige frykt for synden, som får oss til å unngå synden, ikke av frykt for straffen, men av kjærlighet til vår himmelske Fader og til den lidende Frelser. En underfull hjerterenhet er virkningen av denne gudsfrykt.

Styrkens gave er en guddommelig energi som Gud sender sjelen for modig å holde ut i de største lidelser og trengsler, især for ikke å svikte Kristus når verdens makter prøver å tvinge oss til frafall.

Den barnlige fromhets gave lærer oss å be med den inderligste hengivenhet og med barnlig tillit, ikke først og fremst for å oppnå Guds gaver, men framfor alt for at vår himmelske Faders navn må bli herliggjort, at hans rike må komme, at hans vilje skal skje.

Rådets gave bringer oss lys når alt er mørkt, når all menneskelig klokskap svikter, når vi er liksom kommet inn i det uveisomme og ikke vet hvordan vi skal handle for å være tro mot Gud. Den Hellige Ånd sender en stråle fra Guds åsyn, slik at vi med ett ser den rette vei og føler oss liksom ført ved hånden av Gud selv.

Vitenskapens gave veileder vår religiøse tenkning for at vi kan skjelne mellom Guds åpenbarte sannhet og menneskelige påfunn. Den samme gave gir oss innblikk i den skapte verden for å vise oss dens storhet som en åpenbaring av Guds allmakt og visdom og skjønnhet, men også for å vise dens håpløse avmakt til å gi vårt hjerte hvile.

Forstandens gave er en dyp sans for de guddommelige realiteter i åpenbaringens ord, i Kirkens dogmer og liturgi. Alle de former som det guddommelige ifører seg for å komme til oss, blir mer og mer gjennomsiktige. Mysteriets dunkelhet forsvinner ikke, men mysteriet står klarere og klarere for sjelen som det usigelige og allikevel som den ene store virkelighet.

Visdommens gave gir sjelen en ennå høyere gudsopplevelse. Troens mysterier blir da ikke bare dogmer som vi i lydighet bøyer oss for på grunn av Guds og Kirkens autoritet, og hvis skjulte innhold vi griper med forstandens gave. Nei, de blir liksom kilder med levende vann som veller fram fra den troende sjels dyp og fyller den med en vidunderlig fornemmelse av lykke, kraft, harmoni, frihet og fred, "den fred som overgår all forstand" (Fil. 4, 7).

F. Andre nådegaver.

Foruten den syvfoldige inspirasjon som bunner i vårt personlige livssamfunn med Gud, finnes det i Kirken ennu andre nådegaver av den Hellige Ånd som ikke alle kristne blir delaktige i. Det er nemlig nådegaver som ikke har den personlige helliggjøring til formål, men andre menneskers frelse og framgang og Kirkens felles vel. Deres virkninger er derfor ikke skjulte i sjelens indre, men åpenbarer seg utadtil. "En får visdomsord ved Ånden, en annen kunnskapsord ved den samme Ånd, en annen tro ved den samme Ånd, en annen gave til å læge i den ene Ånd, en annen å virke kraftige gjerninger, en annen å profetere, en annen å dømme om ånder, en annen å tale forskjellige tungemål, en annen å tolke det som blir uttalt. Men alt dette virker den ene og samme Ånd som deler ut til hver især ettersom han vil" (1. Kor. 12, 8-11). Alle disse gaver går ut på forskjellige "tjenester" i kirkesamfunnet. De gir snart myndighet til å forkynne den kristne troslære, snart makt til å bekrefte den ved under og tegn. "Men disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut djevler; de skal tale med nye tunger; de skal ta med hendene i ormer, og om de drikker gift, skal den ikke skade dem. De skal legge hendene på de syke, og de skal bli friske" (Mark. 16, 17. 18).

