1963 van der Burg II

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

KAP. II.

KIRKEHISTORIEN VISER AT SKRIFTEMÅLETS SAKRAMENT HAR VÆRT I BRUK FRA DE ELDSTE KRISTNE TIDER AV.

Skriftemålspraksisen har nok - liksom meget annet i den kristne religion - gjennomgått en utvikling. Men det vesentlige i den, nemlig en angerfull syndsbekjennelse for presten og en autoritativ forsoning gjennom ham med kirken og Gud, har i alle århundrer vært det samme.

Man er bare forpliktet til å skrifte "dødssyndene", dvs. de store synder som medfører tapet av nådelivet [se note]. De mindre (såkalte "tilgivelige") synder behøver man ikke å skrifte, men det er nyttig å gjøre det. En utvikling har det vært i bedømmelsen av hvilke synder som må anses som dødssynder. Dette spørsmål var fra begynnelsen av ikke så avgjort som i vår tid.

[(note) Av mange steder i Bibelen fremgår det at det må skjelnes mellom synder som utelukker fra Guds rike (sml. 1. Kor. 6,9-10; Gal. 5,19-21; Ef. 5,5; Ap. 21,8, 22,15; osv.), og "de mange ting vi alle snubler i" (Jak. 3,2). Bibelen forutsetter at de troende kan bli i Guds kjærlighet, noe som krever overholdelsen av Guds bud (Sml. Joh. 15,4.10; Rom. 6,12-14; 8,39; 2 Petr. 1,10; osv.). Av dette må vi slutte at ikke alle de ting vi snubler i, kan være dødssynder. Jesus sammenligner noen synder med "splinter", andre med "bjelker" (Matt. 7,3). Også vår fornuft forbyr oss å anta at alle synder er like for Gud, da en slik antagelse ville undergrave hele moralen.

Hvilke synder som må regnes som dødssynder, vet vi av Bibelen og kirkens forkynnelse (særlig gjennom skriftemålspraksisen). I alminnelighet kan man si at en synd må anses som dødssynd når den i seg selv er en grov krenkelse av Guds ære (f. eks. en gudsbespottelse, falsk ed, osv.) eller av nestekjærligheten, eller når det dreier seg om noe som i høy grad ville skade det religiøse eller sosiale liv ved den store utbredelse det ville få, dersom det ikke i hvert tilfelle måtte anses som dødssynd.]

For de største synder, spesielt når det gjaldt frafall fra troen, mord og ekteskapsbrudd, ble det i oldtiden pålagt en langvarig offentlig bot. En tid var det endog bestemt at de som falt tilbake i de sistnevnte grove synder, ikke på nytt skulle få adgang til botens sakrament. Hensikten dermed var å avskrekke fra tilbakefall, og dessuten tvilte man på om de tilbakefalnes omvendelse var oppriktig. Om denne bestemmelse alltid ble gjennomført i praksis, er vanskelig å si. Imidlertid lærte kirken ikke at slike mennesker, såfremt deres omvendelse var oppriktig og de var villige til å skrifte, umulig kunne bli frelst.

Selv bortsett fra de mange vitnesbyrd i oldkirkens historie, som beviser at skriftemålet alltid har vært i bruk, er det allerede i seg selv utenkelig at kirken hadde kunnet innføre en slik institusjon. Hvorledes ville hele kristenheten, både i øst og vest, ha villet underkaste seg noe så ydmykende, uten at kirken kunne henvise til en praksis fra begynnelsen av? Historien viser at så snart en eller annen vranglærer forsøkte å innføre noe nytt, oppstod det alltid en teologisk strid. Men vi leser aldri om en kirkestrid på grunn av skriftemålets innførelse, noe som mer enn noe annet ville ha satt sinnene i bevegelse.

