1945 Lutz26

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

XXVI. DØDEN OG DET HINSIDIGE

1. Døden.

"Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og således er døden trengt fram til alle mennesker, fordi alle har syndet" (Rom. 5, 12). Det er nok sant at døden er en naturnødvendighet for oss, all den stund vi ved vårt legeme hører til den materielle verden. Alt legemlig er forkrenkelig. Enhver fysisk organisme går en oppløsning i møte, bortsett fra den voldsomme ødeleggelse den kan være utsatt for, og tiden kommer da foreningen mellom sjel og legeme blir umuliggjort ved legemets forfall. Men før syndefallet var denne naturlov for menneskets vedkommende opphevet ved en særlig nådegave som var forbundet med den opprinnelige uskyld. "Gud har skapt mennesket udødelig, i sitt bilde og sin likhet har han skapt det. Men ved djevelens misunnelse er døden kommet inn i verden" (Visdommens bok 2, 23-24). Sammen med den opprinnelige rettferdighet og lykke mistet mennesket udødelighetens gave. "I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake" (1. Mos. 3, 19). Fritatt fra denne dom som overga menneskets legeme til forråtnelse var Jesus og hans hellige mor Maria, fordi Adams synd ikke hadde noen makt over dem. Jesus døde frivillig som sonoffer for verdens synd, men overvant døden ved å stå opp i herlighet. Maria døde for å være sin guddommelige Sønn lik; men også hun våknet til livet igjen og gikk med sjel og legeme inn i Guds herlighet. Bibelen taler også om to andre mennesker som på en underfull måte ble fritatt for dødens lov: "Ved troen ble Enok rykket bort, så han ikke skulle se døden. Og han ble ikke funnet igjen, fordi Gud tok ham bort, og før han ble bortrykket, hadde han det vitnesbyrd at han tektes Gud" (Hebr. 11, 5). Om Elias står det skrevet IV Kongebok (2. Krøn.) 2, 11, at han i stormen for opp til himmelen i en gloende vogn. Men begge skal komme ned til jorden igjen ved tidenes ende og lide døden. Ellers er det alle menneskers lodd å bli til støv i graven.

De kristnes legemer, om de enn har del. i synden og står under dødens makt, er allikevel helliget ved dåpen. "Vet de ikke at deres lemmer er et tempel for den Hellige Ånd som bor i dere, og som de har fra Gud, og at de ikke er deres egen eiendom? For de er kjøpt dyrt. Ær derfor Gud og bær ham i deres legeme" (1. Kor. 6, 19-20). Derfor er det en eldgammel skikk i den katolske Kirke å velsigne graven ved denne bønn: "Gud, som i din miskunn gir de troendes sjeler hvile, verdiges å velsigne denne grav og gi den din hellige engel til vokter. De troendes sjeler, hvis legeme hviler her, løse du av alle syndens lenker, for at de alltid og evig med dine hellige må glede seg i deg, ved Kristus vår Herre". - Ut fra det kristne syn på det menneskelige legeme forkaster Kirken kremasjonen, d.v.s. den skikk å brenne de døde, istedenfor å overgi dem til jorden. Bare i tilfeller av massedød, f.eks. under epidemier og i krigen, er likbrenning tillatt, fordi den er nødvendig. Ellers foreligger det ingen fornuftig grunn til den. Det er usant - både erfaringen og vitenskapen bekrefter det - at gravlegningen på kirkegårdene skulle medføre fare for sykdommer. I virkeligheten var det av andre grunner enn hygieniske at likbrenningen ble innført. Den gikk inn som et ledd i det 18. og 19. århundres kamp mot kristendommen. Det var først og fremst hemmelige og kristendomsfiendtlige foreninger som ble forkjempere for denne skikk. Den materialistiske vitenskap så i den en protest mot troen på et liv i det hinsidige, og på de dødes oppstandelse. Den voldsomme tilintetgjørelse av menneskets legeme ble for den likesom et symbol på at alt er slutt med døden. Uten å være materialister talte andre likbrenningens sak under påskudd av framskritt og kultur, men i virkeligheten på vegne av det moderne hedenskap. Det er sant at de hedenske kulturfolk før Kristus brukte likbrenningen. Men også disse folk begravet sine døde i jorden så lenge troen på et liv etter døden var levende hos dem. De egyptiske gravmonumenter vitner om det. Likeledes litteraturen fra Grekenlands beste tid, f. eks. Sofokles' og Aischylos' tragedier.

