1979 van der Burg 4

Fra Katolske dokumenter

Gå til: navigasjon, søk

ART. IV - Om pavens ufeilbarhet.

Pavedømmet er den klippe" som skal opprettholde Kirken (de troendes enhet). Men til det trenges at paven er ufeilbar i sitt læreembete. Allerede navnet "klippe" betyr noe urokkelig. Bare en ufeilbar pave kan med autoritet avgjøre trosspørsmål, slik at Kristi universelle trossamfunn ikke oppløses i sekter. Det er fordi "hans tro ikke svikter", at han er i stand til å "styrke sine brødre" (Luk. 22, 32).

For en som tror på Kristi guddom kan det ikke være vanskelig å tro at Han på en særlig måte kan bistå Kirkens overhode. Det var fordi troen på pavens ufeilbarhet forutsetter troen på Kristi guddom, at Jesus i Cæsarea-Filippi før den høytidelige forutsigelse av Peters klippeembete spurte sine disipler om de visste hvem Han var.

Mange protestanter har en aldeles feilaktig forestilling om hva den katolske lære om pavens ufeilbarbet går ut på. Og det er en av hovedgrunnene til deres uvilje mot pavedømmet. Enkelte har ment at vi tilskriver paven syndfrihet, eller at vi gjør ham nærmest til en gud. Andre innbilder seg at hele den katolske verden måtte bøye seg for paven, dersom han en vakker dag forkynte at to ganger to er fem. En av de mest utbredte fordommer er at troen på pavens ufeilbarhet hemmer den personlige forskning og teologiens fremskritt, ja at den endog er til hinder for naturvitenskapen. For å angripe Jæren om pavens ufeilbarhet søker protestantene dessuten å påvise at pavene i århundrenes løp har tatt feil i sin troslære, og har innført alle slags ubibelske lærdommer i Kirken.

Alt dette vil vi svare på i de følgende avsnitt.

§ I. - Hva vil det si at paven er ufeilbar?

1. Pavens ufeilbarhet har intet å gjøre med hans personlige moralske liv, men gjelder bare den lære han forkynner. Pavene er ikke syndfrie, og heller ikke behøver vi å godkjenne alle de midler de (f. eks. i sin opptreden mot vranglærere) har brukt for å beskytte den rene lære.

2. Paven er bare ufeilbar i tros- og sedelæren, altså ikke for eks. når han uttaler seg om rent naturvitenskapelige spørsmål.

3. Pavens ufeilbarhet i tros- og sedelæren vil ikke si at han som et orakel kan løse alle religiøse problemer, heller ikke at han blir inspirert av Gud. Paven får ikke nye åpenbaringer av Gud. Hans ufeilbarhet gjelder, liksom Kirkens ufeilbarhet, bare bevarelsen og fortolkningen av den åpenbaring apostlene har mottatt og nedlagt i Kirken.

Ufeilbarhet betyr mindre enn inspirasjon. Inspirasjon består i en særlig innvirken fra Gud, som beveger et menneske til å tale. Den pavelige ufeilbarhet består bare i at Gud ved et særlig forsyn våker over at paven ikke lærer noe falsk. Det kan hende at mange teologer og alminnelige troende er mer opplyst og har et dypere innblikk i troens hemmeligheter enn paven, og blir brukt av Gud tor å veilede ham. Dog er bare paven ufeilbar, dvs. bare om ham har vi Jesu garanti for at han blir bevart for villfarelser.

4. Paven er ikke ufeilbar hver gang han uttaler seg om et spørsmål vedkommende tros- og sedelæren. Hans ufeilbarhet er innskrenket til de tilfeller han avgjør noe "ex cathedra", dvs. som hele Kirkens overhode med den uttrykkelige vilje å forplikte alle troende til å holde noe for ufeilbart sant. Disse tilfeller inntreffer meget sjelden.

Paven er således ikke ufeilbar når han som privat person (som teolog eller forfatter) uttaler seg om et religiøst spørsmål, eller når han lar en avgjørelse publisere gjennom og i navn av en av sine domstoler eller kongregasjoner (pavelige ministerier, sammensatt av kardinaler og teologer).

Et forbilde på den pavelige ufeilbarhet har vi i den yppersteprestelige myndighet i den Gamle Pakt. Når det oppsto spørsmål angående "lys" (= læren) og "fullkommenhet" (= budene), var det ypperstepresten som ved hjelp av det hemmelighetsfulle "brystskjold til dom" (2 Mos. 28, 15-30) gav en definitiv avgjørelse. Også i den Nye Pakt, Kristi sannhetsrike, må det være en kompetent autoritet til å dømme mellom sannhet og løgn. Den Nye Pakt skal ikke stå tilbake for den Gamle, som med sine forskjellige innretninger "bare var en skygge av de kommende goder" (Hebr. 10, 1). Som den Nye Pakts store konge må Kristus ha et organ som Han åpenbarer sin vilje gjennom på en måte som ikke kan misforstås. Protestantismen med dens mange sekter, hvor hver kan legge sin egen mening i Bibelen, gjør Kristi kongedømme til en karikatur.

Den pavelige ufeilbarhet finner vi klart omskrevet i Vatikankonsilets definisjon fra året 1870: "I kraft av den guddommelige bistand som er lovet ham i Peter, har den romerske biskop, når han taler ex cathedra - dvs. når han i egenskap av alle kristnes hyrde og lærer med sin øverste apostoliske myndighet definerer en tros- eller sedelære som er bindende for hele Kirken - den ufellbarhet som den guddommelige Frelser har villet utruste sin Kirke med; og derfor er sådanne avgjørelser av den romerske biskop ugjenkallelige av seg selv og ikke i kraft av Kirkens godkjennelse" (Kap. 4).

Kirkemøtets definisjon var rettet mot den såkalte "konsiliære teori" (se nedenfor § 2), som hevdet at et alminnelig kirkemøte står over paven, og at en pavelig avgjørelse bare er ufeilbar når den godkjennes av den alminnelige Kirke. Falskheten i denne teori er innlysende. Pavedømmet ville ikke kunne være fundament for den kirkelige enhet, dersom paven trengte Kirkens samtykke for sine avgjørelser, dvs. dersom han først måtte spørre alle biskoper over hele verden om de var enige. Det er ved sin egen fasthet en klippe er i stand til å bære en bygning. Den får ikke sin fasthet av bygningen. Jesus gjør at pavens tro ikke svikter, og det er denne som skal styrke sine brødre, og ikke omvendt.

Kirkemøtene alene er ikke et tilstrekkelig fundament for den kirkelige enhet. For det første fordi omstendighetene ofte gjør det umulig å sammenkalle et alminnelig kirkemøte. For det annet kan det ofte være tvilsomt hvorvidt de biskoper som er møtt frem, eller de som stemmer for et forslag, er tilstrekkelig mange til å representere hele Kirken. På de økumenske kirkemoter i oldtiden var ikke engang en fjerdedel av alle biskoper i hele verden til stede. [For vårt vedkommende har dette ingen ting å si, også av den grunn at de dogmer som ble fastslått på disse kirkemøter, etterpå er blitt antatt av hele Kirken. Men selve kirkemøtene representerte tallmessig ikke alltid tydelig hele Kirken. At deres beslutninger ble alminnelig anerkjent, må forklares ved den overveiende autoritet hele oldkirken tilkjente den romerske biskop.] Teologene visste at det spilte ingen rolle om antallet av de fremmøtte biskoper ikke var så stort, så fremt kirkemøtets beslutninger fikk pavens godkjennelse. Manglet den, nyttet det ikke hvor mange biskoper det enn var til stede og hadde stemt for en beslutning. [Det er derfor meningsløst å si at dogmene ikke er annet enn beslutninger ved et stemmeflertall. Hvor mange det enn stemte for et forslag, var det dog først ved pavens stadfestelse en beslutning ble til et dogme. Paven er ikke bundet til å følge flertallet. Men når han slutter seg til et mindretall som er så ubetydelig at de ikke kan sies å representere hele Kirken, er avgjørelsen bare ufeilbar som en pavelig og ikke som en konsiliær definisjon.]

§ 2. - Dogmet om pavens ufeilbarhet er ikke noen ny lære.

Valikankonsilets definisjon av pavens ufeilbarhet var like så litt en ny lære som de dogmer som er blitt definert på alle de tidligere kirkemøter (f. eks. dogmet om Kristi guddom på kirkemøtet i Nikea; dogmet om Kristi persons enhet på kirkemøtet i Efesus; dogmet om Kristi dobbelte natur på kirkemøtet i Kalkedon; dogmet om vesensforandringen av brød og vin til Kristi legeme og blod i Alterets Sakrament på kirkemøtet i Lateran; osv.). Kirkeforsamlingen har bare presisert en lære som alltid har vært inneholdt i den kristelige tradisjon. "Vi altså - således heter det i innledningen til definisjonen - idet vi trofast holder oss til den tradisjon som er mottatt helt fra kristendommens begynnelse av" osv. (Sessio IV, Cap. 4). Gang på gang henvises i aktstykkene til vitnesbyrd fra overleveringen.

Dogmet om pavens ufeilbarhet fremgår klart av den hellige Skrift (se tidligere), og er fra oldtiden av blitt anerkjent i Kirkens praksis. Den romerske Stol ble alltid betraktet som fundament for den kirkelige enhet. Dens lære var normen for alle menigheter. Biskopene visste at de for å bevare sitt samband med Kirken måtte være forenet med den romerske biskop, og fra alle kanter av verden henvendte de seg til ham for å høre hans dom. De vranglærere som den romerske Stol utelukket fra Kirken, ble av hele Kirken betraktet som ekskommunisert.