Allerede i det gamle skrift "De tolv apostlers lære" (en slags katekisme fra årene 85-90) tales det flere ganger om skriftemålet, som tydeligvis forutsettes å være en fast praksis. "I menigheten skal du bekjenne dine overtredelser og ikke komme til bønnen (= nattverdsgudstjenesten) med en dårlig samvittighet" (kap. 4). "Når dere er samlet på Herrens dag, så bryt brødet og hold takksigelse, etter at dere har bekjent deres overtredelser, fordi deres offer (messeofferet) må være rent" (kap. 14).

Syndene måtte bekjennes "i menigheten". Det mentes altså ikke en bekjennelse for Gud alene (da denne like så godt kunne gjøres andre steder). At man avla sin syndsbekjennelse for prestene, bekreftes av det at det straks etterpå (i kap. 15) tales om de prester som "derfor" (nemlig til forvaltning av nattverden og botens sakrament) måtte innsettes, og som fremfor alt måtte være "saktmodige". Ved å anta at det siktes til det sakramentale skrifternål (og ikke bare til en liturgisk bønn med generell syndsbekjennelse), forstår vi også bedre hvorfor de troende så strengt (gjentatte ganger) måtte oppfordres til denne bekjennelse. En liturgisk fellesbønn krever ingen selvfornedrelse og ville de troende nok av seg selv ha tatt del i.

En lignende oppfordring til skriftemålet som en forberedelse til nattverdsgudstjenesten finnes i det såkalte "Barnabas' brev" (fra kort etter året 100): "Du skal bekjenne dine synder og ikke komme til bønnen med en dårlig samvittighet" (kap. 19).

Den romerske biskop Klemens formaner i sitt brev til korintierne (ca. året 96) en del mennesker som hadde voldt stridigheter, til å "bekjenne sine synder" (51,3), å underkaste seg prestene og ta imot tuktelse til bot" (57,1)

Det såkalte 2. Klemensbrev (fra før året 150) advarer mot å utsette skriftemålet, "fordi, når vi har forlatt denne verden, kan vi ikke mer bekjenne våre synder eller gjøre bot" (8,2).

Hermas taler i sitt skrift "Hyrden" (140-155) om "den bot som Herren i sin store barmhjertighet hadde opprettet, og som han hadde gitt kirken (Hyrden) myndighet over" (Bud 4,3)

Ireneus, (født ca. 140, biskop av Lyon og en disippel av Polykarp, som igjen var en disippel av apostelen Johannes) beretter i sin bok "Mot kjetterne" om en del kvinner som av gnostikerne var blitt forført til utukt og etterpå "hadde skriftet". Om dem som "skammet seg for dette", sier han at de "var uten håp om å få del i Guds liv" (1, 13,5-7). I samme verk beretter han at gnostikeren Cerdon, som opptrådte i Roma, gjentatte ganger i hemmelighet propagerte sin vranglære og gjentatte ganger "hadde skriftet" (III; 4,3)

Det faktum at man også skriftet hemmelige synder (noe som de kirkelige forfattere stadig forutsetter og også uttrykkelig sier), er allerede i seg selv et klart bevis på at oldkirkens botspraksis ikke var av rent disiplinær art (et straffesystem til håndhevelsen av kirketukten). Skriftemålet blir alltid omtalt som et middel til å oppnå tilgivelse hos Gud.

Tertullian, en kirkelig forfatter i N. Afrika (født ca. 160) taler inngående om botens sakrament i sin bok "Om boten". Uttrykkelig sier han at en indre bot i hjertet ikke er nok. Den må "forrettes ved en ytre akt, som kalles skriftemål" (c. 9). Inntrengende advarer han mot den falske skamfølelse, som styrter synderen i fordervelse, når han nekter å bekjenne sine synder for kirken. "Mange" - sier han "unndrar seg denne selvbekjennelse eller utsetter den fra dag til dag, idet de mer tenker på skammen enn på sin frelse; de ligner dem som har pådratt seg en sykdom i sine mer intime legemsdeler og skammer seg for å la seg undersøke av legene og således går til grunne med sin skam .... Er det da bedre å bli hemmelig fordømt enn offentlig å få forlatelse'" (c. 10)? "Hvis du unndrar deg skriftemålet, tenk da på helvetet som skriftemålet vil slukke for deg" (e. 12).

