1963 van der Burg V

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

KAP. V

SKRIFTEMÅLET HOS PROTESTANTENE

Det har aldri vært Luthers mening å avskaffe skriftemålet. Tvert imot, han forsvarte det ofte med stor kraft. Han gav det en fast plass i sin "Bønnebok" fra 1527. Hans "Store Katekismus" (2. utg. 1529) inneholder en formaning til skriftemål på 8 sider, hvor det likefrem sies at en som forkaster skriftemålet, ikke er kristen. "Hvis du forakter det og i stolthet unnlater å skrifte, da slutter vi at du ikke er noen kristen og ikke berettiget til å nyte Alterets sakrament. For du ringeakter det som ingen kristen skal ringeakte, og viser derved at du ikke kan ha syndenes forlatelse" .... "Derfor, når jeg formaner til skriftemål, da gjør jeg intet annet enn at jeg formaner enhver til å være en kristen". Nærmest helt katolsk er den skriftemålsundervisning som finnes i Luthers "Lille Katekismus" (slik som den ble utgitt siden 1531 og ble inntatt blant de lutherske bekjennelsesskrifter). "Til skriftemålet" så heter det der - "hører to stykker: for det første at man bekjenner synden, og for det annet at man tar imot avløsningen eller syndsforlatelsen av skriftefaren som av Gud selv og aldeles ikke tviler derpå, men tror fast at syndene derved er forlatt for Guds åsyn i himmelen". I samme instruks gir han et detaljert skriftespeil (synderegister) til hjelp for de skriftende. "Den augsburgske konfesjon" (1530) sier i Art. 75 ("Om skriftemålet"): "Skriftemålet er ikke avskaffet i våre kirker. Man pleier jo ikke rekke Herrens legeme til andre enn dem som i forveien er blitt prøvet og avløst .... Man lærer menneskene at de skal akte avløsningen overmåte høyt, fordi den er Guds røst og tilsies etter Guds befaling. Nøklemakten blir holdt i ære, og man minner om hvilken stor trøst den bringer de forferdede samvittigheter". "Apologien for den augsburgske konfesjon" (Art. XII) betegner det som "ugudelig" å ville "bortskaffe den private absolusjon av kirken". Også de lutherske "Smalkaldiske Artikler" insisterer på bibeholdelsen av skriftemålet. "Da absolusjonen eller nøklemakten også er en hjelp, en trøst mot synden og den onde samvittighet, innstiftet av Kristus i Evangeliet, må kirken endelig for alle ting ikke la skriftemålet eller absolusjonen gå av bruk" (P. III, Art. 8). Den såkalte "Reformatio Vitebergensis", som Luther underskrev sammen med andre teologer, forplikter presten til å la straffe "den som et helt år hverken søker absolusjon eller kommer til Herrens nattverd". Selv skriftet Luther ofte, særlig hos Bugenhagen. Skriftemålet var ham så dyrebart at han "ville grave det opp av jorden og hente det over tusener mil" (Walch XIX, 1073). "Om tusener og atter tusener av verdener var mine, så ville jeg dog heller miste alt dette enn la et eneste stykke, selv det ringeste, av dette skriftemål komme ut av kirken" (Walch XVII, 2452).

I "Den augsburgske konfesjon" (Art. IX-WII) og i "Apologien for den augsburgske konfesjon" (Art. XIII) regnes skriftemålet som et sakrament. Likeledes i Luthers "Store Katekismus", hvor det omtales som "det tredje sakrament". I hans "Lille Katekismus" fikk det plass mellom dåpen og Alterets sakrament. Ennå året før sin død uttalte Luther at han gjerne vil være med på å kalle skriftemålet et sakrament.

En lang tid etter reformasjonen ble skriftemålet alminnelig praktisert i de lutherske kirker. Det er nok å henvise til de tallrike kirkeordninger i de lutherske land, som forutsetter en alminnelig skriftepraksis (sml.'Dr. K. Krogh-Tonning, "Kirkelige vidnesbyrd om Absolutionen", 1881). 1 det dansk-norske kirkeritual av Kristian V (1685) heter det: "De som vil bruke det hellige nattverdssakrament, skal enten dagen i forveien eller samme dag før prekenen, hvis det av viktige grunner ikke kan skje dagen i forveien, fremstille seg hos presten i skriftestolen, bekjenne sine synder for ham og be om avløsning .... De skal i en sann hjertets ydmykhet komme frem, og som for Guds ansikt sette seg i ærbødighet ned på kne for Herrens tjener, mens de gjør sitt skriftemål og tar imot avløsning".

