1945 Lutz19

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

XIX. KRIG OG FRED

Kjærligheten til Gud og til hverandre er opphav til fred på jorden. I den utstrekning vi elsker Gud setter vi også mindre pris på de jordiske ting, som ellers blir årsak til ufred. Og jo mer vi elsker hverandre desto sterkere føler vi trang til å unngå eller til å overvinne alt det som forstyrrer samlivet mellom menneskene. Hvorledes må vi da ut fra den kristne moral dømme om krigen? Kan en krig være moralsk forsvarlig?

Først og fremst forkaster den kristne moral den materialistiske livsoppfatningen som påstår at krigen nødvendigvis og periodisk inntreffer, omtrent som vinteren følger etter sommeren. De krigførende har både viljefrihet og moralsk ansvar. Også den påstand er falsk at krigen er positivt villet av Gud som en straffedom verden undertiden trenger. Selvfølgelig går også krigen inn i Guds verdensplan, på samme måte som synden. Gud er mektig og visdomsfull nok til å vende også det onde til det gode. Men at Gud positivt vil krigen er en feilslutning. Det var derfor med rette at Kirken fordømte Luthers setning: "Å kjempe mot tyrkerne er å stå imot Gud som straffer våre synder gjennom dem" (Denz. 774). Andre ville se i krigen en oppdragende makt som utvikler energien og motarbeider makelighet og nytelsessyke. Også disse tar feil. Mennesket har alltid anledning nok til å danne seg en viljefast karakter og å øve litt strenghet mot seg selv.

Men som oftest hevdes nødvendigheten av krigen ut fra den tanke at nasjonenes interesser nødvendigvis er motsatt og at den eneste utvei for å oppheve motsetningene er krigen. Bevisst eller ubevisst hevdes da den grunnsetning at makt er rett, eller at den svakere nettopp på grunn av sin svakhet ikke har krav på å eksistere.

Mot alle disse arter av krigsmentalitet reiser det seg forskjellige arter av pasifisme. Først den såkalte spissborgerlige pasifisme, som vil ha fred for enhver pris, for i ro og mak å nyte tilværelsen. Så kjenner vi den kommunistiske pasifisme, som mente å avskaffe krigen ved å utslette all nasjonalfølelse. Sant nok gjaldt det først å opprette det internasjonale proletariatsdiktatur ved å tilintetgjøre den borgerlige klasse. Også en kristen pasifisme opptrådte mot krigen. Tolstoy f.eks. ville gjøre krigen umulig ved å oppfordre alle kristne til i evangeliets navn å nekte militærtjeneste.

Pasifistenes syn på saken er ensidig og uriktig. Den politiske fred er et høyt gode, men ikke det høyeste, slik at alt annet skulle ofres for den. "Bedre er det for oss å dø i krigen enn å se vårt folks ulykke" (1. Makkab. 3, 59). Hvis en makthaver bare vil la oss få lov å eksistere på den betingelse at vi opphører å være mennesker med personlighet, med sans for frihet og for evige verdier, eller hvis en fiende truer med å ødelegge det land, det samfunn som skaffer oss menneskeverdige livsvilkår i overensstemmelse med den naturtrang som heter nasjonalfølelse, så er motstanden en moralsk plikt, en plikt som bunner i naturloven. Også kommunistenes internasjonalisme beror på et feilsyn. Den er naturstridig. Nasjonale motsetninger kan nok oppheves, men bare derved at nasjonene møter hverandre på et høyere plan enn det materialistiske verdensbilde som kommunismen godkjenner.

Den kristne pasifisme legger en uriktig mening i de bibelske ord den tar som grunnlag. "Du skal ikke slå ihjel" er et forbud mot privat hevn og mot enkelte -menneskers lyst til å gjøre seg selv til herre over andre menneskers liv og eiendom. Naturloven, skrevet av Gud i hjertene, gir et samfunn rett til å forsvare seg både mot forbrytere og mot overgrep fra fremmede voldsmakter. Jesu advarsel mot å forsvare seg mot det onde (Matt. 5, 39-40) betyr at vi for fredens skyld skal gi avkall på private interesser, men han opphever ikke et samfunns naturrett til å hevde seg mot en fiende.

På spørsmålet om en krig under givne betingelser kan være tillatt, svarer altså den kristne moral ja. Men hvilke er disse betingelser.

a. Det må foreligge en rettferdig grunn, d.v.s. det må gjelde en sak av vital betydning for et land, et gode uten hvilket landet enten går til grunne eller mister sin evne til å sikre sine borgere menneskeverdige livskår; frihet, økonomisk trygghet, kulturmulig, heter, o.1.

b. Forholdene må være slik at disse goder og rettigheter ikke kan hevdes ved voldgift, megling eller i det hele tatt på en fredelig måte.

c. Den krigførende må ha en ren hensikt, d.v.s. hans mål må være å sikre seg de goder han har krav på, ikke å tilfredsstille hat, hevnlyst, barbariske instinkter; heller ikke å tilintetgjøre motstanderen.

d. Så rettferdig saken og så ren hensikten enn er, må det foreligge et begrunnet håp om at krigen virkelig fører til et heldig resultat, og ikke gjør ondt verre.

e. Den krigførende må gi avkall på kampmidler og metoder som på forhånd står i motsetning til moralen eller til folkeretten. f.eks. løgnaktig propaganda og handlinger som direkte går ut på å ramme vergeløse. I det hele tatt har han plikt til å holde seg til de internasjonale avtaler angående krig og okkupasjon.