I sitt senere liv hyllet Tertullian den rigoristiske oppfatning at kirken aldri skulle gi tilgivelse for de største synder: frafall fra troen, mord eller ekteskapsbrudd. Denne oppfatning forsvarer han særlig i sin bok "Om kyskheten". Han hevder nok at kirken har makt til å forlate også disse synder, men at den for å avskrekke menneskene fra dem ikke skal bruke denne makt (c. 21). Etter hans mening skal biskopen bare gi tilgivelse for de mindre alvorlige synder (c. 18). På grunn av denne anskuelse kom Tertullian i konflikt med den katolske kirke. Istedenfor å støtte seg til tradisjonen påberopte han seg såkalte "nye profetier". Hans rigorisme gjorde at han også i andre ting kom til å avvike fra den kirkelige tradisjon. Således ville han f. eks. forby at enker eller enkemenn giftet seg på nytt.

Mange klare uttalelser om skriftemålet finnes i Origenes' skrifter. Han ble født ca. 185 og må betraktes som en av de lærdeste forskere i oldtiden. I mange år var han leder for den kristne høyskole i Aleksandria og gjennomreiste store deler av den kristne verden. I en av sine homilier over Lukasevangeliet skriver han: "Dersom vi bekjenner våre synder, ikke bare for Gud, men også for dem som har makt til å helbrede våre sår og synder, vil våre synder bli tilgitt av ham som sier: jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky" (Hom. XVII over Luk.). Uttrykkelig sier han at makten til å forlate synder tilkommer prestene, som er apostlenes etterfølgere. "Kirkens prester mottar folkets syndsbekjennelse og gir folket syndsforlatelse" (Hom. V,3 over 3. Mos.). Apostlene og deres etterfølgere i kirken er læger, innsatt av hovedlegen Jesus Kristus for å helbrede sjelene" (Hom. I,1 over Salme 37; sml. også Hom. 11,4 over 3. Mos.; Hom. X,1 over 4. Mos.). Skriftemålet var hemmelig, men i visse tilfeller ble det dessuten krevd en offentlig bekjennelse. "Om syndenes bekjennelse, dvs. skriftemålet, har vi talt ofte. Se derfor hvordan den guddommelige Skrift lærer oss at vi ikke må holde synden skjult i oss .... Når synderen anklager seg selv og skrifter, kaster han opp synden og befrir seg for sykdommens hele årsak. Men se etter at du til ditt skriftemål velger en erfaren og medlidende sjelelege. Dersom han mener at din sykdom er av en slik art at den må åpenbares og helbredes i påsyn av hele menigheten, så følg da dette råd" (Hom. II,6 over Salme 37). En offentlig bot ble krevd for de særlig store synder. Men det er tydelig at man også skriftet de mindre store synder. Dette fremgår også av flere andre uttalelser i Origenes' skrifter. "For de alminnelige synder kan man alltid få bot og de blir stadig tilgitt" (Hom.XV,2 over 3 Mos.). "Også synder ved bare ord og tanker må bekjennes" (Hom. III,4 over 3. Mos.)

Kyprian, biskop i N. Afrika (født ca. 200), formaner: "Enhver må bekjenne sin synd mens han ennå er i denne verden, når hans bekjennelse ennå kan bli mottatt og den av prestene meddelte bot og tilgivelse ennå behager Gud" ("Om de frafalne" 29). Selv om en "bare hadde tenkt på" å fornekte sin tro, måtte en skrifte det (Samme verk 28). Av Kyprians brev fremgår at det var praksis å skrifte ikke bare "de mest alvorlige synder", men også "de lettere (= mindre store) synder" (Brev 16 og 17).

Gregor Thaumaturgus, biskop av Kappadokia (født ca. 213) fastsatte i sitt "Kanoniske brev" forskjellige slags bot for forskjellige misgjerninger de kristne hadde begått under goternes invasjon. Bl. a. nevner han (i can. 9) dem som bekjente at de på en urettferdig måte hadde tilegnet seg fremmed gods.

