1945 Lutz23

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

XXIII. SAKRAMENTENE

Ved sitt hellige liv og sin offerdød på korset har Kristus fortjent alle mennesker nådens liv, syndsforlatelse og den evige salighet. Disse guddommelige goder blir vi delaktige i gjennom sakramentene.

Et sakrament er et symbol innstiftet av Jesus Kristus for å bevirke i vår sjel den nådegave det forestiller. Også vi mennesker kan lage symboler, dvs. vi kan bruke materielle ting eller synlige handlinger som tegn på noe åndelig. Men våre symboler betyr bare det åndelige, de bevirker det ikke. En ring f.eks. er et symbol på trofast kjærlighet. Men er kjærligheten ikke på for, hånd i hjertet, så er ringen til ingen nytte. De symboler derimot som Kristus har gitt oss innebærer virkelig en helliggjørende kraft. Det materielle kan nok ikke av seg selv virke noe åndelig. Men ånden kan bruke det materielle som middel til sin gjerning. "Likesom de sansbare ord vi uttaler for å uttrykke våre tanker, innebærer en slags åndelig makt til å påvirke andre menneskers ånd, slik bor også en åndelig makt i sakramentene, siden Gud har bestemt dem til å frambringe en åndelig virkning" (St. Thomas).

Selve frelsesgjerningen skjedde på den måten. "Ordet er blitt kjød" (Joh. 1, 14). Kjødet alene ville ikke ha vært til noen nytte. Men ved å være forenet med den guddommelige person ble Jesu legemlige natur årsak til nåde og frelse, da Kristus døde på korset. På lignende måte blir synlige ting og handlinger, forbundet med Guds ord, redskaper i Guds hånd for å meddele oss nåden. Visstnok kunne Gud skape nådens liv i vår sjel uten sakramenter. Men han valgte nå engang disse synlige tegn for å imøtekomme den menneskelige natur. Det ligger i vår natur at det åndelige er forbundet med det materielle. Vi er legeme og sjel. Vårt naturlige åndsliv er avhengig av den fysiske verden som vi med våre sanser-står i direkte kontakt med. Også for å kunngjøre og meddele våre idéer trenger vi materielle ting. Hva er f. eks. kunst annet enn noe åndelig i en fysisk skikkelse? Og jo rikere en kunstners ånd er på idéer og jo sterkere han er grepet av inspirasjoner, desto mer trenger han det synlige, det sansbare for å kunngjøre sitt indre liv. Denne vår natur ville Gud ta hensyn til. Fornedrer da sakramentene det åndelige? Nei, de høyner det materielle. Vann, olje, balsam, hveten og vintreet og andre materielle ting som forbundet med Guds ord utgjør de hellige symboler, hører nå ikke bare den fysiske verden til men oppløftes. til et høyere plan, for, binder seg med Kristi frelsende kjærlighet for å tjene "den nye skapning", det menneske som er blitt Guds barn. Sant nok at vi skal ”tilbe Gud i ånd og sannhet" (Joh. 4, 23). Men ånden ville opphøre å være ånd, dersom den ikke maktet å oppløfte det materielle til en høyere tilværelse og virksomhet.

For oss mennesker er det en vidunderlig trøst at Gud ville gi oss sin nåde gjennom sakramentene. De gir oss en visshet som vi ikke kan annet enn å verdsette. De gjør at vi ikke alene tror på Guds nåde, men ser, hører og føler den, likesom Jesu disipler så og hørte Frelseren: "Det som var fra opphavet, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi har skuet og våre hender har tatt på av livets ord .... det forkynner vi dere, så de og kan ha samfunn med oss, og vårt samfunn må være med Faderen og hans Sønn Jesus Kristus" (1. Joh. 1, 1-4). Vi tror nok med en urokkelig overbevisning at Kristus gir oss syndsforlatelse, at Kristus bor i oss og vi i ham. Men når vi i botens sakrament hører Jesu ord: "Jeg løser deg, fra alle dine synder" og når vi i alterets sakrament mottar Jesu virkelige legeme, så blir den overnaturlige overbevisning som er troen, styrket ved et likesom håndgripelig vitnesbyrd fra Kristus.

Ethvert sakrament frambringer den nådegave det er bestemt til, når vi ikke setter noen hindringer i veien for den. Ikke slik at sakramentets virkning skulle være avhengig av oss. Kristus selv har nedlagt i den hellige ritus evnen til å gi eller øke nådens liv i sjelen. Sakramentet virker "ex opere operato", ved det fullbyrdede verk, d.v.s. i kraft av den riktig utførte sakramentale ritus som Kristus har innstiftet. Det "opus operatum" det fullbyrdede verk er altså først og fremst Guds eget verk. Allikevel må sjelen være villig til å ta imot hva Kristus vil gi oss. Gud påtvinger oss ikke sin nåde. Likesom solens lys har i seg selv kraften til å opplyse oss, men på den betingelse at vi åpner øynene, således inneholder og frambringer sakramentene Guds nåde, men vi må ha et åpent hjerte for den, og både den som mottar sakramentet og den som utfører den sakramentale ritus må ha den hensikt å gjøre hva Kirken tror og gjør. Det er altså en helt urettferdig og vettløs beskyldning å kalle sakramentene for magi, og å tillegge oss den mening at de frambringer sin virkning "uten tro" på rent mekanisk vis. Magi er hedensk overtro som med formler mennesket selv har funnet på, mener å få makt over det guddommelige i naturen. Sakramentene derimot er innstiftet av Gud for gjennom dem å oppløfte oss til Gud. Vi ser i dem den samme evige og frelsende kjærlighet som fikk Guds Sønn til å komme til oss i menneskelig skikkelse for å føre oss til Gud.

Kristus har innstiftet syv sakramenter, nemlig: dåpen, fermingen, eukaristien, botens sakrament, den siste salving, prestevigselen og ekteskapet.

A. Dåpen.

"Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor bort og lær alle folk idet de døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn" (Matt. 28, 19). Dåpens ritus består deri at man øser vann over hodet på den som skal døpes og samtidig uttaler disse ord: "Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn". Også ved neddypping i vann eller ved bestenkning med vann døpes det gyldig. "Døp i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn i rinnende vann. Finnes det ikke rinnende vann, så døp i annet vann, koldt eller varmt. Finnes ingen av delene så utøs tre ganger vann over hodet" ("Didache" eller "de tolv apostlers lære", 1. århundre). Men ordlyden av dåpsformelen er uforanderlig. Når vi leser at dåpen ble meddelt "i Jesu Kristi navn" (Ap. gj. 2, 38) eller "i Herren Jesu navn" (Ap. gj. 8, 16) eller "i Herren Jesu Kristi navn" (Ap. gj. 10, 48) så betyr dette ikke at apostlene brukte en annen dåpsformel enn den Kristus hadde lært dem; de anførte tekster vil bare si at apostlene etter Jesu bud meddelte den dåp Kristus hadde innstiftet.

Virkningen av dåpen er den helliggjørende nådes liv. Ved dåpen blir mennesket innlemmet i Kristus, altså delaktiggjort i hans liv som Guds Sønn og i alle overnaturlige gaver det nye liv innbefatter: tro, håp, kjærlighet og den Hellige Ånds gaver. Og likesom mørket forsvinner når solen går opp, således blir sjelen "lys i Herren", etter å ha vært "mørke" (Ef. 5, 8). Dåpen gjør sjelen ren. Den utsletter arvesyndens skyld; dessuten alle personlige synder og alt straffansvar, både det evige og det timelige. "Så er det altså nå ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus" (Rom. 8, 1). "Kristus har elsket Kirken og gitt seg selv for den, for å hellige den, i det han renset den i vannbadet ved livets ord" (Ef. 5, 26). Med nådens liv får mennesket også kraft til å leve etter Jesu forbilde. "Hvorledes skal vi som er avdøde fra synden, ennå kunne leve i den? Eller vet de ikke at alle vi som er døpt til Jesus Kristus, vi er døpt til hans død? For vi er gravlagt med ham ved dåpen til døden, så vi skal vandre i et nytt levnet likesom Kristus er stått opp fra de døde ved Faderens herlighet. For når vi er blitt inderlig forenet med ham i likheten' med hans død, så skal vi også være det i likheten med hans oppstandelse" (Rom. 6, 2-5).

Dåpen påtrykker sjelen et uutslettelig kjennemerke, den kristne personlighets preg. Dette betyr at det døpte menneske mottar en verdighet og en oppgave som utskiller det fra de ikke-døpte. Det blir delaktig i Jesu prestedømme. Det får den oppgave å leve og å virke til Guds ære, i samfunn med Kristus. Vår gjerning som kristne er "et hellig prestedømme som bærer fram åndelige offer som tekkes Gud ved Jesus Kristus" (1. Pet. 2, 5). "Verdig er du, Herre, til å ta boken og åpne seglene på den, for du er blitt slaktet og har med ditt blod utløst oss for Gud av alle ætter og tungemål og folk og slekter, og har gjort oss til et kongerike og til prester for vår Gud. Og vi skal styre på jorden" (Joh. Åp. 5, 9-10).

Alle disse virkninger som dåpen frambringer, viser hvor nødvendig dette sakrament er. "Uten at noen blir født på nytt av vann og den Hellige Ånd kan han ikke komme inn i Guds rike" (Joh. 3, 5). Er dåpen med vann umulig, så kan den imidlertid erstattes enten ved bloddåpen d.v.s. martyrdøden, eller ved den åndelige dåp som også kalles lengselsdåpen. Den består i en fullkommen kjærlighet til Gud forbundet med anger og med viljen til å la seg døpe eller i det minste med viljen til å gjøre alt hva Gud gjennom vår samvittighet erklærer for nødvendig til frelsen. Ut fra denne overbevisning lærer Kirken at også mennesker som hverken kjenner Kristus eller dåpen, oppnår den evige salighet, når de er i "god tro" og lever etter sin samvittighet. Den frelsende kraft i lengselsdåpen og i bloddåpen er kjærligheten som "Gud utøser i våre hjerter ved den Hellige Ånd" (Rom. 5, 5). Kjærligheten utsletter synden: "Mange synder er tilgitt henne fordi hun har elsket meget" (Luk. 7, 47). Kjærligheten er livet i Gud: "Hver som elsker, er født av Gud og kjenner Gud" (1. Joh. 4, 7). "Den som elsker meg, skal min Fader elske, og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham" (Joh. 14, 21).