Kirkefedrene omtaler den romerske biskops læremyndighet med uttrykk som er ensbetydende med ufeilbar. Ignatius hilser Romerkirken som forstanderinne for kjærlighetssamfunnet", idet den er "opplyst i kraft av Guds vilje, oppfylt med Guds nåde uten å vakle, ren for enhver fremmed farve". "Med den romerske Kirke - skriver Ireneus - må alle troende på alle steder stemme overens". "Til denne kan ingen villfarelse få adgang" (Cyprian). Gjennom de romerske biskoper kan vi alltid bevise hva der er sant og sikkert" (Epifanius). "I denne ene Stol må enheten bevares av alle" (Optatus). "Den vandrer uklanderlig" (Gregor av Nazianz). "Den romerske Kirke bevarer apostlenes trosbekjennelse uforfalsket" (Ambrosius). "Hos Peters Stol alene blir fedrenes arv bevart uforfalsket" (Hieronymus). "Denne er den klippe som helvetes hovmodige porter ikke kan beseire"; "Gud har lagt sannhetens lære i denne enhetens Stol"; Når derfor Rom uttaler seg, "er saken avgjort, og enhver tvil er tatt bort" (Augustin). Vi må "adspørre den høyeste lærer blant lærerne, den som styrer den romerske Kirke og eier den øverste makt med hensyn til trosforkynnelse" (Johannes Cassianus), "Denne allerhelligste Stol har bevart den apostoliske nåde uforfalsket" (Theodoretus). "Den salige Peter, som lever og har forsete i sin egen Stol, gir troens sannhet" (Peter Chrysologus). Den romerske Stol, "er kronet med lys som utgår fra dens apostels åsyn, og opplyser hele jorden med strålene fra dette lys" (Moses av Korena). "Hvis man vil høre sannheten, spør da først og fremst den apostoliske Stols biskop, hvis sanne lære står fast ved sannhetens dom og støttes ved autoritetens beskyttelse" (Ferrandus, diakon av Karthago, + 546, Ad Sever. I). "Etterfølgere på den hellige og første og ærverdige Stol er sunne i troen, ufeilbare ifølge Herrens ord" (Johannes, biskop av Jerusalem 572-592, Ep. ad abatem albanorum catholicum). "Den apostoliske Stol er den ubevegelige festning Gud har grunnlagt, troens lysende søyle" (Sergius, erkebiskop av Kyprus, i en skrivelse til pave Theodor l 642-649). Peter er i sine etterfølgere "religionens grunnlag"; "den som forkynner den hele ortodokse lære og tilintetgjør enhver kjettersk ondskap" (Sophronius, patriark av Jerusalem, + 638, sml. Harduin III, 711. M; 1, 1287). "Rom er solen som alle ser hen til for derfra å motta den hellige tro; her er hele Kirkens fundament, det som etter Herrens ord helvetes porter ikke skulle få makt over; det har nøklen til den rettmessige tro og bekjennelse, og opplukker den sanne religion for enhver, som kommer til det, mens det derimot tillukker og stopper den spottende munn på all heresi".. .. "Den hellige romerske Stol må man rette seg etter for ikke å være, og ikke å kalles kjetter" (Maximus av Konstantinopel). Pavedømmet "er i sannhet den sanne tros uforstyrrede og uforfalskede kilde fra begynnelsen av, den faste og rolige havn for hele I(irken mot enhver storm av kjetteri"; "den høyeste lærestol, som Kristus har nedlagt troens nøkler i, og som helvetes porter, det er heretikernes munn, ennå ikke har fått makt over og heller ikke skal få makt over inntil dagenes ende" (Theodor Studeta).

Også middelalderens store teologer lærte uttrykkelig pavens ufei!barhet. Sml. Bernard av Clairveaux + 1153 (Ep. 190; ad Innoc. II de error. Abæl.); Thomas av Akvino + 1274 (Sum. Theol. II, 2, qu. I, a. 10; Contra Gent. 4, 76); Bonaventura + 1274 (se f. eks. Opera S. Bonav. ed. Quara-cchi VIII, 235).

Av senere teologer kan nevnes: Alphonsus Tosta + 1454 (Defensorium e. 16); Johannes av Capistrano + 1456 (De auctoritate Papæ et Concilii); Turrecremata + 1484 (Summa de Eccl. II, c. 109); Isidorus av Isolanis (De imperio militantis Ecclesiæ 1517); Cajetan + 1534 (De auctoritate Papæ et Concilii); John Fisher (Assertionis lutherane confutatio 1545); Ruard Tapper + 1559 (Explic. art. ven. fac. theol. Lovaniensis I, 402); Melchior Cano + 1560 (De locis theologicis Vi, c. 7); Tolet + 1596 (Ennar. in Sum. S. Thom. li, 70); Stapleton + 1598 (Stapietoni opera I, 706); Valentia + 1603 (Comm. tlieol. III, 249 og 256); Banez + 1604 (Scholastica comm. in 2am 2æ 5. Thomæ qu. I, a. 10); Suarez + 1617 (De Fide, disp. V, sect. 8 og disp. XX, sect. 3); Bellarmin + 1621 (Controv. I. IV, de Rom. Pont. c. 11); Franciscus av Sales + 1622 (Oeuvres, ed. Annecy, I, 305). Den sist nevnte skriver: "Dersom den øverste hyrde (paven) kunne føre sine får til giftige gressganger, ville snart hele hjorden være tapt .... Kirken kan ikke alltid samles i et alminnelig kirkemøte ... Kirken trenger alltid en ufeilbar bekrefter, som man kan henvende seg til, et fast fundament, som helvetes porter, og frem for alt villfarelsen ikke kan omstøte."

Vi kan også tilføye flere greske teologer fra middelalderen: Georgius av Trebizonde (1395-1486) og Bessarion (+ 1472). Den første skriver: "Vi må se etter hvilken av de store patriarkale stoler (Rom, Antiokia, Alexandria, Jerusalem, Konstantinopel) som aldri er blitt vanhelliget ved vranglære. Den romerske Stol er den eneste. Og at bare denne ene aldri er falt i villfarelse, er uten tvil langt fra menneskelig men guddommelig. Fordi Han som har sagt: Og helvetes porter skal ikke få makt over den, har med sin guddommelige kraft bevart denne lærestol fri for besmittelse, fordervelse og ethvert kjetteri, og har holdt den på den rette vei i å forklare sannheten, og vil også i fremtiden gjøre det" (De processu Sp. Sancti et de una, sancta, cath. Eccl. n. 12).

Pavene har fra oldtiden av fremholdt sin ufeilbarhet i læreembetet. Pave Clemens (ca. 90-99) var seg bevisst at Kristus talte gjennom ham". Pave Kalixtus (217-222) krevet at hans dekret om botsspørsmålet skulle anses for "avgjørende". Pave Stefan (254-257) avgjorde for hele Kirken spørsmålet om kjetterdåpens gyldighet imot den beslutning som var tatt av flere bispesynoder. Pave Julius I (337-352) minner i en skrivelse til et bispemøte i Antiokia om at det først måtte skrives til Peters Stol og "fra den måtte avgjøres hva som er rett". Pave Damasus (366-384) forela de orientalske biskoper til underskrivning en trosbekjennelse mot semi-arianismen. Pave Innocens I (401-417) sier i et brev til de afrikanske biskoper om Peters Stol at "ingen sak skulle betraktes som avgjort, for den var kommet til denne Stols kunnskap" da denne jo er "det ubedervete utspring, som de rene bekker (dvs. den rene lære) skal strømme fra over den hele verden". Pave Zozimus (417-418) fremholder, idet han henviser til Kirkens bestandige tradisjon, at "den apostoliske Stols autoritet er så stor at ingen kan gjenkalle dens avgjørelse". På samme måte skriver pave Bonifatius I (418-422): "Aldri har det vært tillatt å disputere om det som engang er avgjort av den apostoliske Stol". Pave Celestin I (422-432) utstedte avgjørende dekreter mot semi-pelagianerne og nestorianerne. Pave Leo I (440-461) kaller pavens ufeilbarhet "Peters fasthet, som ingen må våge å fjerne seg fra". Gang på gang taler han i sine skrifter om den "fasthet i troen som fra Peter er gått over på hans arvtagere". Pave Cielasius (492-496) sier: "Vi anser det for umulig at den romerske Stol kan bli besmittet av noen vranglære, for dersom dette kunne skje, hvorledes ville vi da kunne motstå noen som helst villfarelse, eller hvor kunne vi da søke noen tilrettevisning for de villfarende" (Ep. 8 ad Anastas.); "derfor frykter vi ikke at den apostoliske avgjørelse noen gang må kalles tilbake" (Comm. ad Faust.). Pave Hormisdas (514-523) erklærer i den trosbekjennelse han lot undertegne av biskopene (ca. 2500) både i Øst og Vest: "Den katolske religion er alltid uforfalsket bevart i den apostoliske Stol... Vi følger i alt den apostoliske Stol og lærer alt hva den fastsetter ... I denne Stol finnes den kristne religions hele og sanne og fullkomne fasthet". Pave Agatho (678-681) skrev til keiser Konstantin Pogonatus: "Ved Herrens beskyttelse har denne Kirke aldri i noe punkt falt i villfarelse; både hele den katolske Kirke og de alminnelige kirkemøter har alltid fulgt denne apostelfyrstens autoritet" (Ep.ad Imp.).

Pavene tillot aldri at noe kirkemøte opphøyet seg over dem. Således påla pave Celestin (422-432) de legater han sendte til kirkemøtet i Efesus. "Dere skal ikke opptre som disputerende, men som dommere" (Ep. Cel. 17). De påla kirkemøtene sine avgjørelser, og gjorde ikke sine avgjørelser avhengige av at kirkemøtene godkjente dem.