Laktantius, som en tid var lærer ved Konstantins hoff i Trier, sier i sine "Guddommelige belæringer" (forfattet 304-313) at skriftemålet er et særkjenne for Kristi kirke. "Denne er den sanne kirke, hvor det praktiseres skriftemål og bot, som helbreder de synder og sår som kjødets svakhet er underkastet" (IV,30,11),

Den eldste syriske kirkefar Afrates (født litt før 300), omtaler botens sakrament i sine "Avhandlinger". "Den som er såret av satan" - skriver han - "må ikke skamme seg for å skrifte sin synd og be om bot .... Hvis en skammer seg for det, kan han ikke helbredes, da han ikke vil åpenbare sine sår for legen" (VII,3). Man skriftet altså også hemmelige synder. Dette fremgår også av den tilføyde formaning til sjelelegene, at de "ikke må offentliggjøre den sykdom man har åpenbart for dem".

Den store egyptiske kirkefar Athanasius (295-373) sammenligner skriftemålet med dåpen. "På samme måte som et menneske, når det er døpt av presten, blir opplyst av den Hellige Ånds nåde, således mottar den som skrifter med botferdighet, tilgivelse ved presten i kraft av Kristi nåde" (Fragm.mot Novat.).

Pacianus, biskop av Barcelona (født kort etter 300) skrev mot novatianerne, som ville utelukke noen særlig store synder fra kirkens absolusjonsmakt. "Gud alene kan tilgi syndene. Det er sant. Men det som han gjør gjennom sine prester, er hans makt. For hva annet er meningen med det han sier til apostlene: Hva som helst dere binder på jorde n, skal være bundet i himmelen, og hva som helst dere løser på jorden, skal være løst i himmelen" (Brev 1,6)? Inntrengende formaner han derfor til å skrifte oppriktig. "Hva vil du gjøre, du som bedrar presten? .... jeg ber dere, brødre, ved den Herre som kjenner det hemmelige, at dere ikke skjuler deres sårede samvittighet .... Skulle en synder skamme seg for å ydmyke seg i dette liv, når han derved kan erverve det evige liv" ("Formaning til bot")? Pacianus lærer uttrykkelig at også de mindre alvorlige synder er underlagt kirkens nøklemakt. "Han sier: Hva som helst dere løser; han unntar intet. Hva som helst, sier han: Så vel store som mindre" (Brev 111,12).

Basilius den store, biskop av Cæsarea (født ca. 330) behandler i sine tre "kanoniske brev" (Til Amfilokius) den forskjellige slags bot som måtte pålegges for de forskjellige synder. De som f. eks. skriftet hemmelig tyveri, måtte i et helt år holde seg borte fra den hl. kommunion (III, can. 61.).

Gregor, biskop av Nyssa (født ca. 335) sier at endog "de mest hemmelige synder i sjelen" må skriftes, og han formaner inntrengende til ikke å utsette skriftemålet. "Døden kan jo komme, og etter den kan sjelen ikke mer bli helbredet .... Det er på jorden at skriftemålet har sin virkning; i helvetet er det ikke lenger mulig" (Hom. over Salme VI; sml. videre Hom. 3 over Pred.). Også fra ham har vi et "kanonisk brev" (Til Letoius) om forskjellige slags bot for de forskjellige synder. Om dem som skriftet hemmelig tyveri, bestemte han at de som bot måtte gi almisser til de fattige (can. 6).

