1945 Lutz15

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

XV. KIRKEN

A. Kirken som Kristi Legeme.

Nådens liv som Kristus har fortjent oss ved sin frelsende død er et dypt personlig samfunn med Gud. "Deres liv er med Kristus skjult i Gud" (Kol. 3, 3). Hver sjel i nådens stand er Guds tempel, hvor enhver personlig møtes med Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd i from tilbedelse og kjærlighet. Men på samme tid er nådens liv også et liv i fellesskap med millioner av andre mennesker. Hva Peter mottar, mottar også Paulus og Johannes og alle som åpner sitt hjerte for Kristi frelsende kjærlighet. Således blir den helliggjørende nåde med sin rikdom av overnaturlige gaver, evner og impulser sjelen i et samfunn som skal omfatte alle mennesker i alle tider og i all evighet. Dette samfunn er Kirken. Apostelen kaller det "Kristi Legeme". "Han har lagt alt under hans føtter og gjort ham til hodet for hele Kirken, som er hans legeme og hans fylde, som oppfyller alt i alle" (Ef. 1, 22-23), Å være en kristen det er å være innlemmet i Kristus, dvs. å være delaktig i hans liv som Guds Sønn, og gjennom ham å leve i en organisk enhet med alle andre kristne. "For liksom legemet er ett og har mange lemmer, men alle lemmer på legemet er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For vi er alle døpt i en Ånd til ett legeme, enten vi er jøder eller hedninger, treller eller frie, og vi har alle fått drikke i en ånd" (1. Kor. 12, 12-13). Det var av Kristus selv at apostelen hadde lært å oppfatte Kirken som en levende organisme hvis livskilde Kristus er: "Bli i meg, så blir jeg i dere. Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir på vintreet, slik heller ikke de uten at de blir i meg. jeg er vintreet, de er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer meget frukt; for uten meg kan de ikke gjøre noe" (Joh. 15, 4-5). "Jesus måtte dø for folket, og ikke bare for folket, men for å samle til ett de Guds barn som var spredt omkring" (Joh. 11, 51-52). "Han ble virkelig i sitt kjød og for oss naglet til korset under Pontius Pilatus og tetrarken Herodes; hans guddommelige, hellige lidelse er årsak til vårt liv; ved sin oppstandelse løfter han i alle tider et banner for å samle sine hellige og trofaste både fra jødene og fra de hedenske folk til et legeme, som er hans Kirke" (Martyr Ignatius). "Legemet til dette hode er Kirken, ikke bare den som finnes her, men den som finnes her og i alle verdens land; heller ikke bare den som er til i vår tid, men hele de helliges folk, fra Abel inntil dem som blir født ved tidenes ende og som tror på Kristus. Alle tilhører et samfunn som er Kristi Legeme og hvis hode Kristus er" (St. Augustin).

Er det samfunnsdannende i Kirken Guds Sønn med sin frelserkjærlighet og med det nådens liv han har fortjent oss, så har Kirken sitt egentlige utspring i himmelen. Den er "Guds folk", "det sanne Israel", "Guds bygning", "Guds aker". Johannes ser den stige ned fra himmelen: "Og jeg, Johannes, så den hellige by, det nye Jerusalem, komme ned fra himmelen, fra Gud, rede som en brud som er prydet for sin brudgom. Og fra kongsstolen hørte jeg en høy røst som sa: "Se, Guds bolig blant menneskene, og han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud" (Joh. Ap. 21, 2-4).

B. Kirken som synlig samfunn.

Som et felles liv med Kristus i Gud er Kirken usynlig og over-, jordisk. Den er et mysterium. Men det er mennesker, synlige jord, boere, som mottar nådens liv. Vårt livssamfunn med Kristus har derfor også en menneskelig og synlig side og utfolder seg her på jorden under synlige samfunnsformer, i likhet med Kristus selv, som er Gud, men i menneskelig skikkelse.

Det synlige kirkesamfunn ble grunnlagt av Herren da han ennå vandret på jorden. En skare disipler flokket seg omkring ham. Blant disse valgte han tolv og kalte dem apostler, dvs. sendebud. "Så gikk han opp i et fjell og kalte til seg dem han selv ville, og de kom til ham. Og han fastsatte at tolv skulle være hos ham, som han ville sende ut til å forkynne ordet" (Mark. 3, 13-14). "Dette er de tolv apostlers navn: Den første Simon, som kalles Peter, og Andreas, hans bror. Jakob, sønn av Sebedeus, og Johannes, hans bror, Filip og Bartolomeus, Tomas og tolleren Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Taddeus, Simon Kananeus, og Judas Iskariot, han som svek ham." (Matt. 10, 2-4). Enda ved Jesu levetid fikk apostlene i oppdrag å forkynne Guds rike, men bare for Israels folk. Først etter Herrens død og oppstandelse ble de høytidelig innsatt i sitt embete som apostler for alle folk med den oppgave å fortsette Jesu eget verk. Jesus hadde alt gjort dem delaktig i sitt prestedømme og gitt dem i oppdrag gjennom sakramentene å vedlikeholde de troendes livssamfunn med Gud. Nu gir han dem myndighet til å forkynne overalt den åpenbarte sannhet, og til å veilede menneskene til det evige liv. "Og Herren talte til dem og sa: "Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor bort og lær alle folk, idet de døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn,. og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere, og se, jeg er med dere alle dager helt til verdens ende" (Matt. 28, 19-20). "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen" (Mark. 16, 15). "Liksom Faderen har sendt meg, så sender også jeg dere" (Joh. 20, 21). Alt lenge før hadde Jesus sagt: "Den som hører dere, hører meg, og den som forakter dere, forakter meg; men den som forakter meg, forakter ham som har sendt meg" (Luk. 10, 16). "Apostlene ble av Herren Jesus Kristus gjort til evangeliets forkynnere for oss. Jesus Kristus, han ble sendt av Gud. Kristus er altså av Gud; apostlene av Kristus. Begge ting skjedde etter orden og etter Guds vilje. Etter at de altså hadde fått Herrens bud og ved vår Herre Jesu Kristi oppstandelse var blitt oppfylt med fullkommen visshet og styrket ved Guds ord, besjelet av en fast tillit ved den Hellige Ånd dro de ut og forkynte at Guds rike var kommet" (St. Klemens Romanus, pave 92-101).

Sammen med fullmakten til å forkynne Guds ord fikk apostlene også en lovgivende myndighet. Også denne er en delaktiggjørelse i Jesu guddommelige autoritet: "Hva som helst de binder på jorden, det skal også være bundet i himmelen, og hva som helst de løser på jorden, det skal også være løst i himmelen" (Matt. 18, 18). Apostlene lærer, men det er Jesus, den evige Sannhet, som taler gjennom dem. Apostlene styrer Kirken, men de er redskaper for den gode Hyrde.

