1945 Lutz16

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

XVI. DEN KRISTNE MORAL

1. Menneskets evige endemål.

Moral eller sedelære kaller vi den regel vi må følge for at våre handlinger skal være i overensstemmelse med vårt vesen og med vårt mål som mennesker. Alt ettersom folk har en forskjellig oppfatning av mennesket, har de derfor også et annet syn på moralen. Er mennesket for oss et vesen med en åndelig og udødelig sjel, så er moral det å leve etter vår fornuft og med vår frie vilje og under ansvarsfølelse å velge det som fornuften erkjenner som riktig. Blir mennesket derimot oppfattet som et vesen hvis liv har sitt opphav og sitt endemål innenfor den synlige verdens grenser, så er moralen det å gi seg inn under den fysiske naturs impulser og å bruke all sin energi til å etterstrebe de goder denne verden kan gi, uten hensyn til høyere sedelige nonner. Er mennesket ikke annet enn en upersonlig celle i et massemenneske som kalles samfunn eller stat, så er moralen det å gi avkall på personlig tenkning og vilje, for lydig å innordne seg under myndighet og politi, og betrakte statens interesse som den høyeste moralske norm.

Den kristne religion lærer oss å se annerledes på mennesket. Det er hverken et upersonlig ledd i samfunnet, eller et rasedyr. Det er heller ikke bare et vesen med fornuft og viljefrihet. Sant -nok, fornuft, evnen til å erkjenne og lengsel etter å eie det absolutte Gode, personlig initiativ, ansvarsfølelse er uatskillelig fra den menneskelige natur. Men dette naturlige åndsliv blir for de kristnes vedkommende høynet og foredlet ved nådens liv. En kristen blir "delaktig i den guddommelige natur". Den naturlige etikk sier: "Kjenn deg selv og lev etter din fornuft". Den kristne etikk sier: "Vær Guds etterlignere som elskede barn" (Ef. 5, 1), eller: "Vær fullkommen som Faderen i himmelen" (Matt. 5, 48), eller: "La det samme sinnelag være i dere som er i Kristus Jesus" (Filip. 2, 5).

Den første betingelse for at våre handlinger som kristne er moralsk gode, er altså det at de skjer med henblikk på vårt høyeste endemål: Vår forening med Gud i et evig liv. Det er for ham vi ble skapt. "Han har av én dannet hele menneskeætten til å bo på hele jordkloden, og fastsatt visse tider for dem og landemerker for deres bosted, så de skulle søke Gud om de skulle kunne føle og finne ham, enda han ikke er langt borte fra hver av oss" (Ap. gj. 17, 26. 27). "Ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For lever vi, så lever vi for Herren, og dør vi, da dør vi for Herren. Enten vi lever eller dør, er vi altså Herrens" (Rom. 14, 7. 8). "Enten de spiser eller drikker, eller hva annet de gjør, så gjør det til Guds ære" (1. Kor. 10, 31). Denne trang til å søke Gud, behøver ikke hvert øyeblikk å stå klart for vår bevissthet; det er heller ikke mulig i denne verden. Men den må være den dypeste drivkraft til alle våre gjerninger. Hele vårt liv må være båret av lengsel etter Gud, og av hensikten å tjene Gud. Derfor må vi hver dag og så ofte som mulig, innvie alle våre tanker, ønsker og gjerninger til Gud.

Den forening med Gud som vår tro lærer oss å etterstrebe, er menneskets høyeste og eneste salighet. Det er ikke vanskelig å innse. Saligheten består i evig å eie det fullkomne gode som tilfredsstiller alle våre ønsker. Gud alene er dette gode. Alle skapte goder er enten forkrenkelige og hører en lavere verden til enn vår åndelige, udødelige sjel eller de er på mange andre måter begrensede, ufullkomne, slik at de umulig kan svare til vårt hjertes lengsel, for den går ut på det absolutt fullkomne gode. "Du har skapt oss til deg, Herre, og vårt hjerte er hvileløst inntil det finner hvile i deg" (St. Augustin). "Den menneskelige sjel som er åndelig, kan være opptatt med alle andre ting, men finne den fullkomne fred i dem, kan den ikke" (St. Bernard). Hverken rikdom eller makt eller ære eller menneskelig vennskap eller jordiske gleder kan gjøre oss salige. Den fullkomne lykke er å eie Gud ved i den himmelske klarhet å skue ham åsyn til åsyn og evig å elske ham.

Er den kristne moral derfor egoistisk? Er det vår egen interesse vi søker? Mange påstår det. Men de tar feil. Vi søker Gud, ikke oss selv. Vår innerste trang går ut på fullkomment å leve for ham, å overgi oss til ham. At denne fullkomne hengivelse til Gud gjør oss lykkelige er rimelig. Den svarer jo til vår naturs dypeste trang, og Gud ville opphøre å være Gud, dvs. det absolutte Gode, dersom foreningen med ham ikke ga oss den evige salighet. Men den kristne moral lærer oss å søke Gud for Guds skyld, fordi Gud har skapt oss til seg. For å være moralsk gode, må våre handlinger altså først og fremst være tilordnet vårt evige endemål.