Blant disse tegn er det især to som ofte er gjenstand for sørgelige misforståelser, nemlig "gaven til å lege" og gaven til å "tale i tunger". Til alle tider fantes det i Kirken hellige menn og kvinner som hadde fått av Gud makt til å helbrede syke. Den moderne Christian Science eller "mindcure" oppfatter denne nådegave i den forstand at enhver kan frigjøre seg selv fra all sykdom bare ved fast å stole på Gud. Sykdom og andre skrøpeligheter skal bare være illusjoner. Disse illusjoner skal forsvinne så snart en husker på at "Gud er alt i alle". Dette ord av Paulus tolkes i panteistisk mening, som om mennesket i den grad kunne leve seg inn i Gud at det fikk det samme vesen som Gud. Lykkes det for en å overbevise seg selv om det, eller å vekke denne overbevisning hos andre, så blir all sykdom borte uten læge eller medisin. All den stund Gud er absolutt fri for lidelsen, så er også vi hevet over all legemlig og åndelig nød, når vi er blitt ett med ham. Denne tankegang har intet felles med kristendommen. Panteisme er heden$: skap. Vi kan bare ikke forstå hvorfor Christian Science innskrenker seg til å gjøre oss delaktige i Guds absolutte lykke og ikke i hans andre egenskaper, f. eks. allvitenhet.

Gaven til å tale i tunger var en nokså hemmelighetsfull foreteelse i de menigheter som apostlene grunnla i den hedenske verden. Det hendte at en eller annen under de religiøse møter ble grepet av en ekstatisk begeistring og i denne tilstand av hellig rus, talte til Gud eller om Gud med uartikulerte rop eller uforståelige ord, men som allikevel kunne bidra til forsamlingens andakt når den skjulte mening ble forklart ved en tolk. Slike fenomener kunne ha sin årsak i religiøse vaner som de kristne hadde brakt med fra sin hedenske fortid, F.eks. i det hellige raseri som de innviede i de hedenske mysteriereligioner kunne bli grepet av. Disse former for religiøst liv fikk selvfølgelig i kristendommen et nytt og høyere innhold under inspirasjoner av den sanne Gud. Det å tale i tunger bør ikke forveksles med det som hendte på pinsedagen da apostlene forkynte Guds ord for mennesker fra mange fremmede land og ble forstått av alle. Tungetalerne i Korint ble ikke forstått av noen unntagen av dem som hadde fått gaven til å tolke. Gaven til å tale i tunger ble allerede etter Paulus' eget vitnesbyrd sterkt overvurdert av korintierne eller misbrukt eller ettergjort av religiøse psykopater. Apostelen var nødt til kraftig å si fra, især å minne om at slike nådegaver, selv om de er ekte, ikke skal tjene egenkjærligheten, men være til oppbygging for menigheten. Med tiden ble tungetalefenomenet sjeldnere og sjeldnere. St. Johannes Krysostomus (347-407) innrømmer allerede at meget av det som Paulus sier om tungetalere er uforstålig for ham "fordi, sier han, vi ikke kjenner til de ting som den gang forekom, men ikke lenger hender i våre dager". Dette bekrefter formodningen om at det i Korint dreiet seg om ekstaser som i sin ytre form var beslektet med hedensk mystikk. På apostlenes tid var denne jo i sin fulle blomstring. Paulus hentyder nettopp til den kjensgjerning at omvendte hedninger ennå etter sin dåp kunne bli fristet til å blande hedensk "raseri" inn i sin kristne tro. "Men om de åndelige gaver, brødre, vil jeg ikke at de skal være uvitende. De vet at mens de var hedninger, gikk de etter de målløse avguder alt ettersom de ble ført. Derfor kunngjør jeg for dere at ingen som taler i Guds ånd, sier: "Forbannet være Jesus," og ingen kan si: "Herre Jesus", uten i den Hellige Ånd" (1. Kor. 12, 1. 2. 3).

Det virker derfor nokså forbausende og pinlig at kristne i vår tidsalder igjen betrakter tungetalen som en bestanddel av den kristne religion, mens den bare var et tidsbestemt fenomen, og i den grad uvesentlig for det kristne trosliv at Paulus - det framgår av hele kapitel 14 i første korinterbrev - nærer en mistanke og en viss frykt for den og omtaler den ikke uten en smule ironi.