Kirkemøtene anerkjente pavenes ufeilbarhet. De mottok pavens avgjørelser, som om de var gitt av Peter selv. Således erklærtes på kirkemøtet i Efesus (431): "Det er en kjensgjerning, som ingen tviler på, og som i alle århundrer er anerkjent, at den salige Peter, apostlenes fyrste og overhode, troens søyle og den katolske Kirkes grunnvoll, alltid lever og dømmer i sine etterfølgere .... Derfor må Nestorius vite at han er utelukket fra den katolske Kirke". Biskopene på kirkemøtet i Kalkedon (451) sa at "Peter hadde talt ved Leos munn" ' og de skrev til paven at den rette "tro var blitt bevart av ham, som var innsatt som den salige Peters tolk for alle". Og kirkemøtet i Konstantinopel (680) erklærte uttrykkelig at de "overlot det til paven å avgjøre hva som måtte gjøres, fordi han stod på troens faste klippe, og at de beredvillig rettet seg etter den skrivelse hans faderlige hellighet hadde sendt, og som de be~ traktet som skrevet av apostlenes overhode under inngivelse av Gud". Lignende uttalelser om den ufeilbarhet pavene har arvet fra Peter, og som biskopene underkastet seg, har vi fra kirkemøtene i Konstantinopel 869 (sml. side 86), i Lyon 1274 (s. 90), i Florens 1439 (s. 90), i Lateran 1512 -1517.

Det må altså være innlysende for enhver at læren om pavens ufeilbarhet ikke først er laget på Vatikankonsilet. Ved sin klare definisjon av den pavelige ufeilbarhet ville Vatikankonsilet bortta resten av den såkalte "konsiliære teori" som var kommet opp under det vesterlandske skisma (1378-1417), og som gikk ut på at et alminnelig kirkemøte står over paven. Til forståelse av dette må vi tenke på den store forvirring det hersket på denne tid, da det var valgt flere paver, og mange ikke visste hvem som var den rettmessige. En del kardinaler hadde nemlig erklært valget av den rettmessige pave Urban Vi for ugyldig (under påskudd av at det ikke hadde vært fritt) og valgt en ny pave. For å gjøre ende på denne forvirring anså mange det som eneste middel at et alminnelig kirkemøte skulle tvinge begge paver (så vel den rettmessige som den urettmessige) til å nedlegge sitt embete. Og dette førte til at flere teologer begynte å hylle den oppfatning at et alminnelig kirkemøte står over paven.

Etter at forvirringen var blitt ennå større, som følge av at kardinalene (på et kirkemøte i Pisa 1409) hadde valgt en tredje pave, nedla den rettmessige pave Gregor XII for fredens skyld sitt embete (på kirkemøtet i Konstanz 1417), og gav kardinalene fullmakt til å velge en ny pave. Men han og den nye pave (Martin V) fordømte uttrykkelig den konsiliære teori.

Den lære at et alminnelig kirkemøte står over paven, var i den grad i strid med Kirkens tradisjon, at man som Theophilus Raynaud ("Opera omnia", Lyon, 1665, b. XX, s. 389) skriver - kunne sitere alle teologer som har levd før det vesterlandske skisma, til forsvar for pavens ufeilbarhet også uavhengig av et kirkemøte. Selv Gerson (+ 1429), som var en av de fornemste forsvarere av den konsiliære teori, måtte innrømme at den før den tid ble ansett for et kjetteri.

Etter det vesterlandske skisma forsvant den snart nesten helt, så at Stapleton, Melchior Cano, Suarez og Bellarmin kunne bevitne at læren om pavens ufeilbarhet uavhengig av et kirkemøte var alminnelig antatt av teologene.

Men i det 17. århundre kom den konsiliære teori opp igjen i Frankrike (Gallikanisme), særlig under innflytelse av den herskesyke Ludvig XIV, som mest mulig søkte å unndra seg pavens makt. Fra Frankrike utbredte den seg også til Tyskland (Febrionianisme), særlig med støtte av keiseren og de biskoppelige kurfyrster. Den var et verk av hoffteologer i statsabsolutismens tjeneste.

Allerede før Vatikankonsilet var gallikanismen og febrionlanismen på sterk retur. En lang rekke synoder hele verden over uttalte seg for pavens ufeilbarhet i dens fulle betydning. Således en synode i Thurles (1850), Quebec (1851), Westminster (1852), Baltimore (1852), Reims (1853), Halifax (1857), Wien (1858), Strigonie (1858), Køln (1860), Praha (1860), Kolocza (1865), Utrecht (1865), osv.

Ved Vatikankonsilets definisjon gjorde Kirken det for godt av med den konsiliære teori. Ved den endelige avstemning stemte alle de 535 tilstedeværende biskoper, med unntagelse av to, for definisjonen.

NB.: Når vi sier at dogmet om pavens ufeilbarhet alltid har vært inneholdt i Kirkens forkynnelse og praksis, vil vi altså ikke nekte at dette dogme, i likhet med mange andre trossannheter i den kristne religion, har gjennomgått en vekst.

Uten tvil var det også i oldtiden teologer som lettere ville bøye seg for paven når han avgjorde noe sammen med et kirkemøte, enn når han avgjorde noe alene. Alle anså den romerske Stol for den klippe som skulle holde Kirken sammen. Men ikke alle innså klart at Kirkens enhet bare er sikret når vi tilkjenner paven alene den samme autoritet som et helt kirkemøte sammen med paven. For mange ble dette først klart gjennom erfaringen, nemlig den erfaring at det ofte var tvilsomt hvorvidt et kirkemøte (eller den del av de fremmøtte biskoper som enedes om en beslutning) tallmessig representerte hele Kirken. Følelsen av dette usikkerhetsmoment forklarer hvorfor biskopene på flere av oldtidens kirkemøter med så stor begeistring fremhevet pavens avgjørende autoritet som Peters etterfølger, som de erklærte helt og holdent å ville følge.

På denne måte har erfaringen medvirket til at troen på pavens ufeilbarhet vokste i teologenes bevissthet, inntil Vatikankonsilet sammenfattet og sanksjonerte hele utviklingsprosessen ved sin høytidelige definisjon.

§ 3. - Aldri har noen pave definert en vranglære.

Enhver tenkelig innvending ut fra dogmenes historie mot pavens ufeilbarhet har grundig vært undersøkt under Vatikankonsilet både av de tilstedeværende biskoper og andre teologer verden over. En beundringsverdig fast holdning har pavene i alle århundrer inntatt mot de mange kjetterier som stadig søkte å overvelde Kirken.

Som eksempler på at enkelte paver har vært utro mot Kirkens lære, nevnes ofte pave Liberius (352-366) og pave Honorius (625-638).

Pave Liberius beskyldes for at han under sin landflyktighet i Berea har undertegnet et ariansk dokument. Til dette svares:

1. Den trosformel som det påstås han skal ha godkjent, var ifølge Sozomenus' beskrivelse (H. E. 4,15) den såkalte tredje formel av Sirmium, som keiser Konstantius i samme år da Liberius ble frigitt (358), hadde latt oppstille. Denne formel fortier visstnok ordet"hornoousios" (av samme vesen), men inneholder i og for seg ikke noe kjettersk, Sozornenus beretter at arianerne ba paven om å gi avkall på ordet "homoousios" på grunn av den sabellianske mening (den samme person) som noen lett kunne legge i det. Det var derfor på ingen måte pavens mening å fornekte den nikenske lære om Guds Sønns vesensenhet med Faderen.

2. Det finnes alvorlige beviser for at Liberius ikke har undertegnet noe, og at hele historien om pavens ettergivenhet er bygget på et falsk rykte (og falske brev) som arianerne hadde utbredt for å gi det utseende av at paven var på deres side.. Theodoretus av Kyrus, Sokrates og Sulpitius Severus sier i sin kirkehistorie (hvor de også behandler pave Liberius' liv) intet om noen undertegning av et forelagt dokument, noe som vi kunne vente de sikkert ville ha fortalt om.

3. Theodoretus av Kyrus (H. E. 2,17) og Sokrates (H. E. 2, 37) beretter at Liberius etter sin landflyktighet med stor glede ble mottatt av romerne, mens disse hadde vært så forbitret mot motpaven Felix, fordi denne, skjønt han hadde holdt seg strengt til den nicenske formel, dog hadde hatt forbindelse med dem som forkastet den. Pave Anastasius I (399-401) som var en av Liberius' nærmeste etterfølgere, roser ham for hans troskap mot den nikenske trosbekjennelse. Alt dette er uforståelig dersom han noen gang skulle ha undertegnet et kjettersk dokument.

4. Om Liberius har undertegnet noe i sin landflyktighet, dreiet det seg i hvert tilfelle ikke om en definisjon ex cathedra, dvs. om en lære som han gjorde forpliktende for hele Kirken. Etter at Liberius var vendt tilbake til den pavelige Stol, har han alltid med ubøyelig mot forsvart "homoousios". Da keiser Konstantius et år etterpå (359) under trussel med landsforvisning krevet av biskopene undertegnelse av en kompromissformel, som skulle forene katolikkene med arianerne, var det alene han og få andre som nektet.

Det kjetteri pave Honorius blir anklaget for, består i at han rådet patriark Sergius av Konstantinopel til å la være å tale om flere viljer i Kristus, mens vi dog ifølge den kristne lære om Kristi to naturer må anta at Han foruten en guddommelig også har en menneskelig vilje.

Imidlertid er det helt uberettiget av den grunn å betrakte pave Honorius som en kjetter. Av hans skrivelse (som forøvrig på ingen måte var noen definisjon ex cathedra, som han ville pålegge hele verden) fremgår det klart at det ikke var hans mening å nekte at Kristus har to fullstendige naturer med hver sin egen virksomhet og vilje. Honorius ville bare si at Jesu menneskelige vilje alltid er underkastet hans guddommelige vilje og i den betydning er ett med den. Han var redd for at man ved å tale om to viljer i Kristus ville fremme den nestorianske vranglære, som antok to personer i Kristus.

