1945 Lutz27

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

XXVII. TIDENES ENDE

1. Kristi gjenkomst. (Parousia)

Førti dager etter sin oppstandelse fra de døde var Jesus fart opp til himmelen. "Mens disiplene stirret mot himmelen da han fór opp, se da sto det to menn i hvite klær hos dem og sa: De menn fra Galilea, hvorfor står de og stirrer opp mot himmelen? Denne Jesus som er tatt fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som de så ham fare opp til himmelen" (Ap. gj. 1, 10-11). Kristus selv har forutsagt sin gjenkomst ved tidenes ende. "De skal se Menneskesønnen komme i himmelens skyet med stor kraft og herlighet" (Matt. 24, 30). Først kom Kristus i ydmykhet og fattigdom. Ved sitt hellige liv og sin lære, ved sin fornedrelse og sin sonende død ville han grunnlegge Guds rike på jorden. I årtusener er det "den velbehagelige tid" og "frelsens dag" hvor alle oppfordres til å ta imot "det sanne lys som opplyser hvert menneske som kommer til verden" (Joh. 1, 9). Men så kommer en dag som er den siste. "Menneskesønnen skal komme i sin Faders herlighet med sine engler. og da skal han gjengjelde hver etter hans gjerninger" (Matt. 16. 27).

Ved forskjellige tegn skal menneskene bli gjort oppmerksomme på at tiden for Kristi gjenkomst er nær. For det første skal evangeliet ikke bare forkynnes i hele verden, men få en så stor makt og fremgang at "fylden av hedningene kommer inn" (Rom. 11, 25). Deretter vil Israels folk omvende seg til Kristus. "For en del er kommet blindhet over Israel, til hedningene er kommet fulltallig inn, og da skal hele Israel frelses" (Rom. 11, 26). Jødenes hårdnakkede motstand mot kristendommen var blitt årsak til at evangeliet ble bragt til andre folk, mens de selv ble Kristi fiender. Men også for dem er Kristus Frelseren. "Etter evangeliet er de vel fiender for deres skyld; men etter utkåringen er de elsket for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine gaver og sitt kall" (Rom. 11, 28-29). Israel er og blir det utvalgte folk, som i årtusener hadde bevart troen på den sanne Gud midt under den øvrige verdens avguderi. Av Abrahams ætt stammer Frelseren, og det var Israels profeter som vedlikeholdt det store håp i menneskeslekten. Derfor vil Gud at også Israel skal oppnå barmhjertighet, sammen med alle andre folk. "For Gud har gitt alle over til vantro for at han skal kunne vise barmhjertighet mot alle" (Rom. 11, 32).

Men på samme tid som evangeliet feirer store triumfer skal mørkets rike samle resten av sin makt til et siste fortvilet stormløp mot Guds Kirke. Fra begynnelsen av har mørkets makter motarbeidet Kristi verk med vold og løgn. Men i de siste tider "skal det stå opp falske Kristus'er og falske profeter; og de skal gjøre store tegn og undergjerninger, så at endog de utvalgte skal føres vill, om det er mulig" (Matt. 24, 24). Og til slutt vil all gudløshet og ondskap opptre samlet i Antikrist, i en bestemt personlighet, som med det voldsomste hat og med alle helvetets maktmidler vil gå løs på Kirken. "Syndemennesket skal åpenbares, fortapningssønnen som setter seg imot og opphøyer seg over alt som kalles Gud eller gudsdyrking, så han setter seg i Guds tempel og gir seg ut for å være Gud" (2. Tess. 2, 3-4). Mange vil la seg føre vill og fornekte sin tro, og "kjærligheten vil kjølne hos mange". Det store frafall vil være ledsaget av redselsfulle katastrofer på jorden og i hele verdensaltet: "Det skal komme tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene engstes i forferdelse når havet og bølgene er i opprør, og menneskene skal forgå av redsel og gru for det som kommer over jorderiket; for himmelens krefter skal skakes opp. Og da skal en se Menneskesønnen komme i skyen med stor kraft og herlighet. Men når disse ting tar til å hende, da se opp og løft deres hoder, for deres frelse stunder til" (Luk. 21, 25-28). For de utvalgte kommer Kristus som frelser. Han vil både gjøre ende på de store trengsler de var utsatt for under Antikrists herredømme, og så føre dem inn i den himmelske glede.