Kristendommen har gitt menneskene et meget høyere syn på det hinsidige og på mennesket i det hele tatt, og derfor også bannlyst likbrenningen. Sant nok at de grunner som Kirken gjør gjeldende mot den, ikke blir forstått eller vurdert av vantroende eller av dem som på forhånd er inntatt mot Kirken. Men den kristne finfølelse, den kristne sans for det hemmelighetsfulle og overjordiske oppfatter dem lett. Kristus ble gravlagt. Han er vårt forbilde. De kristnes legemer, som har vært organer for et sjeleliv i samfunn med Gud ved den helliggjørende nåde, og som en gang skal gjenforenes med sjelene, fortjener ærefrykt. Den skikk å overgi dem til ilden røper forakt for dem, noe av den forakt for mennesket og for naturen som er et karaktertrekk ved den moderne antikristne kultur. Kristendommen har ærefrykt for menneskets natur, såvel som for dets kall til nådens liv. Likesom legemet ved naturens gang langsomt blir formet, således skal det også ved naturens krefter langsomt oppløses og vende tilbake til jorden som det er tatt fra.

2. Dommen.

Så snart sjelen har forlatt legemet står den for sin dommer og dens evige skjebne blir avgjort: enten den himmelske salighet eller den evige fortapelse. De sjeler som har fortjent den evige salighet, men ikke er fullkomment rene, må først gjennomgå en lutring i skjærsilden. Det er altså et feilsyn når endel ikke-katolske teologer påstår at menneskets sjel skulle ligge i en slags dvale inntil sin gjenforening med legemet, og at hverken de utvalgte eller de fortapte skulle få sin dom før den alminnelige dommedag ved tidenes ende. Den menneskelige sjel trenger ikke noe legeme for å kunne leve og utfolde sin virksomhet som ånd, d.v.s. som vesen med forstand og fri vilje. Vel ligger det i menneskets natur at sjelen råder over en fysisk organisme. Derfor blir den også ved kjødets oppstandelse igjen satt i besittelse av det legeme som døden tok fra den. Men all den stund sjelen er ånd har den også sin egen rent åndelige tilværelse. Allerede på jorden eier den jo et liv som er hevet over den fysiske verden og over det sanselige. Det er nettopp denne rent åndelige region i vår sjel som gjør den så uransakelig dyp for oss selv så lenge vi lever på jorden. Etter døden er det dette, rent åndelige liv som blir dens lodd, og som rent åndelig vesen gleder den seg over den himmelske salighet eller lider helvetes kvaler eller lutres i skjærsilden. "Sønn, kom i hu at du har fått det gode i din levetid, og Lasarus likeså det onde,; men nu trøstes han ber, og du pines. Dessuten er det lagt en stor avgrunn mellom oss, og dere, så at de som vil gå herfra over til dere, ikke kan, og heller ikke noen derfra komme hit" (Luk. 16, 25-26). "Herre, kom meg i hu, når du kommer i ditt rike, ba røveren på korset. Og Jesu sa til ham: Sannelig sier jeg deg, i dag skal du være med meg i paradis" (Luk. 23, 42-43). At dommen faller straks etter døden var apostelen overbevist om da han skrev: "Vi er derfor alltid frimodige og vet at vi vandrer i utlendighet borte fra Herren så lenge vi er i legemet; for vi vandrer i tro, og ikke i syn. Men vi har godt mot og har den gode vilje heller å dra bort fra legemet og være hjemme hos Herren" (2. Kor. 5, 6-8), og: "Kristus er livet for meg og døden er vinning. Men dersom det å leve i kjødet bærer frukt for min gjerning, så vet jeg ikke hva jeg skal velge. For jeg drages til to kanter: jeg lenges etter å fare herfra og være med Kristus, - det ville være langt bedre; men å bli i legemet er nødvendig for deres skyld" (Filip. 1, 21-24). "Alle sjeler, når de forlater denne verden, får hver sin lønn: De gode får glede; de onde får kvaler. Men etter oppstandelsen blir de godes glede større og de ondes lidelser blir hårdere, når legemet lider med" (St. Augustin).