Hvis ikke patriark Sergius hadde misbrukt Honorius' skrivelse til utbredelse av sin monotheletiske vranglære, ville det aldri ha vært reist noen beskyldning mot ham. På kirkemøtet i Konstantinopel (680), som uttalte sin fordømmelse mot de monotheletiske greske patriarker (Sergius, Pyrrhus, Paulus og Peter), forlangte de stolte grekere at også pave Honorius skulle fordømmes "fordi han hadde fulgt Sergius i hans vranglære". Men pave Leo II forandret denne dom ved å si at Honorius bare måtte fordømmes på grunn av etterlatenhet i å bekjempe kjetteriet (og ikke på grunn av at han hadde hyldet eller lært noe kjetteri).

En innvending mot pavens ufeilbarhet søkes ofte også i Kirkens fordømmelse av Galileo Galilei i 1616.

Et utførlig svar på dette vil vi gi senere, når vi vil tale om pavenes innsats for vitenskapen. Men allerede nå bemerker vi at denne sak ikke har noe å gjøre med den pavelige ufeilbarhet, fordi domfellelsen skjedde ved og i navn av Indekskongregasjonen, som ikke er ufeilbar og aldri har vært betraktet som sådan.

For protestantene vil det alltid være vanskelig å tro på pavens ufeilbarhet så lenge de har så mange fordommer mot andre katolske sannheter, som de anser for bibelstridige, pavelige påfunn.

Men allerede den håpløse uenighet blant protestantene i å bestemme hvilke katolske lærdommer må anses for ubibelske (det er på grunn av uenighet angående dette spørsmål at de er delt i flere hundre sekter), viser hvor lettsindig det er å beskylde den katolske Kirke eller pavene for å ha forfalsket den opprinnelige kristentro. Den katolske religion er i full overensstemmelse med den hi. Skrift, som Kirken til bekreftelse av sine dogmer derfor til stadighet henviser til. [Sml. for eks. den katekismus som kirkemøtet i Trient har utgitt mot protestantismen. Blant de norske forsvarskrifter anbefales særlig: "Ledsagelse fra fordommer til religiøs sannhet" av J. Stub (forhenv. lutheraner, senere katolsk prest); Våre fedres tro" av Kard. Gibbons; "Den katolske religion fremstillet for moderne protestanter" av A. J. Lutz. Det er først og fremst i katolikkenes egne skrifter man skal søke opplysning om den katolske Kirke, dersom man vil bedømme den på en rettferdig måte.] Av kirkefedrenes skrifter fremgår det at alt det den katolske Kirke ]ærer den dag i dag, var inneholdt i den kristne forkynnelse fra oldtiden av. Dette gjelder også alle de trossannheter som protestantene har forkastet: således lærett om avlat, nødvendigheten av gode gjerninger til frelse, renselsesstedet, bønnen for de avdøde, påkallelsen av de hellige, Marias syndfrihet, skriftemålet, vesensforandringen av brød og vin til Jesu legeme og blod i Alterets Sakrament, messeofferet, kommunionen (altergangen) under én skikkelse, osv.

Når protestantene har så meget imot den katolske religion, skyldes det for en stor del deres uvitenhet om hva moderkirkens lære egentlig går ut på. Denne uvitenhet er utrolig stor her i landet ikke bare blant det alminnelige folk, men også blant teologene. Hva professor A. Harnack kort før sin død uttalte i et foredrag i Basel, gjelder også i Norge: "Det er på tide at man i våre skoler underviser elevene i hva den katolske Kirke i virkeligheten er, fordi uvitenheten om dette verdens største og eldste kirkesamfunn er utrolig stor. Hva jeg ofte hører unge protestantiske studenter ytre om katolisismen, går over alle grenser. Det dummeste og mest opprørende og krenkende blir påduttet denne Kirke, mens man ikke har spor av sans for det betydningsfulle og store". Aldeles misvisende er fremstillingen av den katolske Kirkes lære og historie i mange av de norske skolebøker, hvis formål er å forsvare den via Danmark importerte tyske reformasjon. "Det er skulen som har skapt fordomane mot katolisismen, og held deim ved lag, fyrst og fremst presteskulane" - skriver høyskolebestyrer Lars Eskeland i en redegjørelse om sin overgang til moderkirken ("De søkte de gamle stier", s. 29). På samme måte skriver den norske konvertitt Mgr. Dr. K. Kjelstrup: "Det er her til lands skolene som holder vrangforestillingene og fordommene ved like ute blant folket - ikke minst ved en høyst ensidig og mangelfull historieundervisning" (Fritt Ord 1937, I, s. 33).

Den forhenv. lutherske prest Dr. K. Krogh-Tonning formante sine norske landsmenn at "det simpelthen er en kristenplikt å la seg belære om at deres forståelse av katolske dogmer, til dels endog i de aller viktigste ting, er en uhyre misforståelse, ja meget hyppig inneholder det motsatte av hva Kirken selv mener med disse lærdommer" (En konvertitts erindringer s. 169). Som eksempel nevner han det punkt som blant alle protestanter har vært ansett for kontroversens hovedpunkt, den katolske Kirkes lære om rettferdiggjørelsen" l). Hvor forvirrede er således ikke også mange protestanters begrep om avlat 2) og helgenvyrdnaden! 3)

1.) Den katolske Kirke lærer ikke at vi ved våre egne gjerninger kan fortjene vår frelse. Syndsforlatelse er en aldeles frivillig gave. Det er i den betydning Paulus skriver: "Mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lovgjerninger" (Rom. 3, 28). Men derav følger ikke at vi oppnår vår salighet uten vår medvirking. "Med frykt og beven må vi arbeide på vår frelse" (Filip. 2, 12). Ingen får syndsforlatelse uten sann omvendelse. Og det er ved å gjøre det gode at vi må bevare Guds kjærlighet og vokse i den. "Vil du gå inn til livet, da hold budene" (Matt. 19, 17). "Dersom dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet" (Joh. 15, 10). Om lønn for gode gjerninger, som vi kan "samle skatter ved i himmelen" (Matt. 6, 20) tales på mange steder i det Nye Testament.

Våre gode gjerninger er en frukt av troen, men en frukt som troen må frembringe i oss for å kunne rettferdiggjøre oss. "Har troen ikke gjerninger, er den død i seg selv" (Jak. 2, 17). Alt er en uforskyldt nåde, også våre gode gjerninger, fordi vi gjør dem i Kristi kraft. Vi er hans verk, skapte i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem" (Ef. 2, 10). Sml. videre Pater Boers bok "Troen alene?"

2.) Avlat er ikke syndsforlatelse og heller ikke noe som en kan kjøpe for penger. Avlat er en ettergivelse av de mindre (de såkalte timelige) syndestraffer som ifølge Bibelen ofte blir igjen, etter at selve synden er forlatt. Syndsforlatelse fritar nemlig ikke uten videre for enhver syndestraff. Syndsforlatelse meddeles av Kirken ved botens sakrament, og må gå forut for avlat.

Kirkens makt til å meddele avlat er inneholdt i den uinnskrenkede løsningsmakt som Jesus betrodde apostlene og særlig Peter (Matt. 16, 19; 18, 18).

For at avlat ikke skal forminske, men tvert imot skal fremme de troendes botsiver, pleier Kirken ikke å bevilge avlat uten å pålegge som betingelse en eller annen botsgjerning (f. eks. bønner, faste, kirkebesøk osv.). Før i tiden hendte det også at Kirken påla som en sådan botsgjerning at de troende skulle gi en almisse i et eller annet fromt øyemed (De fattige kunne erstatte almissen med bønn). En sådan almisse må ikke betraktes som noen betaling (godtgjørelse) for avlaten. Åndelige goder kan ikke betales. Den ble pålagt som en bot til sone for syndestraffene. Og hvorfor skulle det være noe ukristelig å gi en almisse for å gjøre bot? Er ikke dette noe som Skriften oppfordrer oss til? Sml. Luk. 11, 41; Dan. 4, 27; Sir. Visd. 3, 29.

En mer utførlig forklaring av hva avlat er og hvorledes avlaten henger sammen med det ekte opprinnelige Evangelium, kan en finne bl. a. i Pater Lutz's "Avlaten og de Helliges Samfunn" St. Olavs Forbunds Forlag, Oslo.

3.) Vi katolikker tilber ikke de hellige. Vi ærer dem som Guds venner og anmoder om deres forbønn, men vi viser dem ikke noen guddommelig ære. I de hellige ærer vi Kristus, som er herlig i sine hellige" (2 Tess. 1, 10). "Jesu navn blir herliggjort i dem" (v. 12). De er hans forherligede lemmer. Og "når ett lem forherliges, gleder de andre seg med det" (1 Kor. 12, 26).

At hellighet fortjener ære både hos Gud og mennesker, sier den hellige Skrift på mange steder (sml. Matt. 5, 19; 26, 10-13; Rom. 2, 10; Fil. 4, 8; 2 Tim. 2, 21; Salme 15, 4; l Sam. 2, 30; Ordspr. 10, 7; Es. 56, 5). Bibelen beskriver de hellige som "sittende med Kristus på hans trone" (Åp. 3, 21) for å uttrykke den makt de sammen med Jesus utøver (ved sin forbønn) og den ære de har krav på. De hellige "hersker med Kristus" (2 Tim. 2, 11-12). De utøver en prestegjerning i himmelen, idet de frembærer de troendes bønner (Åp. 5, 8; 7, 15). Også i mange av Jesu lignelser fremholdes at de som trofast tjener Gud på jorden, får i tilsvarende grad herske sammen med Kristus i himmelen (ved sin bønn råde over hans nådeskatter). Gud "setter dem over alt det Han eier" (Matt. 24, 47; 25, 21. 23; Luk. 16, 11 ; 19, 12-19). Når en rettferdigs bønn formår meget" (Jak. 5, 16) allerede på jorden, da gjelder dette meget mer om de "fullendte rettferdiges" (Hebr. 12, 23) bønn i himmelen. Også englene i himmelen ber for oss (Sak. 1, 12; Daniel 10, 20; 11, l; Åp. 8, 3). Hvorfor da ikke våre medbrødre? Både gjennom Gud og gjennom englene kan de kjenne våre bønner. Vi har forbindelse med dem gjennom de helliges samfunn (Hebr. 12, 22-23). De er våre "vitner" (Hebr. 12, l).

