1963 van der Burg III

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

KAP. III.

DE MEST BRUKTE SLAGORD MOT SKRIFTEMÅLET

1. Hvorfor skal jeg henvende meg til et menneske for å få syndsforlatelse? Gud alene kan forlate synder. Det er mot ham vi har syndet. Derfor vil jeg søke tilgivelse hos ham uten mellomkomst av en prest, som også selv er et syndig menneske.

Uten tvil er det Gud alene som kan forlate synder. Men spørsmålet er hvorledes han vil gjøre det. Og dette er noe som han alene har rett til å bestemme. Da jødene engang gjorde den samme innvending: "Hvem kan forlate synder uten Gud alene?", sa Jesus at "Menneskesønnen hadde makt på jorden til å forlate synder" (Luk. 5,21-24). Liksom Jesus hadde denne makt ikke bare som Gud, men også som menneske (som "menneskesønnen"), kan han også utøve denne makt gjennom mennesker. Hvis vi forkaster skriftemålets sakrament under påskudd av at Gud alene kan forlate synder, må vi også forkaste dåpens sakrament. Jesus er sakramentenes egentlige forvalter. Prestene er bare hans redskaper. De forvalter sakramentene i kraft av hans oppdrag, og det er hans ledsagende nåde som gir sakramentene deres virkning.

Når en sier at synden er et personlig anliggende mellom et menneske og Gud alene, kan vi svare at den nettopp ikke er det. En krenkelse mot Gud er samtidig en krenkelse mot hele de helliges samfunn. Og det er av den grunn (foruten av andre, som vi vil omtale i kap. IV) at Gud vil at syndene også skal bekjennes for kirken, som presten er representant for. "Gud vil ikke tilgi uten kirken. Den lider under synden, og derfor vil Gud at den også skal medvirke til syndens tilgivelse" (Pascal, "Tanker"). På dommedagen vil hvert menneskes synder bli åpenbart for hele verden. Ingen vil da kunne unndra seg det store skriftemål ved å si: "Hva har andre mennesker å gjøre med mine synder? De er en sak mellom Gud og meg". Derfor må det ikke synes urimelig at Gud allerede her i livet krever en frivillig syndsbekjennelse.

At presten er et syndig menneske, og derfor også selv skrifter, er ingen grunn til ikke å skrifte hos ham. Går vi ikke til en lege, til tross for at også han kan bli syk og trenge legehjelp? Presten tilgir syndene ikke i kraft av sin personlige hellighet, men ved Jesu makt og fortjenester. Egentlig måtte vi takke Guds barmhjertighet for at han benytter seg av svake mennesker til forvaltningen av botens sakrament, fordi derved blir syndsbekjennelsen lettere. Presten blir ved tanken på sin egen svakhet beveget til mildhet overfor de skriftende.

De som vil unndra seg skriftemålet under påskudd av at også prestene er syndige mennesker, handler like ufornuftig som syreren Naaman, som nektet å vaske seg i den smussige Jordan-elv. slik som profeten Elisa hadde foreskrevet til hans helbredelse. "Jeg tenkte" - sa han "at profeten ville komme til meg og røre ved min spedalskhet og helbrede meg. Er ikke Damaskus' floder større og renere enn alle Israels vann?" Men hans tjenere sa til ham: "Min Fader! Dersom profeten hadde pålagt deg noe svært, ville du ikke ha gjort det? Hvor meget mer da, når han sier til deg: Tvett deg, og du skal bli ren" (2 Kong. 5,11-13)?

2. Er ikke skriftemålet et altfor lettvint middel til å få syndsforlatelse? Katolikkene - sies det - kan synde så ofte de vil, og så hver gang etterpå bare gå til skrifte.

Det er merkelig at man forkaster skriftemålet den ene gang fordi det er en altfor stor byrde, og den annen gang fordi det er altfor lettvint.

Enhver katolikk vet, og kirken fremholder det stadig i sin forkynnelse, at skriftemålet (og den av presten meddelte absolusjon) er ugyldig, hvis en skrifter med den mening etterpå å begå de samme synder om igjen. Skriftemålet krever en alvorlig selvprøvelse. Til et godt forsett hører at man er beredt til å unngå de nærmeste anledninger til synd, å gjøre godt igjen den skade man har forvoldt andre, og å forsone seg med de personer man har levd i fiendskap med. Selvfølgelig kan det nok hende at en også etter de edelmodigste forsetter faller tilbake i gamle feil. Hvis det viser seg etter gjentatte tilbakefall i de samme grove synder at den oppriktige vilje til forbedring mangler, er en prest nødt til å nekte absolusjonen.

Og så vil vi spørre dem som mener at skriftemålet er altfor lettvint, om ikke en syndsbekjennelse for Gud alene er meget mer lettvint og medfører en meget større fare for misbruk og illusjon.