Blant de tolv apostler var det en som ble utrustet med en særlig autoritet, nemlig Peter. Han kalles "den første", ikke fordi han ble kalt først; to andre ble kalt før ham (jvf. Joh. 1, 35-41), men fordi Kristus hadde gjort ham til de andres overhode, til hele Kirkens grunnvoll og til sin stedfortreder på jorden. "Du er Kristus, den levende Guds Sønn". Men Jesus svarte og sa til ham: "Salig er du, Simon, sønn av Jonas; for kjød og blod har ikke åpenbart deg det, men min Fader som er i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på dette fjell vil jeg bygge min Kirke, og helvetes porter skal ikke vinne over den. Og jeg vil gi deg nøklene til himmelriket, og hva du så binder på jorden, så skal det også være bundet i himmelen, og hva du enn løser på jorden, så skal det være løst i himmelen" (Matt. 16, 16-19). "Simon, Simon, se Satan krever å få sikte dere som hvete; men jeg ba for deg at din tro ikke skulle svikte; og når du en gang omvender deg, da styrk dine brødre" (Luk. 22, 31-32). "Da de nå hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: "Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?" Han sier til ham: "Ja, Herre, du vet at jeg elsker deg". Han sier til ham: "Røkt mine lam." Han sier atter til ham: "Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?" Han sier: "Ja, Herre, du vet at jeg elsker deg". Han sier til ham: "Røkt mine lam". Han sier tredje gang til ham: "Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?" Peter ble bedrøvet fordi han tredje gang sa til ham: "Elsker du meg?" Og han sa til ham: "Herre, du vet alt, du vet at jeg elsker deg." Han sier til ham: "Røkt mine får. Sannelig, sannelig sier jeg deg: da du var yngre, bandt du opp om deg og gikk hvor du ville; men når du blir gammel, skal du strekke dine hender ut, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil" (Joh. 21, 15-18).

"Til Peter sa Herren: "Du er Peter og på dette fjell vil jeg bygge min Kirke". Der hvor altså Peter er, der er Kirken; der hvor Kirken er finnes ingen død, men det evige liv" (St. Ambrosius). "På Peter er Kirken blitt bygget. Skjønt alle apostler, etter et annet skriftsted, er Kirkens grunnvoll, og alle får nøklene til himmelriket og Kirken får sin styrke og fasthet samtidig av alle, så blir allikevel en av de tolv valgt som overhode, for at enhver anledning til uenighet skulle bli fjernet" (St. Hieronymus). "Simon, disippelen min, jeg har satt deg som grunnvoll for den hellige Kirke. Jeg har kalt deg fjell fordi du skal bære hele bygningen. Du er vokter over dem som skal bygge meg en Kirke på jorden. Dersom noen ville bygge opp noe forkastelig så skal du, grunn, vollen, hindre dem. Du er kilden til den elv som min lære øses av; du er overhodet over mine disipler. Ved deg vil jeg gi alle folkeslag å drikke. I deg finnes den livgivende sødme som jeg skjenker. Deg har jeg utvalgt, for at du ved å bli innsatt av meg skal være liksom den førstefødte og blir arving av mine skatter. Mitt rikes nøkler har jeg gitt deg" (St. Ephrem).

Det lære- og hyrdeembete som Kristus betrodde til apostlene skulle ikke dø med dem, men gå over til deres arvtagere. "Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende", hadde Jesus sagt. Så lenge det finnes mennesker på jorden, er de kalt til å bli Guds barn i samfunn med Kristus. Derfor skal også hierarkiet og apostolatet være varige institusjoner i Kristi Kirke, livsfunksjoner i Kristi Legeme. Apostlene dør, men apostolatet dør ikke; det går over til etterfølgere, for at alle mennesker i alle tider skal bli delaktig i den guddommelige sannhet og i den kristne livsvisdom. Apostelen Peters etterfølger er den romerske biskop, paven. De andre apostlers etterfølgere er alle biskoper som står i forbindelse med paven. Det er en historisk kjensgjerning at Peter, etter å ha tilbragt en tid i Jerusalem og i Antiokia endelig valgte Rom som sitt oppholdssted og led martyrdøden i Rom. Således ble hovedstaden for det romerske verdensimperium hovedbispesete for Guds rike på jorden.

Liksom Peters forrang etter mange vitnesbyrd fra Apostelgjerningenes bok ble anerkjent både av de andre apostler og den første menighet i Jerusalem, således var også den romerske biskops primat over hele Kirken en avgjort sak for kristenheten like fra de første tider etter den apostoliske tidsalder. Klemens, Peters tredje etterfølger, gjør bruk av sin autoritet ikke bare i Rom, men også i Korint, og det i apostelen Johannes' levetid. "De som ikke ville motta hva Jesus sier gjennom vår munn, skal vite at de ville gjøre seg skyldig i synd og utsette seg for stor fare", skriver han i sitt brev. Og Kirken i Korint var så lite i tvil om at den romerske biskop hadde myndighet til å gripe inn i deres anliggender, at pavens brev fikk plass blant de hellige skrifter som på søndagene ble lest opp under gudstjenesten. Ti år senere, ca. 107, var Ignatius fra Antiokia på vei til Rom. Han var blitt dømt til å bli sønderrevet av ville dyr for den kristne tros skyld i den romerske arena. I denne anledning sendte han et brev til de kristne i Rom: "Ignatius, som også blir kalt Theophorus, til den kirke som av den himmelske Fader og av Jesus Kristus, hang enbårne Sønn har fått miskunnhet og nåde, den kirke som er elsket og opplyst ved hans vilje som vil alt det som er til etter Jesu Kristi vår Guds kjærlighet, den kirken i Rom som har forsete, den kirke som er Gud verdig, som fortjener all ros, som er verdig til å kalles salig, til å lovprises, til å få sine ønsker oppfylt, den fullkommen rene, som har forsetet over hele det kristne broderskap, som har fått loven av Kristus og Faderens navn. jeg hilser den i Jesu Kristi navn." St. Ireneus (140-202) kaller kirken i Rom "den største og eldste, kjent av alle, grunnlagt av de hederkronede apostler Peter og Paulus ... Med denne kirke må hele Kirken, dvs. alle troende verden over være forenet, på grunn av dens enestående autoritet". "Protokoll over to kirkemøter angående denne sak - nemlig pelagianismen - ble sendt til den apostoliske stol. Derfra kom det også reskripter. Saken er altså avgjort Måtte det også være slutt på villfarelsen" (St. Augustin). Det økumeniske kirkemøte i Chalcedon skriver til pave Leo I. "Når Kristus sier at der hvor to eller tre er forsamlet i hans navn er han midt iblant dem, hvor inderlig et vennskap må han ikke vise mot fem hundre og tyve prester, som forlot sitt hjemland og skydde ingen møye da det gjaldt å hevde den sanne tro om ham. Liksom hodet hersker over lemmene således hadde du ved dine stedfortredere forsetet over denne forsamling, og har således kunngjort den som et ekte kirkemøte" (Denz. 149).

C. Tradisjon.

I bevisstheten om å være apostlenes arvtagere, "Kristi tjenere og husholdere over Guds hemmeligheter" (1. Kor. 4, 1) vedblir paven og biskopene gjennom alle tider å forkynne den åpenbarte sannhet. De forkynner den ikke bare på kirkemøter og ved dogmatiske dekreter, men hver dag og på forskjellige måter, i ord og skrift, ved rundskrivelser, bøker, hyrdebrev o.1. De forkynner den både personlig og gjennom sine medhjelpere, de alminnelige prester, misjonærer, kateketer, teologiske lærere i kirkene, på høyskoler og andre skoler. Aldri opphører apostolatet å spre den kristne sannhet. Alle som vil høre Guds ord, får anledning til det. "Derfor, brødre, stå fast og hold fast ved de overleveringer som de har lært, enten det nå er ved vår tale eller ved brev fra oss" (2. Tess. 2, 14). "Det som du har hørt av meg i mange vitners nærvær, gi det over til pålitelige menn som er. dyktige til å lære andre også" (2. Tim. 2, 2).