Når Gud gir de hellige den ære at de kan være våre forbedere, vil Han også gi dem den ære at vi påkaller dem. Å påkalle de hellige er ikke i strid med at Jesus som Gud menneske er den "ene mellommann mellom Gud og mennesker" (1 Tim. 2, 5). For ellers måtte vi heller ikke be for hverandre på jorden. Nettopp i samme tekst hvor Paulus kaller Jesus den ene mellommann, oppfordrer han de troende inntrengende til å be for alle mennesker (v. 1 flg.). Som Gud-mennesket er Jesus også mellommann mellom Gud og de hellige. Alle bønner, også de helliges, går gjennom Jesus.

Det er ubibelsk å anta at den katolske lære, som før reformasjonen hele kristenheten i mange århundrer har trodd på, er en forfalsket kristendom. Uttrykkelig lovte Jesus at Han med sin "allmakt" ville våke over sin Kirke, for at den alle dager inntil verdens ende" skulle forkynne "alt hva Han hadde sagt" (Matt. 28, 19-20; Joh. 14, 16. 17. 26).

Jesus sier at hans Kirke aldri skulle gå til grunne. "Dødsrikets porter skulle ikke overvelde den" (Matt. 16, 18). "Kirken er sannhetens søyle og grunnvoll" (Tim. 3, 15). Alle disse ord ville være løgn, dersom den katolske Kirke ikke var Kristi Kirke.

Selv bortsett fra Bibelens uttrykkelige lære om Kirkens ufellbarhet, kan vi umulig anta at den katolske (dvs. universelle) kristendom kan ha vært avveket fra den opprinnelige åpenbaring, slik som protestantene påstår. Hvorfor skulle teologene ikke ha oppdaget disse forfalskninger før i det 16. århundre? Kirken har dog alltid, ikke mindre enn protestantene, trodd på Bibelen som Guds inspirerte ord og benyttet den i sin teologi. Engstelig voktet den seg for å avvike i noe fra det som står skrevet i Bibelen. (Det var denne engstelse som for eks. var skyld i den ulykkelige Galileiprosessen.)

Dersom de katolske trossannheter som reformatorene forkastet, var villfarelser, som pavene eller andre har innført, hadde man på den tid disse lærdommer ble innført, meget lettere enn på reformasjonens tid vært oppmerksom på at de var i strid med Kirkens opprinnelige lære og med den hellige Skrift. Skulde teologene over hele verden virkelig ha funnet seg i sådanne forfalskninger? Hvorledes ville for eks. noen pave ha kunnet innføre skriftemålet? De troende som levde på den tid en pave hadde forsøkt det, ville sikkert ha protestert og sagt at noe slikt har ikke eksistert før og kan derfor heller ikke være foreskrevet i Bibelen.

Protestantenes angrep på pavedømmet lider av en merkelig mangel på logikk. For å bevise at læren om pavens ufeilbarhet er en villfarelse, påstår de at pavene gang på gang har innført feilaktige lærdommer som tydelig strider med Bibelens "klare ord". Men derved skaper de seg det uløselige problem, hvorledes troen på pavens ufeilbarhet faktisk har kunnet oppstå i hele Kirken, samtidig med at pavene stadig vekk skulle ha innført lærdommer som tydelig var i strid med Kirkens tidligere lære og med Bibelen. De forutsetter at hele Kirken i en lang tid før reformasjonen har vært en samling umyndige, som lot seg innbilde at pavene er ufeilbare, enda de viste seg alt annet enn ufeilbare. Så naive var imidlertid kirkefedrene og middelalderens store teologer nok ikke. Ta for eks. menn som Augustin og Thomas av Aquina.

Teologene i hele den kristne verden har alltid nøye iakttatt pavenes virksomhet. Deres tro på pavens ufeilbarhet ville ikke ha vært mulig, dersom den var blitt motsagt av erfaringen, dvs. dersom en pave noen gang hadde forsøkt å forandre Kirkens lære. De erfarte tvert om hos pavene en helt enestående og menneskelig sett uforklarlig troskap mot den overleverte lære, og dette gjorde at deres tro på pavens ufeilbarhet ble fastere og fastere. l teologiske skrifter henvises gjentagne ganger til denne erfaring. Således heter det i pave Hormisdas' (514-523) trosformular, som ble underskrevet av 2500 biskoper: "Vi kan ikke overse Jesu Kristi ord: Du er Peter og på denne klippe vil jeg bygge min Kirke. Disse ord er bekreftet av erfaringen, for i den apostoliske Stol er den katolske religiun alltid blitt bevart uforfalsket". En sådan erklæring av 2500 biskoper fra hele den kristne verden i det 6. århundre måtte for enhver allerede være et tilstrekkelig bevis for at den katolske Kirke fra oldtiden av har hatt den samme lære. Samme trosformular ble undertegnet av alle fedre på kirkemøtet i Konstantinopel i 869. På oppfordring av biskop Hinkmar av Reims skrev biskop Æneas av Paris (+ 870) et verk mot Fotius, hvor også han henviser til den erfaring at de romerske biskoper aldri er falt i vallfarelse, mens biskopene av Konstantinopel gang på gang søkte å innføre eller forsvarte kjetterske meninger (sml. Migne CXX, 685 flg.).

Teologene har til alle tider anvendt som hovednorm i bekjempelsen av kjetteriene den universelle kirkelige tradisjon. Allerede dette er en garanti for at ingen pave noen gang har kunnet innføre lærdommer som er i strid med den gamle kristentro. Som vi har sagt tidligere, har det vEert en utvikling i teologenes erkjennelse av pavens ufeilbarhet, idet ikke alle fra begynnelsen av klart forsto at paven alene må tilkjennes den samme ufeilbarhet som hele Kirken sammen med paven. Guds forsyn ville dette for å hindre enhver mistanke om at noen pave i oldtiden kan ha misbrukt sin autoritet til å påtvinge Kirken falske lærdommer, Dersom noen pave hadde forsøkt det, ville teologene ut fra sin tro på Kirkens ufeilbarhet ha satt seg imot. Og det er fordi aldri noen pave har forsøkt det, at troen på pavens ufeilbarhet har kunnet vokse.

§ 4. - Dogmet om pavens ufeilbarhet hemmer hverken den personlige tenkning eller fremskrittet av den teologiske vitenskap.

Mange protestanter har prinsipielt imot læren om den pavelige ufeilbarhet, fordi de mener at den dreper den personlige tenkning. Typisk for den oppfatning er en anmeldelse (i "Stavangeren" 1936) av en bok "De søkte de gamle stier" (en samling vitnesbyrd av fjorten norske konvertitter Sigrid Undset, Lars Eskeland, osv. - som svarer på spørsmålet hvorfor de ble katolikker). [Utgitt av pastor Håkon Bergwitz, hos Aschehoug, Oslo 1936.] Meget riktig sier anmelderen at "den katolske Kirkes autoritet og uforanderlighet har tiltalt dem". Men så forsøker han å avsvekke deres vitnesbyrd ved den overfladiske bemerkning at "trangen til å overta meninger som er ferdiglaget av andre, er sterk hos nåtidens trette mennesker". Med andre ord, den katolske Kirke skal være en institusjon for "trette" mennesker, som ikke gidder å tenke selv.

En slik prinsipiell forkastelse av autoritetstroen er ukristelig og uverdig for et menneske som vil tenke selv. Også Kristus og apostlene preket dogmer ("ferdiglagede meninger"). "Faderen, som har sendt meg, Han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale .... Hva jeg taler, det taler jeg således som Faderen har sagt meg" (Joh. 12, 49-50). Apostlene tillot ikke de første kristne å tro hva de ville, eller å legge sine egne meninger i Bibelen. De påla dem en bestemt "lærdomsform" (Rom. 6, 17), bestemte dogmer om Kristi person, om nattverden, om dåpen, osv. På samme måte ville Jesus inntil verdens ende" forkynne sin bestemte lære ("alt det Han har sagt") gjennom et levende læreembete (Matt. 28, 20; Joh. 14,16. 26).

All den spott med "ferdiglagede meninger" finner sin dypeste årsak i et vantro sinnelag, som forakter "troens lydighet" (Rom. 1, 5). Å ville tro på Guds ord, men samtidig kreve rett til å legge sin egen mening i det, er ingen tro. Troens dyd består nettopp i å underkaste sin mening, dvs. å tro på et levende, ufeilbart læreembete, som forkynner dogmer.

Isteden for å betrakte et ufeilbart læreembete som noe fornedrende og en hindring for vår åndsfrihet, må vi heller se i det en velgjerning av Guds godhet, som vil gi oss et sikkert middel til å kjenne sannheten, for at "sannheten skal frigjøre" oss (Joh. 8, 32). Vi trenger sikkerhet i troen, for at troen kan være en kraft som behersker hele vårt vesen og liv. l spørsmål som vedrører vår evige salighet, kan vi ikke nøye oss med hypoteser. Religiøs tvil er - som erfaringen viser - det religiøse livs død.

