Jødene ber den dag i dag for sine døde (Sml. den jødiske
bønnebok "Godsdienstig Handboek voor Israelieten"
ved G. Polak, Amsterdam; videre E. Clausen, "Folket under loven"
s. 120 og 137). At denne skikk er meget gammel, fremgår også
av Talmud (Sml. Weber, "Altsynag. Paläst. Theol" s.
326 flg.). Bønnen for de døde utgjorde en del av Sabbatmorgenbønnen,
som var i bruk på Jesu og apostlenes tid (Sml. Bickell, "Messe
und Pascha" s. 103 og 137 flg.; Heinrich-Gutberlet, "Dogmatik"
X, 552).
IV.
Læren om et renselsessted i det Nye Testamente.
Med kraft opptrådte Jesus mot alle slags misbruk i jødenes
religiøse liv, fordi "hver plante som den himmelske Fader
ikke hadde plantet, skulle rykkes opp med rot" (Matt. 15, 13).
Men vi leser i det Nye Testamente aldri om noen misbilligelse av den
jødiske skikk å be for de døde. Tvert om finnes
det både av Jesus og apostlene flere uttalelser som bekrefter
læren om en renselse etter døden. Således advarer
Jesus mot det "fengsel" som "man ikke skal komme ut
fra, før man har betalt den siste øre" (Matt. 5,
25-26; Luk. 12, 58-59). Dersom Jesus siktet til helvetets evige straffer,
kan vi vanskelig forstå hvorfor Han fremstiller det som om man
kan komme ut av fengslet. Om mindre syndestraffer etter døden
taler Jesus også i samme avsnitt hos Lukas v. 48, der Han sier
at synder som delvis unnskyldes på grunn av uvitenhet, vil bli
straffet med "få slag". En evig straff i helvetet
kan umulig betegnes som "få slag".
Om særlige ondskapssynder (synder mot den Hellige Ånd)
sier Jesus at de "i all evighet ikke vil bli tilgitt" (Mark.
3, 29), "verken i denne verden eller i den tilkommende"
(Matt. 12, 32). Også disse ord forutsetter at det gis synder
som en kan utsone etter døden. I hvert fall kan vi med rette
spørre: Ville Jesus ha talt slik, dersom Han misbilliget jødenes
tro på en renselse etter døden?
I 1 Kor. 3, 13-15 lærer Paulus uttrykkelig at det gis mindre
synder som ikke fører til evig fortapelse, men som likevel
har til følge at en ikke oppnår sin salighet uten først
å gå gjennom en rensende ild. "Det skal bli åpenbart,
hva slags verk enhver har øvet. For Dagen skal gjøre
det klart: den blir jo åpenbart med ild, og hvordan enhvers
verk er, skal ilden prøve. Hvis det verk en har bygget, står
seg, skal han få lønn. Hvis ens verk brenner opp, skal
han lide skade; selv skal han nok bli frelst, dog således som
gjennom ild." Paulus hentyder til Jesu gjenkomst og dommedagen.
Men teksten har en slik universal karakter at den ikke bare kan gjelde
de mennesker som lever inntil Kristi gjenkomst. Faktisk er alle som
Paulus rettet sitt brev til, døde før verdens ende.
Apostelen tenkte nok på den store verdensbrann, men som en manifestasjon
av en renselsesild for menneskene fra alle tider (en renselsesild
som for de døde allerede er begynt, likesom også helvetets
straffer, som Bibelen pleier å forbinde med Kristi gjenkomst,
allerede virker forut. Sml. Luk. 16, 22 flg.).
Og om Paulus bare hadde tenkt på de mennesker som lever ved
Kristi gjenkomst, ville hans ord iallfall indirekte være et
bevis for læren om et renselsessted. Fordi, når det for
disse trenges en renselsesild til utsoning av mindre syndestraffer,
før de kan gå inn i saligheten, da må vi slutte
at det også må være en renselsesstraff for dem som
er døde før verdens ende.
Et viktig vitnesbyrd om troen på et renselsessted har vi i
samme brev til korintierne i kap. 15, 29, der Paulus henviser til
botspraksisen blant de kristne til rensning av de døde. "Hva
gjør da de som lar seg døpe for de døde?"
Den dåp som det her er tale om, kan ikke være den sakramentale
dåp, som noen kristne muligens trodde å kunne motta på
nytt på vegne av dem som var døde uten dåp. En
slik praksis ville være en grov villfarelse, og om den hadde
eksistert hos en del kristne, ville Paulus - for ikke å støtte
denne villfarelse - sikkert ikke ha påberopt seg den (sammen
med Kristi oppstandelse) til bevis for de dødes oppstandelse.