Ambrosius, biskop av Milano (født 333) taler om botens sakrament særlig i sine to bøker "Om boten" (skrevet mot novatianerne). "Hvis du vil bli rettferdiggjort, da skrift din synd" (II,6,40). "Makten til å løse fra syndene er bare gitt til prestene" .... og det er kirken som har de sanne prester (I, 2,7) - "Kristus har gitt denne makt til sine apostler, og fra apostlene er den blitt overgitt til prestene" (II,2,12). Prestenes makt til å forlate synder gjelder ikke bare "de lettere synder", men "alle uten unntagelse" (I,3,10). For å forklare hvorledes et menneske kan ha makt til å forlate synder, sammenligner han botens sakrament med dåpen (I,8,36; II,2,i2). Skriftemålet må være oppriktig med viljen til å forbedre seg. "Prestene tar ikke bort synden hos en som presenterer seg uoppriktig" (Brev til Simplician 11). Det er ikke nok å bekjenne sine synder i alminnelighet. Synderen "oppregner dem", så de " ikke forblir skjult" (Betr. over Salme 37 n. 57). Paulinus, Ambrosius' samtidige, beretter om den hellige biskops personlige virksomhet som skriftefar at han "ved sine tårer brakte den skriftende til å gråte over sine synder" ("Ambrosius' liv" 39)

Hieronymus, (født mellom 340 og 350) sier om prestene at de som "apostlenes etterfølgere har himmelrikets nøkler og utøver på en vis en dommermyndighet før dommedagen" (Brev 14,8). Et annet sted skriver han: "Biskopen og presten binder eller løser, etter at han, som det er hans plikt, har hørt bekjennelsen av de forskjellige slags synder" (Komm. III, 16,19 til Matt.). Også hemmelige synder, som en har gjort "uten noen annens vitende", må bekjennes, fordi "legekunsten helbreder ikke hva den ikke kjenner, nemlig når den syke skammer seg for d åpenbare sitt sår for legen" (Komm. X 11 til Pred.). Også Hieronymus tilskriver botens sakrament en samme virkning som dåpen (Komm. til Hos. og Sef.).

Johannes Krysostomus, biskop av Konstantinopel (født mellom 344 og 354), uttrykker sin dype respekt for presteverdigheten med følgende ord: "Prestene har fått en makt som Gud ikke har villet gi hverken til englene eller til erkeenglene. For det ble ikke sagt til disse: Hva som helst dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen .... Hva prestene gjør her nede, det godkjenner Gud i det høye og Herren stadfester sine tjeneres dom. Hva annet har han gitt dem enn makt i himmelen? For han sier: Hvem dere forlater syndene, dem er de forlatt, og hvem dere fastholder dem, dem er de fastholdt. Hvilken makt kan være større enn den? Faderen har gitt hele dommen til Sønnen, og jeg ser at hele dommen er av Sønnen blitt overgitt til dem .... De jødiske prester tilkom det bare å rense menneskenes legemlige spedalskhet, eller bedre sagt ikke å rense dem, men bare å erklære at de var renset. Den Nye Pakts prester derimot renser ikke menneskenes legemlige spedalskhet, men deres sjelers urenhet, og de har fått makt til ikke bare å erklære at sjelen er renset, men til fullkomment å rense dem .... De har makt til å forlate synder, ikke bare når de gjenføder oss (i dåpen), men også etter gjenfødelsen" , ("Om Prestedømmet" III,5.6).

I Joh. Krysostomus' prekener finner vi flere ganger en formaning til ofte å bekjenne sine synder for Gud alene. Dette betyr ikke en fornektelse av det sakramentale skriftemål for presten. Til alle tider har kirken oppfordret de troende til ofte å anklage seg for Gud og å be ham om forlatelse. At Joh. Krysostomus ikke vil utelukke prestens mellomkomst, fremgår av hans gjentatte formaning til ikke å skamme seg" ved å bekjenne sine synder (sml. Hom. IV,4 om Lazar.; Hom. VIII,2 om boten) og av hans henvisning til David og tolleren, som "fortalte" og "åpenbarte" sine synder (Hom. 11,2,4 om boten). Hans uttalelser om en "syndsbekjennelse for Gud alene" var ment som en fritagelse for den offentlige bot, som i oldtiden utgjorde en del av skriftepraksisen, og som på Joh. Krysostomus' tid holdt på å gå ut av bruk. Den offentlige bot medførte at de som i hemmelighet hadde skriftet hos presten, etterpå "likesom på et teater måtte stå til skue for hele menigheten" (Hom. IV,4 om Lazar.). Det var denne offentlige bot Joh. Krysostomus ville erstatte med private bønner og selvfornektelser. Han fulgte deri Neetarius', patriarken av Konstantinopels, eksempel, som nylig hadde avskaffet de såkalte "botsprester", hvis oppgave det var å holde oppsyn over dem som gjorde offentlig bot, og å bestemme når disse igjen fikk lov til å gå til alters. I fremtiden skulle de skriftende etter egen samvittighet utføre den pålagte bot og avgjøre om de kunne gå til alters (sml. Sozomenus, "Kirkehistorie" VII,16).