Men også på andre måter forkynnes den åpenbarte sannhet i Kirken. Hele Kirkens liv kunngjør denne sannhet. Nettopp fordi Kirkens livskilde er Kristus, er alle våre handlinger som kristne en virkning og en åpenbaring av Kristi eget liv. Liksom alle menneskelige handlinger og livsfunksjoner røper sjelens usynlige livskraft, således er hele Kirkens liv en åpenbaring av Kristus.

Den kristne tro overføres altså fra slekt til slekt også ved selve Kirkens eksistens og gjerning: ved Kirkens liturgiske bønn og sakramentale handlinger; ved Kirkens lovgivning og disiplin; ved kirkefedrenes vitnesbyrd. Alt dette er tradisjon. Men også alt det vi gjør som enkelte kristne som lever i samfunn med Kirken, hører inn under tradisjonen. Våre andaktsøvelser, våre samtaler med andre for å forklare vår tro, foreldrenes gjerning for å oppdra sine barn som kristne, alt det vi kaller katolsk aksjon, alle gjerninger som er besjelet av kristen nestekjærlighet, det vitnesbyrd vi gir ved et godt eksempel, alt dette er tradisjon, det vil si overlevering. Vi gir videre hva vi selv har fått. Grunnbetingelsen for at denne overlevering virkelig er kristen tradisjon, er at den skjer i samklang med Kirken ved en lydig og tillitsfull underkastelse under den autoritet Kristus utøver gjennom den kirkelige læremyndighet.

"Vi bør ikke søke hos andre (nemlig hos heretikere) en sannhet som vi så lett kan få av Kirken. For liksom en rik mann nedlegger sin rikdom i et skattkammer, således har apostlene nedlagt i Kirken hele sannhetens fylde. Enhver som ønsker det kan øse av den livgivende flod. For inngangen til livet er Kirken. Alle andre er tyver og røvere. Hold deg borte fra dem. Men alt det som kommer av Kirken skal du omfatte med den største kjærlighet også tak i den overleverte sannhet. Er det ikke innlysende? Dersom det kom til uenighet angående en aldri så uvesentlig sak, måtte vi da ikke henvende oss til de eldste kirker hvor apostlene har levet, for å få av dem et klart og avgjørende svar? Sett at apostlene selv ikke hadde etterlatt oss Skriften, måtte vi da ikke rette oss etter tradisjonen, etter det de har overlevert til de menn i hvis varetekt de har overgitt kirkene?" (St. Ireneus 140-202, adv. Her.).

D. Ufeilbarhet.

For å sette den kirkelige læremyndighet i stand til riktig å framsette den åpenbarte sannhet og til å forsvare den mot feiltolkninger og forvrengninger har Kristus gitt den ufeilbarhetens gave. Når paven i sin egenskap av Kristi stedfortreder og biskopene samlet til et alminnelig kirkemøte uttaler en læresetning, så uttaler de ikke sin egen mening, men Jesu mening og de uttaler den ikke bare som teologer hvis lærdom alene er en garanti for sannheten, men som redskaper i Jesu tjeneste, hjulpet av Jesu egen Ånd, "Den Hellige Ånd, og vi har besluttet", lød den formel med hvilken den første pave innledet en offisiell avgjørelse (Ap. gj. 15, 28).

Læremyndighetens ufeilbare karakter er den enkleste og rimeligste sak i verden, dersom man i det hele tatt tror på en åpenbaring fra Gud. Åpenbaringen er guddommelig sannhet, vår sjels dyrebare lys, men uendelig høyere enn vår naturlige fatteevne. Hvem forvisser oss om at vi eier den uforfalsket, at de som lærer oss den eller vi selv ikke grumser den himmelske sannhets rene flod med menneskelige påfunn? Se engang hva der blir av de store filosofers tankesystemer. Tyve, tredve år etter sin død er de revet i filler, og der opptrer under deres navn lærdommer som de ikke ville ha vedkjent seg; selv deres mest trofaste disipler er ofte i tvil om mesterens mening. Og dog dreier det seg bare om en menneskelig sannhet, det vil si en sannhet som ligger på samme plan som vårt eget tankeliv. Hva ville det skje med Evangeliet og dets hellige mysterier og dets overjordiske visdom, dersom de ble overlatt til menneskene uten noen makt som verner om deres renhet? Etter en halv generasjon ville det ikke være annet igjen av Jesu åpenbaring enn et vrengebilde.

Hvem er den makt som verner om åpenbaringens renhet? Gud alene. Det finnes bare en intelligens som er jevnbyrdig med den guddommelige sannhet, Gud selv. Vil Gud at vi skal eie hans ord uforfalsket, så må han selv sørge for det. Han kunne gjøre det på den -måte at alle kristne fikk av ham et personlig oven. naturlig klarsyn, som satte dem i stand til å skjelne mellom den åpenbarte sannhet og menneskelige meninger. Gud kunne gjøre det, men det er et faktum at han ikke valgte denne vei.

Og det var heller ikke nødvendig. For Jesus har på en annen måte sørget for at vi får en absolutt trygghet angående åpenbaringens sanne mening. Han valgte den vei å gjøre sin egen ufeilbare forkynnelse til en varig institusjon; han ga oss en læremyndighet som taler på hans vegne og med hans egen ufeilbare autoritet. Han bygde sin Kirke på en urokkelig klippe (Matt. 16). Han ba for Peter - og Peter lever alltid i sine etterfølgere - "for at din tro ikke skal svikte; og når du engang omvender deg, da styrk dine brødre" (Luk. 22, 32). Denne institusjon gir oss en likeså stor sikkerhet som den personlige ufeilbarhet ville ha gitt oss, og på samme tid står den i en mer harmonisk overensstemmelse med kristendommens natur som et samfunn. Den er et organ i en organisme. Den er den livsfunksjon gjennom hvilken Kirken får en avgjort klår bevissthet om den åpenbarte sannhet, som Gud har nedlagt i den. Kirken eier den nok, denne sannhet fra Gud om Gud; Kirken, altså ikke bare hierarkiet, men hele Kirken, du og jeg og alle kristne eier den som vår eiendom og lever vårt religiøse liv ut fra den. Men vi er ofte nok uklare over de himmelske realiteter Evangeliet innebærer, liksom vi kan være uklare angående ideer og inntrykk som dog ble unnfanget i vår egen sjel; eller vi er i tvil med hensyn til den formulering den åpenbarte sannhet skal få i vårt fattige språk, når det gjelder å forsvare den mot en vantro lidenskap. Derfor må der finnes et organ i den kirkelige organisme som utøver denne livsfunksjon å gi oss klarhet, å gjøre oss trygge mot våre egne illusjoner, å vise oss grensen mellom det guddommelige og det menneskelige i vårt sjelsliv.