Men når skal alt dette skje? I apostlenes dager var mange kristne tilbøyelige til å tro at Kristi gjenkomst var nær forestående. Også i de følgende århundrer var kristenheten flere ganger oppskaket av tanken på at nu er tidenes ende kommet. Romerrikets undergang f. eks. og folkevandringenes redsler, sarasenernes herjinger i den tidlige middelalder, svartedøden og andre store prøvelser som brøt inn over verden var i mange kristnes øyne de tegn som gikk forut for den siste dag. Uten å bli skremt ved lignende katastrofer, men rolig sittende ved sitt skrivebord med bibelen foran seg har andre prøvet å beregne tiden ved å fundere over profetene ,og især over Johannes Åpenbaring. W. Miller f. eks. adventistenes stifter fant ut at det var påskemorgen 1843 at Kristus ville komme i sin herlighet. Russel hadde fastsatt året 1914. Andre mente at det var 1925, andre festet seg ved andre årstall. Alle disse forsøk på å se i framtiden er ørkesløst fantasteri. Kristus har nu engang nektet å åpenbare tiden for oss. "Men om denne dag. eller time, vet ingen, hverken englene i himmelen eller Sønnen, bare Faderen. Vær på vakt, våk og be, for de vet ikke når tiden kommer" (Mark. 13, 32-33). Etter dette Herrens ord kan vi være visse på at Gud heller ikke har nedlagt noe i profetenes spådommer som kunne være for oss et utgangspunkt for nysgjerrig forskning. Derfor, advarte apostlene energisk mot slikt. De ville at de kristne skulle legge meget større vekt på alltid å være forberedt. "Men om tid og stund, brødre, trenger vi ikke å skrive til dere. For de vet godt selv at Herrens dag skal komme som en tyv om natten. For når de sier: "Fred og ingen fare", da skal ødeleggelsen med ett komme over dem som riene over den som skal bli mor, og de skal ikke komme unna. Men de, brødre, lever ikke i mørket, så den dag skal komme over dere som en tyv. For de er alle barn av lyset og av dagen; vi hører ikke natten eller mørket til" (1. Tess. 5, 1-5) "Først og fremst må de vite at i de siste dager skal det komme bedragere som spotter og ferdes etter sine lyster, og sier: "Hvor er løftet om hans gjenkomst? Fra den tid av da fedrene sovnet inn, går jo alt videre som fra skapningens opphav" ... Men dette ene må ikke være skjult for dere, mine elskede, at for Herren er en dag som tusen år, og tusen år som en dag. Herren venter ikke med å oppfylle sitt løfte som noen mener; men han handler langmodig for deres skyld, fordi han ikke vil åt noen skal gå tapt, men at alle skal omvende seg til bot" (2. Pet. 3, 3-4 ... 8-9).

I Johannes Åpenbaring 20, 4 leser vi at Kristi trofaste vitner skal herske med ham i tusen år. "Dette er den første oppstandelse" (v. 5). Dette "tusenårige rike" blir ofte oppfattet som et tidsrom av stor lykke og fred etter Kristi gjenkomst, og før dommedagen. Det er et feilsyn. Når Kristus kommer, er det for å avgjøre menneskehetens skjebne for evig. De tusen år er altså tiden før Kristus. kommer i sin herlighet, tiden fra hans bortgang inntil verdens ende. De "levende" som regjerer med ham i tusen år etter "den, første oppstandelse" er de hellige martyrer og alle trofaste kristne. Om de så ennå er på jorden eller allerede i himmelen, så er de "stått opp med Kristus" (Kol. 3, 1), og Kristus er deres liv. "Når de tusen år er slutt", d.v.s. henimot tidenes ende "løses Satan av sitt fengsel", d.v.s. da får Antikrist makt til å samle Gog og Magog til den siste kamp mot Kirken. Det er de store trengsler som går forut for Kristi gjenkomst. Men "Herren Jesus skal drepe ham med sin munns ånde og ødelegge ham ved den herlige åpenbaring i sin gjenkomst" (2. Tess. 2, 8). "Og djevelen som forførte dem, ble kastet i ild, og svovelsjøen, og der skal også dyret og den falske profet pines dag og natt i all evighet" (Joh. Åp. 20, 10). Når "de tusen år", nemlig den lange rekke av århundrer som går fra Kristi himmelfart til verdens ende, er slutt, først da vil Herren åpenbare seg med makt og herlighet, for å gjenoppvekke de døde og holde dommedag.