Teosofer og antroposofer er av en annen mening. De hevder læren om reinkarnasjonen, som de har lånt fra buddhismen. Denne lære går ut fra den påstand at sjelen, skjønt den er ånd, er drevet av et sanselig begjær til å forbinde seg med et legeme. Så lenge denne sanselige livstrang varer er sjelen dømt til en legemlig tilværelse. Dør det ene legeme, så går den inn i et annet, mann eller kvinne, og så atter i et annet og om igjen fra legeme til legeme, og denne reinkarnasjonens kretsløp kommer ikke til å stanse, med mindre sjelen ved en streng askese frigjør seg fra alt sanselig livsbegjær og gjenvinner sin rene åndelighet. En liknende lære ble fremsatt av Plotin og den nyplatoniske skole. Etter denne kunne en menneskesjel være nødt til å begynne en ny tilværelse i et dyrisk legeme, som straff for sine synder. Vredaktige mennesker f. eks. ble til tigrer, leoparder eller ulver. De som hadde syndet ved en overdreven kjærlighet til musikk, ble til lerker og nattergaler, o.s.v. Det går gjennom den buddhistiske og den ny-.platoniske reinkarnasjonslære likesom en dunkel anelse om syndefallet og om skjærsilden. Men slik som den foreligger, står den i en avgjort motsetning til den kristne tro. Alltid har Kirken holdt fast ved den lære at mennesket bare en gang blir født og bare en gang dør, og at den dom som avgjør dets skjebne for evig, følger straks etter døden. Kirkefedrene fra apostlenes dager av vitner om-denne tro. Martyr Ignatius f.eks. skriver i sitt brev til kirken i Rom om sin lengsel etter å dø under de ville dyrs tenner, for å gå inn i himmelen. "Det er godt å sovne fra verden for å våkne i Gud". "La meg bli til dyrenes bytte; for gjennom dem blir det gitt meg å komme til Gud". St. Kyprian trøster de troende med tanken På at vi ved døden blir gjenforenet med våre brødre i himmelen. "Der venter en stor skare av kjære venner på oss .... La oss med lengsel ile dem imøte for å være med Kristus".

3. Himmelen

"Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud" (Matt. 5, 8). "Høyt elskede, nu er vi Guds barn, og ennu er det ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han blir åpenbart, skal vi bli lik ham; for vi skal se ham som han er" (1. Joh. 3, 2). I all evighet å eie Gud ved å se ham åsyn til åsyn, og å finne en grenseløs glede og fred i ham, dette er himmelen. Under vårt jordiske liv eier vi også Gud. Ved den helliggjørende nåde bor Gud i vår sjel som i et hellig tempel. Men vi ser ham ikke; vi eier ham ved troen; Han er det uransakelige mysterium. "Det som øyet ikke så og øret ikke hørte og som ikke er kommet opp i noe-menneskes hjerte, det har Gud bestemt for dem som elsker ham" (1. Kor. 2, 9). "Nu ser vi som i et speil, i en gåte; men da: åsyn til åsyn. Nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, som jeg selv er kjent fullt ut" (1. Kor. 13, 12).