Fordi det ufeilbare pavedømme er en organisk livsfunksjon som besjeles av den Hellige Ånd, utøver det sin misjon med en så beundringsverdig sikkerhet. Fra det evige Rom og i bevissthet om å sitte inne med Jesu egen autoritet, uten å ense overfladiske tidsstrømninger eller verdens hån, med blikket festet på Guds rike og på menneskehetens evige, dyrebare felleseiendom, Evangeliet, uttaler dette pavedømme sitt "anathema", sitt majestetiske Nei! mot vranglærerne, mot umoralen, mot den falske mystikk og mot den Kristusfiendtlige filosofis pretensiøse fattigdom; og sitt majestetiske Ja! til åpenbaringens mysterier. De lydige hører således liksom fra Jesu munn sannheten i dens helhet. De opprørske er bornerte ånder - ikke bornertere enn vi, men de elsker sin bornerthet, murer seg inne i sitt jeg, forkaster den velsignede makt, som i Jesu navn hever oss over vårt jegs trange grenser, og mottar således ikke mer av Jesu Evangelium enn deres egen ånd kan romme, og det er ikke meget. Den ufeilbare læremyndighet alene er jevnbyrdig med åpenbaringen, fordi den er Jesu egen myndighet - i menneskelig skikkelse.

Derfor er det også helt uriktig å kalle den kirkelige autoritet for åndstyranni og å beskylde katolikkene for å la seg frata sin personlige frihet eller sin rett til fritt vitenskapelig arbeide. Den lydighet Kirken krever er ingen annen enn den vi skylder Kristus selv. Det står fritt for oss å tilbakevise en lærers påstander som taler i sin menneskelige vitenskaps navn, så lenge vi ikke med vår egen fornuft har oppfattet dem. Men Kristus taler med guddommelig myndighet. Han er Guds evige Ord, "det sanne lys som opplyser hvert menneske som kommer til verden" (Joh. 1, 9). Og den lære han forkynner, personlig eller gjennom sine apostler og den apostoliske autoritet, ligger så høyt over den menneskelige fornuft at denne umulig kan sette seg opp som dommer over den. Like overfor den guddommelige åpenbaring kan mennesket ikke innta noen annen menneskeverdig holdning enn ydmykt og takknemlig å ta imot den. Denne lydighet fornedrer oss ikke, men høyner oss; den er ikke trelldom, men frihet. Den frigjør oss fra vår egen ånds begrensning og villfarelser, og oppløfter oss til et vennskap med Gud. "Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, fordi jeg har kunngjort dere alt det jeg har hørt av min Fader" (Joh. 15, 15). Det er denne Herre Jesus Kristus som lærer oss, når den myndighet han har innsatt forkynner Evangeliet og forsvarer det mot feiltolkninger eller mot sneversynt rasjonalisme. Vi adlyder Kristus når vi adlyder Kirken. Vår religiøse tenkning bunner i Guds ord som i et evig livsprinsipp. Liksom kunstnerens personlige arbeid ikke blir hemmet, men befruktet ved betraktning av naturen, således blir den enkelte kristnes personlige liv stadig gjenfødt og beriket ved hans samfunn med den guddommelige åpenbaring. Åpenbaringen, slik som den lever i Kirken er for det religiøse menneske hva jord og himmel og hav er for diktere og tenkere, en kilde til åndelig liv, frihet og glede.

"Der hvor Kirken er, der er Guds Ånd; og der hvor Guds Ånd er, der er Kirken og all nåde. Men Ånden er sannhet" (St. Ireneus). "Alle skal adlyde biskopen, liksom Jesus Kristus er lydig mot Faderen" (St. Ignatius martyr). Og da den samme Gud er opphav både til den åpenbarte, overnaturlige sannhet, som vi griper ved troen, og til den sannhet vi oppfatter med vår naturlige fornuft, så kan det heller ikke være noen motsetning mellom tro og viten. En motsetning er mulig mellom et dogme og en vitenskapelig hypotese. Men da vil hypotesen før eller senere vise seg som falsk. Eller det kan oppstå en konflikt mellom en vitenskapelig kjensgjerning og en teologisk mening, som f. eks. for Galileis vedkommende. Men da vil den teologiske -mening før eller senere falle bort. Men en motsetning mellom et virkelig dogme og en virkelig vitenskapelig kjensgjerning er umulig.

E. Bibelen.

Det er en levende tradisjon og en ufeilbar læremyndighet som fra apostlenes dager av bringer den guddommelige åpenbaring fra folk til folk, fra slekt til slekt. Men hva er da bibelen? Er det ikke bibelen som er Guds åpenbaring?

Ikke åpenbaringens hele fylde. Åpenbaringen er ikke en bok, men Gud selv i menneskelig skikkelse, med hele den rikdom av sannhet og livsimpulser som utgår fra Kristi person og lever og virker i Kirken. Bibelen er ett av de mange vitnesbyrd vi har om åpenbaringen, men den er hverken det første eller det fullstendige vitnesbyrd.

Ikke det første. Lenge før en eneste linje av det Nye Testamente var skrevet, levde de kristne sitt liv i samfunn med Frelseren. De hørte Guds ord fra apostlenes og "de eldstes" munn. De kom sammen til "brødsbrytingen" - den eukaristiske gudstjeneste snart hos den ene, snart hos den annen. De øvet nestekjærlighet ved å ha alt felles. Ved sitt fromme liv "stod de høyt i omdømmet hos alt folket" og vitnet således om Kristus, slik at antallet av dem som lot seg døpe øktes hver dag. (Smlg. Ap. gj. 2, 42-47.)

Men etter hvert som kristendommen utbredte seg oppstod det anledning til å fremsette Guds ord i skrift. En eller annen menighet, en eller annen disippel trengte f.eks. en skriftlig oversikt over Jesu liv og lære, for å forsvare sin tro mot forvrengninger. Eller de trengte formaninger for å rette på misbruk, eller trøst under særlig store trengsler, eller oppmuntring til alltid å ha det kristne ideal for øye midt i en verden som var "helt i det onde". Lenge før Jesu fødsel eide folket Israel en samling av hellige bøker som vi kaller "det gamle testamente". Dets hovedinnhold er også Frelseren. Men i den gamle pakts bøker ser vi Ham bare "i det fjerne", under profetiske ord og liknelser. Derfor kan det gamle testamente heller ikke forståes uten det nye.

Bibelen har imidlertid et fortrinn framfor de andre vitnesbyrd som kunngjør Guds åpenbaring for oss; den er inspirert. Hva menes med inspirasjon? Den bibelske inspirasjon er "en overnaturlig impuls gjennom hvilken den Hellige Ånd har drevet forfatterne til å skrive og hjulpet dem mens de skrev, slik at de nøyaktig oppfattet, at de trofast ville skrive og med en ufeilbar sannhet uttrykte alt det, men bare det som den Hellige Ånd befalte dem å skrive" (Leo XIII). Inspirasjonen er altså ikke det samme som åpenbaring. Alt i bibelen er inspirert; men ikke alt er åpenbart. Inspirasjonen omfatter hvert ord, hvert bilde, hver lignelse eller fortelling, for så vidt disse ting utgjør den litterære form som svarer til det åndelige utviklingstrinn menneskene hadde oppnådd, da de forskjellige bibelske bøker ble til. Åpenbaringen derimot omfatter de ting som har betydning for menneskets gudsforhold og for vårt evige liv. Guds mening var ikke gjennom bibelen å lære oss geologi eller astronomi eller andre vitenskaper, men å vise oss veien til himmelen ved Kristus vår Frelser.

Inspirasjonen er også forskjellig fra den ufeilbarhetens nåde som Kirkens apostoliske læremyndighet har fått av Kristus. Kirkens dogmatiske' avgjørelser er ikke inspirerte som de hellige bøker, heller ikke inneholder de nye åpenbarte sannheter. De framsetter bare de åpenbarte realiteter på en ufeilbar riktig måte og gjen%: driver falske fortolkninger.