Med dåp mener Paulus her botslidelser som de troende påtok
seg til soning for de avdøde. Han kaller disse lidelser en
dåp fordi de har en tvettende kraft. Det er av samme grunn at
Jesus selv flere ganger kalte sin lidelse en dåp. "Kan
dere drikke den kalk jeg drikker, eller døpes med den dåp
jeg døpes med?" (Mark. 10, 38) Sml. også Luk. 12,
50: "Jeg har en dåp å døpes med; og hvor jeg
engstes, til den er fullbrakt."
[Teksten får særlig betydning når
den leses i sammenheng med de umiddelbart forutgående ord: "Ild
er jeg kommet for å kaste på jorden; og hva vil jeg om
den allerede var tent?" (v. 49) Det er ikke sikkert hva Jesus
mener med denne ild. Men da hele avsnittet, som teksten står
midt i, handler om Kristi dommergjerning, må den ild det her
er tale om, rimeligvis oppfattes i samme betydning (en dommens ild,
som begynner her på jorden ved de forfølgelser de troende
er utsatt for - Sml. 1 Petr. 4, 12.17). Ordene "Hva vil jeg om
den allerede var tent?" skal advare oss mot en formastelig tillit
til hans godhet, nemlig for at vi ikke skal tro at Han umulig kan
tillate slike lidelser (Det er av samme grunn at Han i v. 51 sier
at vi "ikke skal tro at Han er kommet for å bringe fred
på jorden"). Men, nettopp fordi disse ord kan synes harde,
tilføyer Jesus straks etterpå: "Men jeg har en dåp
å døpes med," idet Han minner om den grufulle lidelse
Han selv med stor engstelse ville underkaste seg til soning for våre
synder. Av betydning er det altså at Jesus betegnet sin lidelse
som en dåp umiddelbart etter at Han hadde talt om en dommens
ild. Dette belyser hvorfor Paulus kaller de botslidelser som de troende
påtok seg for de døde, en dåp. De renser sjelene
og frir dem ut av skjærsilden.]
At Paulus tenkte på lidelser, fremgår også av det
at han umiddelbart deretter ved en idé-assosiasjon går
over til å tale om sine lidelser. "Hvorfor utsetter også
vi oss for fare hver time? Jeg dør hver dag, så sant
som jeg kan rose meg av dere, brødre, i Kristus Jesus, vår
Herre. Når jeg for å tale på menneskevis - har kjempet
med ville dyr i Efesus, hva gavn har jeg av det, dersom de døde
ikke oppstår?" (v. 30?32).
Av Paulus' ord fremgår altså at det fantes kristne som
gikk så langt at de ofret sine martyrlidelser til soning for
de avdøde. Om han også selv gjorde det, sier han ikke.
En kan gjøre bot for de avdøde uten å påta
seg ekstraordinære lidelser for dem. Det kan tenkes at Paulus
ville ofre sine martyrlidelser særlig for å nedkalle Guds
nåde over sitt misjonsarbeide (Sml. 2 Tim. 2, 10; Kol. 1, 24;
osv.)
At også Paulus selv ba for de avdøde, har vi et eksempel
på i hans bønn for Onesiforus: "Herren gi at han
må finne miskunn hos Herren på hin dag" (2 Tim. 1,
18). At Onesiforus var død, kan vi slutte av at Paulus først
ba om Guds miskunn for hans familie alene (og uten tilføyelse
av ordene "på hin dag" - v. 16) og at han også
sendte sin hilsen til hans familie alene (4, 19)
"Hin dag" er den bibelske betegnelse for gjengjeldelsens
dag (dommedagen). For de enkelte mennesker begynner lønnen
og straffen, og derfor også dommedagen, allerede ved døden
(Sml. f. eks. 2 Kor. 5, 6 flg.; Filip. 1, 21 flg.; Luk. 16, 22 flg.
Læren om et renselsessted kan særlig bevises av de mange
bibelsteder hvor det sies at en må være fullkommen ren
for å kunne komme inn i himmelen, mens vi på den annen
side umulig kan anta at de mindre feil for alltid utelukker fra himmelen.
"Jag etter fred med alle og etter helliggjøring; for uten
den vil ingen få se Herren" (Hebr. 12, 14). "Vi skal
se Ham som Han er. Hver den som har dette håp til ham, renser
seg selv, likesom Han er ren" (1 Joh. 3, 3) . "Ettersom
vi da har disse løfter, så la oss rense oss fra all urenhet
på kjød og ånd, idet vi fullender vår helliggjøring
i frykt for Gud" (2 Kor. 7, 1). "Han selv, fredens Gud,
hellige dere helt og fullt. Og må deres ånd, sjel og legeme
bevares aldeles dadelfrie til vår Herres Jesu Kristi komme"
(1 Tess. 5, 23). "Måtte Herren oppfylle dere og la dere
strømme over av kjærlighet til hverandre og alle. Og
således styrke Han deres hjerter til å være dadelfri
i hellighet for vår Guds og Faders åsyn, når vår
Herre Jesus kommer med alle sine hellige" (3, 12-13) "Dette
ber jeg (Gud) om at deres kjærlighet må økes til
større og større overflod i kunnskap og all skjønnsomhet,
så dere kan dømme om hva som er riktig, og være
rene og uten anstøt til Kristi dag, fylt med rettferdighetsfrukt"
(Fil. 1, 9?11). Paulus fryktet for at endog han selv ikke enda hadde
den fullkomne modenhet til den evige salighet. "Ikke som om jeg
alt har grepet det eller alt er fullkommen, men jeg jager etter det,
om jeg kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.