All den stund dåpen er så nødvendig bør også spebarn motta den, og så snart som mulig etter fødselen. Det finnes vel ikke noe direkte vitnesbyrd i bibelen om at Kristus har påbudt dåpen av spebarn. Når det i det nye testamente heter at en hedning lot seg døpe "med hele sitt hus" så kan vi nok med en viss sannsynlighet slutte oss til at også små barn mottok dåpen, eller ville ha mottatt den, hvis det fantes slike. Imidlertid er bibelen hverken det eneste eller det første eller det fullstendige vitnesbyrd om hva Gud har åpenbart eller befalt. Guds åpenbaring er ikke en bok, men Gud selv i menneskelig skikkelse, Kristus som evig lever i sin Kirke. Kirkens liv og praksis og især den apostoliske læremyndighet er også vitnesbyrd om Guds åpenbaring. Det er disse vitnesbyrd som går i borgen for at dåpen av spebarn er villet av Kristus. Det kan innvendes at Jesus ikke erklærte dåpen alene, men dåpen forbundet med troen for nødvendig til frelsen. "Den som tror og lar seg døpe, blir frelst; den som ikke tror, blir fordømt" (Mark. 16, 16). Da nå spebarn ikke kan tro, så skulle de heller ikke døpes, så lenge de ikke har den tilstrekkelige åndelige modenhet. På denne innvending svarte Luther at spebarn i dåpens øyeblikk ved et under får evnen til å oppvekke troen. Men denne påstand er grepet ut av luften. Vi kan ikke med sikkerhet utlede plikten til å døpe spebarn av andre kilder enn den apostoliske tradisjon. Den er oss nok, spebarn. kan ikke tro, vel. Men de har en sjel hvor arvesynden hersker på grunn av deres naturlige avstamning av Adams ætt. Likesom de fikk det naturlige liv uten sin vilje ved Guds skapende allmakt, og likesom de uten sin personlige vilje ble delaktig i Adams synd, slik får de også nådens liv ved Guds frelsesvilje og gjenskapende kjærlighet, og blir ved en overnaturlig gjenfødsel delaktig i Jesu liv som Guds Sønn.

Forøvrig skjer disse barns dåp ikke uten tro. Det er Kirken som tror på deres vegne. "I Frelserens Kirke tror småbarn gjennom andre, likesom de av andre fikk de synder som i dåpen blir tilgitt" (St. Augustin). "La være at deres foreldre kan være vantroende, deres frelse blir ikke derfor umuliggjort", fordi sier St. Augtistin, "småbarn blir ikke ført fram for å motta den åndelige nåde bare av deres hender som bærer dem, men av de helliges og troendes samfunn". Og den Hellige Ånd som skaper Kirkens enhet og gjør den ene delaktig i den andres åndelige goder, bevirker også at et annet menneske, enn si hele Kirkens tro, kommer det lille barn til gode" (St. Thomas). Foreldrenes eller Kirkens tro bekjennes ved dåpen av fadderne. Å være fadder er altså en i høyeste grad alvorlig handling, og medfører ansvaret for barnets kristne oppdragelse.

Spebarn som dør uten dåp kan ikke gå inn i den himmelske salighet med mindre de blir drept for Kristi skyld, som de barn fra Betlehem Herodes lot myrde. Lengselsdåpen er ikke mulig for dem. Sant nok at Gud ikke har gjort nåden i den grad avhengig av sakramentene at han ikke kunne frelse et menneske utenom den fastsatte orden. Men vi kjenner Guds vilje bare gjennom åpenbaringen; og intet hverken i tradisjonen eller i bibelen berettiger oss til den påstand at udøpte barn allikevel går inn i himmelen. Imidlertid blir disse barn ikke dømt til helvetes kvaler som visse heretikere påstod. Deres lodd er en naturlig salighet, de nyter i evighet en fred og en lykke slik som sjelen med sine medfødte evner kan forstå og ønske dem. Den fred "som overgår all forstand" (Filipp. 4, 7) den salighet "som øyet ikke så og øret ikke hørte og som ikke er kommet opp i noe menneskes hjerte (1. Kor. 2, 9) den blir de ikke delaktige i. Men da de ingen anelse har om den, er de heller ikke ulykkelige over å unnvære den.

B. Fermingen. (Konfirmasjon)

"Da apostlene som var i Jerusalem, hørte at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem. Og da de kom dit ned, bad de for dem at de måtte få den Hellige Ånd. For Ånden var ennå ikke kommet over noen av dem; de var bare døpt i Herren Jesu navn. Så la de hendene på dem, og de fikk den Hellige Ånd" (Ap. gj. 8, 14-17). Den ritus som her omtales er fermingen.

Den er et sakrament som Kristus har innstiftet for å oppfylle de døpte med den Hellige Ånd og derved å gi dem kraft til modig å bekjenne den kristne tro og standhaftig å holde ut i den til tross for den fiendtlige verden. Fermingens ritus er følgende: Biskopen legger hånden på konfirmantens hode, salver hans panne med krisma idet han sier: "Jeg signer deg med korsets tegn og styrker deg med frelsens krisma, i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn". Krisma er en blanding av olivenolje og velluktende balsam. Den velsignes av biskopen skjærtorsdag under høymessen. Olje er et symbol på styrke. I den antikke verden pleiet idrettsmenn å gni sine lemmer med olje for å styrke dem. Balsam minner oss om apostlenes ord: "Gud være takk som alltid gir oss seier i Kristus Jesus, og alle steder utbrer duften av sin kunnskap ved oss. For vi er Kristi vellukt for Gud blant dem som frelses og blant dem som fortapes" (2. Kor. 2, 14-15). Denne sakramentale ritus betyr altså og bevirker at sjelen blir dypere rotfestet i Gud og mottar en ny overnaturlig livskraft ved den Hellige Ånds gaver for uten frykt å være Kristus tro. Samtidig får den påtrykt et uutslettelig kjennemerke, fermingskarakteren. Ved dåpskarakteren blir en kristen satt i stand til å leve sitt liv til Guds ære i likhet med Kristus, vår yppersteprest. Ved fermingskarakteren blir vi kalt til å slutte oss til Kristus som sannhetens lærer og forsvarer og under hans førerskap å overvinne verden.

Betingelsen for verdig å motta fermingen er at en er døpt og i den helliggjørende nådes stand. For fermingen gir ikke syndsforlatelse som dåpen. Den gir ikke, men øker og styrker nådens liv. Derfor er den heller ikke absolutt nødvendig til frelsen. Allikevel ville det være synd uten alvorlig grunn å gi avkall på en så verdifull hjelp mot denne verdens farer.

Av alt dette framgår at den katolske ferming er langt fra å være det samme som den protestantiske konfirmasjon. Denne er ikke noe sakrament, men bare den høytidelige innlemmelse i en protestantisk menighet. Så lenge den ikke har funnet sted er enhver gyldig døpt kristen i kraft av selve dåpens sakrament katolikk. Først ved konfirmasjonen bryter han med Kristi sanne Kirke.


C. Alterets sakrament. (Eukaristien)

1. Jesu virkelige nærvær i alterets sakrament.

"Mens de holdt aftensmåltid tok Jesus brød, velsignet og brøt det, ga sine disipler og sa: Ta og et! Dette er mitt legeme. Og han tok kalken, takket, gav dem og sa: Drikk alle av den, for dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse" (Matt. 26, 26-28). Hva Jesu gjorde aftenen før sin død, det gjorde Kirken fra apostlenes dager av og skal gjøre det til tidenes ende, etter Herrens eget bud: "Gjør dette til minne om meg" (Luk. 22, 20).

Det er Kirkens prester som av Herren fikk fullmakt til å utføre den hellige ritus. Brød og vin bæres fram på alteret. Når presten da over brødet uttaler konsekrasjonens ord: "Dette er mitt legeme" opphører brødet å være brød; det blir forvandlet til Kristi legeme. Når han deretter uttaler over kalken: "Dette er mitt blods, det nye og evige testaments kalk", opphører vinen å være vin og blir forvandlet til Jesu blod. Av brød og vin blir ikke noe annet igjen enn de ytre "skikkelser" eller fenomener, form, farve, lukt. smak, d.v.s. alt det vi kan gripe med våre sanser. Brødets og vinens "substans", d.v.s. det som utgjør deres indre vesen som brød og vin, blir forvandlet til Jesu legemes og blods substans. "Når Kristus har sagt om brødet: Dette er mitt legeme, hvem vil da våge å være i tvil om det? Og når han forsikrer og sier: Dette er mitt blod, hvem vil ennå tvile og påstå at det ikke er hans blod .... ? Vær derfor fast overbevist om at det som synes å være brød, ikke er brød, skjønt det smaker som brød, men Kristi legeme; og det som tilsynelatende er vin ikke er vin, skjønt det smaker som vin, men Kristi blod" (St. Kyrill av Jerusalem).

Etter tingenes natur er brødets og vinens skikkelser uadskillelig forbundet med den tilsvarende substans. Men naturen er hva den er fordi Gud har skapt den. Når Gud med henblikk på en høyere orden vil forandre naturens orden, for under formen av jordisk brød å gi oss brød fra himmelen så er det intet i brødets natur som kan sette seg imot hans allmektige ord. Brødets substans er nå engang noe annet enn brødets skikkelser. Naturen knytter dem sammen. Men ved Guds allmakt kan de adskilles. Likeledes er Jesu legemes substans noe annet enn dets form, dimensjoner o.s.v. og kan derfor også ved Guds allmektige vilje eksistere adskilt fra dem. Under sine naturlige skikkelser er Kristi legemes substans i himmelen. Ved konsekrasjonens ord blir den nærværende under brødets skikkelser, overalt hvor den eukaristiske ritus fullbyrdes. "Velsignelseskalken som vi velsigner, er den ikke tildeling av Kristi blod? Og det brød som vi bryter, er det ikke delaktiggjøring i Herrens legeme?" (1. Kor. 10, 16). Og dette nærvær varer så lenge brødets skikkelser består. Kristus er altså med oss ikke bare i konsekrasjonens eller kommunionens øyeblikk, men så lenge brødets skikkelser vedvarer i den konsekrerte hostie.

Kristus er med oss! I kraft av innstiftelsesordene er Jesu legeme nærværende under brødets skikkelser, og Jesu blod under vinens. Men det legeme som ved de guddommelige ord blir nærværende er ikke Jesu døde, men hans levende legeme, altså forenet med blodet og sjelen. Og det blod som er nærværende under vinens skikkelser, er den levende Frelsers blod, altså forenet med legemet. Og siden Jesu menneskelige natur evig er forbundet med den guddommelige person, er det Kristus vår Frelser som er personlig med oss i sin guddommelige og menneskelige naturs fulle virkelighet.

"Denne tale er hård, og hvem kan høre den?" (Joh. 6, 60), sier mange med israelittene fra Kapernaum, da Jesus første gang lovet sine disipler sitt legemes og blods mysterium. Jesus, påstår de, ville bare gi oss et symbol på eller et minne om sitt legeme og blod som skulle ofres på korset. Sier ikke Jesus selv: "Det er ånden som gjør levende; i kjødet er det ikke gagn. De ord som jeg har talt til dere er ånd og liv" (Joh. 6, 63). Det som skjedde ved nadverdbordet skulle altså oppfattes helt åndelig.

