1945 Lutz25

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

XXV. BØNN OG LITURGI

Ved vårt livssamfunn med Kristus lærer vi å be, d.v.s. å oppløfte vår sjel til Gud for å tilbe, lovprise og takke ham og for å frembære våre ønsker for ham. Han er den allmektige, verdensaltets evige opphav og endemål. Derfor tilber vi ham, d.v.s. vi bøyer oss ydmykt for ham i bevissthet om at vi med alt det vi er og formår, er avhengige av ham og tilhører ham. "Verdig er du, Herre vår Gud til å få pris, ære og makt. For du har skapt alle ting og ved din vilje er de til" (Joh. Åpenb. 4, 11). Han er den grenseløse og uendelige Sannhet, Skjønnhet og Hellighet. Derfor lovpriser vi ham, d. v. s. med glede og jubel anerkjenner vi hans opphøyede fullkommenhet. "Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud. Himler og jord er fulle av din herlighet. Hosianna i det høye!" (messeliturgien). Han er den uendelige Godhet, en evig kilde til glede for oss, ikke bare ved sine vel-, gjerninger, men allerede det at Gud er Gud er vår store lykke. Derfor takker vi ham. "Syng og juble for Herren i deres hjerter og takk alltid Gud og Faderen for alle ting" (Ef. 5, 19-20). "Vi takker deg for din store herlighet, Herre Gud, himmelske konge, Gud, allmektige Fader" (messeliturgien).

Men hver dag trenger vi på nytt Guds hjelp og nåde. Som fattige, svake, uvitende og syndige mennesker går vi til ham, for han er rik og sterk, og han elsker oss. "Forbarm deg over meg, å Gud, etter din store miskunn" (Salme 50, l). "Herren er min hyrde, meg fattes intet. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann. Han vederkveger min sjel, han fører meg på rettferdighetens stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt; for du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg" (Salme 23, 1-4). Denne ydmyke bønn om Guds hjelp i all vår legemlige og åndelige nød er en forargelse for verden. Det fins mennesker som nok kan gå med på at troende tilber sin Gud, all den stund de tror på ham. Men å bønnfalle ham om hjelp skulle være urimelig, fordi slik som de ser på saken, innbiller den bedende seg at han med sin bønn kan få Guds vilje og verdensplan forandret. En blasfemisk tanke; fordi hvis Gud er Gud, så må han være evig uforanderlig.

Det er sant, Guds verdensplan er evig fastsatt og- evig uforanderlig. Guds verdensplan er det harmoniske samspill av alle skapte årsaker under ledelse av Gud selv som den høyeste årsak til all væren og all virksomhet. Men en av de skapte årsaker som av Gud får makt til å gripe inn i verdens gang er nettopp bønnen. Dens virkning er ikke å forandre Guds vilje, men å utføre Guds vilje. Gud beslutter ikke å gi oss sine gaver først når vi ber om dem, men vi ber om dem, fordi Gud vil gi oss dem gjennom bønnen som medvirkende årsak. Gud vil hedre sine åndelige skapninger slik at de på en måte har makt over sin egen skjebne.

Åndre mener at bønnen er unyttig fordi den allvitende Gud kjenner vår nød. Vil han hjelpe oss så behøver vi ikke først å kunngjøre den for ham. Også dette er sant, at Gud kjenner vår nød. Det at vi klager den for ham betyr ikke at vi vil kunngjøre den for ham, men at vi selv vil bli oss vår elendighet mer bevisst og ydmykt anerkjenner vår avhengighet av Gud. Således blir enhver bønn om Guds hjelp samtidig en tilbedelse og en lovprisning.

Atter andre - forkaster bønnen som uverdig for mennesket. Å kaste seg i støvet for noen, å tigge og bønnfalle, istedenfor selv å ta vår skjebne i vår hånd og hjelpe oss selv, det skal stå i motsetning til vår natur som åndelige, friske, selvbevisste og ansvarlige vesener. Å tale slik er hovmod, dvs. dårskap. Intet fornedrer mennesket mer enn denne åndelige perversitet å ville være uavhengig av Gud. Også i den gamle pakt var bønnen uadskillelig fra religionen. De fromme israelitter ba hver dag, gjennom sine hellige bøker ble de stadig oppfordret til bønnen, og de fant sin kraft og sin glede i den. "Jeg roper til deg, Herre, og tidlig om morgenen kommer min bønn deg i møte. Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for meg?" (Salme 87, 14-15). La min bønn være som et røkoffer for ditt åsyn." (Salme 141, 2). "Den ydmykes bønn trenger gjennom skyene, den hviler ikke inntil den når fram, den gir ikke opp inntil den Allerhøyeste ser på den" (Sirak. 35, 21). Mange av Israels bønneformler, i første rekke Davids salmer, brukes stadig i den kristne gudstjeneste. De eier en underfull makt til å oppløfte oss til vår Skaper og Herre.