2. Kjødets oppstandelse.

"Ved hans komme skal alle mennesker oppstå med sine legemer, og de skal avlegge regnskap for sine gjerninger" (den athanasianske trosbekjennelse). "Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre Guds Sønns røst, og de skal gå fram: de som har gjort godt, til livets oppstandelse, men de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse" (Joh. 5, 28-29). "Og havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og underverdenen ga tilbake sine døde som var der, og de ble dømt, hver etter sine gjerninger" (Joh. Åp. 20, 13). Mot saddukeerne, som nektet å tro på de dødes oppstandelse, erklærer Jesus: "Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes" (Matt. 22, 32). Når Kristus kommer igjen ved tidenes ende vil altså hver sjel bli gjenforenet med det samme legeme den ble født med. Sant nok at legemet er blitt til støv i jorden, eller på en annen måte tilintetgjort. Men de elementer det var sammensatt av er ikke blitt tilintetgjort. Under en eller annen form består de videre i det materielle verdensalt. Og han som skapte legemet av muld og lot det åndelige livsprinsipp besjele og organisere det, vil med den samme allmakt også forbinde det igjen med dets udødelige sjel. "Også kjødet har Gud kalt til oppstandelsen og lover det et evig liv. Når han forkynner frelse for mennesket, forkynner han den også for legemet. For hva er mennesket annet enn et fornuftig vesen sammensatt av legeme og sjel? Er sjelen alene mennesket? Nei, den er menneskets sjel. Er det da legemet som kalles menneske? Heller ikke; legemet er et menneskes legeme. Ingen av de to deler alene er mennesket, men det vesen som oppstår ved begges forening med hverandre. Når Gud altså kaller mennesket til livet og til oppstandelsen, så er det ikke en del av mennesket han kaller, men det hele menneske, d.v.s. legeme og sjel" (Martyr Justinus). Vel kan sjelen som åndelig vesen leve uten legemet. Derfor kunne den også uten det motta sin evige lønn, salighet eller straff. Men det ligger i sjelen en naturtrang til å være livsprinsipp for en fysisk organisme; den ble skapt til det og lenges etter det. Og da sjelen ble kalt til nådens liv, ble også legemet helliget ved dåpen. For legemet med sine lemmer og sine sanser er sjelens redskap til det kristne livs så vel som til det naturlige livs gjerninger. "Vet de ikke at deres lemmer er et tempel for den Hellige Ånd, som bor i dere?" (1. Kor. 6, 19). Og likesom Jesu liv som Guds Sønn i menneskelig skikkelse er opphav til nådens liv i oss og vårt forbilde i alt, således er også Jesu oppstandelse forbildet på og årsak til vår egen. Vår enhet med ham som lemmer på "hans legeme som er Kirken" gir oss krav på oppstandelsen. "Når det er forkynt om Kristus at han er oppstått fra de døde, hvorledes kan da noen av dere si at det ikke er noen oppstandelse fra de døde? For er det ingen oppstandelse fra de døde, så er ikke Kristus heller oppstått. Men er ikke Kristus oppstått, da er jo vår preken forgjeves; forgjeves er da også deres tro" (1. Kor. 15, 12-14). Det er altså i harmonisk overensstemmelse både med naturens og med frelsens orden at Gud vil la de døde stå opp igjen når denne verdens tid er slutt, for at mennesket i sin naturs fullkomne helhet skal gå inn i evigheten.

På samme tid som de reiser seg fra graven vil de rettferdiges legemer gjennomgå en forvandling som svarer til sjelens salige og himmelske tilstand. De blir på en måte delaktig i sjelens åndelighet og forklarte tilværelse, frigjort fra all svakhet og alle feil, hevet over alle jordiske fornødenheter, over alle skadelige påvirkninger fra den fysiske verdens side, og udødelige i evighet. Legemet "blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlighet. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd et sanselig legeme, det står opp et åndelig legeme. Så sant som det fins et sanselig legeme, fins det også et åndelig, som det står skrevet ... : For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige ikledd udødelighet" (1. Kor. 15, 42-44 ... 53). Også livets forplantning opphører. "1 oppstandelsen skal en hverken ta til ekte eller bortgiftes; men de skal være som Guds engler i himmelen" (Matt. 22, 30). Da vil Kristi frelsende nåde feire sin endelige og fullkomne triumf .over synden med alle dens følger, og føre oss fram til det ideal vi ble kalt til, å "bli likedannet med hans Sønns bilde, så han skulle bli den førstefødte mellom mange brødre" (Rom. 8, 29 . "Han skal omskape vårt fornedrings legeme til å bli likedannet med hans herlighetslegeme etter den kraft som han kan legge alt under seg med" (Filip. 3, 21).