Det er sant, Jesu ord om sitt kjød og blod som blir sjelens føde, må ikke oppfattes grovt sanselig som folk i Kapernaum gjorde. Jødene tenkte på kjødet av et dødt legeme som deles opp i stykker. Mot denne grove misforståelse hevder Jesus at det er hans levende legeme han gir oss alle. "Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen" (Joh. 6, 51). Han lever ved Guds ord, som evig framgår av Faderen. Og det er drevet av den Hellige And, Guds evige kjærlighet, at han steg ned fra himmelen til oss. Det er i den samme And, dvs. forenet med Kristus ved tro og kjærlighet, vi må betrakte ham i sakramentet. "Kjødet" er nok til gagn, når vi betrakter det som det guddommelige offerlam. Hvis kjødet ikke var til gagn for dem som oppfatter det i den riktige ånd, "ville da Ordet blitt kjød?" (St. Augustin).

2. Det hellige messeoffer.

Den eukaristiske ritus er et offer. "På søndagen skal de komme sammen til brødbryting og takksigelse, etter at de har bekjent deres synder, for at deres offer skal være rent. Enhver som har en trette med sin venn skal ikke være med i deres forsamling så lenge de ikke er blitt forsonet, for at deres offer ikke må bli smittet. For dette er Herrens ord: "På alle steder og alltid skal et rent offer frembæres for meg, fordi jeg er den store Konge, sier Herren, og mitt navn skal være underfullt blant alle folk" ("Didache" eller "De tolv apostlers lære", 1. årh.).

Det offer som her omtales er messeofferet. Navnet messe (missa), stammer fra den høytidelige avslutningsformel av den eukaristiske gudstjeneste: "Ite missa est" og brukes alt i det 4. århundre, f.eks. av St. Ambrosius. Messeofferet er Jesu eget evige offer. Fra sitt livs første øyeblikk av frembar Jesu seg selv som offergave til Faderen ved sitt hjertes fullkomne hengivelse i kjærlighet og lydig underkastelse under Faderens vilje. ba hans time var kommet, åpenbarte han sitt hjertes usynlige offer under en synlig og gripende ritus: Hans død på korset med alle de kvaler som var forbundet med den. For det ligger i det religiøse menneskes natur å fremstille det åndelige under synlige handlinger og tegn. Nå dør Jesus ikke mer. "Vi vet at Kristus som sto opp fra de døde, ikke dør mer. Døden har ingen makt mer over ham" (Rom. 6, 9). Hans evige offer kan derfor ikke lenger fremstilles under korsets blodige ritus. Derfor innstiftet Jesus den eukaristiske ritus, hvor brød og vin forvandles til Jesu legeme og blod. Denne ritus har imidlertid noe felles med Jesu død, nemlig det at hans død står for oss under et sakramentalt eller symbolsk billede, når konsekrasjon av brød og vin foregår på alteret. For den adskilte konsekrasjon av brød og vin under henvisning til at det er blodet som skal utgydes, henleder tanken på korset og minner oss om hvordan Jesus døde ved å utgyde sitt blod. Døden er altså ikke virkelig; den blir bare symbolsk anskueliggjort. Men to ting er virkelige: Jesu personlige nærvær under brødets og vinens skikkelser, og Jesu evige offer, d.v.s. den kjærlighet til Faderen og den frelsesvilje som evig lever i hans hjerte., "Han har et uforgjengelig prestedømme fordi han blir til evig tid. Derfor kan han også for evig frelse dem som kommer til Gud ved ham, siden han alltid lever for å gå i forbønn for oss" (Hebr. 7, 24-25).

Det eukaristiske offer er altså ikke bare et minne om korsofferet eller billede på det. Det er selve korsofferet, ikke som historisk begivenhet - for så vidt hører det fortiden til - men i den forstand at den samme Kristus som døde på korset, er nærværende, det samme legeme som ble gitt for oss, det samme blod som ble utgydt for oss, besjelet av den samme elskende hengivenhet til Faderen og av den samme kjærlighet til menneskeslekten, som oppfylte Jesu hjerte på Golgata.

Imidlertid frembærer Jesus ikke seg selv alene til Gud, men oss alle forenet med seg. Alle som tar imot frelsens nåde blir levende lemmer på Kristi legeme som er Kirken. Den fullstendige offergave er derfor ikke Kristus som enkelt menneske, men Kristus forenet med Kirken. Alle som ikke setter seg imot denne enhet med Kristus blir av ham ført til Faderen, dvs. blir delaktig i hans sinnelag, i hans hengivelse til Faderen, i hans ånd som oppløfter over det jordiske og timelige. Dette fremgår bl. a. derav at den vin som skal konsekreres blir blandet med litt vann. "Da Kristus som bar våre synder bar oss alle, er det klart at vi med vannet må forstå folket, med vinen derimot Kristi blod. Når vann blir blandet med vin i kalken, blir folket forenet med Kristus, de troende blir forbundet med ham som de tror på" (St. Kyprian, 200-258). Vi er altså ikke bare med som fromme tilskuere, når vi med andakt overværer messen, vi er med som offergave. For å oppnå dette sinnelag ber vi: "I ydmykhetens ånd og med sønderknust hjerte anta oss, å Herre, og la dette offer i dag fullbyrdes således for ditt åsyn, at det behager deg, vår Herre og Gud" (Messeliturgien). "Kristus er prest; han ofrer og han blir ofret. Han ville at dette sakrament skulle være Kirkens daglige offer. Kirken, som er hans legeme, lærer å ofre seg selv gjennom ham" (St. Augustin).

Men er det Kristus som ofrer seg, hvorfor sier vi at det er presten eller Kirken som frernbærer det hellige offer? Meningen er den at presten handler "in persona Christi" d.v.s. på Kristi vegne og med den fullmakt han fikk, da han ved prestevigselens sakrament ble delaktig i Jesu evige prestedømme. Kristus er usynlig for oss; men han vil at hans offer skal feires under en synlig ritus. Presten får derfor i oppdrag både av Kristus og av Kirken å utføre denne ritus for å anskueliggjøre Kristi offer. "Kristus Jesus, vår herre og vår Gud, er selv Gud Faderens høyeste prest. Han frembar seg selv som offer til Faderen og befalte at dette skulle gjøres til minne om ham. Presten handler altså sannelig i Kristi sted, når han gjør hva Kristus gjorde, og han bærer frem et sant og fullkomment offer til Gud Fader i Kirken" (St. Kyprian).

Ved den eukaristiske ritus vil Kirken tilbe og lovprise Guds opphøyede majestet, be om tilgivelse for våre synder og om alle nådegaver vi trenger og takke ham for alle hans velgjerninger. Messeofferet frembæres altså bare til Gud. Han alene er vår skaper, himmelens og jordens Herre og all nådes evige opphav. Men det frembæres også til helgenes ære, d. v. s. i den hensikt å lovprise Gud for hans storhet slik som den blir åpenbart for oss i helgenes liv og virksomhet. "Motta, hellige Treenighet, dette offer som vi frembærer for deg til ihukommelse av vår Herre Jesu Kristi lidelse, oppstandelse og himmelfart, og til ære for den salige Maria, alltid jomfru, den hellige Johannes Døperen og de hellige apostler Peter og Paulus, og ti lære for disse og for alle helgener, for at det må bli dem til heder, men oss til frelse, og at de, hvis minne vi feirer på jorden, må verdiges å be for oss i himmelen. Ved den samme Kristus, vår Herre. Amen" (Messeliturgien). Vi frembærer det også for de levende og de avdøde, d.v.s. for å be om hjelp i åndelig og timelig nød og om sjelenes utfrielse fra skjærsildens kvaler. "Overfor dette sonoffer som ved ublodig, åndelig ritus er blitt fullbyrdet, bønnfaller vi Gud for alle kirkers fred, for verdens orden, for keiserne, for hæren og for våre trosfeller, for de syke og for alle som er hjemsøkt av lidelser; vi alle ber og frembærer dette offer for alle som trenger hjelp. Deretter minnes vi også de hensovede ... overbevist om at den beste hjelp vi kan yte disse sjeler er å be. for dem, mens det hellige og ærefryktbydende offerlam ligger på alteret" (St. Kyrillus av Jerusalem). "Begrav dette mitt. legeme hvor som helst", sa den døende Monika til sine sønner; "ikke gjør dere bekymringer for det. Bare en ting ber jeg dere om, at dere hvor dere enn ferdes, kommer meg i hu ved Herrens alter" (St. Augustin). Fra apostlenes, dager av var Kirken overbevist om at den eukaristiske ritus er et offer, ett og det samme som korsofferet og at Frelseren ved det meddeler enhver personlig de nåde~: gaver og den frelse han fortjente for hele menneskeslekten ved sin død.

3. Den hellige kommunion.

Kristus har gitt oss alterets sakrament ikke bare som offer, handling, men også for å være vår åndelige næring. "Det brød 'jeg vil gi, er mitt kjød som jeg gir for verdens liv" (Joh. 6, 51). Den hellige eukaristi kalles livets brød fordi den inneholder, under form av brød, ham som er opphav til vårt liv som Guds barn. De andre sakramenter inneholder en rensende og livgivende kraft. Dette sakrament inneholder Kristus selv som offerlam, d.v.s. som kilde til all frelse og nåde. "Så ofte som de eter dette brød og drikker kalken, forkynner de Herrens død helt til han kommer" (1. Kor. 11, 26). For å vedlikeholde og styrke nådens liv kaller Kristus alle til den hellige kommunion. Kommunion betyr forening og fellesskap, forening med Kristus, i fellesskap med alle kristne. Den første virkning av den hellige kommunion er altså et inderligere livssamfunn med Kristus. "Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham. Slik som den levende Fader har sendt meg, og jeg lever for Faderen, slik skal og den som eter meg, leve for meg" (Joh. 6, 56-57). Forenet med Kristus blir sjelen sterkere og sterkere grepet av den kjærlighet til Faderen som gløder i Jesu hjerte. Og siden kjærligheten er drivkraften til hele vårt religiøse og moralske liv, blir også troen dypere og dypere, bønnen blir ivrigere, og motstandskraften mot synden vokser, fordi alt jordisk mister mer og mer sin tiltreknings, kraft, jo inderligere vi eier det høyeste gode.

Den annen hovedvirkning av den hellige kommunion er Kirkens indre enhet. Vår forening med Kristus er vel et dypt personlig livssamfunn; men vi kan ikke leve i Kristus uten å være lemmer på hans legeme som er Kirken. jo inderligere Kristus lever i oss og vi i ham, desto sterkere blir vi knyttet sammen med hverandre ved et overnaturlig vennskap, ved en alltid mer levende sans for kristendommen som et samfunn og ved den gode vilje til lydig å innordne oss under Kirkens lover og autoritet. "Ett er brødet, derfor er vi også, de mange, ett legeme, alle vi som tar del i det ene brød" (1. Kor. 10, 17). "Å den barnlige fromhets sakrament! Å tegn på enhet! Å kjærlighetens bånd" (St. Augustin). "Likesom brødet består av mange korn og allikevel er ett, slik at kornene ikke kan sees, således blir vi forenet med hverandre og med Kristus" (St. Joh. Krysostomus). "De alle sammen støttet av nåden, besjelet av samme tro, ett med hverandre i Jesus Kristus, i trofast lydighet mot biskopen og prestene, de bryter det ene brød, som er et legemiddel til udødelighet, en motgift mot døden for at vi alltid skal leve i Jesus Kristus" (Martyr Ignatius, 1. årh,).