Denne grunnregel kan selvfølgelig bare gjelde for de handlinger som står under menneskets herredømme, dvs. de handlinger som utføres med bevissthet og fri vilje.

Viljefriheten blir ofte frakjent mennesket. Snart påstås det at den er uforenlig med Guds allmektige virken i alle skapninger. Snart tenker man seg et "fatum", en "skjebne", som med ubønnhørlig makt tvinger mennesket til dets gjerninger. Snart fornekter man menneskets åndelige natur, slik at hele menneskets liv blir innordnet i den materielle verdens gang. Men i den sunne fornufts, likesåvel som i den guddommelige åpenbarings navn, må vi tilbakevise alle disse påstander. De er Gud og mennesket uverdige. Også vår etiske bevissthet steiler imot. Moralen står og faller med den frie vilje.

En gjerning som altså blir gjort i uvitenhet, eller i en tilstand av ufullstendig eller delvis bevisstløshet, eller under tvang, er ikke en egentlig menneskelig handling, da det vesentlige i mennesket, den åndelige natur, ikke virker med eller bare ufullkomment. Det samme er tilfellet for de handlingers vedkommende som skjer under plutselige og voldsomme sinnsbevegelser, under blinde, uoverlagte impulser, av kjærlighet eller hat, av attrå eller avsky, av glede eller sorg, av vrede eller frykt o.a. Også de såkalte tvangsforestillinger eller fikse idéer og andre sykelige fenomener kan undertiden frata mennesket den åndelige klarhet som gjør en handling til en menneskelig handling og medfører et moralsk ansvar.

2. Loven.

Virkelig tilordnet vårt evige endemål er bare de handlinger som utføres i overensstemmelse med Guds vilje slik som vi kjenner den. "Skikk dere ikke likt med denne verden, men søk å forvandle dere selv ved å fornye deres sinn, så de undersøker hva som er Guds vilje, som tekkes ham, den gode og fullkomne" (Rom. 12, 2). "Ikke hver den som sier til meg: Herre, herre, skal gå inn i himmelriket, men den som gjør min Faders vilje som er i himlene, han skal gå inn i himmelriket" (Matt. 7, 21).

Guds vilje angående våre handlinger blir kunngjort for oss ved forskjellige lover. Den første er naturloven som Skaperen selv: har skrevet i våre hjerter. "For når hedningene som ikke har loven, av naturen gjør de ting som er etter loven, da er de seg selv en lov, enda de ingen lov har. De viser jo da at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, fordi deres samvittighet gir dem vitnesbyrd" (Rom. 2, 14. 15). Den er bevissthet om godt og ondt som våkner hos alle mennesker samtidig som de er kommet til skjells år og alder, en naturlig erkjennelse av den moralske orden i dens grunnlinjer, d.v.s. av våre hovedsakeligste plikter mot Gud, mot oss selv, mot våre medmennesker. "Den lov er ikke fra i dag og fra i går. Den lever alltid. ingen vet når den ble til" (Sofokles "Antigone").

Syndefallet har nok ikke utslettet menneskets medfødte bevissthet om naturloven, men til en viss grad fordunklet eller forvansket den. Derfor ga Gud oss en annen lov, de ti bud, skrevet på steintavler i den gamle pakt, og evangeliets lov i den nye. Evangeliets lov er også delvis skrevet. Vi leser den for eksempel i bergprekenen. Men dens innerste vesen er den Hellige Ånds nåde som er utøst i hjertene. Den gir oss ikke bare kunnskap til den moralske orden Gud har satt opp, men også en overnaturlig livskraft som hjelper oss til å overholde den.

De moralske plikter vi kjenner gjennom naturloven eller gjennom Guds åpenbaring er ikke vilkårlige bud som bare skulle gjelde fordi Gud har en absolutt myndighet over sine skapninger. Nei, vi skal være "Guds etterlignere som elskede barn", dvs. våre moralske dyder er en avglans av Guds egen hellighet, på samme måte som vår menneskelige viten er en avglans av Guds evige sannhet.