Men er ikke Gud i den grad opphøyet over all skapt fatteevne at ingen kan se ham? "Du kan ikke se mitt åsyn, sa Gud til Moses; for intet menneske kan se meg og leve" (3. Mos. 33, 20). Det er sant. Det er bare én fatteevne som er jevnbyrdig med Guds vesen, Gud selv. Så lenge mennesket eller engelen er henvist til sin egen åndskraft er Gud usynlig for dem. Men Gud som vil være sine trofaste venners salighet, kommer vår svakhet til hjelp. Likesom han her på jorden styrker vår ånd med en over, naturlig kraft for å sette -oss i stand til å ta imot åpenbaringensord med en glad og urokkelig overbevisning, slik styrker og høyner han vår sjel i himmelen med gloriens lys, for å gjøre den jevnbyrdig med seg selv. De salige skuer Gud i Guds egen klarhet, ikke "som i et speil", d.v.s. ikke bare gjennom skapningene som røper noe av Guds visdom og skjønnhet; ikke som "i en gåte", dvs. ikke bare i troens mysterier, som framsettes i menneskelige idéer og bilder, men i selve det guddommelige lys som ved sin livgivende makt gjennomstråler de saliges ånd. Våre menneskelige idker, bilder og liknelser er lånt fra den skapte verden; de kan derfor, umulig uttrykke Guds vesen. Men det er en uskapt Idé, Guds evige Ord, Gud fra Gud, Lys fra Lyset. Det er denne Idé som kjærlig senker seg ned i de saliges ånd, slik at de ser Gud i forening med Gud selv. "Og byen - det himmelske Jerusalem trenger hverken sol eller måne til å skinne i seg; for Guds herlig-, het opplyser den og dens lys er Lammet" (Joh. Åpenb. 21, 23). Nu er Gud ikke lenger mysteriet. Nu tror vi ikke på Treenigheten, på frelsesmysteriet, på Kirken; vi ser og fatter hvordan Guds Sønn evig fremgår av Faderen og hvordan den Hellige Ånd utgår fra Faderen og Sønnen. Vi oppfatter hvordan Guds Sønn lever som Gud og menneske og hvordan vår frelse ble fullbyrdet ved Guds evige kjærlighet. Vi ser og fatter det nye, overnaturlige liv, som alle Guds barn er delaktige i og som gjør dem til ett med Guds Sønn og med hverandre. Vi ser og fatter også Gud som Skaper og Forsyn. Tingenes utspring i den evige virkelighet, meningen med lidelsen og alt det vi kalte det onde, Guds plan i verdens, historien, alt det som var ufattelig for oss i verdens gang blir nu åpenbart.

Dette klare syn på Gud fremkaller i de saliges hjerte en kjærlighet uten mål, uten grenser. Også under deres jordliv var "Guds kjærlighet utøst i deres hjerter ved den Hellige Ånd" (Rom. 5, 5). Men den kunne ikke utfolde hele sin makt, fordi de kjente Gud bare innhyllet i mysteriets mørke. Nu ser de hvordan han er det uendelige absolutte gode, innbegrepet av all skjønnhet og sødme. Da blir kjærligheten til en evig ekstase. Nu er det evig umulig at sjelen skiller seg fra Gud, skjønt den bevarer sin frie vilje. Det som på jorden er årsak til at vi fjerner oss fra Gud er den illusjon at vi kan finne en varig glede i skapte goder. Slikt blendverk er umulig i himmelen. For likesom stjernene blekner og blir borte når solen går opp, slik mister de skapte ting sin makt over hjertet, når Guds salighet overstrømmer det. De salige er altså evig salige. De er gått inn i Herrens glede og i den evige fred. "Hvor stor er ikke den salighet, der hvor det ikke fins noe ondt, hvor intet godt mangler; hvor han som ga dyden vil selv være dydens lønn .... Slik må vi forstå apostelens ord: "Gud vil være alt i alle" (1. Kor. 15, 28). 1 ham kommer alle våre lengsler til ro, ham som vi vil skue uten ende, elske uten å bli kjed, lovprise uten å bli trette. Der vil vi hvile og se, se og elske, elske og lovsynge" (St. Augustin).

4. Helvetet.

De mennesker som dør i opprør mot Gud er utelukket fra den himmelske salighet. Deres lodd er den evige fortapelse eller helvetet. "Vet de da ikke at urettferdige ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken utuktige eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller sodomitter eller tyver eller gjerrige eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds. rike" (1. Kor. 6, 9-10). "Gå bort fra meg, de forbannede, i den. evige ild, som er holdt rede til djevelen og hans engler" (Matt. 25, 41). "Hvor meget hårdere straff synes de da at den fortjener som har trådt Guds Sønn under føtter og aktet paktens blod som han er blitt helliget med, for urent og hånet nådens Ånd? For vi kjenner ham som har sagt! "Hevnen hører meg til. Jeg vil betale". Og atter: "Herren skal dømme sitt folk. Det er fryktelig å falle i hendene på den levende Gud" (Hebr. 10, 29-31). De fordømtes største og vesentlige kval er den at de evig er utelukket fra å se Gud åsyn til åsyn. Selv om de ellers eiet alle goder, så er det å ha mistet det absolutte og høyeste Gode en grenseløs kval. For i det hinsidige blir alle illusjoner borte. Da lykkes det ikke lenger, som på jorden, å bedra seg selv og å innbille seg at sjelens lengsel etter det fullkomne og evige gode kan tilfredsstilles ved timelige og begrensede goder. Med et forferdelig klarsyn står da mennesket og stirrer ned i en avgrunn av intethet som evig er dets lodd, mens det med full klarhet innser at det ble skapt av Gud til å eie Gud. Denne erkjennelse av at livet er forspilt for evig, at ingen vei fører tilbake fra det evige mørkes avgrunn, dette er helvetes redselsfulle ulykke. "Vi dårer, skal de gudløse si til seg selv, vi betraktet de rettferdiges liv som dårskap, og deres endelikt som uten heder. Se, nu regnes de blant Guds barn og deres arvelodd er blant de hellige. Vi fór altså vill og rettferdighetens lys har ikke opplyst oss, og forstandens sol er ikke gått opp for oss .... Hva gagnet hovmodet oss? hva har det innbragt oss å skryte av vår rikdom? Alt dette er gått forbi som en skygge, likesom en budbringer som skynder seg forbi, likesom et skip som stryker gjennom det bølgende hav og som det ikke er noe spor igjen etter i vannet" (Visdommens bok 5, 4-10). "Å miste Guds rike, å være forvist fra Guds by, utelukket fra Guds liv, berøvet den overstrømmende Guds salighet, dette er en så stor kval at ingen av de kvaler vi kjenner, kan sammenlignes med den" (St. Augustin).