G. Fortjenesten.

Alt det vi tenker, vil og gjør i nådens stand med den hensikt å gjøre Guds vilje er -fortjenstfulle gjerninger, dvs. de gir oss krav på en lønn. "For han vil gjengjelde hver og en etter hans gjerninger. med evig liv dem som holder ved i god gjerning og søker etter herlighet og ære og uforgjengelighet, men med vrede og harme dem som strir imot og ikke vil tro sannheten, men gir seg over til urettferdighet (Rom. 2, 6. 7. 8). "Gjør alt hva de gjør, av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker; for de vet at av Herren skal de få arven til vederlag" (Kol. 3, 23. 24). "For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres gjeming og den kjærlighet som de har vist hans navn når de har tjent de hellige og enda gjør det (Hebr. 6, 10). "Legg derfor, brødre, så meget mer vinn på å sikre deres kall og utkåring ved gode gjerninger; for når de gjør det, vil de ikke noensinne komme til å synde" (2. Pet. 1, 10). Apostlene taler på Herrens egne vegne. "Salige er de fattige i ånden; for himmelriket er deres ... Gled og fryd dere; for deres lønn er stor i himmelen" (Matt. 5, 3. 12). "Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få lønn som en profet; og den som tar imot en rettferdig fordi han er rettferdig, skal få den lønn som tilkommer en rettferdig. Og den som gir en av disse små om så bare et beger koldt vann å drikke fordi han er disippel, sannelig sier jeg dere: han skal ikke gå glipp av sin lønn" (Matt. 10, 41. 42). Mot den katolske lære om de fortjenstfulle gjerninger vil annerledes, troende gjøre gjeldende Herrens ord: "Slik skal de også si når de har gjort alt det de har fått befaling til: vi er unyttige tjenere; vi har gjort det vi var skyldig å gjøre" (Luk. 17, 10). Men de misforstår disse ord. Jesus kan ikke motsi seg selv. Hos samme evangelist leser vi: "Salige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer. Sannelig sier jeg dere: han skal binde opp om seg og la dem sette seg til bords og gå omkring og tjene dem" (Luk. 12, 37). Hvor høyt setter ikke Jesus de gjerninger vi gjør i overensstemmelse med Faderens vilje: "For den som gjør Guds vilje, han er min bror, min søster og min mor" (Mark. 3, 35). At vi skal betrakte oss som unyttige tjenere er en oppfordring til ydmykhet. Av oss selv kan vi intet, men med Gud kan vi alt det som Gud tilskynder oss å gjøre. Vi gjør det ikke av en indre nødvendighet som om nådens liv skulle oppheve vår viljefrihet, men vi vil det og gjør det, fordi Gud gir oss kraften til det. Og nettopp det at de gode gjerninger framgår av det guddommelige livsprinsipp som er den helliggjørende nåde, gjør at de er gode og verdifulle. Hvordan kunne de være blottet for verdi når de er "gjort i Gud" (Joh. 3, 21), når de blir planlagt og besluttet i sjelens helligdom, i samfunn med Gud Fader, Sønn og Hellig Ånd, som har tatt bolig i oss.

Andre motstandere av den katolske lære om fortjenesten, henviser til Jesu ord mot fariseernes gjerningshellighet. Også disse er på villspor. Når Jesus fordømmer fariseernes gjerninger, så er det nettopp fordi de ikke var gode, men gjort av smålig egenkjærlighet. Er hensikten ren, så fortjener gjerningen sin lønn. "Pass på at de ikke gjør deres gode gjerninger for menneskenes øyne, så de skal se dere; for da vil de ikke få lønn av deres Fader som er i himlene" (Matt. 6, 1).

Imidlertid er det ikke nok at våre gjerninger er gode, for å gi oss krav på en lønn. For det at vi har krav på lønnen er det samme som at Gud er blitt vår skyldner. Gud kan ikke skylde oss noe i ordets egentlige betydning, all den stund det gode vi eier og kan, er hans gave. Allikevel blir han på en måte vår skyldner, fordi han selv har nå engang innrettet frelsesordenen slik at det evige liv skal være en lønn. Han blir altså sin egen skyldner. Han skylder seg selv å overholde den orden han har fastsatt. "Og han sa til dem: Gå de også bort til min vingård, og jeg skal gi dere hva rett er" (Matt. 20, 4).