Alterets sakrament frembringer alle disse velsignede virkninger ved sin egen guddommelige kraft, men på den betingelse at vi mottar det verdig og med en passende forberedelse. For å gå verdig til Herrens bord må vi være i nådens stand. Nådens liv kan ikke bli øket og styrket, når det ikke er til. Like så litt som et dødt legeme kan ta næring til seg, kan en sjel i dødssyndens stand motta livets brød. Først må den få nådens liv tilbake ved et angerfullt skriftemål. Ellers er kommunionen en forferdelig helligbrøde. "Mennesket skal prøve seg selv, og slik skal han ete av dette brød og drikke av kalken. For den som eter og drikker uverdig, eter og drikker dommen over seg selv, idet han ikke gjør forskjell på Herrens legeme" (1. Kor. 11, 28-29). For den rettferdiggjorte sjel er den hellige kommunion til desto større velsignelse jo inderligere sjelen kjenner sin svakhet og lengter etter livets brød. De tilgivelige synder vi gjør av skrøpelighet hindrer ikke sakramentets virkninger og skal ikke skremme en bort fra Herrens bord. Kristus har ikke gitt oss dette sakrament som lønn for våre dyder, men som hjelp mot vår svakhet. For å motta denne hjelp, for å vokse i det indre liv, for å bli mer og mer likedannet med Guds enbårne Sønn må vi være besjelet av den rene hensikt uten motstand å la Kristus omforme og høyne vårt sinnelag. Det ville være overtro å vente av den hellige kommunion en moralsk forvandling uten at sjelen er villig til energisk å kjempe mot synden ved årvåkenhet, selv, fornektelse og bønn. Kristus har ikke lovet å frita oss for moralske anstrengelser. Men han gir oss kraft til kampen, og gjør den alltid lettere for oss, når vi ofte med ydmykhet og tillit går til hans bord.

Enhver katolikk som er i nådens stand og oppriktig vil vandre i Kristi fotspor, har lov til å motta alterets sakrament hver dag. Ja, Kirken oppfordrer oss til det. "Dette brød er det daglige brød. Motta det hver dag for at du hver dag kan ha nytte av det. Og lev slik at du blir verdig å motta det hver dag" (St. Augustin): Det er rosverdig å være grepet av hellig ærefrykt ansikt til ansikt med det guddommelige mysterium; men aldri bør en glemme at det er kjærlighetens sakrament. "Herre, gå fra meg, for jeg er et syndig menneske", sa Peter. Men Jesus svarte: "Vær ikke redd" (Luk. 5, 8-10).

Etter eldgammel skikk og Kirkens uttrykkelige bud må en være fastende fra midnatt av, for å motta den hellige Eukaristi. "Vi alle vet at disiplene nok ikke var fastende, da de første gang mottok Herrens legeme og blod. Har en derfor lov å gjøre Kirken bebreidelser fordi alle og overalt mottar sakramentet fastende?" (St. Augustin). Det var ærefrykten for det himmelske brød som fikk Kirken til å gi dette bud. Det forplikter imidlertid ikke de syke.

Inntil middelalderen var kommunionen under skikkelse av både brød og vin alminnelig bruk, uten at det ble betraktet som nødvendig til sakramentets gyldighet. For allerede i oldkirken ble sakramentet brakt til syke og fanger bare under brødets skikkelse, mens småbarn mottok en liten skje av det hellige blod. Av viktige grunner har Kirken forordnet at legfolk skulle kommunisere under brødets skikkelse alene. Vanskeligheten ved å oppbevare Jesu blod, faren for at det kunne bli vanhelliget ved å spilles under utdelingen, uviljen som mange føler ved å drikke av samme kalk forbundet med frykt for smittsomme sykdommer, vanskeligheten ved å skaffe den nødvendige kvantitet av vin til de tusener og tusener som hver dag går til Herrens bord, alt dette bidro til at Kirken tok denne beslutning. For å oppfylle Jesu bud om at vi skal "ete hans kjød og drikke hans blod", er det slett ikke nødvendig å motta Eukaristien både under brødets og vinens skikkelser. For under hver av de to skikkelser er den levende Jesus nærværende i sin guddommelige og menneskelige naturs fulle virkelighet. Jesus selv antyder det når han sier: "Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen spiser av dette brød skal han leve evinnelig" (Joh. 6, 51). Vi mottar altså Livets brød fullkomment og med dets fulle virkning, det evige liv, selv om vi mottar sakramentet bare under brødets eller under vinens form. Til eukaristien som offer er både brød og vin nødvendig, fordi det er nettopp den særskilte konsekrasjon av brød og vin som symbolsk frem, stiller Jesu død. Men til kommunionen er en av de to skikkelser tilstrekkelig. Hver av de to gir oss den forening med Frelseren som gjør at han blir i oss og vi i ham, og at vi i samfunn med ham har det evige liv. Det innvendes at Herren har sagt: "Drikk alle derav" (Matt. 26, 27). Men Herren sa disse ord til apostlene, som ved den siste nadverd ble vigslet til prester og fikk i oppdrag å gjenta hva Herren hadde gjort.

D. Botens sakrament.

1. Syndsforlatelsen.

"Fred være med dere! Likesom Faderen har sendt meg, så sender også jeg dere". Da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: "Ta imot den Hellige Ånd. Dersom de tilgir noen syndene, er de tilgitt; dersom de beholder dem, er de beholdt" (Joh. 20, 21-23). Med disse ord ga Jesus apostlene fullmakt å tilgi syndene i hans navn. "Vær frimodig, sønn, dine synder er tilgitt" (Matt. 9, 2). "Ser du denne kvinne? jeg kom inn i ditt hus, du ga meg ikke vann til mine føtter, men hun vetet mine føtter med sine tårer .... Derfor sier jeg deg: mange synder er tilgitt henne fordi hun har elsket meget" (Luk. 7, 44-47). "Menneskesønnen er kommet for å frelse det som er fortapt" (Matt. 18, 11). Den misjon Jesus hadde fått av Faderen går nå over til apostlene og til alle som får del i det apostoliske prestedømme. De utøver sin fullmakt ved botens sakrament, hvis sakramentale ritus består deri at vi bekjenner de synder vi har begått etter dåpen ,og at presten gir oss syndsforlatelse med disse ord: "Jeg absolverer deg (avløser deg) av dine synder i Faderens og Sønnens og den .Hellige Ånds navn. Amen.”

For å motta syndsforlatelse i botens sakrament må vi for det første være oss våre synder bevisst. Fromme kristne glemmer dem ikke, men mindre fromme har ofte vanskelig for å huske dem. De må derfor holde samvittighetsransakning, d.v.s. alvorlig forsøke å bli klar over hvordan og hvor ofte de har syndet. Dette kan gjøres ved hjelp av et ”skriftespeil”, eller ved oppmerksomt å lese igjennom Guds og Kirkens bud, eller ganske enkelt ved å la samvittigheten komme til orde ved from ettertanke, etter en andektig bønn til den Hellige Ånd.

Har vi således fått øye på våre feil, så må vi oppvekke anger. Angeren er en inderlig sorg over våre synder, forbundet med avsky for dem og med det faste forsett i framtiden å ta oss i vare for dem. Det er ikke nødvendig at denne sorg gir seg uttrykk i følelser. Beviset på at den er ekte er den gode vilje til energisk å stå imot synden og alt det som kan føre til synd. Men ikke hvilken som helst sorg gjør oss verdig til å få syndsforlatelse. En synder som angrer bare fordi synden har bragt timelige lidelser over ham får ikke tilgivelse av Gud. Angeren må være overnaturlig. Dens beveggrunn må være noe som den kristne åpenbaring lærer oss, nemlig enten den evige fortapelse synden utsetter oss for, eller Guds uendelige kjærlighet som vi har gjengjeldt med utakk, eller Kristi bitre lidelse og død som også våre synder har vært årsak til. Angrer vi på grunn av den fortjente straff så er angeren ufullkommen, men den gir oss allikevel adgang til syndsforlatelse ved prestens absolusjon. Bunner vår anger derimot i en ren kjærlighet til Gud og til vår lidende Frelser, så er den fullkommen og eier i seg selv kraft til å rense vår sjel for all synd. For det som gjør sjelen ren, er gjenforeningen med Gud ved en oppriktig kjærlighet. "Det er dem som oppnår frelsen ved frykt, når redselen for helvetets kvaler får dem til å rive seg løs fra det onde. Andre gjør det gode i håp om den lønn Gud har lovet oss. Den fullkomne derimot elsker av hele sitt hjerte Gud som kilden til alt godt" (St. Gregor av Nyssa). Den fullkomne anger må imidlertid være forbundet med viljen til å skrifte og til å motta den prestelige absolusjon. For har vi ikke denne vilje, så er angeren ikke fullkommen, all den stund vi nekter å adlyde Gud som har innstiftet botens sakrament til syndenes forlatelse. Bare i det tilfelle at det ikke finnes anledning til skrifte, er den fullkomne anger tilstrekkelig.

Den oppriktige anger medfører ikke bare viljen til å unngå synden og det som vi av erfaring vet fører til synd, men også det ærlige forsett å gjøre god igjen den skade vår synd kan ha forvoldt. Har vi forurettet vår neste i hans materielle goder, må vi gi ham erstatning etter beste evne. Har vi skadet hans ære og gode navn ved baktalelse eller sladder. så er vi forpliktet til å gi ham oppreisning ved å ta tilbake de løgnaktige beskyldninger, eller til å avsvekke så meget som mulig den dårlige virkning av sladderen. Har vi skadet våre medmenneskers sjel ved bevisst å være for dem en anledning til synd, må vi komme dem til hjelp ved vår forbønn og især ved å være for dem et forbillede på ekte kristent liv.

Besjelet av oppriktig anger går vi da i skriftestolen for å anklage oss. Plikten til å gjøre det fremgår av Jesu ord: "Dersom de tilgir noen syndene, er de tilgitt; dersom de beholder dem, er de beholdt" (Joh. 20, 23). Det er prestens sak å dømme om vedkommende er verdig eller ikke. Derfor må han høre anklagen. Til skriftemålets gyldighet er det nødvendig at vi bekjenner alle de synder vår samvittighet etter alvorlig overveielse bebreider oss som dødssynder. Dessuten må vi si hvor ofte vi har gjort dem og nevne de omstendigheter som kan forandre syndens art. En utuktssynd med en gift mann eller kvinne, f.eks. føyer til ukyskheten dette særlige onde som er ekteskapsbrudd. De "tilgivelige synder" er vi ikke strengt forpliktet til å skrifte. De blir oss tilgitt ved den hellige kommunion, ved fromt å be "Fader vår" eller å gjøre korsets tegn, og i det hele tatt ved alle religiøse handlinger som er besjelet av sann kjærlighet til Gud. Imidlertid er det gagnlig å bekjenne også de tilgivelige synder i skriftemålet. Og det av en dobbel grunn. Presten gir oss nemlig ikke bare syndsforlatelse, men også praktisk veiledning til kampen mot synden og til fremgang i det åndelige liv. Deretter bør vi aldri glemme at sakramentene virker "ex opere operato" d.v.s. ved den kraft Kristus selv har nedlagt i dem. Det er godt å få tilgivelse for våre daglige skrøpelighetsfeil, ved å oppløfte vårt hjerte til Gud i kjærlighet og anger. Men det er enda bedre når vi blir helbredet ved en kraft som utgår fra Kristus. Den første måte å få tilgivelse på ligner en helbredelse fra sykdom ved naturens kraft. Den annen har noe felles med de undergjerninger Jesus gjorde ved å legge sine hender på de syke.