I bibelen eier vi altså overmåte dyrebare kunngjøringer om Gud, om Frelseren, om Kirken, om det kristne liv, om sakramentene, men ikke den fullstendige åpenbaring slik som apostlene fikk den av Kristus og av den Hellige Ånd, slik som den lever i Kirken. De bibelske forfattere har ikke engang hatt den hensikt å gi en sammenhengende troslære. For apostlene og deres disipler var det en avgjort sak at Guds ord først og fremst var et muntlig ord, som de selv hadde å forkynne og etter dem deres arvtagere, de "eldste", etter at de ved "håndspåleggelsen" hadde fått fullmakt til det. Derfor finner vi her og der i de hellige bøker sannheter av den største viktighet framsatt liksom i forbigående, som grunnlag for en moralsk formaning eller oppmuntring. I Filipperbrevet (2, 6-11) f.eks. leser vi herlige ord om Guds Sønn som kom til jorden i en trells skikkelse for å dø på korset og deretter å gå inn i Guds herlighet. Var det Paulus' mening å undervise denne menighet i troen på frelsesmysteriet? Slett ikke. Denne undervisning hadde de fått allerede før ved apostelens muntlige forkynnelse. Hans hensikt i brevet var å oppmuntre til enhet, kjærlighet og ydmykhet. For å gjøre denne formaning så virkningsfull som mulig peker han på Frelserens eksempel og minner om at alle skal ha "det samme sinnelag som er i Kristus Jesus", siden vårt liv er et felles liv med Ham. I 1. Korinterbrev 11. kap. finner vi læren om alterets sakrament. Heller ikke her var det apostelens hensikt å undervise menigheten i troen på Eukaristien, men å advare mot misbruk ved å minne dem om det store og hellige vi eier i sakramentet.

Fordi troslæren først og fremst ble framsatt muntlig, unnlater de hellige forfattere å gå nærmere inn på enkelte dogmer. Paulus, ja selv evangelistene Markus og Johannes omtaler f.eks. ikke Jesu underfulle fødsel av Jomfru Maria. Johannes, som med så vakre ord taler om Jesu løfte å gi oss sitt legeme og blod, unnlater å berette om hvordan Kristus innstiftet sakramentet ved nattverdbordet. Det forelå ingen, særlig grunn til skriftlig å gjenta en undervisning som de troende for lenge siden hadde fått ved den muntlige overlevering og stadig fikk på ny ved Kirkens liturgi og praksis.

Kristendommen stammer altså ikke fra bibelen; det er bibelen som stammer fra kristendommen. Og vår personlige tro stammer ikke fra bibellesning, men fra vårt felles liv med Kristus i Kirken, fra vår nye natur som lem på Kristi legeme. Gud har ikke gitt oss de hellige bøker for at vi skulle lage en religion etter dem, men for at vi skulle få vår tro bekreftet og vårt fromhetsliv styrket, samtidig som vi skulle ha den glede å høre liksom et ekko av Jesu røst i de ord fra hans munn som evangeliet har bevart oss, og å se et bilde av de første kristne menigheter skinne igjennom apostlenes skrifter. Men bibelen eier og bevarer sin verdi som Guds ord bare ved sin sammenheng med det miljø hvor den oppstod, nemlig Kirken og den apostoliske tradisjon. Den Hellige Ånd som har inspirert de bibelske bøker er den samme Jesu Ånd som er Kirkens livsprinsipp.

Denne kjensgjerning må vi ha for øye for å kunne svare på spørsmålet: Hvordan får vi rede på bibelens sanne mening? Leser vi den "på egen hånd", så står vi foran uløselige problemer. Hvilke bøker er virkelig inspirert av Gud? Hva er meningen på de mange dunkle steder? Henviser en til den oldkirkelige tradisjon så er en på dette punkt katolsk. Påstår vi at den Hellige Ånd opplyser enhver personlig, så kommer vi bort i det vilkårlige og gjør Gud ansvarlig for en mengde motsigende oppfatninger. Lar vi statskirken eller teologene avgjøre spørsmålet, så kommer vi tilbake til autoritetstroen, men til en autoritet som ingen misjon fikk av Jesus. Den eneste autoritet som kan gi oss den riktige forståelse av de hellige bøker er den som taler på Guds vegne, den som av Kristus fikk i oppdrag å lære alle folk, den som hørte disse ord fra Jesu munn: "Liksom Faderen har sendt meg således sender jeg dere." Når vi katolikker leser bibelen så vet vi at vi leser den i samfunn med Kirken i alle tider, og under veiledningen av Guds Ånd, som lever i Kirken og som alene er i stand til å oppfatte alle dybder og vidder i Guds åpenbaring. St. Augustin var en genial og from tenker. Likevel uttalte han: "For mitt vedkommende ville jeg ikke tro på evangeliet, dersom ikke den katolske Kirkes autoritet beveget meg til det." (Contra epistolam Manichaei.)

Riktignok kan vi lese bibelen "på egen hånd" for så vidt den også er en samling av historiske dokumenter. En vitenskapsmann har altså lov til å granske den etter de metoder som gjelder for andre skrifter fra fortiden. Men bibelens egenskap som historisk vitnesbyrd er ikke dens hovedegenskap. Den er bare dens menneskelige ansikt. I sitt innerste vesen er bibelen et uttrykk for Guds underfulle, overnaturlige inngripen i menneskeslektens gang. Ser man bort fra denne kjensgjerning så kan man nok finne i bibelen verdifulle opplysninger om folket Israel, om den gamle Orient, om den gresk-romerske verden o.1., men det vesentlige innhold i de hellige bøker får man ikke tak i ved vitenskapelige metoder, men bare ved en ydmyk tro på Kristus i Kirken. "Jeg priser Deg, Fader, himmelens og jordens Herre, fordi Du har skjult dette for de vise og kloke, og åpenbart det for de små" (Matt. 11, 25).

F. Den sanne Kirkes synlige egenskaper.

Ut fra den kjensgjerning at Kirken er "Kristi Legeme" forklares alle dens vesentlige egenskaper som setter oss i stand til å skjelne dem fra andre religiøse sammenslutninger.

1. Som Kristi Legeme må Kirken være én og universell (katolsk). En må den være, i den forstand at det bare eksisterer en Kirke, ikke flere. "Ett legeme og en Ånd liksom de også er kalt til ett håp i deres kall. En Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader, som er over alle, ved alt og i oss alle" (Ef. 4, 4-6). Det finnes nok mange menigheter, men alle sammen utgjør en Kirke, så fremt de bekjenner seg til den samme tro. Det er altså helt uriktig og misvisende alltid å oversette "kirke" med "menighet", f.eks.: "Du er klippen, og på denne klippe vil jeg bygge "min menighet". Hensikten med denne oversettelse er å utelukke tanken på et samfunn som omfatter alle troende i alle land. Man forestiller seg at Kirken ble til på følgende måte: De enkelte døpte sluttet seg sammen til lokale grupper. Disse kom etterhvert til å slutte et forbund med hverandre, men uten å oppgi sin autonomi. Hverken de enkeltes forening til menigheter, eller de enkelte menigheters sammenslutning til et forbund blir betraktet som nødvendig, eller som nødvendig følge av den kristne tro. Hver enkelt har jo den Hellige Ånd som sin personlige indre livskilde.