Slik ble evangeliet og apostlene fra begynnelsen av forstått av de hellige kirkefedre. Allerede martyren Ignatius (l. årh.) forsikret de troende at de "som planter den himmelske Fader har plantet, bringer uforgjengelig frukt" (Trall. 11, l). "At intet av deres velgjerninger går tapt, fordi Jesus er trofast" (Smyrna 10, l). "Jo større møyen er, desto rikeligere er lønnen" (Polykarp 1, 3). Alle fedre i de følgende århundrer lærer det samme. "Den som ber på jorden ærer og forherliger Herren ved gode gjerninger, skaffer seg selv til gjengjeld et overmål av herlighet hos den rettferdige dommer. Men da ikke hvilken som helst gave tekkes Gud, men bare den som blir frambåret med et rent hjerte, må vi først vaere Guds barn" (St. Basilius). "Er de rettferdiges gjerninger ikke for:~ tjenstfulle? Jo, de er det, fordi de er rettferdige" (St. Augustin).

Men hvilken lønn fortjener vi? Ofte tillegger ikke-katolikker oss den mening at vi med våre gjerninger vil fortjene Guds nåde. Det er et grovt feilsyn. Vi kan ikke fortjene Guds nåde med våre gode gjerninger av den enkle grunn at vi først må ha Guds nåde for å gjøre gode gjerninger. Nåden, både den helliggjørende og den understøttende, er en frivillig gave av Guds barmhjertighet. Kristus alene har fortjent oss den. Liksom vi blir født som mennesker ved livets naturlige gang, uten at vi selv kan gjøre noe til det, således blir vi født som Guds barn, fordi Gud gjenskaper oss i sin Sønns bilde. "For av nåde er de frelst ved troen, og det ikke av dere selv - for det er en gave fra Gud - ikke av gjerninger, så ingen skal kunne rose seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger som Gud forut har gjort rede, så vi skal ferdes i dem" (Ef. 2, 8. 9. 10). Våre gjerninger er altså ikke årsak til Guds nåde, men en virkning av den. Heller ikke kan vi fortjene omvendelsens nåde, når vi ved synden har mistet Guds vennskap. Heller ikke er det vår egen fortjeneste, men Kristi, når vi trofast holder ut inntil døden. Men har vi engang fått nådens liv og så lenge vi bevarer det ved å stå imot synden, så fortjener vi etter Guds anordning den lønn Gud selv har besluttet å gi oss for det gode vi gjør. Denne lønn er den evige salighet. "Hans herre, sa til ham: Vel, du gode og tro tjener! Siden du har vært tro over lite, vil jeg sette deg over meget; gå inn til din herres glede" (Matt. 25, 21). "Gjør alt hva de gjør, av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker; for de vet at av Herren skal de få arven til vederlag. Tjen Herren Kristus" (Kol. 3, 23. 24). Denne tanke var apostelens store trøst under sine kamper og lidelser på jorden. "Så ligger nå rettferdskronen ferdig til meg, og den vil Herren, den rettferdige dommer, gi meg på hin dag, men ikke bare meg, men også alle dem som elsker hans gjenkomst" (2. Tim. 4, 8). Men alt under vårt jordiske liv mottar vi en lønn. Den består deri at selve nådens liv får en tilvekst av kraft, at vårt vennskap med Gud utdypes, at tro, håp og kjærlighet blir mer levende og at sjelen blir alltid mer villig til å la seg lede av den Hellige Ånd. "Nådens liv fortjener å bli forøket for at det ved å bli stadig rikere kan fortjene å oppnå sin fullkomne utfoldelse (St. Augustin). "Men ved å øve sann:~ heten i kjærlighet skal vi i alle måter vokse i ham som er hodet, Kristus" (Ef. 4, 15). "Hver gren på meg som ikke bærer frukt, den tar han bort, og hver den som bærer frukt, den renser han, så den kan bære mer frukt" (Joh. 15, 2). I grunnen er det en og samme lønn vi får i himmelen og allerede på jorden, nemlig Gud selv. I himmelen vil vi eie Gud ved å skue ham åsyn til åsyn, på jorden meddeler han seg til sjelen ved et alltid inderligere vennskap, om enn i mysteriets dunkelhet. Men etterhvert som sjelen blir dypere rotfestet i Gud, utfolder dens liv seg. Gud som skapte det, gjenskaper det stadig på nytt inntil mysteriet forvandler seg til salighetens klare dag. "De rettferdiges sti er likt et strålende lys som blir klarere og klarere til det er høylys dag" (Salomos Ordspr. 4, 18).

Personlige verktøy