Den høyeste lovgivende myndighet er Gud selv. Men Gud utøver den også gjennom mennesker, nemlig Kirkens autoritet og styremaktene i det politiske samfunn. "Hva som helst de binder på jorden, det skal være bundet i himmelen, og hva som helst de løser på jorden, det skal også være løst i himmelen" (Matt. 18, 18). "Den som hører dere, hører meg, og den som forakter dere, for, akter meg; men den som forakter meg, forakter ham som har sendt meg" (Luk. 10, 16).- Med disse ord sier Kristus klart at apostlenes og Kirkens lovgivende makt stammer fra Gud og at dens bud og forbud på forhånd er stadfestet i himmelen. Derfor er også alle kristne forpliktet til å overholde Kirkens lover, med mindre det foreligger en fornuftig grunn til å bli fritatt. Alle kristne d.v.s. alle som er gyldig døpt, altså prinsipielt også ikke-katolikker, for ved den gyldig mottatte dåp er de medlemmer av den ene Kristi Kirke. Imidlertid er det mange omstendigheter som gjør det vanskelig for dem å underkaste seg. Kirken tar hensyn til det og gjør ikke krav på lydighet når det gjelder rent kirkelige lover.

Også de verdslige herskeres autoritet er av Gud, når de er kommet til makten på rettmessig måte. "Hver sjel skal være lydig mot de innsatte styremakter; for det finnes ingen øvrighet uten av Gud, og de som finnes, et innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot øvrigheten, står derfor mot Guds ordning, og de som motsetter seg, pådrar seg selv sin dom. Vær derfor lydig, fordi det ikke bare er nødvendig for straffens skyld, men også for samvittighetens" (Rom. 13, 1-2. 5). "Vær derfor all menneskelig ordning under, gitt for Guds skyld, det være kongen som den øverste, eller lands, høvdinger som er sendt ut av ham til refsing for dem som gjør ondt, men til ros for dem som gjør godt" (1. Pet. 2, 13. 14). De kristne på Peters og Paulus' tid kunne ha innvendt at den politiske myndighet på den tid het Nero. Apostlene ville ha svart: Nåvel, Nero er en halvgal forbryternatur, vi vil nok få føle det snart. Imidlertid er han blitt hersker over det romerske rike i overensstemmelse med landets lover og sedvaner og er blitt anerkjent av senatet. Derfor er det synd å være ulydig, så lenge han ikke befaler noe mot Guds åpenbaring eller mot naturloven.

3. Samvittigheten.

Lovene, både de guddommelige og de menneskelige, har sin forpliktende kraft i seg selv, all den stund de er uttrykk for den moralske orden Gud har skapt. Allikevel er det ikke nok at loven i sin alminnelighet er til. For at den virkelig kan være normen for vår handling, må den være kunngjort for oss gjennom vår personlige samvittighet, i det bestemte tilfelle hvor det gjelder å fatte en beslutning. Samvittigheten er altså en slags dom menneskets fornuft feller, for å avgjøre om en handling er moralsk god eller ikke, eller et indre vitnesbyrd som anklager eller forsvarer oss for Guds ansikt (sml. Rom. 2, 15). Det ville være feilaktig å erklære samvittigheten for "autonom" d.v.s. å gjøre den til den høyeste og eneste lovgiver. "De skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt" (1. Mos. 3, 5) var slangens ord til våre stamforeldre. Vår høyeste lovgiver og dommer er Gud. Å finne på en moral som springer helt ut av mennesket, det er å gjøre mennesket til Gud. Samvittigheten gir altså ingen lover, lover Gud har gitt, befaler oss å handle i overensstemmelse med dem og refser oss når vi ikke har gjort det. Men det ville være like feilaktig å sette samvittigheten ut av spillet, under påskudd av at loven er loven og at mennesket blindt skal bøye seg for autoritetens maktbud. Menneskets storhet består nettopp deri at det kan oppfatte Guds visdom som er nedlagt i moralloven, i Kirkens organisasjon og i den sosiale orden og således bli ansvarlig for sine gjerninger.

Imidlertid kan det hende at samvittigheten er feilaktig inn stillet, slik at den oppfatter som godt det som i virkeligheten er ondt; eller omvendt. Årsaken til det er uvitenheten. Det er derfor en hellig plikt for mennesket å la seg undervise om moralloven, liksom om religionen i det hele tatt, ved from bønn å henvende seg til morallovens opphav, Gud, og i tvil å søke hjelp og råd hos kloke og erfarne folk, først og fremst hos en skriftefar. Men kan vi på ingen måte overbevises om at vår dom om en handling er uriktig, så må vi følge vår samvittighet. Denne er og, blir den avgjørende norm, selv om den tar feil. "Jeg vet, og er i Herren Jesus viss på at ingenting er urent i seg selv; bare for den som holder noe for å være urent, for ham er det urent" (Rom. 14, 14). Paulus taler om de kristne som mente ikke å ha lov til å spise kjøttet av de dyr som var blitt slaktet til ære for falske guder. De tok feil. Men var deres feilaktige syn så absolutt fast at de ikke kunne overbevises om det motsatte, så måtte de la være å spise. For "alt det som ikke kommer av tro, er synd" (ibid. v. 23). Den samme tanke ligger i Jesu ord til de vantro fariseere: "Var de blinde, hadde de ikke synd; men nå sier de: Vi ser. Derfor blir deres synd i dere" (Joh. 9, 41).

Personlige verktøy