Den katolske Kirke gir oss sikkerhet og fred i troen. Og dette er dens beste anbefaling. Kristus er jo kommet for at vi skal ha "hvile" og "fred i troen" (Matt. 11, 28-29; Joh. 14, 27; Rom. 15, 13). Men av dette følger ikke at troen på et ufeilbart læreembete bare passer for mennesker som ikke gidder å tenke selv. En sådan påstand er bespottelig når man betrakter det omfattende teologiske studium som alltid har vært drevet i den katolske Kirke. Menn som Augustin, Hieronymus, Thomas av Aquino og de mange andre store teologer både i oldtiden, middelalderen og nåtiden har aldri følt pavedømmet som en hindring for sin forskning. En interessant kjensgjerning er at siden Vatikankonsilet har den teologiske vitenskap, istedenfor å gå tilbake, hatt en blomstringstid. Også lekapostolatet har tatt et stort oppsving. Betydelige teologiske forfattere er i den senere tid oppstått blant legfolket i hele den katolske verden.

Både for å bli katolsk og for stadig dypere å trenge inn i Kirkens lære kreves det en alvorlig søking. Intet kirkesamfunn respekterer menneskets personlige tenkning mer enn den katolske Kirke. Den krever underkastelse bare av dem som er personlig overbevist om dens autoritet. De pavelige aktstykker, liksom hele den katolske teologi, går meget mer bevisførende til verks enn utenforstående har anelse om. For å begrunne sine dogmer pleier Kirken foruten å henvise til Bibelen og den oldkristelige tradisjon også å anføre alle slags rimelighetsargumenter fra fornuften.

[Aldri har pavene krevet en blind tro som Luther med sitt: "Sic volo, sic jubeo, sit pro ratione voluntas", dvs. så vil jeg, så befaler jeg, min vilje er grunn nok (Walch XXI, 314). I sine bordtaler (Eisl. Ausg. s. 550 b; Frankf. Ausg. s. 392 a) sier han: Ich, Martin Luther, bin Euer Apostel ... Ich bin Euer Evangelist ... Kein Engel im Himmel und kein Mensch auf Erden soll über meine Lehre urtheilen. Wer sie nicht annimmt, kan nicht selig werden; und wer anders als ich glaubt, ist ein Kind der Hdlle, und wer meine Lebre verdammt den wird Gott verdammen, denn mein Mund ist Christi Mund. ... Mein Gebet und Weissagung fehlet nimmer."

Luther krevet at enhver skulle underkaste seg blindt de avgjørelser som ble truffet av Wittenbergs teologiske fakultet, som han selv inntil sin død var leder for.

Fra begynnelsen av inntok han en anti-intellektualistisk holdning, og de andre reformatorer fulgte ham i det. Tro og fornuft, teologi og vitenskap er ifølge Luther to uforsonlige motstandere. Han kan ikke finne uttrykk som er grove nok, til å uttale sin forakt for fornuften, dyret, som de troende må drepe" (Weimar XL, avd.- 1, s. 362). Fornuften er ifølge ham "die Teufelsbraut, die schöne Metze, eine verfluchte Hure, eine schäbige, aussåtzige Hure, die håchste Hure des Teufels, die man, auf dass sie båsslich werde, Dreck in's Angesicht werfen solle, auf das heimliche Gemach solle sie sich trollen, die verfluchte Hure, mit ihrem Dunkel" (Eri. XVI, s. 142-148). Sml. også Dbllinger 1, s. 480; Denifle 1, s. 639; Erl. XX, s. 479; Comm. in ep. ad Gal. Ill, 6; Weimar XL, avd. 1, s. 363-365.

Reformatorene overlot det ikke til folket å fortolke Bibelen etter sitt eget forgodtbefinnende. De oppstilte sine bekjennelsesskrifter (f. eks. den augsburgske konfesjon), som de ved hjelp av fyrstene foreskrev som trosregel. I den ordinans som kong Christian III i 1537 utgav for Danmark og Norge, påberopte også han seg sin guddommelige autoritet. "Vi bekjenner at den guddommelige miskunnhet også har forunt oss Evangeliets forståelse, og vi uttaler derfor vår dom osv.... Enhver som fordrister seg til å motsette seg disse an ordninger, vil dras av oss til ansvar og straffes i medfør av den makt som Gud har overdratt oss". Den såkalte "konkordieformel" som i 1577 ble avfattet for å samle protestantene til enhet i læren, ble for Danmarks og Norges vedkommende forkastet ved et maktbud av Fredrik II.

Teologenes arbeide er noe uendelig meget mer enn bare å spørre hva paven mener. Den hl. Stol uttaler aldri en definisjon uten å ha hørt teologenes mening, og gjerne først etter å ha fått anmodninger om det fra alle verdens kanter (sml. f. eks. Pius IX's bulla de Imm. Conc. B. M. V. i 1854). Liksom Peter på kirkemøtet i Jerusalem først reiste seg, etter at apostlene og prestene ved et langvarig ordskifte" hadde overveiet saken, således har paven alltid først latt teologene grundig undersøke og diskutere de spørsmål som skulle avgjøres. En stor stab av rådgivere (kardinaler, de pavelige kongregasjoner og domstoler) er fast tilknyttet pavestolen.

NB.: Guds ufeilbargjørende bistand fritar nemlig ikke pavene fra den alvorlige samvittighetsplikt i forveien ad menneskelig vei å skaffe seg størst mulig klarhet i de spørsmål som skal avgjøres. Hvis denne undersøkelse unnlates, opphører ikke paven å være ufeilbar, men han begår en svær synd.

Pavens ufeilbarhet gjør derfor ikke kirkemøtene overflødige. Kirkemøter er ikke bare nyttige til undersøkelsen av de religiøse spørsmål, men de virker også befruktende på biskopenes læreembete ved den større innsikt disse får i de trossannheter de er med å granske og å formulere. Biskopene er også mer beredvillige til å gjennomføre de disiplinærforskrifter de selv har medvirket til.

Angående de alminnelige kirkemøter må bemerkes at de fremmøtte biskoper ikke bare opptrer som rådgivere for paven. På et alminnelig kirkemøte, som representerer hele Kirken, utgår definisjonen fra alle biskoper. Definisjonen trenger nok pavens godkjennelse, men denne kan også være stilltiende. En definisjon av et kirkemøte er ufeilbar i kraft av det prinsipp at det som hele Kirken tror på med pavens samtykke, ikke kan være villfarelse. En pavelig definisjon er ufeilbar i kraft av det prinsipp at det som Kirkens overhode pålegger hele Kirken å tro, ikke kan være villfarelse.

Men - således insisterer protestantene - la det være sant at troen på pavens ufeilbarhet ikke er en hindring for den personlige tenkning, gjør ikke de uforanderlige pavelige dogmer allikevel at den katolske teologi er alt for meget bundet, dvs. uten fremskritt?

Også dette er en misforståelse. Selvfølgelig kan den katolske Kirkes lære, fordi den er Kristi sanne lære, aldri forandre seg. "Jesus Kristus er igår og idag den samme, ja til evig tid" (Hebr. 13, 8). Men denne uforanderlighet gjør ikke Kirkens lære til noe dødt og stivnet. Den er "det Guds ord som lever og blir" (1 Petr. 1, 23). Den "lever" og u!~ vikler seg som alt levende, men "blir" samtidig, dvs. forblir dog alltid den samme lære. Kirkens forkynnelse blir stadig rikere, ikke ved at det tilføyes noe til Kristi åpenbaring (selve trosskatten er avsluttet ved apostlenes død), men ved en stetse dypere forståelse av de åpenbarte sannheter, ved å dra nye slutninger, som før bare implicite ble forkynt, og ved en stadig skarpere formulering av dogmene mot nye vranglærdommer. Mange ting, som hører til den katolske religion - sier Augustin - blir, når de skal forsvares mot kjetternes angrep, ombyggeligere gransket, klarere oppfattet og mer inntrengende forkynt, og således er selve det spørsmål som motstanderen har oppkastet, en anledning til å lære" (De civ. Dei 16, 2, 1).

En vakker beskrivelse av dogmenes utvikling finnes hos Vincens av Lerins (5 årh.). "Kanskje - således skriver han - sier noen: Finnes det da i Kristi Kirke intet fremskritt med hensyn til troslæren? Det finnes og endog i høyeste grad. Men på en sådan måte at det er et virkelig fremskritt og ikke en forandring. Til et fremskritt hører det at en sak vokser, men forblir seg selv; forandring derimot består i at noe blir forvandlet fra en ting til en annen ting. Det er altså nødvendig at, ettersom årene og århundrene går, så vel de enkelte troendes som hele Kirkens forståelse, kunnskap og visdom vokser og gjør mektig fremskritt, men med bibehold av sin egen art, dvs. i det samme dogme, den samme oppfatning og den samme mening. Det forholder seg med sjelenes trosliv som med de materielle legemer. I årenes løp gjennomgår disse forskjellige trinn med hensyn til vekst og utvikling, men blir dog alltid de samme som de var .... Den dogmatiske frukt vi høster av troens sed, som er sådd i Kirkens åker, må ikke anses for ugress. Det som i tidens løp har utviklet seg av den opprinnelige sed, har beholdt den samme natur som var i kimen" (Conimonitorium 23).

Den Hellige And veileder Kirken stetse dypere inn i sannheten (Joh. 16, 13), men aldri ved å lære noe som er i strid med Kirkens tidligere lære. Evolusjon skal det være i Kristi Kirke, men aldri revolusjon.

Det merkelige er at protestantene søker en innvending mot pavens ufeilbarhet i den katolske Kirkes uforanderlighet, mens de samtidig alltid bebreider den katolske Kirke dens foranderlighet (alt det nye - de sier - den har innført).

Den siste bebreidelse kommer for en stor del av en manglende forståelse av den utvikling det skal være i Kristi Kirke. De går ut fra at Kirkens utseende den dag i dag skal være nøyaktig det samme som i apostlenes dager. Og dette er for mange grunnen til at de forkaster den rikt utfoldede katolske liturgi, klosterlivet, prestenes sølibat, Maria- og helgenvyrdnaden, osv.