I den kristne oldtid var syndsbekjennelsen snart offentlig snart hemmelig. En offentlig bekjennelse ble påbudt for særlig skandaløse synder. Ellers var det private skriftemål regelen, skjønt en, hver synder med prestens samtykke kunne anklage seg offentlig.

Etter at skriftefaren har fått den tilstrekkelige klarhet over synderens indre tilstand, gir han syndsforlatelse med de nevnte ord: "Jeg løser deg av dine synder i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. Amen". Presten erklærer altså ikke bare at synderen har fått tilgivelse av Gud. Han selv tilgir dem i Jesu navn og med den fullmakt han har fått av Faderen. Før absolusjonen pålegger han en bot, som den skriftende er forpliktet til å gjøre. Den er mer eller mindre streng, alt etter syndens tall og størrelse. I alminnelighet er det en andaktsøvelse. Men er det da en botsøvelse å be? Det skulle ikke være det, det skulle tvert om være en glede. Men det er nå engang slik at vi her på jorden må anstrenge oss for å be, både for å beslutte oss til å overvinne vår syndige naturs treghet, og for å holde oss samlet. De som ikke tror det, kan jo prøve.

Grunnen til at en bot blir pålagt, er den kjensgjerning at enhver synd fortjener en straff. Dødssynden fortjener en dobbel straff: som en løsrivelse fra det evige gode fortjener den en evig; som en uordnet kjærlighet til timelige goder og gleder fortjener den en timelig straff. De tilgivelige synder fortjener bare en timelig straff. Den evige straff blir ettergitt på samme tid som sjelen får nådens liv tilbake. Den timelige, både for de tilgitte dødssynder og for de tilgivelige synder, må sones enten på jorden eller etter døden i skjærsilden. "Da sa David til Natan: jeg har syndet mot Herren. Og Natan sa til David. Så har også Herren tatt bort din synd; du skal ikke dø. Men fordi du ved denne gjerning har brakt Herrens fiender til å spotte, så skal også den sønn som er født deg, visselig dø" (2. Sam. 12, 13-14). Bare i to tilfeller blir det ikke noe straffansvar igjen for våre personlige synder: a. Etter dåpen, fordi dåpen er en ny fødsel, eller oppstandelsen til et helt nytt liv. Det gamle syndens liv er dødt og "gravlagt med Kristus". Botens sakrament gir oss vel dette liv tilbake, etter at vi hadde mistet det ved en dødssynd, men utsletter ikke nødvendigvis de timelige straffer vi har fortjent ved vår utroskap.

b. Når angeren er så dyp og fremgår av en så absolutt ren kjærlighet til Gud at vi uten forbehold overgir oss til ham, at vi for ingenting i verden vil gjøre den minste synd og bare vil leve og dø for Gud alene. Men har ikke Kristus sonet for oss alle? Jo, Jesu lidelse og død er en fyldestgjørende soning for all verdens synd og for alle syndestraffer. Men skal den komme oss til gode må vi være ett med Kristus; for en annens soning kan ikke erstatte vår egen, med mindre den sonende er ett med oss og vi med ham. Og det som gjør menneskene til ett med hver-, andre, er ikke deres felles fysiske natur, heller ikke en felles familie eller en felles nasjon. Represalier, som går ut på å la uskyldige sone for den skyldige ene og alene fordi de er av samme familie eller av samme land, har ikke noe felles med rettferdighet. Det er bare en makt som kan forbinde. to mennesker med hverandre slik at de på en måte blir en og samme ansvarlige personlighet, det er kjærligheten, den edle, rene kjærlighet som gjør at vi gir hverandre og mottar av hverandre vårt beste og innerste: hjertet. Ved en sådan kjærlighet ville Guds Sønn gi seg selv til menneskeslekten. Tar vi imot ham med kjærlighet så blir vi ett med ham, og da er hans soning vår egen soning. "Når én er død for alle, da er alle døde, og Kristus er død for alle, for at de som lever, ikke mer skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem" (2. Kor. 5, 15). Men elsker vi Frelseren med en oppriktig kjærlighet, så vil vi også lide med ham. "Kan de drikke den kalk som jeg skal drikke?" (Matt. 20,22). "Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors på og følge meg. For den som vil bevare sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det" (Matt. 16, 24-25). "Er vi barn, da er vi også arvinger, det vil si Guds arvinger og Kristi medarvinger, så fremt vi lider med ham, så vi også kan bli herliggjort med ham" (Rom. 8, 17). Å ta del i våre venners sorg er en dyp trang i det sanne vennskap. Vi sier altså ikke: Kristus har lidt for meg, derfor slipper jeg å gjøre bot. Vi sier tvert om: Kristus har lidt for meg, derfor vil jeg lide med ham, for å være ett med ham, ikke bare ved fromt å tenke på hans kvaler, men ved selv å tåle litt ondt. Først da er enheten mellom Kristus og meg fullbyrdet, slik at hans soning blir min. Det er denne forening med Frelseren som gir mine botsøvelser sonende verdi. "Jeg er korsfestet med Kristus. jeg lever, men ikke jeg selv mer, det er Kristus som lever i meg" (Gal. 2, 20). Virkningen av botens sakrament er å gi oss nådens liv tilbake, hvis det var gått tapt ved en dødssynd, eller å forsøke det, d.v.s. å utdype vårt vennskap med Gud. Også andre åndelige goder følger med et oppriktig skriftemål. Alene det å bekjenne våre synder gir oss en følelse av indre frihet, velvære og fred. Av den grunn kan det være gagnlig å anklage seg selv også overfor venner som ikke er prester. Deres kjærlighet gjør at de bærer vår byrde sammen med oss. Har de dessuten livserfaring, så kan de gi oss gode råd og trøst. Men presten alene kan gi oss den nåde som Frelseren siktet til da han innstiftet botens sakrament. Presten alene kan i Jesu navn si til oss: "Gå bort i fred, dine synder er deg tilgitt".

Det er altså feilaktig ikke å se noe annet i skriftemålet enn en slags psykoanalyse, med det formål å fjerne alle sjelelige abnormiteter. De som i første rekke trenger å skrifte er ikke de abnorme, men de normale, for syndens onde er desto større jo klarere bevisstheten er jo friere for hemninger den frie vilje er, og det det gjelder å få tilbake den naturlige sjelelige helse, men nådens overnaturlige liv.

2. Avlaten.

Til alle tider fantes det i Kirken høysinnede menn og kvinner som nådde fram til en dyp enhet med Frelseren på korset ved selv å lide. Enten var det forfølgelser de tålte for troens skyld, fengsel, landsforvisning, legemlige kvaler og døden; eller de ga selv avkall på de mest uskyldige naturlige gleder og tilbrakte sitt liv i faste og nattevåk og i heltemodige botsøvelser. Noen av dem hadde først levet i synd. Men de fleste var rene, kjærlige, sakt-, modige og ydmyke etter Jesu eksempel, og trengte neppe å sone, for deres hjerte var så forenet med Gud ved kjærligheten at alt spor av synd og syndestraff var utslettet hos dem. Skulle alle disse lidelser være nyttesløse? Nei, de har verdi for hele Kirken. "Nå gleder jeg meg i mine lidelser for dere, og utfyller i mitt kjød det som mangler i Kristi lidelser for hans legeme, som er Kirken" (Kol. 1, 24). Apostlenes og martyrenes kvaler, alle hellige kristnes botsøvelser "manglet" i Kristi lidelser. For den fullkomne Kristus er ikke bare det guddommelige offerlam som døde på korset i keiser Tiberius' dager, men Kristus forenet med Kirken, d.v.s. med alle troende, gudelskende, gudsøkende mennesker som gir seg over til ham og danner et samfunn med ham, ved å bli delaktige i hans liv som Guds Sønn. Og likesom Kristus led i hele sitt naturlige legeme, slik vil han lide i sitt åndelige legeme, Kirken. Hans lidelse blir ikke fullbyrdet før tidenes ende, når "Gud er blitt alt i alle" (1. Kor. 15, 28). Forenet med Frelserens sonoffer, som er kilden til all hellighet og til all sonende verdi i de kristnes tålmodighet, danner helgenenes og alle fromme kristnes botsøvelser en åndelig skatt, som er Kirkens felles eiendom. For Kristus med sin frelsende, sonende kjærlighet er vår.

Ut fra denne kjensgjerning kan Kirken helt eller delvis frita oss fra de timelige syndestraffer som muligens er igjen etter at vi har fått syndsforlatelse. Det er det som vi kaller avlat. Avlaten er altså ikke syndsforlatelse, men en ettergivelse av timelige syndestraffer. Ikke slik at straffen simpelthen blir opphevet, men slik at en annen, som ved de helliges samfunn og Kristi kjærlighet er solidarisk med meg, på forhånd har sonet for meg. Ved å gi oss en avlat taler Kirkens autoritet på en måte således: "Jeg gir deg den sonende verdi av en hellig martyrs eller en uskyldig bekjenners lidelser, for at du kan frembære den for Gud, for likesom å betale din egen skyld. Og Gud som selv er opphav til den kristne kjærlighet og de helliges samfunn, altså til den solidaritet som gjør alle kristne på jorden og i det hinsidige til ett med hverandre, tar imot denne gave som betaling for din gjeld".

Betingelsen for enhver avlat er for det første at vi har fått tilgivelse for alle synder. Dessuten må vi være besjelet av den oppriktige vilje til etter beste evne å unngå alle synder, også de tilgivelige. Endelig må vi gjøre den gode gjerning Kirken har knyttet avlaten til. Til en fullstendig avlat kreves det nesten alltid, foruten de foreskrevne andaktsøvelser, at vi mottar botens og alterets sakramenter.

En fullstendig avlat er ettergivelsen av alle timelige syndestraffer, slik at den som dør uten å ha gjort seg skyldig i nye synder blir fritatt for skjærsilden. En ufullstendig avlat, f. eks. 40 dager, er ettergivelsen av den straff i skjærsilden som svarer til 40 dagers offentlig kirkebot, slik som den var i bruk i oldtiden.