På samme tid som de fordømte pines av denne grenseløse kvide, lider de en straff som Bibelen kaller for ild. Med helvetets ild må vi forstå en legemlig ild, som de fordømtes sjeler - og etter dommedag også deres legemer - er innestengte i som i et fengsel. Men ild betyr også en åndelig smerte, nemlig et redselsfullt samvittighetsnag. "Dersom ditt øye forarger deg, så riv det ut. Det er bedre for deg å gå enøyet inn i Guds rike, enn å ha to øyner og kastes i helvetets ild, hvor deres orm ikke dør og ilden ikke slukkes" (Mark. 9, 47-48). Minnet om deres synder velter seg inn over de fordømtes sjeler uten opphør, men også uten anger, for til tross for deres kvaler framturer de evig i sitt opprør mot Gud. Det er det som er årsak til at helvetets kvaler varer evig. "Alle synder skal menneskenes barn få tilgitt, også spottord som de har spottet Gud med. Men den som taler spottord mot den Hellige Ånd, han skal i all evighet ikke få tilgivelse, men er skyldig i evig synd" (Mark. 3, 28-29).

Dømt til helvetet blir altså bare de som gjør synden mot den Hellige Ånd. Hvorfor blir denne synd aldri tilgitt? Fordi synderen selv nekter å angre og å ta imot Guds nåde. Synden mot den Hellige Ånd er jo nettopp denne hårdnakkete ubotferdigheten som gjør at synderen inntil livets siste øyeblikk, ansikt til ansikt med evigheten, vender seg bort fra Gud og velger selv i all evighet å være Guds fiende. "Han blir skyldig i evig synd". Sant nok at vi ikke kan fatte den evige fortapelse. Den er et mysterium. For å forstå synden og helvetet måtte vi forstå Gud. Vi måtte innse hvordan det bevisste og frivillige opprør mot Gud er et uendelig onde; og hvordan den evige barmhjertighet og den evige rett-, ferdighet forenes med hverandre i den guddommelige natur. For selv mot de fortapte, som evig hater ham, opphører den rettferdige Gud ikke å være også den barmhjertige, idet han straffer synden mindre enn den fortjener.

Det innvendes også mot det evige helvete at de salige umulig kunne være helt lykkelige i himmelen, dersom de så sine med, mennesker, kanskje sine egne foreldre eller barn, hjemfallen til den evige død. Slik kan mennesker tale fordi også den himmelske salighet er et mysterium for oss som lever på jorden. Men vi har ikke lov å dømme om glede og sorg i det hinsidige etter inntrykk fra denne verden. Den himmelske salighet gjør oss så fullkommen ett med Gud at vi ikke bare uten mostand. underkaster oss hans vilje, men også innser klart og fryder oss over at også Guds dom over de fortapte er en åpenbaring av hans uendelige visdom og kjærlighet.