Disse mennesker oppfører seg like ufornuftig som en som vil presse et fullvoksent tre tilbake til dets stadium av liten plante. Ikke alt i Kirkens lære og praksis var fra begynnelsen av fullt utviklet. Mange ting kunne først vokse frem etter at de grunnsannheter som de har sitt utspring fra var rotfestet i de kristnes bevissthet. For en som ikke tror på en utvikling, vil mange ting i et fullvoksent tre være uforklarlig, når de sammenlignes med den opprinnelige spire.

Hele den katolske Kirkes legeme med dets organer (hierarkiet) og hode (pavedømmet) var inneholdt i den opprinnelige kristendom, men organenes og hodets funksjon og kraft var i begynnelsen ikke ennå fullkomment utviklet.

Vår skjønne liturgi er en naturlig vekst omkring og ut fra det samme messeoffer, de samme sakramenter og de samme frelsesmysterier som var sentrum for oldkirkens gudstjenester.

Klosterlivet har sin opprinnelse i Jesu evangeliske råd om å gi avkall på sitt jordiske gods og familielivet for Guds rikes skyld (Matt. 19, 12. 21. 27. 29.). Om det i apostlenes tid ikke ennå var klosterbygninger som i vår tid, har det fra begynnelsen av vært mennesker som forlot alt for helt å kunne vie seg til Herrens og nestekjærlighetens tjeneste. Om diakonisser (vår tids søstre) som ved et løfte forpliktet seg til ikke mer å gifte seg, taler Paulus uttrykkelig i 1 Tim. 5, 11-12. I klostrene er bevart den ånd som særpreget hele det kristne liv i kristendommens begynnelse, da "alle de troende holdt seg sammen, og hadde alt felles" (Ap. Gj. 2, 44; 4, 32. flg.).

Kirkens lov om prestenes sølibat er et resultat av en utvikling som er helt i overensstemmelse med Evangeliets ånd. Tydelig nok har Jesus fremholdt for sine apostler at den ugifte stand (å "gilde seg selv" i åndelig betydning, dvs. ved et løfte gi avkall på ekteskapet for bestandig) er den mest passende for dem som skal utøve prestegjerningen (Matt. 19, 12. 27; Luk. 9, 58). "Den ugifte har omsorg for Herrens sak" (1 Kor. 7, 32). I begynnelsen kunne Kirken ikke finne nok ugifte prestekandidater, som var tilstrekkelig prøvet til livsvarig avholdenhet. Da krevet apostlene i det minste at en prest aldri skulle være gift mer enn én gang (i Tim. 3, 2; Tit. 1, 6). Døde en prests hustru, da måtte han for resten av sitt liv leve i cølibat. Etterat de kristnes antall var blitt større, og det fantes nok av prøvde menn, som ville leve i cølibat, ble det praksis og deretter kirkelov (allerede på kirkemøtet i Elvira år 300) at prestekandidatene bare ble valgt blant disse.

Mariadyrkelsen i den katolske Kirke er en oppfyllelse av Guds mors egen profeti: "Se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig" (Luk. 1, 48). Selvfølgelig kan vi ikke vente at andakten til Jesu mor allerede i de første tider var utviklet slik som i våre dager. Først måtte apostlene bibringe den jødiske og hedenske verden erkjennelsen av Kristi enestående verdighet som Guds Sønn. Derav vokste av seg selv hos de troende ærefrykt for den "velsignede blant kvinnene" på grunn av hennes verdighet som "Herrens mor" (Luk. 1, 43) og den fullkomne sjelerenhet som krevdes til denne verdighet. Hennes sjelerenhet, som var en frukt av Jesu forutvirkende nåde, var samtidig en betingelse for at hun kunne bli Jesu mor. Bibelen fremhever hennes "fiendskap med slangen" (=satan), dvs. hennes sjelerenhet, som en særlig fornedrelse for satan, fordi denne sjelerenhet, som var nødvendig til Guds Sønns menneskevorden, skulle medvirke til at satans hode ble knust (1 Mos. 3, 15). Hun er den nye Eva, de levendes mor. Liksom Eva ved sitt vennskap med satan hadde forført Adam til synd, og derved hadde brakt fordømmelse over hele menneskeslekten, således har den hl. Maria ved sitt fiendskap med satan (noe som gjorde henne "full av velbehag" hos Gud - Luk. 1, 28: kecharitomene) beveget den nye Adam, Guds Sønn, til å ta imot av henne en ny frukt" (sitt legeme = hennes "livs frukt" - Luk. 1, 42) for å henge den til vår frelse på et nytt tre" (1 Petr. 2, 24), korset. "De store ting som den Mektige har gjort mot henne" (Luk. 1, 49), er en barmhjertighetsgjerning mot oss alle. Hun er de frelstes mor, som vi av takknemlighet mot Gud må ære som vår mor. Med Elisabeth, som var oppfylt av den Hellige Ånd, velsigner vi henne "med høy røst", ikke for å sette Kristus til side, men av ærefrykt for Vår Herre, hvis mor hun er.

Når vi katolikker påkaller den hl. Maria, er det ikke fordi vi tror at hun formår mer enn Kristus, men fordi vi tror at Jesus snarere vil bønnhøre oss, når hans elskede mor ber sammen med oss til Ham. At hennes bønn har en særlig kraft fremgår av evangeliene. Det var hennes hilsen (bønn) som gjorde at Jesus åpenbarte seg for Johannes og fylte ham med den Hellige Ånd (Luk. 1, 15, 41, 44). På hennes forbønn gjorde Jesus også sitt første mirakel, så disiplene kom til å tro på Ham (Joh. 2, 11).

Liksom Mariadyrkelsen trengte også dyrkelsen av de andre helgener tid for å komme til full utvikling. I begynnelsen gjaldt det for Kirken å innprente hos de troende Kristi enestående stilling som Gud-menneske, og således som den "ene mellommann mellom Gud og mennesker" (1 Tim. 2,5). Deretter kunne den med frukt forkynne det herredømme som de hellige i himmelen utøver sammen med Kristus, og det ble skikk å påkalle de hellige. At denne skikk er meget gammel, fremgår bl. a. av utallige inskripsjoner på martyrenes graver i katakombene. Et vakkert vitnesbyrd om den liturgiske kult (årlige minnefester og relikviedyrkelse) man allerede i oldtiden viste de hellige, har vi i en beretning som menigheten i Smyrna i året 156 sendte til alle kristne menigheter om Polykarps martyrium. Samme skrivelse fremhever også klart den vesentlige forskjell mellom den tilbedelse vi yter Gud og den ære vi viser de hellige. "Guds Sønn tilber vi, men vi ærer hans martyrer som vår Herres disipler og etterlignere på grunn av deres utmerkede kjærlighet til sin konge og mester".

Avlatspraksisen, som er fullt ut begrunnet i den hl. Skrift (se tidligere), går helt tilbake til de eldste tider. Dette fremgår av de såkalte "libelli pacis" (sml. Cyprian Ep. 55,17). I oldtiden bestod avlat i en ettergivelse av den bot som var pålagt i skriftemålet (idet Kirken til erstatning for denne bot tilbød Gud de lidelser martyrene under de store kirkeforfølgelser var utsatt for). Dog var Kirken i oldtiden ikke så gavmild med avlat som i vår tid. Istedenfor å ta bort de timelige syndestraffer ved avlat lot Kirken heller de troende selv utsone dem ved å pålegge dem strenge botsøvelser. En større gavmildhet ble først opportun, etter at de troende gjennom den tidligere strenge botspraksis hadde lært å erkjenne og frykte de timelige syndestraffer, og således lært å verdsette avlat.

Istedenfor å være til hinder for den teologiske vitenskaps fremskritt, er et vedvarende ufeilbart læreembete gitt oss nettopp fordi det vedvarende skal være fremskritt i teologien. Nettopp fordi Guds åpenbaring ikke fra begynnelsen av var gitt i en avsluttet form, men fordi det til stadighet oppstår nye spørsmål angående åpenbaringens innhold, trenges dét til alle tider en ufeilbar autoritet, like så vel som i begynnelsen da åpenbaringen ble gitt.

Utviklingen av den teologiske vitenskap står under pavens ledelse. Han har det siste ord i avgjørelsen av de nye spørsmål som oppstår. Men til selve utviklingen skal hele Kirken virke med. Og mange teologer har i dette vitenskapelige arbeide hatt en langt større andel enn noen pave. Tenk på menn som Athanasius, Cyrillus av Alexandria, Augustin, Thomas av Akvino, osv.

Enhver kan hjelpe til med utbygningen av Kirkens lære, men pavedømmet er den klippe som gjør utbygningen mulig ved å gi fasthet til det som blir påbygget. Det ufeilbare kirkelige læreembete "utslukker ikke Ånden og ringeakter ikke profetisk tale" (1 Tess. 5, 19-20). Pavedømmets viktigste funksjon er nettopp å hindre at de sannheter, som den Hellige Ånd har "veiledet" Kirken "til" (Joh. 16, 13), blir slukket av falske ånder.

Den frihet som de mennesker påstår å eie som ikke anerkjenner noen ufeilbar autoritet, er aldri oppbyggende, men bare nedrivende. Alt det nye som protestantismen har brakt, består i en fornektelse av gamle sannheter. Virkelig teologisk fremskritt er bare mulig der hvor det finnes en autoritet som kan beskytte de ervervede sannheter. Hvert "anathema" som Kirken har uttalt i tidens løp, var en fordømmelse av en fornektelse, ikke av en sannhet. Alt det sanne og positive som vi finner spredt i alle andre religioner og verdensanskuelser i hele verden, og meget til, finner vi samlet i den katolske Kirke, som også av den grunn med rette kalles "katolsk" dvs. universell. Kirkens dogmer setter ikke en grense for sannheten. De stenger bare ute usannheten. Kirkens definisjoner er uforanderlige i den betydning at de aldri kan forkastes som falske, men de utelukker ikke at det dannes nye og klarere definisjoner.

