1979 van der Burg

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

PAVEDØMMET

av Pastor dr. teol. J. van der Burg

PAVEDØMMET I BIBELEN OG HISTORIEN

Av Pastor Dr. teol. J. van der Burg, Stavanger 1979

INNHOLD:

Innledning

Art. I. Om Peters primat

§ 1. Den høytidelige forutsigelse av Peters primat

§ 2. I hele sitt offentlige liv forberedte Jesus Peter til den lederstilling Han ville gi ham

§ 3. Jesus forutsa på nytt Peters primat under den siste nattverd

§ 4. Den høytidelige innsettelse

§ 5. Peter utøvde primatet etter Jesu himmelfart

§ 6. Peters primat ble anerkjent av de andre apostler - Også Paulus anerkjente Peters primat - Forgjeves søker protestantene noen innvendinger mot Peters primat i galaterbrevet.

§ 7 Bibelens beretning om Peters fengsling (Ap. Gj. kap. 12) vitner om at både de troende og kristen dommens motstandere anså Peter som Kirkens overhode

Art. II. Etter Jesu vilje skulle Peter ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode

Art. III. Peters etterfølgere er biskopene av Roma

Om Peters opphold og martyrdød i Roma

Om pavevalget i tidens løp

- Oldkirkens vitnesbyrd om den romerske biskops primat - Clemens Romanus - Ignatius av Antiokia - Ireneus

- Fra de eldste tider av ser vi biskoper og teologer fra de mest forskjellige kanter av den kristne verden reise til Peters Stol i anledning av religiøse spørsmål

- Et bevis på den romerske biskops primat er pave Viktors (189-198) inngripen i striden om påskefesten.

- Pavedømmet har alltid vært den klippe som hindret at kjetterier fikk makt over Kirken

- Om den romerske biskops primat vitner også de stadige (men forgjeves) forsøk vranglærerne gjor de for å få paven på sin side, overbeviste som de var at de ved å vinne ham lett ville kunne vinne hele kristenheten

- Den romerske biskop var den høyeste apellinstans i stridigheter om bispestoler

- Pavens omsorg for de nødlidende menigheter hele verden over vitner om at de var seg bevisst å være alle kristnes far

- Vitnesbyrd av oldkirkens store teologer

- Kirkemøtenes vitnesbyrd om pavens primat

- Pavedømmets opprinnelse kan ikke forklares ved Romas politiske maktstilling eller ved noen annen naturlig faktor

- Den greske kirkes forhold til pavedømmet

- Årsakene til det greske skisma

Art. IV. Om pavens ufeilbarhet

§ 1. Hva vil det si at paven er ufeilbar?

§ 2. Dogmet om pavens ufeilbarhet er ikke noen ny lære

§ 3. Aldri har noen pave definert en vranglære

§ 4. Dogmet om pavens ufeilbarhet hemmer hverken den personlige tenkning eller fremskrittet av den teologiske vitenskap

§ 5. Protestantenes frykt for at den pavelige ufeilbarhet opphøyer et menneske alt for meget, er ubegrunnet.


Art. V Forargelser over pavedømmets historie

§ 1. De dårlige paver - Legenden om pavinnen Johanna

§ 2. Inkvisisjon og kjetterforfølgelse

§ 3. Om pavenes politiske virksomhet i middelalderen - Om Kirkestaten

§ 4. Om pavehoffets prakt og pavens verdighetstegn


Art. VI. Pavedømmets historie vitner om at Kristus er med sin Kirke


Art. VII. Kan bare italienere bli valgt til pave?