Med hvilken rett kan Kirkens autoritet treffe slike bestemmelser og forføye over den sonende verdi av Jesu lidelser og helgenenes botsøvelser? Med den fullmakt den fikk av Kristus til å styre Kirken. "Jeg vil gi deg nøklene til himmelriket, og hva du så binder på jorden, så skal det også være bundet i himmelen, og hva du enn løser på jorden, så skal det være løst i himmelen" (Matt. 16, 19). I ethvert samfunn er det jo autoriteten som tar vare på det felles gode, forvalter det, utdeler det og forsvarer det. Slik er det også i Kirken. Likesom det er autoriteten som fremsetter, forklarer og forsvarer det felles gode som er den åpenbarte troslære, således er det også autoriteten som råder over denne andre felles rikdom som er Kristi og helgenenes soning. Vår tro på avlaten bunner i troen på Kristi frelsesverk, på de helliges samfunn og på Kirkens autoritet.

Allikevel blir avlatslæren ofte misforstått. Selv om man ser bort fra de misbruk den ved slutten av middelalderen hadde vært anledning til - og som kirkemøtet i Trient har grundig gjort ende på - er det allikevel mange ikke-katolikker eller også en del katolikker for den saks skyld, som har vanskelig for å finne seg til rette i denne lære. Det blir sagt at avlaten er til skade for sjelene. Har vi fortjent straff så ville det være ærligere å lide den selv enn å ta andres lidelser som påskudd for på en lettvint og makelig måte å gå inn i himmelen. På dette kunne vi svare som så: Har vi fortjent den evige død så ville det også være ærligere å ta imot den enn å ta Kristi død på korset til inntekt for oss, for å slippe det evige helvete. Men nei, Gud som har skapt oss til seg, ville også frelse oss fra synden og føre oss tilbake til seg. Han er Herren. Det er han som råder over vår skjebne. Den frelse han tilbyr oss, tar vi imot i ydmyk bevissthet om vår egen avmakt og i dyp takknemlighet for hans nåde. På samme måte lar vi Guds kjærlighet råde med hensyn til de timelige straffer. Vil han ettergi oss dem med henblikk på Kristi og de hellige kristnes soning, så kan vi ikke annet enn med ydmyk takknemlighet å ta imot hans gave. Det er ingen fare for at vår sjel tar skade av det. Tvert om! Avlaten, i likhet med sakramentene, minner oss om at Jesu frelsesverk ikke bare er en historisk kjensgjerning som hører en. fjern fortid til, men en evig virksom og kjærlig makt fra himmelen som omslutter og bærer oss, og verner oss mot alt ondt. Denne tanke virker oppløftende. Avlaten styrker dessuten bevisstheten om de helliges samfunn, altså nestekjærligheten og kjærligheten til Kristus som gjorde alle delaktig i sitt liv som Guds Sønn. En sjel som gjør seg fortrolig med disse tanker løper ingen fare for å fortape seg i makelighet. Og så må en vel vokte seg for å oppfatte denne ettergivelse av syndestraffene som noe altfor lettvint, enn si noe automatisk. Det koster alvorlige anstrengelser for å vinne en avlat, selv om den foreskrevne gjerning er i seg selv meget lett. For grunnbetingelsen er den faste vilje å bryte med synden. Imidlertid kan det ikke nektes at det finnes gjerninger som er til større gagn for sjelen enn å vinne avlat. Det er godt å bli fritatt for timelige syndestraffer; men det er bedre å fortjene den helliggjørende nådes vekst og en høyere grad av himmelsk salighet. De gode gjerninger som fører sjelen til en inderligere forening med Kristus og til et dypere livssamfunn med den hellige Treenighet, f.eks. den betraktende bønn, den iherdige selvfornektelse, den høysinnede, offervillige nestekjærlighet er til større velsignelse for sjelen enn avlaten. Men la være at avlaten ikke er det fortrinligste av det kristne livs goder, så er den allikevel et gode. Å undervurdere, eller å ringeakte den katolske avlatspraksis røper en mangelfull forståelse for frelsesmysteriet og en ensidig oppfatning av den kristne fromhet.

Særlig verdifullt og i høyeste grad gagnlig er det å vinne avlat til fordel for de avdøde. Kirkens autoritet har ingen fullmakt over sjelene i det hinsidige. Den kan altså ikke direkte gi avlat til sjelene i skjærsilden. Men med Kirkens samtykke kan en avlat som en kristen på jorden vinner, tilvendes de avdøde under form av forbønn, d.v.s. vi gir avkall på å få våre egne syndestraffer ettergitt og ber Gud om at han nådig vil la sjelene i skjærsilden nyte godt av vår avlat. Og Gud som vekker den kjærlige tanke hos oss, vil også høre vår bønn.


E. Den siste salving. (De sykes sakrament)

"Er noen av dere syk, så skal han kalle til seg Kirkens prester, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn, og troens bønn skal gjøre den syke frisk, og Herren skal gi ham lindring, og dersom han bærer på synder, så skal de tilgis ham" (Jak. 5, 14-15). Den religiøse ritus som Jakob omtaler, er et sakrament som Kristus har innstiftet for å gi til de syke den hjelp de trenger mot de særlige farer og fristelser som følger med sykdom og dødskamp. Når mennesket er avkreftet ved sykdom, når det føler at døden nærmer seg og at det kanskje snart står foran sin dommer, da blir sjelen ofte grepet av motløshet og angst for de evige avgjørelser. Fristeren benytter seg av den sykes svakhet, for å forlede ham til motløshet, til utålmodighet og mistillit til overdreven og syndig sorg over at livet og alt jordisk glir bort. Ved de sykes sakrament kommer Frelseren sjelen til hjelp. Allerede under sin vandring på jorden sendte han sine apostler ut også til de syke. "Så gikk de avsted og mante folk til å gjøre bot. Og de drev ut mange djevler, og de salvet mange syke med olje og gjorde dem friske" (Mark. 6, 12-13). Nå sender Kristus sine prester, som ved en sakramental ritus meddeler de syke trøst og tilgivelse. Presten dypper sin tommelfinger i den hellige olje, tegner den syke med korsets tegn på øyenlokkene, idet han sier: "Ved denne hellige salving og for sin ømme miskunns skyld, tilgi Herren deg alt hva du har syndet ved synet. Amen". Deretter foretar han den samme salving på ørene, på nesen, på munnen, på hendene og på føttene med den tilsvarende bønn om tilgivelse for alt hva den syke har syndet ved misbruk av de øvrige sanser og krefter. Den siste salving er altså et symbol på åndelig legedom. Oljen betyr jo styrke og lindring, først og fremst for sjelen. Den første virkning av dette sakrament er nemlig å øke nådens liv, og å utslette de tilgivelige synder. Har den syke dødssynder på samvittigheten, så må han først få tilgivelse ved et angerfullt skriftemål. Den siste salving må mottas i nådens stand. Imidlertid kan den også rense sjelen fra dødssynden, når den syke ikke lenger er i stand til å skrifte, men gir eller har gitt tegn på anger. Undertiden har denne sjelelige fornyelse også en heldig virkning på legemet. Alle prester vet av erfaring at syke ofte blir frisk igjen etter å ha mottatt dette sakrament.

Det kan og bør mottas av alle kristne som er kommet til skjels år og alder, når de på grunn av sykdom er i dødsfare. Men de pårørende må sørge for at presten blir tilkalt i tide. Å vente til den syke er ved å oppgi ånden, under påskudd av at det kunne være farlig å skremme ham, det er en mangel både på tro og på nestekjærlighet. For mange er det den evige skjebne som står på spill.

F. Prestevigslingen.

Prestens oppgave er å være mellommann mellom Gud og menneskene, d.v.s. å meddele menneskene guddommelige goder for å føre dem til Gud. Vår egentlige og høyeste prest er Kristus. Han ble ikke vigslet til prest, han er det, fordi han forener den menneskelige natur med den guddommelige i sin guddommelige persons enhet. Han alene er altså den egentlige formidler mellom Gud og oss. Han utøvet sitt prestedømme da han forkynte den guddommelige sannhet, da han viste menneskene veien til Gud ved sitt hellige liv og ved den nye pakts lov, men især da han frembar seg selv som sonoffer på korset for å gi oss Guds nåde og vennskap tilbake. "Hvem er den høyeste Guds prest, hvis ikke vår Herre Jesus Kristus, som frembar et offer til Gud Faderen, som frembar det samme som Melkisedek hadde frembåret, brød og vin, nemlig sitt legeme og blod?" (St. Kyprian).

Kristi prestedømme varer evig. "Av hine prester er det blitt fler, fordi døden hindret dem i å bli ved. Men han har et uforgjengelig prestedømme fordi han blir til evig tid. Derfor kan han også for evig frelse dem som kommer til Gud ved ham, siden han alltid lever for å gå i forbønn for oss. For en slik høyesteprest måtte vi ha, som var hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene, en som ikke trenger til slik som øversteprestene å bære fram offer daglig først for sine egne synder, så for folkets; for, dette gjorde han en gang for alle da han ofret seg selv" (Hebr. 7, 23-27). 1 all evighet virker Kristus altså som prest for de utvalgte, for deres salige liv i himmelen er en virkning av Kristi evangelium og av hans frelsende død. Men siden Kristus nå er "opphøyet over himlene", er han usynlig for oss mennesker på jorden. For allikevel på en måte å være, synlig gjorde han sine apostler delaktig i sitt prestedømme, og innstiftet en sakramental ritus for å overføre sin prestelige makt og verdighet på apostlenes etterfølgere inntil tidenes ende. Denne sakramentale ritus består i håndspålegging med tilsvarende hellige ord. Håndspålegging er et symbol på en kraft som stiger ned fra Gud gjennom apostlene, og denne kraft er nettopp en andel i Jesu egen fullmakt som prest, forbundet med nåden til verdig å utøve den. "Vanskjøtt ikke den nådegave som er i deg, som du har fått ved profetord med håndspålegging av de eldste" (1. Tim. 4, 14). "Derfor minner jeg deg om å vekke opp igjen den Guds nåde som er i deg ved min håndspålegging" (2. Tim. 1, 6).

Den "nådegave" som Paulus her omtaler er den biskoppelige fullmakt, prestedømmets høyeste trinn. Under biskopen står de alminnelige prester og diakonene. "Jeg formaner dere til å sørge for at alt foregår i endrektighet etter Guds vilje. Biskopen har forsetet i Guds sted; prestene opptrer på vegne av apostlene; diakonene, som er meg så kjære, utfører den tjeneste de ble kalt til av Jesus Kristus, som fra evighet av var hos Faderen og som i tidens fylde åpenbarte seg" (St. Ignatius martyr. 1. årh.). Foruten prester og diakoner innbefatter det kirkelig hierarki ennå subdiakoner, og på et lavere trinn fire andre embeter. Prestedømmet er noe så opphøyet at det først blir meddelt når den som er kalt, ved en trinnvis oppadstigende forberedelse, har gjort seg fortrolig med tjenesten i helligdommen.