Ofte er den mening blitt satt fram at størsteparten av menneskeheten skulle gå evig fortapt. Et bevis på denne påstand ville man se i Herrens ord: "Gå inn gjennom den trange port; for den port er vid og den vei er bred som fører til fortaping, og det er mange som går inn gjennom den. Men smal er den port og trang den vei som fører til livet, og det er få som finner den" (Matt. 7, 13-14). Med disse ord ville Jesus imidlertid ikke uttale seg om de evige avgjørelser. Vel er det sant at flertallet av menneskene slår inn på den brede vei, d.v.s. glemmer det evige og legger ikke stor vekt på å fornekte sine syndige drifter. Bare et fåtall er villig til å underkaste seg en streng moralsk disiplin og overgi seg til Gud uten forbehold. Men dommen om menneskets evige skjebne faller ikke før ved slutten av veien. Mange som har valgt den brede vei, villedet av uvitenhet eller skrøpelighet eller av andres dårlige eksempel, kommer til innsikt før de er nådd til avgrunnens rand og snur om. Menneskene har fått en Frelser nettopp for å bli utfridd fra syndens trelldom. Når vi husker på at Guds Sønn har tatt den menneskelige natur på seg og på vegne av hele Adams slekt frembåret seg selv som sonoffer, da kan vi ikke ha annet enn håp for menneskeheten. "Dersom du, Herre, ville ihukomme våre misgjerninger, Herre, hvem kunne da bli stående? Men hos deg er det forsoning .... Hos Herren er miskunnhet og megen forløsning" (Salme 129).

5. Skjærsilden.

Ikke alle som dør i Guds vennskap har i dødens øyeblikk oppnådd en så fullkommen sjelelig renhet at de med engang er verdige til å gå inn i de himmelske boliger. Den fullkomne renhet er den fullkomne kjærlighet til Gud, som gjør at mennesket "elsker Gud av hele sitt hjerte, av hele sin sjel, av hele sitt sinn, av hele sin styrke" (Mark. 12, 30), og således "holder seg usmittet av denne verden" (Jak. 1, 27). Men hvor mange er det ikke hvis kjærlighet til Gud er mer eller mindre blandet med egenkjærlighet, egoisme og overdreven attrå etter skapte goder? Hvor mange har så helt overgitt seg til Gud, at de for ingen ting i verden gjør den minste frivillige feil, og edelmodig underkaster seg Guds vilje i alle prøvelser? "Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så fremt vi lider med ham, så vi også kan bli herliggjort med ham" (Rom. 8, 17). Men hvor mange er det som ved en høysinnet selvfornektelse har lidt med Kristus, slik at Frelserens sonende lidelse allerede i dødens øyeblikk har opphevet alle timelige syndestraffer? Alle de som ikke her på jorden er nådd fram til den fullkomne renhet må gjennomgå en lutring i det hinsidige.

Fra den kristne oldtid av ble denne lære betraktet som en bestanddel av den kristne åpenbaring. Selv i den gamle pakt var den ikke ukjent. "Det er en hellig og hellbringende tanke å be for de avdøde, for at de må bli frigjort fra synden" (2. Makkabeerbok 12, 46). Den nye pakts hellige bøker, om de enn ikke nevner ordet skjærsild, inneholder allikevel troen på en renselse hinsides graven. Jesus taler om en synd som ikke blir tilgitt, "Hverken i denne verden eller i den som kommer" (Matt. 12, 32). Det fins altså synder som først i det hinsidige blir utslettet. Apostelen Paulus erklærer at "dersom noen har bygget slik at hans verk brenner opp, da skal han svi for det; men han selv skal frelses, men som gjennom ild" (1. Kor. 3, 15). Paulus taler om de gjerninger som på "Herrens dag", på dommedagen, viser seg ikke å være noen lønn verd. De kristne selv, hvis gjerninger er tomme, skal frelses gjennom de lidelser som kommer over jorden like før dommedagen. En lignende mulighet må altså være til også for dem som dør før verdens ende. De må frelses gjennom ilden. Apostelen ber derfor også for den avdøde Onesiforus (2. Tim. 1, 18). I Johannes Åpenbaring, 21, 27, leser vi at "intet urent skal komme inn i himmelen".