Kirkens ufeilbare læreembete stenger ikke veien til en dypere forståelse av de guddommelige sannheter, men holder den nettopp åpen. Dogmene kan sammenlignes med de veier som gjør det mulig å trenge stadig dypere inn i en skog. Eller - for å bruke et annet bilde - de er som grunnsetningene i matematikken, som det alltid kan bygges videre på.

Ved siden av de definerte sannheter finnes det i den katolske teologi mange såkalte frie spørsmål. Et umåtelig felt til fri forskning står åpent for teologene, og det er nettopp gjennom dogmene at mange interessante spørsmål blir fremkalt.

I den katolske Kirke finner vi autoritet og frihet kombinert på den mest ideelle måte. Troen på et ufeilbart læreembete, som våker over teologenes arbeide, gir disse nettopp større frimodighet til å søke frem til nye synspunkter. Den holder fjern en overdreven frykt for å ta feil, som virker lammende. Et faktum er at de katolske teologers synspunkter, f. eks. på bibelkritikkens område, ikke just er de mest sneversynte. Et kirkelig samfunn som er seg sin autoritære styrke bevisst, kan uten frykt for splittelse innen sine grenser tilstede endog en meget betydelig utfoldelse av individualiteten" - skrev den forhenv. luth. sogneprest Krogh-Tonning ("Kirken og Reformationen" s. 33). Etter å ha gitt flere eksempler fra kontrovershistorien fortsetter han: "Har man fulgt disse kontroversers historie, forbauses man over, hvilket spillerum det kan tilstedes den frie forskning, hvor et sterkt kirkeprinsipp med en alltid nærværende autoritet er rede til å verne mot dens utskeielser".

§ 5. - Er ikke den pavelige ufeilbarhet, selv med de innskrenkninger som Vatikankonsilet nevner, noe alt for overmenneskelig og mirakuløst til at vi kan tro på den?

Den pavelige ufeilbarhet gjør ikke paven til en slags gud, således som en del protestanter synes å tro. Han vedblir å være et svakt menneske som ved ydmyk tro må frelse sin sjel. Hans avgjørelser er like bindende for ham som for oss. Før han avgjør noe ex cathedra, er hans sikkerhet ikke større enn de øvrige teologers, og etter avgjørelsen kan han, like så litt som noen annen, gjenkalle den. I utøvelsen av sitt embete må han også stadig rette seg etter Kirkens tidligere lære og de tidligere pavers avgjørelser. Dessuten er han i sin samvittighet forpliktet til ikke å avgjøre noe uten et forutgående grundig studium, som ofte vil kreve at han rådspør andre teologer. Angående samarbeidet mellom hodet og lemmene i Kirken har vi talt i forrige avsnitt.

Når vi kristne tror at Gud inspirerte profetene og de bibelske forfattere både i den Gamle og den Nye Pakt, hvorfor skulle det da være alt for overnaturlig at Gud bevarer Kirkens overhode mot villfarelser. Ufeilbarhet betyr - som vi tidligere har sett - mindre enn inspirasjon. - ja, i og for seg er den mindre overnaturlig enn den guddommelige makt som Gud ledsager sakramentforvaltningen med. En som ved dåpens sakrament gjør et menneske til Guds barn, gjør noe mer vidunderlig enn paven når han uttaler en definisjon.

Ifølge Bibelen må vi også tro på Kirkens ufeilbarhet. "Aldri skal helvetes porter (= løgnens makter) tå makt over den" (Matt. 16, 18). På grunn av sin ufeilbarhet kalles Kirken "sannhetens søyle og grunnvoll" (1 Tim. 3, 15). Den skal "alle dager inntil verdens ende" forkynne hele Jesu lære uforfalsket (Matt. 28, 18-20; Joh. 14,16. 26; 16, 13). Kirken er den "sterke stad" (Es. 26, 1), "en trygg bolig, et telt som ikke flyttes, hvis peler aldri vil opprykkes og av hvis snorer ingen blir sønderrevet" (Es. 33, 20). "Intet våpen som dannes mot den, skal ha fremgang, og hver tunge som går i rette med den (= hver vranglære), skal den få domfelt" (Es. 54, 17). "Den skal ikke rokkes" (Salme 46, 6; 48, 9). Gud har gjort dens portstenger faste" (Salme 147, 13). Kirken må være ufeilbar, fordi "folkeferd skal vandre til dens lys" (Es. 60, 3). Kristus vil at det i hans Kirke skal herske "enhet i troen" (Ef. 4, 5. 13; Joh. 10, 16; 17, 21-23; Luk. 11, 17) ved at alle har sikkerhet om den samme lære.

Men, når vi må tro på Kirkens ufeilbarhet, hvorfor skal det da være vanskelig å tro på pavens ufeilbarhet, som er et av de midler Jesus bruker for å gjøre Kirken ufeilbar? Pavens ufeilbarhet er et privilegium Gud gir ham for Kirkens skyld. Han gjør klippen fast for å gjøre bygningen fast; Han veileder hyrden for å veilede hjorden. "Pavens ufeilbarhet er den ufeilbarhet Kristus har villet utruste sin Kirke med" - som Vatikankonsilet sier i sin definisjon. For oss kristne, som tror at Gud vil gi oss sikkerhet om sin åpenbaring, måtte intet være lettere enn å tro på et ufeilbart kirkelig læreembete. Det er fordi Gud vil gjøre oss ufeilbare at Han gjør paven ufeilbar. Paven er derfor ikke ufeilbar som privat person. Han har ingen garanti for at han ikke personlig kan ha en feilaktig oppfatning om ett eller annet punkt i dogmatikken. Hans ufeilbarhet hindrer ham bare i å fremsette en feilaktig anskuelse ex cathedra, dvs. som troslære for hele Kirken.

For å være ufeilbar trenger paven altså på en måte Kirken, for så vidt han som overhode må henvende seg til Kirken. Han er hyrden, som for ikke selv å miste den rette vei må gå foran hjorden. Han er hodet, som nok står over legemet, men dog selv bare kan leve som et organ for legemet. Bare som vår tjener er paven ufeilbar.

Et ufeilbart læreembete er noe mirakuløst, fordi det forutsetter en overnaturlig bistand fra Guds side. Og det er uten tvil særlig dette som gjør at dogmet om pavens ufeilbarhet er en uhyrlighet i mange protestanters øyne. Men en sådan frykt for det overnaturlige er ikke kristelig. Vi kristne, som tror på en overnaturlig åpenbaring, Guds Sønn har brakt til jorden, må også tro på hans vedvarende overnaturlige omsorg for å bevare den guddommelige sannhet uforfalsket.

Pavedømmet er i virkeligheten det minst mirakuløse (= det som krever minst overnaturlig inngripen) av alle midler Gud kan anvende for å gi oss sikkerhet om sin åpenbaring. Dersom Gud ville gi menneskene sikkerhet og enhet i troen ved en utelukkende individuell veiledning, ville det kreves like mange mirakler som det finnes mennesker, mens vi katolikker bare antar ett. Reformatorene lærte i alle fall i teori, at bibellesning og den Hellige Ånds direkte opplysning er nok til at enhver kan få sikkerhet om Kristi lære. Hvem er således mest beskjeden i sin lære om ufeilbarhet? En katolikk som tror på Kirkens og pavens ufeilbarhet, eller en protestant som tror på enhvers individuelle ufeilbarhet? Pavens ufeilbarhet svarer til Guds visdom, som til oppnåelsen av sine mål bruker minst mulig overnaturlige midler.

Dessuten krever ikke den pavelige ufeibarhet en stadig inngripen fra Guds side. Bare når det er nødvendig, gir Gud sin særlige hjelp for å hindre at paven treffer en feilaktig avgjørelse.

Fra protestantisk hold er det flere ganger slått til lyd for opprettelsen av en øverste geistlig domstol i likhet med pavedømmet. Således beretter Pontoppidan i sine "Annales Ecciesiæ Danicæ" (4. d), at protestantene i det 17. og 18. årh. var kommet til den overbevisning, at den hl. Skrift alene ikke er tilstrekkelig til oppnåelsen av enighet. Han refererer i denne forbindelse en uttalelse av rikskansleren Hvitfeld som var av den mening, at reformatorene "hadde gjort best, når de for å hindre alle innenlandske kirkekriger og skismatiske disputer hadde valgt seg et annet kirkeoverhode, således som den strasbourgske teolog Leophard Frbreissen i 1743 i en tale "vom erbårmlichen Zustand unserer protestantischen Kirchen" også har antydet det". Og så fortsetter Pontoppidan "Jeg kan her ikke forbigå i taushet, at i året 1670 ble både her og i andre protestantiske land noe lignende brakt på bane og tatt under alvorlig overveielse. Saken var den, at man i vår danske, i den svenske og i de tyske partikularkirker ville opprette en alminnelig dommer i religionsstridigheter (judicem controversiarum) og en stående kirkelig domstol, som kunne avgjøre alle oppståtte stridsspørsmål om religionen, grundig oppheve alle allerede fremkomne skismer og forebygge dem, som må befryktes ennå å ville oppstå". Ernst Pius av Gotha tok seg især av saken og sendte i det øyemed et gesandtskap til Danmark og Sverige; "men - tilføyer Pontoppidan - forslaget møtte tusener av vanskeligheter og måtte derfor strande". Blant de viktigste vanskeligheter nevner han "den merkelige innskrenkning av de suverene kongers og fyrsters makt".

Personlige verktøy