Prestevigslingen foregår slik at biskopen legger hendene på ordinandens hode etter at han har overrakt ham kalken og patenaen, og sier: "motta fullmakten til å frembære offeret til Gud og feire messer for de levende og for de avdøde i Herrens navn". Deretter gir han fullmakt til å forvalte botens sakrament med Herrens ord til apostlene: "Motta den Hellige Ånd; dersom du tilgir noen syndene er de tilgitt; dersom du beholder dem er de beholdt".

Ved den sakramentale ritus mottar prestens sjel et evigvarende merke, "den prestelige karakter" som gjør at han er evig vigslet til Gud i likhet med Kristus og delaktig i Kristi prestedømme. Det er og blir sant at Kristus alene er den egentlige prest. Det kristne prestedømme består altså ikke i en fullmakt utenom og ved siden av Kristi fullmakt. Presten får andel i Kristi egen fullmakt. Hans oppgave er å gjøre hva Kristus gjorde: I Jesu navn forkynner han Guds ord, frembærer det hellige offer, gir syndsforlatelse i botens sakrament, og som biskopens medhjelper styrer han en kristen menighet.

Prester kan bare bli vigslet av en gyldig vigslet biskop, dvs. av en biskop som fikk sin fullmakt fra apostlene gjennom en uavbrutt rekke av andre gyldig vigslede biskoper. Vi kaller dette den apostoliske suksesjon. "Det er en plikt å adlyde de prester som er i Kirken, de prester som er apostlenes arvtagere. For på samme tid som de er blitt apostlenes etterfølgere har de også mottatt den ekte nådegave til å forkynne sannheten etter Faderens vilje. De andre, som står utenfor den store arvefølge og holder sine møter hvor som helst, skal du holde deg unna" (St. Irenus, 2. årh.). "Kirken er én. Den kan ikke samtidig være innenfor og utenfor seg selv. Er den hos Novatian (en heretiker i det 3. årh.) så er den ikke hos paven Kornelius. Er den derimot hos Kornelius, som ved en gyldig vigsel fulgte etter Fabianus og som av Herren, foruten prestedømmets heder, også ble herliggjort som martyr, så er Novatian ikke i Kirken og bør heller ikke ansees som biskop. Han har foraktet den evangeliske og apostoliske tradisjon; han er ingen annen biskops etterfølger, hans fullmakt har sitt utspring i ham selv. Ingen kan eie eller styre en kirke hvis han ikke er ordinert i Kirken" (St. Kyprian. 3. årh.).

De orientalske kirkesamfunn som er skilt fra den katolske Kirke, men har bevart de samme syv sakramenter, har også bevart det apostoliske prestedømme. Som skismatikere har deres biskoper og prester ingen kirkelig rett til å styre en kirke. Men deres preste- og bispeordinasjoner er gyldige.

I de protestantiske land derimot er den apostoliske suksesjon gått tapt, og sammen med den også misjonen til på Jesu vegne å forkynne Guds ord, og fullmakten til å feire den eukaristiske ritus. De fleste protestantiske kirkesamfunn innrømmer at suksesjonen er avbrutt, siden de med Luther og Calvin og de øvrige reformatorer forkaster selve prestevigselens sakrament sammen med hierarkiet, og erklærer at alle kristne er prester. Enkelte protestantiske samfunn som den anglikanske og den svenske kirke påstår imidlertid at de har bevart det apostoliske prestedømme, men de tar feil. Bortsett fra det historiske spørsmål om opphavsmannen til deres prestedømme virkelig var gyldig vigslet biskop eller ikke, bortsett også fra spørsmålet om den vielsesritus de bruker er i det vesentlige av apostolisk opprinnelse, er det en ting som på forhånd fratar deres presteordinasjoner all gyldighet, nemlig det at de positivt forkaster og utelukker messeofferet. Til ethvert sakraments gyldighet kreves det både at den som meddeler sakramentet og den som mottar det har den hensikt å gjøre hva Kirken gjør. Men det første og vesentlige Kirken vil gi ved prestevigselen er nettopp fullmakten til å frembære det hellige offer. Fornekter og forkaster man messeofferet, så er ordinasjonen like så ugyldig som dåpen ville være ugyldig, hvis den døpende bevisst og frivillig utelukket hensikten til å meddele syndsforlatelsen.

Det er noe sant i Luthers påstand om at alle kristne er prester. "Kom til ham, den levende stein som vel ble vraket av menneskene, men er valgt ut og æret av Gud, og bli selv som levende steiner, bygget opp på ham til et åndelig hus, et hellig prestedømme, som bærer fram åndelige offer som tekkes Gud ved Jesus Kristus" (1. Pet. 2, 4-5). Det uutslettelige kjennemerke, "dåpskarakteren", som påtrykkes sjelen i dåpen, er nettopp en delaktiggjøring i Kristi prestedømme, i den forstand at den døpte ved å bli Guds barn i samfunn med Guds evige Sønn, virkelig oppløftes over denne verden og settes i stand til å frembære åndelige offergaver, nemlig sin tilbedelse og takksigelse, sin kjærlighet, sin gode vilje til å fornekte seg selv for å sone med Kristus. Men ved siden av dette alminnelige prestedømme har Kristus innstiftet et hierarkisk prestedømme som skiller presteskapet ut fra legfolk. Ikke til alle, men bare til apostlene og deres arvtagere har han gitt i oppdrag å for-kynne den guddommelige åpenbaring, å tilgi syndene, å feire den eukaristiske ritus og å styre Kirken. Med hensyn til det personlige religiøse liv kan legfolk nå opp til en like inderlig eller inderligere forening med Gud enn paven, biskoper og prester. Det hendte ofte i Kirken at en ulærd bonde, en fattig arbeiderske, ja et barn eide nådens liv, bønnens og botens ånd i meget høyere grad enn prestene. Men Kirken er et samfunn; og med hensyn til stillingen i samfunnet er ikke alle like. Det finnes et hierarki i Kirken, en autoritet. "Alt hva Herren har befalt oss å gjøre til bestemte tider må gjøres på en ordnet måte ... Den øverste prest har fått sin oppgave. De andre prester har også sin egen plass, levittene (d.v.s. diakonene) har sitt embete å røkte. Legfolk må rette seg etter forskriftene for legfolk" (St. Klemens fra Rom, pave i 1. årh..). "Alle skal holde diakonene i ære som Jesus Kristus. Biskopen skal de ære som et billede på Faderen; prestene skal de ære som Guds senat og som apostlenes forsamling. Kirken kan ikke kalles Kirke uten disse" (St. Ignatius martyr). "Følg alle biskopen som Kristus Faderen; vær lydig mot prestene som mot apostlene; ha ærefrykt for diakonene som for Guds lov. Gjør aldri noe som angår Kirken utenom biskopen. Den eukaristi alene er gyldig som feires under biskopens eller under dens forsete som biskopen gir fullmakt. Der hvor biskopen er, skal også menigheten være, likesom der hvor Jesus Kristus er, der er den katolske Kirke" (St. Ignatius martyr). Hierarkiet på alle dets trin er altså noe av den makt Jesus selv eier som Kirkens hode. Han meddelte den til apostlene, da han sa: "Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor bort og lær alle folk, i det de døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere, og se, jeg, er med dere alle dager helt til verdens ende" (Matt. 28, 18-20). Det samme apostoliske presteskap som ved sin ordinasjon har fått fullmakt over Kristi Legeme i den hellige eukaristi har også fått autoriteten over Kristi Legeme som er Kirken.

G. Ekteskapet.

"Og Gud Herren sa: Det er ikke godt at mennesket er alene. jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like" (1. Mos. 2, 18). "Og Gud skapte mennesket i sitt billede, i Guds billede skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden" (1. Mos. 1, 27-28). Fra opphavet var ekteskapet noe hellig, fordi det ble bestemt til å gi videre det liv som var skapt i Guds billede. Forbundet mellom mann og kvinne er vel også et vennskap til gjensidig støtte; hverken for mannen eller for kvinnen er det godt ”å være alene". Men hovedformålet med ekteskapet er livets forplantning. De særlige krefter som er nedlagt i mannens og kvinnens fysiske og sjelelige natur, og den elskende attrå som fører dem til hverandre, står i Skaperens tjeneste. Gud, alt livs opphav, vil meddele livet gjennom dem; og livets mål hos mennesket er å kjenne sin Gud og å bli evig salig i ham. Derfor er livets forplantning en gjerning som Gud velsignet. Syndefallet ble nok årsak til uorden i kjønnslivet, til ville begjær og uhyrlige forvrengninger av en naturkraft. Men denne naturkraft er etter syndefallet som før Guds verk, og den bevarer i Guds hensikt det samme, opphøyede formål: å "oppfylle jorden" for å oppfylle himmelen. Manikeerne og andre sekter i den kirkelige oldtid og i middelalderen så med forakt ned på ekteskap, eller erklærte det likefrem for syndig. Også i den nyere tid fantes det diktere og tenkere som ikke evnet å se det store som Gud har nedlagt i det. Men Kirken har alltid hevdet at forbundet mellom mann og kvinne også hos ikke kristne, og livets forplantning, når den foregår etter den orden Gud har fastsatt, er moralsk, verdifull og hellig.

Med kristendommen fikk ekteskapet en enda høyere verdig,, het: det ble av Kristus gjort til et sakrament, d.v.s. til et virksomt symbol på en overnaturlig nåde. Det ekteskapelige forbund mellom kristne er ikke som Luther mente "en utvortes og verdslig ting", men et billede på Kristi forening med Kirken, et billede på det forbund Guds Sønn sluttet med menneskeslekten, da han tok den menneskelige natur i jomfru Marias skjød. Guds Sønn gjorde det for å grunnlegge Guds rike på jorden ved å gjøre menneskene til Guds barn. Et hvert menneske som kommer til verden får dette høye kall. Således blir det en viss likhet mellom inkarnasjonens mysterium og det kristne ekteskap, For fra nå av går livets forplantning ikke bare i første rekke ut på å frembringe borgere i et jordisk samfunn, men å utbre Guds rike. Den kjærlighet som forbinder mann og kvinne blir høynet, foredlet, styrket ved "Guds kjærlighet, som ved den Hellige Ånd ble utøst i de kristnes hjerter" (Rom. 5, 5). "De menn, elsk deres hustruer likesom Kristus har elsket Kirken og gitt seg selv for den for å hellige den, idet han renset den i vannbadet ved livets ord, så han kunne fremstille Kirken for seg i dens herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men hellig og ulastelig. Slik skal også mennene elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, han elsker seg selv. For aldri har noen hatet sitt eget legeme, men han gir det næring og pleie, som Kristus Kirken. For vi er lemmene på hans legeme, av hans kjød og hans ben. "Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være et kjød". Denne hemmelighet er stor, jeg mener i Kristus og i Kirken. Men også hver av dere skal elske sin hustru som seg selv, men hustruen skal ha ærefrykt for sin mann" (Ef. 5, 25-32). "Si til mine søstre at de skal elske Herren og med legeme og sjel være sine menn tro. Befal også i Jesu Kristi navn til mine brødre at de skal elske sine hustruer likesom Herren elsker Kirken ... Det sømmer seg at de som tenker på giftermål gifter seg med biskopens samtykke, for at ekteskapet skal være i overensstemmelse med Herren og ikke bli sluttet av lidenskap. Alt skal skje til Guds ære" (Martyr Ignatius til Polykarp).