Et klart bevis på at det ikke var Joh. Krysostomus' mening å ville avskaffe det sakramentale skriftemål for en prest, er at han som patriark av Konstantinopel selv stadig hørte skriftemål. En bispesynode i Kalkedon (403) anklaget ham for at han var altfor mild i sin skriftepraksis, idet han - så sa man - innbød folket til stadig på nytt å "komme til ham og å bli helbredet av ham, så ofte de syndet" (Mansi III,1146). Skriftemålet har fortsatt vært i bruk i den greske kirke inntil våre dager.

Botens sakrament inntar en stor plass i Augustins skrifter (Han ble født i 354 og var en av oldtidens største teologer). "Ingen skal si: Jeg gjør bot i hemmelighet for Gud, Herren som tilgir, vet at jeg gjør, bot i mitt hjerte. Er det da sagt forgjeves: Hva som helst du løser på jorden, skal være løst i himmelen? Er da nøklene forgjeves blitt gitt til kirken? Skal vi tilintetgjøre Evangeliet, Kristi ord" (Prk. 392,3)? 1 en annen preken formaner han synderne til å "henvende seg til biskopene, som forvalter nøklene i kirken .... Og hvis synden ikke bare er stor, men dessuten har gitt stor forargelse til andre, da må synderen ikke sette seg imot å gjøre bot i manges, ja hele folkets påsyn, dersom biskopen anser det som nyttig for kirken" (Prk. 351,4,9). Gang på gang gir han til kjenne at den kirkelige avløsning ikke bare var av disiplinær art, men virket for soning hos Gud (sml. Prk. 98,6; Tr. 121,4 over Joh.; Brev 228,8; Enchir. 65).

Uttrykkelig lærte han at ikke bare de tre største synder (frafall fra troen, mord og ekteskapsbrudd), men alle alvorlige synder mot de ti bud var underlagt kirkens nøklemakt (sml. Prk. 35147; Prk. 278,12; Spec. 29). For de største synder ble det som regel pålagt en offentlig bot. For de mindre grove synder - og det samme gjaldt større synder som var gjort mer av svakhet eller uvitenhet enn av ondskap - nøyde skriftefaren seg med en privat bot, "visse refselsers medisiner" ("quædam correptionum medicamenta" - sml. "Om tro og gode gjerninger" 26; "Om correptio og nåde" 15; "Om forskjellige spørsmål" 26).

Om botspraksisen i de første kristne tider vitner også de oldkirkelige ritualbøker og lovsamlinger. Den gamle lovsamling under navnet "Apostolisk overlevering", utgitt ca. 215 av den romerske prest Hippolytus, inneholder et ritual for en bispeordinasjon, hvor det bl. a. bes følgende bønn over ordinanden: "Gi ham i den yppersteprestelige ånd å ha makt til å forlate synder etter ditt bud og å løse hvert bånd etter den myndighet du har gitt apostlene, og å behage deg i saktmodighet og et rent hjerte" (kap. 31)