3. Medfører ikke skriftemålet en fare for usømmelige forhold mellom presten og skriftebarnet?

Den alminnelige skriftepraksis i den katolske kirke gjennom alle århundrer må for hvert tenkende menneske være et tilstrekkelig bevis på at skriftemålet ikke kan være noen sedefordervende institusjon, slik som det i katolskfiendtlige smedeskrifter av og til er blitt fremstilt. Gode katolske foreldre hele verden over anser det som en stor betryggelse for deres barns sedelige liv at de skrifter regelmessig. Kirken foreskriver at enhver skal skrifte minst en gang om året, men det er sedvane at katolikkene skrifter meget oftere. De nevnte smedeskrifter har sin opprinnelse i en sykelig fantasi og ondskapsfull bakvaskelse, og delvis også i misforståelse av kasuistikken i noen moralsk-teologiske studiebøker. [Det er f. eks. meningsløst når noen har oppfattet de fingerte kasus i disse bøker som spørsmål skriftefaren skulle stille sine skriftebarn. Ordet "Quæritur", som de enkelte kasus blir innledet med, tolket man som om det stod "Quæratur", dvs. Det må spørres". I virkeligheten betyr det ikke annet enn "Spørsmålet er", dvs. "Spørsmålet som nå skal behandles, er følgende".] Det vil alltid finnes dårlige katolikker som på grunn av en irettesettelse eller et berettiget spørsmål om et syndig forhold er blitt fornærmet på sin skriftefar og av den grunn er tilbøyelige til å tale ondt om skriftemålet. "Mangen en Herodes eller Herodiades har krevet skriftefarens hode, fordi han med en Johannes' mot har sagt dem: Dette eller det er deg ikke tillatt" (Kard. Faulhaber, "Zeitfrage").

For å verne skriftemålet mot enhver vanhelligelse har kirken omgitt det med strenge forskrifter. Skriftemålet pleier alltid å foregå i en skriftestol på et synlig sted i kirken. Å høre en kvinnes skriftemål på et annet sted er utenom et nødstilfelle helt forbudt (Kirkens lovbok can. 910). Skriftestolen er laget slik at presten og den skriftende er skilt fra hverandre ved en vegg med et gitter i (can. 909). Meget strenge straffer er fastsatt for det tilfelle en skriftefar skulle si noe under utøvelsen av sitt embete som kunne oppfattes som en forførelse til ukyskhet. Skriftebarnet er forpliktet til innen en måned å anmelde en slik prest til den kirkelige øvrighet. Ved unnlatelse pådrar det seg uten videre ekskommunikasjonen, som ingen prest kan gi absolusjon for før anmeldelsen er skjedd (can. 904 og 2368). Videre har kirken bestemt at ingen prest kan gyldig absolvere en ukyskhets synd, som noen har begått sammen med ham. Ved en fingert absolusjon blir presten uten videre ekskommunisert (can. 884 og 2367). Disse bestemmelser skal ikke bare beskytte skriftemålet mot ethvert misbruk, men også presten mot enhver ufornuftig mistanke.

Til skriftemålet kreves ikke noen inngående beskrivelser. Også ukyskhetssynder kan antydes med noen ganske få ord uten at bluferdigheten på noen måte blir krenket. Å høre skriftemål medfører sikkert ikke noen større fare for presten enn undersøkelsen av pasientene for legene. I virkeligheten er prestenes sjelesorg i skriftestolen et mektig middel til deres personlige helliggjøring. Bedre enn andre mennesker får de se de ødeleggelser og den ulykke som syndene forvolder i sjelene. Tanken på den svære kamp som kyskhetsbudet ofte krever av ugifte og gifte, vil hjelpe presten til å være tro mot sitt sølibatsløfte, så han ved sitt eksempel kan styrke andre til avholdenhet. I skriftestolen kan presten ofte være vitne til stor dyd og heltemot, noe som nødvendigvis vil virke tilbake på ham selv.

Dessuten må man tenke på de seerlige nådegaver presten er utrustet med til utøvelsen av sitt embete som skriftefar. Hele hans prestegjerning, den daglige messe og hl. Kommunion, de daglige timebønner med skriftlesning, den daglige meditasjon og andre bønner er et vern mot synden.

4. Skriftemålet er bare et maktmiddel for prestene til å herske over menneskenes samvittighet.

Hvis skriftemålet skyldtes prestenes maktsyke, er det merkelig at de ikke har fritatt seg selv for det. Et faktum er at prestene pleier å skrifte oftere enn det alminnelige folk. Kirkens lovbok foreskriver at "alle prester må skrifte ofte" (can. 125), og dette uansett om de har gjort en alvorlig synd eller ikke, mens de alminnelige troende bare er forpliktet til å skrifte én gang om året (can. 906) og da bare i det tilfelle de har gjort en alvorlig synd.

Presteembetet er en tjenerstilling, som krever megen forsakelse og innskrenkning av prestenes personlige frihet. Tenk bare på forsakelsen av familielivet.

De som i skriftemålet ikke ser annet enn et middel for prestenes maktsyke, har ikke anelse om hvor stor byrde forvaltningen av dette sakrament også i seg selv er for prestene. I større menigheter må presten ofte time etter time sitte i skriftestolen, som ikke er annet enn et skap, ofte med dårlig luft. Og hele tiden må han samvittighetsfullt høre på hvert av sine skriftebarn, mens et tungt ansvar hviler på ham som dommer og rådgiver. Han må dømme om den oppriktige vilje til forbedring er tilstede, noe som i tvilsomme tilfeller kan volde ham et sant martyrium. Som rådgiver kan han bli stilt overfor de vanskeligste samvittighetsspørsmål.

Prestens embete som skriftefar medfører et så stort ansvar at han, istedenfor å opphøye seg, kan bli fristet til liksom Moses å be: "Herre, hvorfor har du lagt byrden av hele dette folk på meg? Har jeg unnfanget hele dette folk, har jeg født det, at du sier til meg: Bær det i din favn, liksom barnevokteren bærer det diende barn, hen til det land du har tilsvoret dets fedre" (4 Mos. 11, 11-12)?

Og så vil vi samtidig tilføye at en prest må utøve sitt embete som skriftefar helt gratis. Å kreve betaling for skriftemålet ville kirken betrakte som en stor synd.

Personlige verktøy