Også de fordømtes legemer skal stå opp i udødelighet, men i vanære, og for evig å ha andel i den fortapte sjels kvaler.

3. Dommedag.

"Vi må alle åpenbares for Kristi domstol, så hver især kan få det som tilkommer legemet, etter det han har gjort, godt eller ondt" (2. Kor. 5, 10). "Når menneskesønnen kommer i sin herlighet og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets kongsstol. Og alle folk skal samles for ham, og han skal skille dem fra hverandre, likesom en hyrde skiller fårene fra bukkene. Og han skal stille fårene på sin høyre side, men bukkene på den venstre. Da skal kongen si til dem som er på hans høyre side: "Kom hit, de som min Fader har velsignet og ta det rike i arv som er holdt rede til dere fra verdens grunnvoll ble lagt ... Da skal han også si til dem som står på hans venstre side: "Gå bort fra meg, de forbannede, i den evige ild, som er holdt rede til djevelen og hans engler" (Matt. 25, 31-34 ... 41). Hver enkel sjel får nok sin dom straks etter døden. Men Guds visdom og rettferdig, het krever også en offentlig og alminnelig dom over den samlede menneskehet, når dens tid på jorden er slutt.

Vi mennesker er vel personlige enkeltvesener, men vi er også medlemmer av en stor familie, nemlig av Adams ætt; og ved frelsens nåde er vi blitt eller kalt til å bli lemmer på Kristi legeme som er Kirken. Det er derfor rimelig at vi ikke bare kjenner oss selv med var egen ære eller vanære, men at også våre medmenneskers tilstand blir åpenbar for oss. Og dette ikke for å tilfredsstille nysgjerrig-, heten eller dømmesyken, men for at sannheten skal komme til sin rett. Hvor mange er det ikke som nyter en ære og en anseelse de ikke fortjener! Hvor mange lovprises ikke som store mennesker, mens de i grunnen bare er store forbrytere. Åndre derimot blir foraktet, forhånet, forfulgt, miskjent, tilsidesatt, mens de for Guds ansikt lever et liv som fortjener all ros! I rettferdighetens navn må hele deres skjulte verdi komme for dagen, likesom de andres skjulte ondskap må avsløres. Men en avgjørende og fullkommen rettferdig dom om det gode såvel som om det onde menneskene har gjort, er det ikke mulig før menneskeslektens utviklingsgang er slutt. Menneskenes handlinger er ikke avsluttet dermed at de er gjort. De gode og de onde gjerninger er likesom en god eller ond sæd som spirer og bærer frukt, og virker videre ned gjennom alle tider til velsignelse eller til forbannelse. En god gjernings fulle verdi og en ond gjernings fulle ondskap kan altså først måles når menneskehetens jordiske livsgang er kommet til å stanse. "Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer, han som både. skal føre frem i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd, og da skal hver og en få sin ros av Gud" (1. Kor. 4, 5).

På de enkelte menneskers skjebne vil dommedagen ikke ha noen innflytelse. Ved den særskilte dom straks etter døden blir de dradd til ansvar for sine synder i den utstrekning de innså deres ondskap og kunne forutse deres dårlige følger, likesom de også får sin lønn for sine gode gjerninger i den utstrekning de kjente og ville dem. Men dommedagen vil for himmel og jord og helvetet åpenbare Guds allmakt og visdom, Guds godhet og langmodighet, og den uendelige rikdom av nåde som frelsesmysteriet var kilden til i den lange rekke av årtusener som gikk siden mennesket ble skapt. Da vil det vise seg med den største klarhet at "alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud" (Rom. 8, 28). De ut, valgte vil med inderligere takknemlighet glede seg over sin evige frelse, mens de fortapte med større skam og fortvilelse vil gå under i den evige død.