Kirkens lære, Kirkens liturgiske bønn, kirkefedrene, de kristnes andaktsliv, kort sagt den kristne tradisjon, som er det første og fullstendige vitnesbyrd om Kristi åpenbaring har alltid holdt fast ved troen på en rensning etter døden. "Sjelen kan ikke bli delaktig i Gud, med mindre en rensende ild utsletter den plett den bærer på seg" (St. Gregor av Nyssa). "Den som dyrker sin jord og skaffer seg sitt brød om enn med møye, kan være nødt inntil sitt livs ende å tåle denne møye. Men etter dette liv behøver han ikke mer å lide. Den derimot som ikke dyrker sin jord og tillater at den blir overgrodd med torner, har i dette liv i alle sine gjerninger å lide under den forbannelse som hviler på jorden; og etter døden må han tåle enten den evige straff, eller den lutrende ild" (St. Augustin). "Å vente på tilgivelse er ikke det samme som å gå inn i herligheten; å bli kastet i fengsel og ikke slippe ut derfra før siste øre er betalt (Matt. 5, 26) er ikke det samme som med engang å ta imot lønnen for troen og dyden; å lide langvarige pinsler for sine synder og å bli renset og lutret ved ild er ikke det samme som å ha fått alle synder utslettet ved martyrdøden" (St. Kyprian). Troen på skjærsilden ligger til grunn for den eldgamle kristne skikk å be for de avdøde og å frembære det hellige offer for dem. "Hun ber for sin manns sjel, sier Tertullian om den kristne enke, hun ber om vederkvegelse for den og om samfunn med ham i oppstandelsen, og på årsdagene for hans død lar hun frembære offeret". På mange gravmonumenter i katakombene leser vi innskrifter som vitner om den samme tro: "Lukretia, fred være med deg i Gud". "Timothea, måtte det evige lys skinne for deg i Kristus". "Rufina, måtte Gud gi din ånd vederkvegelse". "Sabinus, måtte du finne livet i Kristus". "jordfest dette legeme hvor det skal være, sa den døende Monika til Augustin og Evodius. Bare dette ber jeg om at de kommer meg i hu ved Herrens alter, hvor de så enn ferdes" (Confess. IX. II). Alle disse fromme bønner og ønsker om vederkvegelse, om lys og fred, og dessuten utallige oppfordringer av kirkefedre og hellige biskoper til bønn for de døde, røper en dyp kristen overbevisning om at det hinsides graven fins et rensningssted for de sjeler som ikke forlot denne verden i en tilstand av fullkommen renhet.

Den lutring sjelen må underkaste seg er smertefull. Derfor kalles den ild. Sant nok at den egentlige foredlende makt som gjør sjelen verdig til å gå inn i Herrens glede er kjærligheten. Den virker rensende fordi den forener med Gud. I Guds frelsesplan har altså skjærsilden den hensikt å føre sjelen til en så fullstendig hengivelse til Gud at den virkelig elsker ham "av alle sine krefter". Men det er nettopp denne sjelelige utvikling som er forbundet med lidelse.

For det første kan sjelen ikke fullkomment overgi seg til Gud, så lenge de bånd ikke er løst som knyttet den til de skapte goder, og så lenge de siste spor på hovmod og egenkjærlighet ikke er utslettet. Det er kjærligheten som gir sjelen denne frihet. Den Hellige Ånd som bor i den, gir den ved forstandens gave et vidunderlig klarsyn, slik at det mer og mer går opp for den hvor uendelig høyt det guddommelige Gode er over alle skapte goder, og hvor ufornuftig og utakknemlig den har handlet ved å søke seg selv isteden for helt å leve for Gud. En grenseløs anger kommer da over sjelen og gjennomtrenger den som en ild. Men denne ild virker rensende. Nu vil sjelen ikke noe annet enn Gud alene. "Hva har jeg i himmelen og hva skulle jeg attrå på jorden foruten deg? Mitt hjertes Gud og min arvelodd er Gud i evighet" (Salme 72, 25-26). - Deretter vekker den samme kjærlighet en kraftfull lengsel i sjelen etter å se Gud åsyn til åsyn. Sjelen vet jo at den er bestemt til himmelen, at den ved Jesu Kristi fortjenester har krav på den himmelske salighet. Så lenge den er utelukket fra himmelen vansmekter den langt borte fra Guds åsyn, som i et smertefullt fangenskap. Også denne smerte er likesom en rensende ild. For jo inderligere sjelen lenges etter Gud, desto sterkere blir også trangen og viljen til evig å leve for ham alene i en absolutt hengivelse.