Art. VIII. Hva menneskeheten skylder pavedømmet

§ 1. Pavenes innsats til fremme av hedningemisjonene

§ 2. Pavene har beskyttet Europa og den kristne sivilisasjon mot barbarene

§ 3. Pavene har beskyttet kristendommen og folkenes frihet mot statstyranniet

§ 4. Pavene har hatt en viktig andel i avskaffelsen av slaveriet og i kampen for arbeidernes rettigheter

§ 5. Pavene har reddet familielivet ved sitt modige forsvar av den kristelige ekteskapsmoral

§ 6. Pavenes arbeid for freden

§ 7. Pavenes store innsats for kunsten og vitenskapen - Galileiprosessen



INNLEDNING

Jesus er ikke kommet til verden for å sette i gang en løs religiøs bevegelse. Av mange steder i den hellige Skrift fremgår at Han ville forene de troende til et samfunn (en "kirke", et "rike", en "hjord", et "legeme"), hvor alle har "én træ (Ef . 4, 5; Joh. 17, 20 23; Rom. 1, 12). Jesus er den "store hyrde" (Hebr. 13, 20; Esek. 37, 24. 25), "fredsfyrsten" (Es. 9, 6), som skulle "samle Guds barn til ett" (Joh. 11, 52), "bringe dem sammen som får i en kve" (Mik. 2,12). Han vil enhet i troen, "for at vi ikke skal være umyndige barn og la oss kaste og drive om av enhver lærdoms vind" (Ef. 4, 13 14). Kristi rike skal ikke være oppdelt i sekter, fordi "Gud er ikke forvirringens Gud, men fredens Gud" (1. Kor. 14, 33), og "hvert rike som er splidaktig med seg selv, blir ødelagt" (Luk. 11, 17).

Til grunnleggelsen og utbredelsen av sin kirke innsatte Jesus apostlene, som inntil verdens ende fortsetter sitt lederskap gjennom de biskoper som har sin sendelse fra dem (ved den apostoliske suksesjon). [Angående bispeembetet og nødvendigheten av den apostoliske suksesjon henvises til vår avhandling: "Kirken".]

Men for at biskopene kan opprettholde Kirkens enhet, er det nødvendig at de selv danner en innbyrdes enhet. Og dette er bare mulig ved at én blant dem har den øverste ledelse. I hvert samfunn må det være én som står i spissen (konge, president, formann, direktør, general for en armé, kaptein for et skip, osv.). Og fremfor alt er dette påkrevet i et verdensomfattende trossamfunn, hvor enheten skal bevares blant så mange styrere (biskoper). Erfaringen viser at pavedømmet er uunnværlig for den kirkelige enhet. Og siden Jesus vil at det skal være en kirkelig enhet, hvorfor skulle det da være vanskelig å tro at Jesus har innstiftet pavedømmet?

Vi kristne, som tror på Inkarnasjonens mysterium, nemlig at Guds Sønn er blitt menneske, må ikke forundre oss over at Han har gitt sitt rike formen av et menneskelig samfunn. Kristi rike er nok ikke av denne verden, dvs. av politisk art (dets opprinnelse og formål er overjordisk). Men det skal være et rike i verden med menneskelige styrere, og for enhetens skyld vil Kristus også bruke det menneskelige middel at én av styrerne står over de andre.

Pavedømmet er ikke i strid med at Kristus selv er "hodet for Kirken" (Kol. 1, 18). Han er Kirkens usynlige overhode. Men for at biskopene kan være enige i troen trenges det et synlig overhode, som de alle må stå i forening med. Pavedømmet innskrenker ikke Kristi makt, men er - i likhet med alle kirkelige embeter - bare et middel Han bruker til å utøve sin styremyndighet.

Pavedømmet og Kirken kan ikke skilles fra hverandre. Derfor er spørsmålet om pavedømmet et av de mest brennende spørsmål i den kristne religion. "Læren om den romerske biskops primat (dvs. overherredømme) over hele Kirken - således skriver den kjente engelske konvertitt William Palmer - er aksen, som alle andre kontroversspørsmål mellom den romerske Kirke og de øvrige kirker beveger seg omkring."

At Jesus har innstiftet pavedømmet, vil vi bevise i følgende punkter:

1. Jesus har gitt Peter primatet blant apostlene.

2. Peters primat var ifølge Jesu vilje en blivende institusjon, m. a. o. Peter skulle ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode.

3. Arvtagerne av Peters primat er de romerske biskoper.

Deretter vil vi nærmere forklare meningen med den katolske lære om pavens ufeilbarhet og svare på de innvendinger som ut fra fornuften og historien rettes mot pavedømmet. Til slutt følger en oversikt over pavedømmets store fortjenester for menneskeheten.

Personlige verktøy