Med disse forskrifter forsøker den kristne moral å berge hva berges kan av naturloven og av den kristne kjærlighet i en verden som beherskes av instinktene eller av maktsyke eller av et materialistisk livssyn. Men moralens dypere hensikt er å oppdra menneskene og åndelig å høyne dem, slik at krigen i det hele tatt blir bannlyst som en levning fra barbari og hedenskap. Især etterstreber den en politisk ordning som endelig makter å frigjøre seg fra den overdrevne nasjonalisme og fra den hedenske idé om statens absolutte suverenitet.

Den trang til fellesskap som ligger i den menneskelige natur går ikke bare ut på å samle menneskene i de forskjellige land til nasjonale stater; den etterstreber også et samfunn som omslutter alle folk. Ingen nasjon er i seg selv den fullkomne menneskehet. Ingen eier alle de åndelige evner, heller ikke den fylde av fysiske og økonomiske verdier som den fullkomne sivilisasjon forutsetter. Bare nasjonenes samarbeid kan skaffe alle hva alle trenger til en fullkommen menneskelig tilværelse. De folk som hurtigere enn andre har frambrakt en kultur, har plikt til å hjelpe de andre. Det er en kultivert nasjon til større ære ved fornuftig og human kolonisering å høyne primitive folkeslag, enn med forakt å se ned på dem eller å underkue og utplyndre dem, slik at de blir nødt til å leve videre med sine lavere livsformer og laster, hvis ikke stamme etter stamme blir utryddet med vold. Den politiske ordning som ålene er i full overensstemmelse med den kristne moral er derfor et internasjonalt samfunn. Naturligvis er dette ikke mulig uten en viss gjensidig tilpasning, og en viss innskrenkning av de enkelte staters maktutfoldelse. Men ved å gå inn som ledd i et sådant forbund taper de ikke noe; tvert imot, de vinner. For slike innrømmelser vil gjøre den store folkefamilie mer og mer levedyktig og øke dens evner til å føre mennesket i retning av alltid edlere menneskelighet. For dette skal være endemålet for politikken. Det viktigste er derfor ikke at nasjonene slutter seg sammen, men at de gjør det ut fra den overbevisning om at det sanne menneskelige gode er først og fremst åndelig og moralsk kultur, ikke materiell makt og rikdom.

Men det er en veldig hindring som legger seg i veien for et internasjonalt samfunn, nemlig den gamle idé om nasjonenes absolutte suverenitet, som gjenoppstod ved slutten av middelalderen og fortrengte den kristne tanke om et internasjonalt "Guds rike" under kristendommens autoritet. Den absolutte suverenitet består deri 'at enhver stat anser seg som absolutt uavhengig av de andre og anerkjenner ingen høyere autoritet enn seg selv, ikke engang moralloven. Ve og vel, rett og urett oppfatter statene ut fra seg selv alene. Likesom i den antikke verden blir staten betraktet som en slags guddom, som med uinnskrenket myndighet hersker over sine borgere og betrakter nabostatene som fiender. Freden hviler da på et rent materielt grunnlag, nemlig de materielle maktmidlers likevekt, eller på frykten, etter det kjente prinsipp: "Si vis pacem, para bellum". "Vil du ha fred, så rust deg til krig".

Disse grunnsetninger som har behersket politikken i de siste fire hundre år, står i motsetning til den kristne moral. Politikkens oppgave er å sørge for at statene istedenfor å stenge seg inn i sin nasjonale egoisme, rekker hverandre hånden, for at folkene mer og mer kommer til å føle seg som en familie. Det nasjonale særpreg behøver ikke å forsvinne. Men alle skal bli seg bevisst om menneskeslektens enhet. Dypere enn alle nasjonale motsetninger ligger den felles menneskelige natur med de samme grunntrekk i den sjelelige struktur, den samme logiske gang i erkjennelsens grunnformer, de samme følelser, anelser og grunntendenser, den samme lengsel etter det evige og absolutte gode, og med den samme evne til av Guds frelsende kjærlighet å bli innlemmet i et religiøst samfunn hvor "det ikke er jøde eller greker, barbar eller skyter, trell eller fri, mann eller kvinne, for de er alle ett i Kristus" (Gal. 3, 28; Koll. 3, 11). En politikk som ser bort fra alt dette og skaper en egen moral for statene, uavhengig av den kristne moral, for-, taper seg i det uvirkelige og fører nødvendigvis til undergang. En politikk derimot som retter seg etter den kristne morallov baner veien til freden, til en virkelig fred, d.v.s. en stabil orden som er bygget på rettferd og kjærlighet. I de siste hundre år har denne fred aldri eksistert. Europa og verden i det hele tatt levet i en stadig krig som bare fra tid til annen ble avbrutt ved kortere eller lengere periode av våpenstillstand, mens fiendtligheten vedvarte under andre og perfidere former.

Det finnes kristne som anser det for umulig å oppnå bedre sosiale og internasjonale livskår i en verden som er herjet av arvesynden. Verden, sier de, er i Satans makt. Men dette mørke syn er ikke kristent. Verden var i Satans makt, ja. Den sterke voktet sin borg. Men det kom en sterkere over ham (Luk. 2, 21-22). Evangeliet er vel først og fremst et frelsesbudskap om det evige liv. Men dets ånd virker fornyende og rensende på alt menneskelig.- Det forkynner også "fred på jorden for mennesker som har en god vilje" (Luk. 2, 14).

Personlige verktøy