Foruten angerens og hjemlengselens kvaler har sjelen å tåle ennu andre lidelser, som vi jordboere ikke kan forestille oss. Den guddommelige rettferdighet sender den det mål og den art av smerte som svarer til dens synder. "Ved synden gir mennesket på en uordnet måte etter for sin egen vilje. Den guddommelige rettferdighets orden krever derfor at det tåler noe som går imot dets naturlige vilje" (St. Tomas). "Denne ild er mer smertefull enn alt hva mennesket kan lide i dette liv" (St. Augustin). Men også her er det kjærligheten som gir smerten dens lutrende kraft. Styrket og drevet av kjærligheten tar sjelen imot sin straff; for den innser at den er rettferdig, og den elsker Gud, også rettferdighetens Gud, som det absolutt Gode. Den innser også at det er Frelserens sonende lidelser som gir dens lidelser deres verdi. Der, for finner den midt under sine kvaler en velsignet trøst i tanken på at den lider med Kristus og at den nettopp ved å lide blir mer og mer ett med "Guds Lam som borttar verdens synd".

Imidlertid kan vi komme de lidende sjeler til hjelp. Vår forbønn, våre frivillige botsøvelser og andre gode gjerninger vi gjør med henblikk på dem, den avlat vi kan vinne og forbønnsvis tilvende dem, men først og fremst det hellige messeoffer vi frembærer for dem, er en vederkvegelse for dem og forkorter deres kvaler. Grunnen til det er de helliges samfunn. For om de enn er gått bort fra denne verden, lever de allikevel forenet med oss som lemmer på Kristi Legeme, i kraft av Kristi kjærlighet. Ber vi for dem, så ser Gud på Kristi kjærlighet, som er drivkraften til vår bønn, og bønnhører oss for hans skyld. Fornekter vi oss selv for dem, så betrakter Gud våre botsøvelser som deres, fordi et hellig fellesskap i Kristus gjør dem til ett med oss. Den renhet, den fullkomne kjærlighet som sjelene ellers må oppnå gjennom skjærsildens kvaler får de således på en bedre måte. Gud oppfyller dem med Kristi ånd, Gud skjenker dem sitt vennskap uten lidelser og åpner himmelen for dem, fordi Kristi kjærlighet går i forbønn for dem. Derfor er den virksomste hjelp vi kan bringe dem det hellige messeoffer. Kilden til all kristen kjærlighet, opphavet til de helliges samfunn er jo nettopp det guddommelige Offerlam, som ved den eukaristiske ritus meddeler Kirken på jorden og Kirken i skjærsilden sin soning og sine fortjenester. Slik må vi vise vår kjærlighet til de avdøde. Det er en edel menneskelig følelse som får oss til å reise vakre gravmonumenter for dem, eller til å smykke deres grav med blomster, eller til å dvele der i kjærlig minne om svunne dager. Men det er ikke nok for kristne. De helliges samfunn skaper en meget dypere enhet mellom oss og alle som døde i Herren, enn det naturlige vennskap med våre slektninger. Den kristne kjærlighet tenker først og fremst på sjelenes hvile i Gud. "Vi må ikke tro at vi engang kan bli gjenforenet med de avdøde, som vi har omsorg for, med mindre vi frembærer for dem med fromt sinnelag alterets hellige offer, eller bønnens og almissens ofre" (St. Augustin). Derfor ber vi også i hver messe for alle avdøde: "Kom i hu, Herre, dine tjenere som .... (messeliturgien). De som har lært ved from bønn å legge de avdødes skjebne i Guds hånd, vil ikke la seg friste til å forske etter deres livskår i det hinsidige ved spiritistisk praksis. Enda mindre vil de likesom forstyrre evighetens fred ved å fremmane ånder. Spiritistene, som gjennom medier påstår å stå i forbindelse med de henfarne og å få dem til å vise seg, eller å få opplysninger av dem om livet i den andre verden, er enten frekke svindlere, eller enfoldige og overtroiske mennesker, eller ofre for djevelsk bedrageri. I hvert fall handler de mot kristendommens lære og ånd. "Det skal ikke finnes hos deg noen trollmann, ingen som spør en dødningemaner, ingen sannsiger, ingen som gjør spørsmål til de døde" (5. Mos. 18, 11).

Personlige verktøy