I de såkalte "Didascalia Apostolorum" (Apostlenes undervisninger), avfattet i Syria i midten eller i første halvdelen av det 3. årh., sies det til biskopen: "Å biskop, ta liksom den allmektige Gud med barmhjertighet imot dem som angrer .... Kjenn din plass, som er den allmektige Guds plass, og at du har fått myndighet til å tilgi synder, fordi til dere, biskoper, ble sagt: Hva som helst dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og hva som helst dere løser på jorden, skal være løst i himmelen; .... Fordi du har makt til å tilgi synder, fordi du er iført Kristi person" (kap. 6-7 i - I kap. 10 sammenlignes botens sakrament med dåpen, og sies det at ved begge meddeles den Hellige Ånd. En annen gammel kirkeorden, "Apostlenes Konstitusjoner", samlet av en syrisk forfatter omkring året 360, taler likeledes om biskopens makt til å forlate synder (VIII, 5,7)

Vi kan videre henvise til oldkirkens bispemøter, som ofte beskjeftiget seg med botspraksisen: således bispemøtet i Kartago (251 og 252), Roma (251), Elvira (305), Arles (314), Ancyra (314), Neo-Ceesarea (320), det alminnelige kirkemøte i Nikea (325) . Med hensyn til bispemøtet i Elvira kan spesielt bemerkes at det (i likhet med Augustin) betegner boten for de mindre grove synder som en "correptio". Den bestod som regel deri at en i noen tid måtte holde seg borte fra den hl. kommunion. Således bestemte can. 14 at en pike som ikke bevarte sin jomfruelighet før ekteskapet, skulle nektes adgang til den hl. kommunion i ett år. Samme botsstraff fikk en som hadde drevet med hasardspill (can. 79). En som på tre søndager ikke hadde overvært den hl. messe, ble berøvet den hl. kommunion en kort tid (can. 21).

Kirkemøtene forutsetter skriftemålet som en alminnelig kjent praksis. Det samme gjør pavebrevene fra oldtiden. I disse brev behandler pavene alle slags spørsmål som hadde forbindelse med skriftemålspraksisen, men de omtaler aldri skriftemålspraksisen som noe nytt. Brevene (som er rettet til forskjellige biskoper i forskjellige land) besvarer praktiske spørsmål, f.eks. hvorledes skriftefedrene skulle forholde seg overfor dem som utsatte sin omvendelse inntil sin dødsstund. Sml. Siricius' (384-398) brev til biskop Himerius i Tarragona; Innocens I's (402-417) brev til biskop Exsuperius i Toulouse; Celestins (422-432) brev til biskopene i Vienne og Narbonne; Leo I's (440-461) brev til biskop Teodor i Forum Julii. Innocens I gir i sitt brev til biskop Decentius uttrykkelig til kjenne at det var skikk også å skrifte "de lettere (= mindre store) synder". Av særlig betydning er Leo I's brev til biskopene i Campania, Samnium og Picenum, hvor han klandrer noen prester fordi, de "i strid med den apostoliske regel" hadde lest opp for folket de synder som de troende hadde skriftet. "Det er nok" - sier han - "å bekjenne sine synder i hemmelighet for prestene alene", nemlig "først for Gud og så også for presten, som trer til med sin forbønn for de botferdiges synder".

Med hensyn til skriftepraksisen i de følgende århundrer kan vi nevne de mange pønitense-bøker, som ble utgitt til veiledning for skriftefedrene, således av Finnian (ca. 525-550), av Columban (ca. 600), av Theodor av Canterbury (668-690), av Egbert av York (732-766), av Halitgar av Cambrai (ca. 830), osv. En utførlig beskrivelse av botsliturgien finnes i den såkalte "Gelasianske sakramentbok" (fra ca. 700). Botens sakrament omtales ofte av teologene og bispemøtene i den tidlige middelalder. Noe betydningsfullt er også at de orientalske trossamfunn, som allerede i oldtiden skilte seg fra den katolske kirke, like så vel som den gresk-skismatiske kirke, bibeholdt skriftemålets sakrament.