4. Den nye himmel og den nye jord.

Verdensaltet ble skapt for menneskets skyld. Jorden er menneskeslektens bosted. Alle naturkrefter medvirker til å skaffe oss de livsvilkår vi trenger til vår legemlige tilværelse, samtidig som universet er en åpenbaring av Skaperens allmakt og visdom og hjelper menneskene til å finne Gud. Når menneskeslekten ved kjødets oppstandelse og den siste -dom har nådd sitt evige endemål, når de salige med udødelige og forklarte legemer er gått inn i himmelen, har også verdensaltet nådd målet for sin utvikling. Dets tjeneste er avsluttet. Legemet trenger ikke føde lenger, og ånden ser Guds allmakt, visdom og skjønnhet i Gud selv. Verden blir ikke tilintetgjort. Mennesket fortsetter jo også sin legemlige eksistens. Men den vil gjennomgå en forvandling som svarer til den legemlige og sjelelige forvandling som er foregått med mennesket selv. Likesom mennesket blir opphøyet til en tilstand av overjordisk klarhet, renhet, frihet, således vil også det materielle verdensalt ved en hemmelighetsfull lutring bli frigjort fra forkrenkelighetens lov. "Hele skapningen venter med lengsel på Guds åpenbaring. Skapningen er nemlig lagt under forgjengelighet, ikke med sin vilje, men etter hans vilje som la den under (forgjengeligheten) i håp, fordi også skapningen selv skal frigjøres fra forgjengelighetens trell, dom til Guds barns herlige frihet" (Rom. 8, 19-21). "Himmel og jord skal forgå" (Matt. 24, 35). "Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var forsvunnet, og havet var ikke mer" (Joh. Åp. 21, l).

Hvorledes må vi tenke oss denne forvandling av verdensaltet? Herren selv kaller den "gjenfødelse" (Matt. 19, 28). Petrus sier at den skal skje gjennom ild. "Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene gå rundt med sterk fart; men himmellege, mene skal komme i brann og løses opp, og jorden med alle de verk som er på den, skal bli brent opp. Siden alt dette skal gå under, hvor burde de ikke da være ivrige i hellig ferd og gudsfrykt, de som venter og stunder etter at Herrens dag skal komme, da himlene skal brenne og løses opp, og himmellegemene smelte i ildens hete! Men etter hans løfter venter vi på nye himler og en ny jord hvor rettferd skal bo" (2. Pet. 3, 10-13).

Slik er vår framtid. Naturforskere vil kanskje smile over denne idé om universets utvikling og påstå at intet i naturen berettiger oss til å anse den for mulig eller sannsynlig. Det kan så være hvis en ser på naturen bare med naturforskernes blikk. Men vi bør ikke glemme at den dypeste av alle naturlover er tingenes sammenheng med deres evige urgrunn, Gud. Naturkreftene er hva de er fordi Guds skapende allmakt alltid er virksom i dem. Og så lærer Guds åpenbaring oss at verden er til for menneskets skyld og mennesket for Guds skyld. Menneskets endemål er en overnaturlig og evig varende delaktiggjørelse i Guds eget liv og salighet. For å føre oss fram til målet kom Gud selv til oss i menneskelig skikkelse. Hele den materielle verden fikk da det høye kall og den høye adel gjennom menneskets legemlige natur å være forenet med Guds Sønn. Det er ut fra disse åpenbarte realiteter vår tro lærer oss å dømme om verdensaltet og dets framtid. Mot en vitenskap som bare bygger på hva øyet ser og øret hører og som mener at enden på alt er tilintetgjørelse og død, hevder vi at enden på alt er fornyelse, gjenfødelse, herlighet, og at verdensaltet, som allerede nu forkynner Guds ære, i all evighet vil være et strålende vitnesbyrd på at Gud er "den som er" (2. Mos. 3, 14) og at Gud er kjærlighet (1. Joh. 4, 8). 1 tanken på den nye himmel og den nye jord finner vi også en inntrengende advarsel mot å feste oss ved de forkrenkelige ting, som om vårt hjem var en verden som forgår. "Derfor sier jeg dere, brødre: tiden er kort. For resten bør de som har hustruer, være som om de ingen hadde, og de som gråter, som om de ikke gråt, og de som er glade, som om de ikke var glade, og de som kjøper, som om de ikke eide noe, og de som bruker denne verden, som om de ikke gjorde bruk av den; for denne verdens skikkelse går til grunne" (1. Kor. 7, 29-31).

Personlige verktøy