Etterhånden er skriftemålet mer og mer gått ut av bruk hos lutheranerne. Forskjellige årsaker har bidratt til denne utvikling. En av hovedårsakene er lutheranismens uklare standpunkt fra begynnelsen av med hensyn til skriftemålets nødvendighet.

[All den stund Jesus har innstiftet botens sakrament, er det en samvittighetsplikt å bruke dette nådemiddel, og for så vidt den katolske kirke fremholder denne samvittighetsplikt, kan man si at det katolske skriftemål er tvungent. Den skriftetvang som de lutherske kirkeordninger en lang tid utøvet, må - nettopp fordi de samtidig benektet at skriftemålet er en samvittighetsplikt - med langt større rett betegnes som samvittighetstvang.

Det er en feiltagelse å mene at det helt frivillige skriftemål er så meget lettere og mer tiltalende enn det forpliktede skriftemål. Det motsatte er tilfelle. Overbevisningen om at Kristus har forordnet skriftemålet, gjør det så naturlig for oss katolikker å skrifte. Uten denne overbevisning ville menneskene i alminnelighet vanskelig kunne overvinne sin naturlige generthet for å bekjenne sine svakheter for et annet menneske.

Luther ville også gjøre skriftemålet lettere ved å løse det fra presteembetet. Enhver skulle ha frihet til å skrifte for hvem som helst. De lutherske kirkeordninger har lite respektert denne frihet. De krevde at folket skulle skrifte for prestene. Et faktum er også at folket i alminnelighet ikke ville like å skrifte for andre enn prestene. En alminnelig skriftemålspraksis er bare mulig i et kirkesamfunn med et offisielt skriftemålsembete, så det samtidig er mulig for de troende å vite om hverandre at de skrifter. ]

Luther forutsetter nok at en kristen er forpliktet til å skrifte. I sin "Store Katekismus" sier han at en som unnlater å skrifte, ikke er noen kristen, og de lutherske kirkeordninger foreskrev skriftemålet som en nødvendig betingelse for altergangen. Men samtidig hevdet man stadig at skriftemålet (i kraft av den reformatoriske "evangeliske frihet") skulle være en frivillig sak. Denne inkonsekvente fornektelse av skriftemålet som en samvittighetsplikt virket forvirrende på folket og svekket troen på skriftemålet som en guddommelig institusjon. Først gikk det private skriftemål ut av bruk, noe som for en del også hadde sin grunn i at altergangen ble sjeldnere. På mange steder holdtes det altergang bare et par ganger om året, og da var antallet av de skriftende ofte så stort at en privat skriftesamtale ble umulig. Som en betingelse for altergangen ble det private skriftemål offisielt avskaffet ved en kongelig resolusjon av 2. des. 1886. En tid praktisertes så et fellesskriftemål med en generell absolusjon. Men flere prester hadde imot å uttale en absolusjon over mennesker som de ikke hadde noen mulighet for å prøve. Til slutt bestemte en kongelig resolusjon av 23. sept. 1907 at absolusjonen ikke lenger var nødvendig til altergangen. Etter den tid utdøde skriftemålet i flere og flere menigheter. Det faktum at skriftemålet her i landet i flere århundrer hadde vært forordnet ved en statslov og mer var blitt en slags katekismus-overhøring og borgerlig tuktemiddel, har sikkert bidratt til at skriftemålet ikke lenger ble betraktet som en guddommelig institusjon. En forklaring på skriftemålets forfall må til slutt også søkes i den lutherske lære som tilskriver nattverden den samme virkning (nemlig syndsforlatelse) som skriftemålet, noe som nødvendigvis må ha til følge at det siste sakrament blir overflødig i folkets tanker.

Kommunionen er innstiftet som en næring til å bevare nådelivet, dvs. å hindre dødssynden, og ikke som et middel til å gjengi nådelivet, dvs. å bortta dødssynden. "Dette er det brød som kommer ned fra himmelen, for at den som eter av det, ikke skal dø" (Joh. 6, 50). "Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham" (v. 56). Kommunionen virker nok også syndsforlatelse, men det gjelder bare de mindre synder, på samme måte som den legemlige næring helbreder de mindre sykdommer.

Nattverden er ikke bare et måltid, men også en offerhandling (messeofferet, som består i en sakramental blodsutgytelse til minne om Kristi død på korset). Messeofferet virker med til forlatelse også av dødssynder ved å oppnå omvendelsens nåde.