Kirken har alltid lært at det er en plikt å skrifte sine synder (dødssynder). De vitnesbyrd vi har anført viser dette klart. Derfor er det helt uriktig når det fra ikke-katolsk hold har vært påstått at det var først pave Innocens III (på Lateran-konsilet i 1215) som gjorde skriftemålet forpliktet. I en av kirkemøtets bestemmelser sies det at "alle troende av begge kjønn, som er kommet til skjels år, mi i det minste én gang om året skrifte sine synder hos sin egen sokneprest" (kap. 21). Hensikten med denne bestemmelse var bare å hindre at noen utsatte sitt skriftemål i årevis til ubestemt tid og å gjøre det mulig for sokneprestene å øve kontroll med de troendes skriftepraksis. Samme kirkemøte foreskrev at de troende minst én gang om året i påsketiden skulle motta den hl. kommunion. Ingen vil vel slutte av det at mottagelsen av nattverden først da ble en plikt. Så lenge de troende av egen fri vilje oppfylte denne plikt, var et ekstra kirkebud ikke nødvendig.

Nedgang i skriftemålspraksisen har det enkelte steder nok vært. Således beklaget Alkuin seg over (i et brev omkring året 800) at det i Syd-Frankrike hadde vokset frem blant folket en stor uvilje mot å skrifte for prestene, noe som sikkert de strenge botsstraffer hadde bidratt til. Mange utsatte sitt skriftemål inntil sin dødstime eller unnlot det helt. Uheldig virket også den manglende enhet i de forskjellige pønitense-bøker. I slike omstendigheter er det ikke merkelig at noen blant folket begynte å tro at skriftemålet var en kirkelig institusjon og at det var nok å bekjenne sine synder for Gud alene. At det fantes slike mennesker i Syd-Frankrike, synes ikke bare å fremgå av Alcuins brev, men bevitnes også uttrykkelig av et bispemøte i Chalon (813). Når kirkemøtet i sin imøtegåelse (i can. 33) sier at både syndsbekjennelse for Gud og syndsbekjennelse for prestene med stor frukt var blitt praktisert i kirken, er meningen ikke at det var fakultativt å velge den ene eller den annen metode. I sin videre redegjørelse sier kirkemøtet uttrykkelig at "ifølge apostlenes institusjon" trenges begge slags syndsbekjennelser. I can. 32 irettesettes de personer som nok skrifter hos prestene, men som ikke avlegger en fullstendig bekjennelse.

Blant teologene i middelalderen har det vært meget diskutert om absolusjonens virkning i forhold til angeren. Men de har alltid lært at botens sakrament eller iallfall viljen til å skrifte og å motta den prestelige absolusjon er nødvendig til å få syndsforlatelse.

Den katolske lære at skriftemålet må gjøres for en prest, er ikke i strid med at det i middelalderen ofte forekom at man i dødsfare, når det ikke fantes en prest, bekjente sine synder for en legmann. Flere teologer anbefalte denne praksis og anså den endog som forpliktet. Men de lærte uttrykkelig at en legmann ikke kunne gi absolusjon. En slik bekjennelse hadde bare verdi som et uttrykk for en oppriktig lengsel etter det sakramentale skriftemål. Den fritok ikke for senere å skrifte hos en prest, når det ble anledning til det. Til utbredelsen av denne praksis bidro meget et gammelt skrift "Om den sanne og falske botferdighet", som feilaktig ble tilskrevet den store kirkefar Augustin. Det sies der: "Den som ikke kan finne noen prest som han kan skrifte for, bør bekjenne sine synder for sin neste .... En som bekjenner sine synder for sin neste, selv om denne ikke har makt til å gi absolusjon, blir derved verdig til syndsforlatelse, nemlig ved sin lengsel etter å ha en prest" (Migne P.L.XL p. 1122). På samme måte skriver Thomas av Aquino: "Skjønt en legmann ikke kan fullbyrde sakramentet, dvs. gi absolusjonen, vil den høyeste prest (Gud) utfylle det som mangler fra prestens side" (Sum. Theol. Suppl. Qu. VIII,A.2).

Personlige verktøy