Dette syn på saken er helt feilaktig. Fra de første dager av ble Kirken, slik som vi møter den i det Nye Testamentes skrifter, betraktet som et samfunn dannet av Kristus og bestemt til å omfatte alle land. Den Hellige Ånd som bor i den enkelte sjel er den samme som på pinsedagen kom over apostlene for å gi dem kraft til å lære alle folk, til å være Jesu vitner "i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og til verdens ende" (Ap. gj. 1, 8). Det samfunnsdannende i Kirken er ikke de enkelte troendes vilje, men Jesus selv med sin himmelske sannhet, kjærlighet, frelsesvilje og med hele fylden av det guddomsliv som bor i ham. Kirken er ikke én fordi menneskene slutter seg sammen, men de slutter seg sammen til et synlig og organisert samfunn fordi de er ett i Kristus, ett ved et så opphøyet felles liv i Gud at alle jordiske motsetninger blir av underordnet betydning. "De er alle Guds barn ved troen som er i Kristus Jesus. For de, så mange som er døpt, har ikledd dere Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, ber er ikke mann eller kvinne; for de er alle ett i Kristus Jesus" (Gal. 3, 26-28). "Her er det ikke hedning og jøde, omskjæring og forhud, barbar og skyter, trell og fri mann; men Kristus er alt i alle" (Kol. 3, 11). En sådan enhet kan ikke være menneske, verk. Gud alene kan oppløfte mennesket så høyt over det menneskelige. Og siden Gud er én og Frelseren er én kan det bare være én Kirke. Det er sant at apostlene taler om kirken i Korint, kirken i Efesus, osv., og da går det an å oversette "menighet". Men når de taler om Kristi Kirke, om Guds Kirke, eller om Kirken i alminnelighet, så mener de et samfunn som ved sin tro, ved sine sakramenter og ved sin underkastelse under den apostoliske autoritet er overalt det samme Kristi Legeme. Det var denne ene og universelle Kirke Jesus hadde for øye, da han i et profetisk framtidssyn. uttalte: "Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og mine kjenner meg, liksom Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen; og jeg setter mitt liv til for fårene. Og jeg har andre får, som ikke hører til denne kve; også dem skal jeg føre hit, og de skal. høre min røst, og de skal bli en hjord og en hyrde" (Joh. 10, 14-16).

"Kirken er én. Ved sin egen fruktbarhet vokser den og sprer seg vidt omkring. Solen har mange stråler, men lyset er ett. Treet har mange grener, men dets livskraft er én og bundet fast i den samme rot. Av en kilde kan det flyte flere bekker ..., men enheten vedlikeholdes ved vannenes felles utspring. Lysets enhet tåler ikke at en stråle blir revet løs fra solen. Bryt en gren av treet, så kan den ikke bære frukt. Avskjær bekken fra kilden, så blir den tørr. Slik er det med Kirken. Overstrømmet av Herrens lys sender den sine stråler ut i hele verden; allikevel er det et og det samme lys som spres overalt, og legemets enhet blir ikke delt. Ved sin frodighet utstrekker den sine grener over hele verder, og lar den sine bekker rikelig strømme til alle kanter; men hodet er ett, opphavet er ett, og det er bare én mor som ved sin fruktbarhet blir mangfoldig. Av hennes skjød ble vi født; av hennes melk næres vi; og det er hennes ånd som gjør oss levende" (St. Kyprian).

Men enhet betyr også indre sammenheng. De enkelte kristne føler seg som lemmer, organisk forbundet med hverandre og med hodet, ved en felles tro, ved innbyrdes kjærlighet og ved lydighet mot den samme autoritet. Kirkens samfunnsliv skal ikke forstyrres ved partivesen, eller ulydighet, eller ved særmeninger som står i strid med Kirkens dogmer. "Jeg legger dere på hjerte, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at de alle må føre samme tale, og at det ikke må være ufred mellom dere, men at de må være fullkomne i samme sinn og samme mening" (1. Kor. 1, 10). "Gjør min glede fullkommen, så de tenker det samme, har samme kjærlighet, har ett sinn, mener det samme, ikke gjør noe av lyst til trette eller for å vinne tom ære, men slik at den ene i ydmykhet setter den andre høyere enn seg selv, så ingen skal se på sitt eget beste, men på andres" (Filip. 2, 2-4), "Alle de som tilhører Gud og Jesus Kristus holder med biskopen; og alle de som gjør bot og kommer tilbake til Kirkens enhet, tilhører Gud og skal leve etter Jesu Kristi forbilde. Ta ikke feil, brødre; hvis noen holder seg til en som gjør et skisma, så vil han ikke oppnå det guddommelige rikes arv; hvis noen slutter seg til en fremmed lære, så har han ikke del i Jesu lidelse" (St. Ignasius martyr).

Opphavet til det kristne samfunns enhet er de kristnes felles liv med Kristus i Gud. "Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord skal tro på meg, at alle skal være ett, liksom du. Fader, er i meg og jeg i deg, at også de skal være ett i oss, så verden kan tro at du har sendt meg. Og jeg har gitt dem den herlighet som du har gitt meg, så de skal være ett, liksom også vi er ett, jeg i dem og du i meg, så de skal være fullkommen ett, så verden kan skjønne at du har sendt meg og elsket dem liksom du har elsket meg" (Joh. 17, 20-23). Enheten er altså både et kjennemerke på den sanne Kristi Kirke og et bevis på kristendommens og Kirkens overnaturlige vesen og opphav. At det finnes et samfunn som forbinder menneskene med hverandre uansett alle nasjonale eller sosiale motsetninger, i en verden hvor alle andre samfunn før eller senere synker i grus, er et tydelig tegn på at Kirken og den religion den forkynner ikke er menneskeverk.

Den kjensgjerning at det kristne samfunn er grunnfestet i evige realiteter gjør også at dets enhet og universalitet blir upåvirket av den mangfoldighet som er uatskillelig fra våre jordiske livskår. Troen er den samme alltid og overalt, skjønt den forkynnes ikke bare i forskjellige språk, men også i forskjellige dogmatiske formler, alt etter tidenes og omstendighetenes krav. Sakramentene og det eukaristiske offer er de samme alltid og overalt, skjønt de liturgiske former er forskjellige her og der, og det kristne andakts-, liv preget av nasjonale eller lokale særegenheter og tradisjoner. Kirken er ikke en mekanisme, men en organisme. Den går ikke ut på å ensrette og nivellere det menneskelige liv, men å høyne det. Den vil ikke drepe de enkelte menneskers eller de jordiske samfunns initiativer, men foredle dem, gi dem et overnaturlig mål og guddommelige motiver. Det er sant at Kirken som ethvert samfunn har ved sin lovgivning, en myndighet som hevder den, og en forvaltning. Men det er ikke i første rekke det juridiske apparat som skaper og vedlikeholder enheten, det er den Hellige Ånds nåde, og nåden underkuer ikke naturen, men høyner og foredler den.