Men Kristus lærte oss å gå til Gud ikke bare som til vår Skaper og Herre. Gud er Fader, Sønn og Hellig Ånd. I samfunn med Guds Sønn er vi blitt Guds barn. Derfor "har Gud sendt sin Sønns Ånd i deres hjerter, som roper: Abba, Fader" (Gal. 4, 6). "Ånden kommer vår skrøpelighet til hjelp. For vi vet ikke hvordan vi skal be. Men Ånden selv ber for oss med usigelige sukk. Og han som ransaker hjertene, vet hva Ånden trår etter, for han tekkes Gud ved å gå i forbønn for de hellige" (Rom. 8, 26-27). Den kristne fromhet er altså besjelet av et sinnelag som er ukjent i alle andre religioner, nemlig den barnlige fromhet. Selv for de mest religiøse israelitter var den fremmed. De kalte nok Gud også Fader. "Herre, du er vår Fader. Vi er leret, og du den som former oss, og et verk av din hånd er vi alle sammen" (Isaias 64, 7). Men for dem var navnet fader det samme som skaper eller som forsyn og vern for folket Israel. Treenighetens mysterium var; ikke blitt kunngjort for dem. Det var Guds Sønn i menneskelig skikkelse som lærte oss å be: Fader vår, du som er i himmelen .... " og som idet vi uttaler disse ord lærte oss å, kjenne vårt religiøse liv som et fellesskap med ham som er evig "den enbårne i Faderens skjød" (Joh. 1, 18). Således blir vår bønn besjelet av kjærlighet og tillit. La være at Gud ikke alltid gir oss nettopp den gave vi mener å trenge; men når han nekter oss den så er det for å gi oss noe bedre isteden, nemlig en inderligere forening med ham. Ber vi virkelig med Kristus så sier vi også med ham: "Skje din vilje som i himmelen så og på jorden" og denne tillitsfulle, ydmyke. underkastelse under Guds vilje utdyper vårt vennskap med ham. Og eier vi Gud, så kan vi unnvære alt annet.

All bønn, når den skjer i Jesu navn, har derfor bl. a. den virkning å rense vår sjel fra de daglige skrøpelighetsfeil, de såkalte tilgivelige synder. "Dåpen er blitt innstiftet for å utslette alle slags synder. Men for å utslette de mindre synder, som vi nok ikke helt kan unngå, har vi fått bønnen. For hva sier Herrens bønn? "Forlat oss vår skyld som og vi forlater våre skyldnere". En gang ble vi renset i dåpen; hver dag blir vi renset ved bønnen. Men vokt dere for å falle i slike synder som gjør at dere blir løsrevet fra Kristi legeme. For de som dere ser gjøre bot har gjort seg skyldig i forbrytelser, i ekteskapsbrudd eller andre fryktelige ugjerninger. Derfor gjør de bot. For var deres synder bare lettere feil, så var den daglige bønn tilstrekkelig fot å utslette dem" (St. Augustin).

Bønnen foregår under tre forskjellige former:

a. Den private bønn, når vi går inn i vårt hjertes lønnkammer for å tale til Gud og lytte til hans røst. Ofte forrettes denne bønn etter faste bønneformler som vi finner i våre andaktsbøker. Disse ferdiglagete formler har sin store verdi ' når de leses med andakt. De gjør oss delaktige i de fromme menneskers bønn som har gitt oss disse formler; men først og fremst minner de oss om et eller annet av den kristne tros mysterier, og gjør oss vår fro mer be-, visst. På den måten blir disse bønneformler en veiledning til den betraktende bønn eller meditasjon. Å betrakte vil si oppmerksomt å feste vårt blikk på noe. Den betraktende bønn består deri at vi med andakt tenker på en religiøs sannhet, at vi med vårt indre blikk dveler ved den, for bedre å sette oss inn i den og klarere å oppfatte de motiver den innebærer til å elske Gud og kjempe mot synden. For sjelen i all bønn er kjærligheten til Gud under en av dens mange former: glede i Gud, hengivenhet, tillit, anger forbundet med det faste forsett alltid å gjøre Guds vilje. Under den Hellige Ånds særlig maktfulle impulser utvikler den betrakt, ende bønn seg til den mystiske kontemplasjon eller gudsopplevelse. Da opphører det menneskelige tankearbeid. Sjelen tenker ikke lenger på Gud, men senker seg ned i ham.