Det vesentlige i ekteskapets ritus er at brudgommen og bruden uttaler sin faste, ærlige vilje til å ta hverandre til ekte etter Guds lov. Dette gjensidige samtykke er en nødvendig betingelse for et gyldig ekteskap. Allikevel har det forbund som således kommer i stand ikke sin hellighet og sin varighet av ektefellenes vilje. Ved sin frie vilje går de inn under en guddommelig institusjon. Det er Gud som ville at ekteskapet skulle være et livsvarig forbund. Det er Gud som "binder sammen" og "hva Gud på den måten har bundet sammen, skal mennesket ikke skille” (Mark. 10, 9). Hverken ektefellene eller staten eller Kirken har noen makt over et gyldig sluttet ekteskap. "Og hjemme i huset spurte hans disipler ham atter om det samme. Og han sa til dem: "Hver den som skiller seg fra sin hustru og ekter en annen, han gjør ekteskapsbrudd mot henne. Og dersom en hustru skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, gjør hun ekteskapsbrudd" (Mark. 10, 10-12). "Men de gifte byder ikke jeg, men Herren: Hustruen må ikke forlate sin mann. Men har hun forlatt ham, så må hun bli ugift eller forlike seg med sin mann. Og mannen må ikke sende sin hustru fra seg" (1. Kor. 7, 10-11). (Smlg. Lukas 16, 18).

Mot disse vitnesbyrd fra Markus, Lukas og Paulus forsøker man å gjøre gjeldende Herrens ord hos Matteus: "Men jeg sier dere at den som skiller seg fra sin hustru for annet enn ekteskapsbrudd, og tar en annen til ekte, han bryter ekteskapet, og den som ekter den fraskilte, han bryter ekteskapet" (Matt. 19, 9). Denne setning tolkes som om Herren hadde erklært ekteskapet for oppløst på grunn av utroskap og gitt lov til å inngå en ny forbindelse. Det er en alvorlig feiltolkning. Utroskap, likesom en del andre omstendigheter, kan være grunn til at ektefellene ikke fortsetter sitt samliv; men det ekteskapelige bånd består videre. Hva Gud har bundet sammen, kan mennesket ikke skille. At dette er Herrens mening fremgår klart av hans ord: "og den som ekter den fraskilte, han bryter ekteskapet". Nettopp derfor var disiplene så nedslått: "Står mannens sak slik med hustruen, da er det ikke godt å gifte seg" (Matt. 19, 10). Hadde Jesu mening vært den å gi den utro hustru lov til å gifte seg på nytt, mens den uskyldig forstøtte ikke fikk lov til det, så ville denne innrømmelse medføre konsekvenser som det er blasfemisk bare å tenke på i forbindelse med ord fra Herrens munn.

Imidlertid hender det at en forbindelse mellom mann og kvinne, skjønt den av den borgerlige lov blir godtatt, allikevel ikke er et gyldig ekteskap. Det fins nemlig omstendigheter som setter seg imot de såkalte ekteskapshindringer. Et ekteskap er ugyldig f.eks. når brud eller brudgom allerede er gyldig gift, og ektefellen ennå er i live. Ugyldig er også ekteskapet når det frivillige samtykke mangler hos en av de to eller hos begge, når de f. eks. bevisst utelukker hensikten å slutte et forbund for hele livet, eller når bruden står under trussel og tvang. Altfor nær slektskap er også en ekteskapshindring. Foruten disse fins det en del andre omstendigheter som enten i kraft av borgerlige eller kirkelige lover eller i kraft av selve naturloven forhindrer ekteskapet. I visse tilfeller kan det oppnås dispens, i andre ikke. For så meget som mulig å unngå at ugyldige ekteskaper blir sluttet, forlanger Kirken at det skal lyses til ekteskap. De som kjenner til en eller annen ekteskapshindring blir derved oppfordret til å gjøre myndighetene bekjent med den, med mindre de har profesjonell taushetsplikt. Blir ekteskapet sluttet allikevel, hva enten det skjer i uvitenhet om den foreliggende hindring eller til tross for den, så er det et ugyldig ekteskap.

Mellom en katolikk og en ikke-katolsk kristen er ekteskapet bare gyldig og tillatt på den betingelse at den ikke katolske part erklærer seg villig til tre ting: a. At vielsen blir foretatt av den katolske prest. b. At han eller hun ikke setter seg imot at den katolske ektefelle oppfyller sine religiøse plikter. c. At alle barn blir døpt og oppdratt katolsk. Mange vil i disse bestemmelser se et overgrep mot den frie samvittighet, eller et utslag av "katolsk herskesyke". De tar feil. Den katolske Kirke er seg bevisst å være den sanne Kristi Kirke, det eneste religiøse samfunn som er identisk med den Kirke Kristus har stiftet til menneskeslektens frelse. Den kirkelige autoritet kan umulig samtykke i at en eneste sjel utsetter seg for faren til å miste sin tro eller blir et offer for religiøs likegyldighet, heller ikke at et eneste menneske som fødes i verden går glipp av den sanne religion.

Hovedformålet med ekteskapet er livets forplantning. Det er nok ikke mannen og kvinnen som gir barnet dets udødelige sjel. Det åndelige livsprinsipp kan ikke ha sitt utspring i det fysiske og materielle, det blir skapt av Gud. Men far og mor medvirker med Skaperen. Gud, den evige årsak til all verden og alt liv, bruker dem som underordnede årsaker til å skape den fysiske organisme som menneskesjelen trenger til sitt åndelige liv. Derfor er alt det som går ut på å gjøre det ekteskapelige samliv ufruktbart i høy grad syndige handlinger. Misbruk av ekteskapet og preventivteknikk kan under ingen omstendigheter tillates. Det er naturstridige gjerninger, som skader legeme og sjel; legemet fordi naturen hevner seg; sjelen, fordi det er opprør mot Skaperen. Det samme gjelder alle overgrep mot det spirende liv. Den tilsiktede abortus er ensbetydende med mord. Det er et menneske som blir drept. At det bare er et lite vergeløst vesen gjør saken visstnok ikke bedre, især når vi tar i betraktning at fosteret berøves dåpens nåde og den himmelske salighet. Intet påskudd, ingen "indikasjon" kan gjøre abortus til en moralsk handling, heller ikke den medisinske. Den gode hensikt kan ikke hellige umoralske midler. Ingen har lov til å drepe et uskyldig menneske for å berge sitt eget liv. De tilfeller hvor en mor ikke kan føde sitt barn uten å sette livet til, er ifølge store medisinske autoriteter ikke på langt nær så hyppige som det ofte påstås. (En vitenskapelig utredning om dette fins bl. a. i Dr. Henri Bon "Précis de médecine catholique"). Men sett at det virkelig gjelder livet, så er det morens plikt å ta imot døden som en martyr dør for sin tro. Hva kristendommen lærer oss angående ekteskapets enhet og uoppløselighet, og angående livets forplantning gjelder også for ekteskapet hos ikke kristne. Men erfaringen lærer at den kristne tro og den sakramentale nåde alene gir mennesket kraft nok til å verge ekteskapet mot utroskap, mot rå og naturstridig vilkårlighet. Kristendommen alene kan gjøre familien til grobunn for edel og lykkelig menneskelighet. Guds Sønn som ble menneske for å bo blant oss, fører oss ikke bare til et evig liv hinsides graven, men frelser også menneskeslektens naturlige og jordiske verdier fra undergangen.

Fra ikke-katolsk hold anklages Kirken ofte for ikke tilstrekkelig å verdsette ekteskapet, eller for likefram å forakte det. Denne beskyldning reises merkelig nok av dem som selv bidrar til å undergrave familielivet ved å anerkjenne skilsmisse, preventivteknikk og abortus! For å innse hvor tåpelig og urettferdig denne beskyldning er, behøver en bare å tenke over Kirkens lære om ekteskapets sakramentale vesen og over de lover den har gitt for å bevare det rent og hellig. Det er imidlertid sant at Kirken i full overensstemmelse med Kristus og apostlene ser en høyere livsform i sølibatet, ikke i hvilket som helst sølibat, men i det en kristen velger for å tjene Gud og sine medmennesker med større hengivenhet. "Da sa hans disipler til ham: Står mannens sak slik med hustruen, da er det ikke godt å gifte seg. Men han sa til dem: Ikke alle forstår dette ord, men bare de som har fått evne til det. For det fins gildinger som er født slik av mors liv, og det er gildinger som er blitt det ved mennesker, og det er gildinger som har gildet seg selv for himmelrikets skyld. Den som kan forstå det, la ham forstå det" (Matt. 19, 10-12). "Den som ikke har noen hustru, har omsorg for det som hører Herren til, hvorledes han skal tekkes Gud. Men den som har en hustru, har omsorg for det som hører verden til, hvorledes han skal tekkes hustruen, og han er delt. Og den ugifte kvinne og jomfruen tenker på det som hører Herren til, at hun kan være hellig både på legemet og i ånden; men den gifte tenker på det som hører verden til, hvorledes hun skal tekkes mannen. Og dette sier jeg til gagn for dere, ikke for å lage en snare for dere, men for å fremme ærbarhet og alt som gir høve til uforstyrret bønn til Herren" (1. Kor. 1, 32-35). Det er altså med urette at politikere, sosialøkonomer og katolskfiendtlige teologer hevder det som en plikt for alle å gifte seg. Det frivillige sølibat er en rett for alle som kjenner seg kalt til en høyere stand, eller ikke kan forene familielivets plikter med den livsoppgave som påhviler dem. De må bare ta sin beslutning etter alvorlig overveielse, og helst i samråd med Kirken, eller med erfarne venner. "Hvis noen er i stand til å leve i avholdenhet til ære for Kristi kjød, så må han få lov til å gjøre det, men i all ydmykhet. Roser han seg av det, så er han fortapt; innbiller han seg at han er mer enn hans biskop, så går han til grunne” (Martyr Ignatius).

Forpliktet til sølibatet er alle som er kalt til klosterlivet og alle katolske prester og prestekandidater fra subdiakonatet av i den latinske del av den katolske Kirke. Sølibatloven er en kirkelig lov. Den ble ikke innført overalt på samme tid før det 12. århundre. Men fra apostlenes dager av ble avholdenheten anbefalt og frivillig valgt av mange prester og biskoper både i den latinske og i den orientalske kirke. I de orientalske menigheter står det til den dag i dag fritt for de katolske prester å leve gift eller ugift. Men fra den tid av da de begynte å få sin utdannelse på presteseminarier eller andre organiserte teologiske skoler, valgte omtrent alle å leve ugift. Det skal jo ikke så meget erfaring til for å innse at en prest ikke kan være alt for alle, når "han er delt".

Personlige verktøy