2. Som Kristi Legeme er Kirken hellig og helliggjørende. Dens livsprinsipp er den Hellige Ånd. Dens mål er å føre oss til et liv "likedannet med Guds Sønns bilde" (Rom. 8, 29). "Så bli nå nye i deres sinn og ånd og ikle dere det nye menneske som er skapt etter Gud i rettferd og den hellige sannhet" (Ef. 4, 24). "Jeg har gitt dem ditt ord, og verden hatet dem, fordi de ikke hører verden til, liksom heller ikke jeg hører verden til. jeg ber ikke at du skal ta dem bort fra verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De hører ikke verden til, liksom heller ikke jeg hører verden til. Hellige dem i sannhet: ditt ord er sannhet. Liksom du har sendt meg til verden, så har også jeg sendt dem ut i verden. Og jeg helliger meg selv for dem, så de også skal være hellighet i sannhet" (Joh. 17, 14-19). For å føre oss fram til det kristne hellighets ideal har Kristus gitt oss mange slags, hjelpemidler: messeofferet, sakramentene, moralsk veiledning fra hierarkiets side, de fromme kristnes eksempel, klosterlivet for dem som Gud kaller til det, den kristne askese, den daglige bønn, og helgenes forbønn for oss i himmelen. For til alle tider fantes det i Kirken menn og kvinner som ble kalt av Gud til en overordentlig høy grad av hellighet, og som virkelig oppnådde den ved sin trofaste lydighet mot den Hellige Ånd. Hvor høyt de var elsket av Gud, det viste seg ved mange slags undergjerninger. Deres heroiske kjærlighet og sjelsstyrke, deres ydmyke sinnelag, deres englelike renhet, deres offervilje, deres grenseløse iver for Guds sak er et vitnesbyrd på at Kirken, virkelig er besjelet av Jesu Ånd.

Imidlertid har Kirken også en menneskelig og jordisk side, all den stund den består av mennesker. Alle disse mennesker lever i en verden som er herjet av synden; og skjønt dåpens nåde har tatt arveskylden fra oss, har vi allikevel en hård kamp å bestå mot arvesyndens følger og mot verdens dårlige innflytelse. Dette gjør at Kirken er utsatt for syndig påvirkning. Dens indre vesen er og blir guddommelig rent og uberørt av verden. For Kirken er Kristus selv som åndelig lever i menneskeheten. "Jeg er med dere alle dager inntil verdens, ende" (Mat. 28, 20). Kristus lever i Kirken og våker over den. "Kristus har elsket Kirken og gitt seg selv for den for å hellige den, idet han renset den i vannbadet ved livets ord, så han kunne fremstille Kirken for seg i dens herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men hellig og ulastelig" (Ef. 5, 25-27). Men de enkelte lemmer kan smittes av verdens ånd, glemme sin verdighet som Guds barn, bli sløve og svake. Det dårlige eksempel, den motløshet som i store trengselstider som de elsket som sin mor, kommer over menneskene, eller den sanselige livsglede som utfolder seg i perioder av blomstrende materiell velstand, alt dette fremkaller lett en moralsk nedgang. Den kristne livskraft synes å være uttømt; den kristne ånd med sin trang til selvfornektelse og sin lengsel etter det overjordiske synes å være sluknet. Men nei. Kristus er alltid med sin Kirke for å verge den mot menneskelige skrøpeligheter like så vel som mot blodige voldshandlinger og overgrep fra verdslige potentaters side. Vi kjenner ikke Guds hensikt når han lar det skje at syndens ånd trenger inn i helligdommen. Men vi vet at den hellige ild aldri dør. Om det bare finnes to eller tre kristne i verden som trofast lever i Jesu ånd, så er det nok for å sette en reformbevegelse i gang. Kirken har alltid overvunnet de sørgeligste nedgangsperioder og fornyet seg innenfra ved hellige menns og kvinners iver for det kristne ideal, men en iver som alltid var forbundet med kjærlig hengivenhet til det kristne samfunn og med en ydmyk underkastelse under Kirkens hierarkiske autoritet.

3. Denne lydighet mot Kirkens hierarki bunner i den overbevisning at det hierarkiske prestedømme, som utøver lære-, og hyrdeembetet, stammer fra apostlene. Det var apostlene som med den fullmakt de fikk av Kristus grunnla og organiserte det kristne samfunn i den gresk-romerske og orientalske verden. "Liksom Faderen har sendt meg, så sender også jeg dere" (Joh. 20, 21). Som Kristi Legeme er Kirken derfor nødvendigvis apostolisk. Det vil si at dens lære i alle tider stemmer overens med den tro som apostlene forkynte, og at dens biskoper og prester i alle tider har sitt prestedømme fra apostlene, ved en uavbrutt rekkefølge av gyldig vigde biskoper. "Så er de da ikke lenger gjester og fremmede, men de er medborgere med de hellige og Guds husfolk, bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen, som holder sammen hele bygningen, og vokser til et hellig tempel i Herren" (Ef. 3, 19-21). "Hvis noen heresier våger å føre seg selv tilbake til den apostoliske tidsalder for å gi seg skinn av å være overlevert av apostlene, under påskudd av at de var til på deres tid, så kan vi med rette tale slik til dem: "Vis oss opphavet til deres kirker! Legg fram rekkefølgen av deres biskoper fra begynnelsen av, og la oss se om deres første biskop hadde som forgjenger en av apostlene eller en av de apostoliske menn som inntil det siste øyeblikk var forenet med apostlene". Det er på den måten at de apostoliske kirker gjør rede for seg. Kirken i Smyrna f. eks. erklærer at Polykarp ble innsatt av Johannes. Kirken i Rom beretter at Klemens ble vigd av Peter. På samme måte nevner alle andre kirker de menn som plantet den apostoliske kristendom hos dem, etter at de av apostlene var blitt innsatt som biskoper" (Tertullian). "Bortsett altså fra den visdom som dere (manikeere) med urette frakjenner den katolske Kirke, finnes det mange andre ting som med fullkommen rett holder meg tilbake i Kirkens favn: De mange nasjoners og folkeslags fellesskap i troen; en autoritet som bunner i undergjerninger, får næring av håp, økes ved kjærlighet, finner fasthet i sin elde; den uavbrutte rekkefølge av biskoper på Petri stol, fra Peter selv, som av Herren etter hans oppstandelse fikk i oppdrag å røkte hans hjord, inntil den nåværende etterfølger; og endelig selve den katolske Kirkes navn, den Kirke som med god grunn alene blant så mange sekter fikk tilkjent dette navn: den katolske; for selv ,om alle vrangtroende ville kalle seg for katolikker, så ville dog ingen av dem våge å henvise en fremmed til sitt eget tempel eller bedehus, når vedkommende spør etter den katolske Kirke: alt dette knytter meg til den katolske Kirke ... jeg ville ikke tro på Evangeliet, dersom ikke den katolske Kirkes autoritet fikk meg til å tro" (St. Augustin).

Enhet og universalitet, hellighet og samfunn med apostlene er altså kjennetegn på Kristi Kirke. Alene det religiøse samfunn som eier disse egenskaper er identisk med den Kirke som apostlene kaller "Kristi Legeme", eller rett og slett "Kristus" (1. Kor. 12, 12), "Guds åker", "Guds bygning" (1. Kor. 3, 9), "Guds folk" (1. Pet. 2, 10), "Guds hus, som er den levende Guds Kirke, sannhetens støtte og grunnvoll" (1. Tim. 3, 15). "Jeg tror på den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke" (trosbekjennelsen fra Nikea). Fra apostelen Peters dager av er dens midtpunkt og setet for den høyeste autoritet i Rom. Derfor kalles den også den romerske Kirke. "Den er den hellige Kirke, den ene Kirke, den sanne Kirke, den katolske Kirke, den Kirke som kjemper mot alle arter av vranglære. Den kan kjempe; men overvinnes kan den ikke. Alle heresier er oppstått ved å fjerne seg fra den, liksom unyttige grener blir hugget av vintreet. Denne Kirke derimot forblir i sin rot, i sitt vintre, i sin kjærlighet" (St. Augustin).