b. Den liturgiske bønn, eller Kirkens offentlige gudstjeneste. Den består hovedsakelig av messeliturgien og korbønn, forbundet med symboler og sinnrike seremonier, på helligdager også forbundet med sang og orgelmusikk. Den liturgiske gudstjeneste fremstiller hvert år frelseshistoriens gang for de kristne menigheter. I adventstiden lar den oss oppleve den syndige menneskehets lengsel etter Forløseren. Så kommer minnedagen om Jesu fødsel, julen med sin fred for alle som har den gode vilje, med sin hellige glede over at himmelen har åpnet seg over vår jord. På Herrens åpenbaringsfest viser Frelseren seg for oss som Frelser for alle folkeslag på jorden. Men frelsesverket fullbyrdes ved Jesu lidelse og død. Etter juletidens gleder følger derfor fastetiden med sine alvorlige formaninger til bot og omvendelse, med sin gripende fremstilling av Jesu offerdød, med påskekommunionen som uttrykk for de kristnes fromme hensikt: å være ett med Frelseren. Påskesøndag og hele påsketiden bringer jubel i hjertene. Kristus har overvunnet døden og går inn i Faderens herlighet. Men han lar ikke sine disipler alene. På pinsedagen sender han den Hellige Ånd, som alltid blir hos oss, slik at Kirken på jorden alltid lever forenet med Kristus i himmelen. Kristus selv er også alltid med oss i alterets sakrament, som Offerlam og som Livets brød. Derfor feirer Kirken med den største prakt og jublende glede Kristi Legemsfest og festen til ære for Jesu hellige Hjerte som elsker oss så høyt. Jesu frelsende kjærlighet er årsak til de kristnes religiøse og moralske liv. Mange i alle århundrer har ved sin trofaste medvirking med Guds nåde oppnådd det høyeste trinn av hjerterenhet og kjærlighet. Det er våre helgener, Kirkens store helter og heltinner. Den største blant dem er Jesu hellige mor Maria. Kirken feirer deres fest, som regel på årsdagen for deres død. Alle disse helligdager oppfordrer oss til å beundre Jesu eget hellige liv, slik som det åpenbarer seg i hans trofaste venner, og til å fatte håp. For helgenene elsker oss våker over oss, ber for oss. Kristi Kirke omfatter imidlertid ikke bare den stridende på jorden og den triumferende i himmelen, men også den lidende i skjærsilden. Det liturgiske år har derfor også en egen minnedag for de avdøde, 2. november.

Ved den liturgiske gudstjeneste opplever vi altså hvert år alle de kristne mysterier og alle de store begivenheter som åpenbarer Guds kjærlighet til menneskeslekten. Hver fest, hver liturgisk tid har sin egen poesi, sin egen stemning, farge og klang. Alle menneskehjertets følelser settes i sving, men især foredles og høynes de ved å få som gjenstand det helligste som tenkes kan, Jesu liv, død, herlighet og Kirkens liv i Gud. Den liturgiske bønn er derfor også kilden til den høyeste kunst. For oss alle er den et gripende uttrykk for vårt felles liv i Gud og samtidig utdyper den. den, kirkelige samfunnsånd. For når vi i fellesskap møtes med Kristus og den guddommelige Treenighet, med Guds engler og helgener, blir vi oss vår jordiske enhet mer levende bevisst og får større kraft til å overvinne egoistiske tilbøyeligheter og til å heve oss over alle de motsetninger som her på jorden skiller menneskene fra hverandre.

c. Populære andaktsøvelser, som f. eks. korsveiandakten, rosenkransbønnen, valfarter o.1. De har dette felles med den liturgiske gudstjeneste at de kan holdes offentlig og i samfunn med andre. Men de er ingen vesentlig bestanddel av det katolske trosliv; der for er ingen forpliktet til å øve dem. Men det ville være sneversynt å ringeakte dem. Korsveien lærer oss med et angerfullt hjerte å betrakte Jesu sonoffer. Rosenkransen fremfører for oss hele frelseshistoriens gang, fra engelens budskap til jomfru Maria, til den endelige forening av alle utvalgte med Frelseren i himmelen og hans hellige mor. Valfarter til de steder som er blitt helliget ved Jesu liv og død, eller til apostelfyrstenes grav i Rom, eller til steder Gud har utkåret til særlige åpenbaringer av hans omsorg for menneskeslekten, er likeledes verdifulle andaktsøvelser. De styrker troen, utvikler bønnens og botens ånd, utvider de kristnes åndelige horisont ved å lære dem Kirken i andre land å kjenne, og gir dem en mer levende fornemmelse av at vårt liv på jorden er en pilegrimsgang.

"Vår vandring går med sang og bønn Til Fader, Helligånd og Sønn".

Personlige verktøy