Imidlertid viser det seg i den nyere tid blant protestantene en økende interesse for gjeninnførelsen av det private skriftemål. Alene i Tyskland er det i. løpet av tyve år (1938-1957) av protestantene utgitt minst 25 bøker og en stor mengde artikler til forsvar for det. Støtet utgikk fra "Die Evangelische Michaelsbruderschaft", som ble stiftet i 1922. Generalsynoden for "den forente evangelisk-lutherske kirke" i Tyskland, som ble holdt i Flensburg (1952), vedtok en "Ordning for det kirkelige liv", som innbefattet skriftemål og absolusjon. Interesse for skriftemålet kom på en særlig måte til uttrykk på den store protestantiske Kirchentag i Frankfurt (1956), hvor et stort antall deltagere benyttet anledningen til å skrifte i sakristiene i de forskjellige kirker. Skriftemålet er fra den tid blitt en fast praksis på kirkedagene. I den nye enhetskatekismus for den evangelisk-lutherske kirke i Tyskland (1957) er det inntatt et avsnitt om "Nøkleembetet og skriftemålet" med en utførlig anvisning for det private skriftemål. De ti bud danner grunnlaget for syndsbekjennelsen. Også den "Allgemeine Evangelisch Gebetbuch" (1955) inneholder en skrifteordning.

I Danmark var den lutherske biskop Fuglsang-Damgaard en foregangsmann ved sitt skrift "Privatskriftemålets fornyelse" (1933). Spesielt må nevnes det sjelesorgsarbeide under navnet "Nicolai-tjeneste", som "Kirkens korshær" har opprettet i København (1957), og hvor det personlige skriftemål spiller en stor rolle. Nicolai-tjenesten har forbindelse med 120 prester, og et lignende sielesorgs-arbeide er etter hvert blitt organisert i en rekke andre byer.

I en særlig grad har det private skriftemål hatt en renessanse i Sverige. Biskop Bo Gjertz betegner i sin bok "Kristi Kyrka" (1933) skriftemålet som et sakrament. Av stor betydning var innføringen av kapitlet om "Det private skriftemål" i den svenske "Kyrkohandboken" (1942). Biskop Arvid Runestam sier i " Svensk kyrka och teologi i dag" (1953) at "å ha omsorg for de enkelte sjeler og å være skriftefar er en av prestens aller første plikter, for ikke å si den viktigste". Erik Berggren forsvarte særlig skriftemålets mentalhygienske betydning i sin doktoravhandling "Till den kristna biktens psykologi" (1946). Det er etter hvert blitt utgitt flere veiledninger til skriftemål. Således f. eks. "Vad är bikt" av Per-Olof Sjögren, som i 1960 hadde sitt 3dje opplag.

Også innen den norske kirke har det private skriftemål i den senere tid fått mange forsvarere, som f. eks. biskop Skagestad ("Pastorallære"), biskop Sigurd Normann ("Vår Lutherske arv"), biskop Kaare Støylen ("Arv og Ansvar"), Peder Olsen ("Veiledning i sjelesorg" og "'Det private skriftemål"). I 1948 gjorde styret i Oslo presteforening opptak til å få en instruks for privat skriftemål tatt inn i alterboken og salmeboken. Privat skriftemål praktiseres av foreningen "Ordo Crucis".

I den anglikanske kirke begynte gjeninnførelsen av det private skriftemål allerede meget tidligere særlig under innflytelse av den såkalte anglo-katolske bevegelse (fra midten av det forrige århundre).

Motstanden mot det private skriftemål har fra begynnelsen av vært størst og holdt seg lengst i de reformerte kirker. Men i den nyeste tid er det også der kommet en forandring. Stor oppsikt vakte således den sveitsiske kalvinist Max Thurian med sin bok "La Confession" (1953), hvor han endog holder skriftemålet for et sakrament. Forordet til boken er skrevet av selveste presidenten for den protestantiske federasjonen i Frankrike, Mare Boegner. En annen fremstående kalvinist, professor J. Courvoisier, dekan for det protestantiske teol. fakultet i Genf, går også sterkt inn for gjeninnførelsen av skriftemålet, som det ifølge ham egentlig ikke var Kalvins mening helt å forkaste. Skriftepraksisen er gjenopptatt av det protestantiske ordenssamfunn i Taizé. Også blant de reformerte i Holland er det utkommet flere skrifter til forsvar for skriftemålet, således av Lodewyk van Wechelrode ("Christus en de vergeving der zonden"), ds. W. Zeydner ("Boete"), dr. M. J. Arntzen ("Biecht en Vergeving van zonden").

Personlige verktøy