G. "Utenfor Kirken er det ingen frelse".

Ut fra Kirkens vesen som "Kristi Legeme" må vi også forstå en grunnsetning som den katolske Kirke urokkelig holder fast ved, så meget forargelse den enn vekker, nemlig grunnsetningen: "Extra ecclesiam nulla salus". ("Utenfor Kirken er det ingen frelse"). Kirkens motstandere kaller det for intoleranse. ja, den katolske Kirke er intolerant som Jesus selv var det. Jesus er uendelig kjærlig og overbærende med syndere og villfarende mennesker; men selve synden og selve villfarelsen er han ubønnhørlig imot. "Hva samfunn har rettferdighet med urett? og hva samfunn er det mellom lys og mørke? Og hvilken samklang er det mellom Kristus og Belial?" (2. Kor. 6, 14-15). Usannheten kan aldri ha rett mot sannheten; heller ikke kan den stå på like linje med sannheten. Gud ville opphøre å være Gud, dersom han kunne vedkjenne seg læresetninger som går ut på det motsatte av hva han har åpenbart; eller dersom hans åpenbaring inneholdt selvmotsigelser. Kristus ville opphøre å være Guds Sønn og verdens Frelser, dersom han kunne anerkjenne som sann og ekte kristendom påstander og meninger som står i motsetning til den apostoliske tradisjon. eller tåle sammenslutninger som er i opprør mot den Kirke han har stiftet. Når han taler med strenge ord til mennesker, så er det nettopp til de mennesker som forsøker å stenge veien til sann, heten for andre, til de mennesker som hårdnakket synder mot lyset. "Hver plante som ikke min himmelske Fader har plantet, skal rykkes opp med roten. La dem fare; de er blinde og veiledere for blinde; men når en blind leder en blind, faller de begge i grøften" (Matt. 15, 13-14). Det er den samme Kristus som i alle tider og gjennom den apostoliske læremyndighet uttaler sitt ubønnhørlige nei til alle påstander som går imot den lære han har betrodd til sin Kirke; den samme Kristus som frakjenner heretiske sammenslutninger evnen til å føre menneskene til Gud.

Disse fordømmelser som Kirken uttaler, retter seg imidlertid ikke mot de enkelte villfarende mennesker. Det har alltid vært Kirkens lære at de mennesker, som uten sin skyld står utenfor, det synlige kirkesamfunn, men som oppriktig lever etter sin samvittighets forskrifter, ikke er skilt fra Kristus, ikke er utelukket fra hans frelse, om det så er døpte eller ikke døpte. Allerede Paulus lærer det for hedningenes vedkommende: "Når hedningene som ikke har loven, av naturen gjør de ting som er etter loven, da er de seg selv en lov, enda de ingen lov har. De viser jo da at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, fordi deres samvittighet gir dem vitnesbyrd, og tankene innbyrdes anklager eller forsvarer dem, på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene etter mitt evangelium ved Jesus Kristus" (Rom. 2, 14-16). I samme ånd har Kirken forkastet en jansenistisk læresetning, som påstod at "Extra ecclesiam nulla conceditur gratia" (utenfor Kirken gis det ingen nåde. Denz. n' 1379). I samme ånd lærer pave Pius IX: "Alle de som er i en uforskyldt uvitenhet angående vår hellige religion, men oppriktig overholder den naturlige morallovs forskrifter, som Gud har skrevet i alles hjerter, og er villige til å adlyde Gud, idet de lever et rettskaffent liv, kan i kraft av det guddommelige lys og den guddommelige nåde oppnå det evige liv. For Gud, som ser og gransker alle menneskers sjel og hemmeligste tanker og vaner, kan umulig, han som er den høyeste godhet og mildhet, samtykke i at noen kommer til å lide de evige kvaler, når han ikke har gjort seg skyldig i en frivillig synd" (Denz. n. 1677). Lenge før hadde den hellige kirkefader Gregor av Nazianz uttalt: "Liksom mange av våre egne ikke er med oss, nemlig de som ved sitt dårlige liv er utelukket fra samfunnet med Kristi Legeme, således hører mange utenforstående til oss, nemlig de som bekjenner troen ved sin kristne vandel. De mangler bare navnet, men saken eier de. Blant dem var også min far; han var en gren på et fremmed tre, men ved sitt levnet hørte han til oss".

Hva betyr da denne setning: "Utenfor Kirken er det ingen frelse?" Den betyr at ikke-katolikker, som oppnår frelse og salighet, ikke oppnår den ved hjelp av andre religioner eller av andre religiøse samfunn, men på grunn av det disse religioner eller samfunn eier av katolske verdier. Det som gjør at disse religioner og disse sammenslutninger er andre, d.v.s. det for hvis skyld de står i mot, setning til den katolske Kirke, det stammer ikke fra Gud eller fra Kristus, men er menneskelige og falske påfunn, og eier derfor ingen kraft til å føre til det evige liv. Alt det derimot som de eier av sannhet og frelsende verdier: dåpen, troen på Guds åpenbaring, bibellesning, bønn, salmesang, kamp mot synden, alt dette stammer fra den katolske Kirke og peker tilbake til den. For de ikke-døptes vedkommende gjelder det samme: alt det de eier av virkelig religiøse verdier, stammer fra det religiøse instinkt Skaperen har nedlagt i den menneskelige natur, og fra uråpenbaringen som menneskeslekten fikk før syndefallet. Men alt dette hører hjemme i den katolske Kirke, fordi den er "Kristi Legeme" og lever i hans Ånd som er "veien, sannheten og livet" (Joh. 14, 6), som er den gode Hyrde, og som ville dø "for å samle til ett de Guds barn som var spredt omkring over hele verden" (Joh. 11, 52).

Alle overbeviste og oppriktige tilhengere av disse ikke-katolske samfunn er derfor uten selv å være klar over det, besjelet av kjærlighet til den katolske Kirke og av den gode vilje til å tilhøre den. Og denne gode vilje gjør at de i Guds øyne også virkelig tilhører den. Når de ikke ved en offentlig trosbekjennelse slutter seg til Romerkirken, når de endog føler bitterhet mot den, så er det ene og alene på grunn av mangelfull opplysning og av uovervinnelige fordommer som miljøet og oppdragelsen har påtvunget dem.

For de ikke-døptes vedkommende gjelder det samme. Alt det de eier av virkelig religiøs tenkesett og liv, stammer fra det religiøse instinkt Skaperen har nedlagt i menneskenaturen, og fra uråpenbaringen som menneskeslekten fikk før syndefallet eller like etter. Besjelet av troen på Gud slik som de kjenner Ham, er de også mottagelige for Guds nåde og den Hellige Ånds veiledning, og villige til å adlyde Guds bud og til å tro på hans åpenbaring, når den blir kunngjort for dem. Denne gode vilje er en ubevisst lengselsdåp. Den er en virkning av Jesu frelsende død, og den gjør også disse stakkars hedninger, jøder, eller muhammedanere til Guds barn, altså til lemmer på Kristi Legeme.

Personlige verktøy