Brødre, jeg mener ikke at jeg alt har grepet det. Men ett gjør
jeg: jeg glemmer det som ligger bak meg, og strekker meg ut etter
det som ligger foran meg, og jager mot målet, mot den seierspris
som Gud har kalt oss til derovenfra i Kristus Jesus" (Fil. 3,
12-14). Det er også derfor at apostlene formaner de troende
til beredvillig å underkaste seg den dom (de forfølgelser)
som Gud allerede på jorden lar komme over sitt hus (1 Petr.
4, 17), "for at de skal finnes verdige til Guds rike" (2
Tess. 1, 5)
Jesus sammenligner seg med "en streng mann" som krever
troskap også i de minste ting (Luk. 19, 13-22) Endog "for
hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap
på dommens dag" (Matt. 12, 36). Ikke engang uvitenhet om
Herrens vilje fritar alltid for straff, som dog i dette tilfelle bare
vil bestå i noen "få slag" (Luk. 12,48). Nå
kan vi spørre: Når vil de mennesker som dør med
små synder, få disse "få slag"? Kan vi
anta at slike mennesker straks etter døden kommer inn i himmelen
og der må vente på en straff, som de først vil
få ved verdens ende? Dette ville være i strid med den
evige salighet. Og hvis de før verdens ende ikke kan komme
inn i himmelen, ville dette allerede være en stor straff. Er
det da ikke rimelig å anta at de som dør med mindre synder,
allerede straks etter døden får anledning til å
utsone dem?
Bibelen lærer at dødsriket fremdeles eksisterer (Åp.
1, 18) og vil eksistere helt til verdens ende (Åp. 20, 13?14)
På dødsriket (et renselsessted hvor det finnes rettferdige
som venter på sin frelse) kan vi også anvende de bibelsteder
som forutsetter at det "under jorden" er skapninger som
velsigner og lovpriser Kristus (Sml. Åp. 5, 13; Fil. 2, 10).
Et trøstefullt eksempel på hvorledes vi ved botferdighet
her i livet kan unngå renselsesstedet, har vi i røveren
på korset (Luk. 23, 41-43). Beredvillig bar han sine fryktelige
smerter til bot for sine synder. "Vi er med rette under denne
dom, for vi får igjen hva våre gjerninger har fortjent".
Da Jesus allerede var død, måtte han enda lide en stund.
Han døde først etter at hans ben på en grusom
måte var blitt knust. Men derved oppnådde han at han allerede
samme dag fikk gå inn i saligheten. "Sannelig sier jeg
deg: I dag skal du være med meg i paradis". Etter sin død
gikk han ned til det sted i dødsriket, som kalles "Abrahams
skjød" (Luk. 16, 22), og som ved Jesu nærvær
ble forvandlet til et salighetens sted. [Ved sin
himmelfart tok Jesus dem som var der, med til himmelen.]
Beretningen om røveren på korset kan derfor ikke brukes
som en innvending mot læren om et renselsessted. Jesus ville
fremheve det som en særlig nåde at røveren unngikk
noen renselsesstraff etter døden, og for så vidt er Jesu
ord nettopp et bevis på at det finnes et renselsessted.
Som en altså ser, inneholder Bibelen ikke så få
beviser for læren om et renselsessted. At denne lære ikke
tydeligere og med større ettertrykk blir fremholdt i apostlenes
skrifter, må ikke forundre oss. Apostlenes forkynnelse ble i
den grad behersket av tanken på Kristi herlighetsfulle gjenkomst,
som man trodde muligens var nær forestående, at læren
om et midlertidig renselsessted nødvendigvis trådte tilbake.
Til omvendelsen av den hedenske verden gjaldt det først og
fremst å innprente troen på himmelen (det salige liv i
Guds beskuelse), helvetet, kjødets oppstandelse og den alminnelige
dom. Dette er grunnen til at Bibelen taler så forholdsvis lite
om renselsesstedet og i det hele tatt om sjelens liv mellom døden
og Kristi herlighetsfulle gjenkomst.
V.
Læren om et renselsessted bevist av Kirkens tradisjon.
Kristus har uttrykkelig lovet å våke over at hans Kirke
ikke skulle falle i villfarelse. "Meg er gitt all makt i himmelen
og på jorden; gå derfor hen .... og lær dem å
holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager
inntil verdens ende" (Matt. 28, 18-2o). "Jeg vil be Faderen,
og Han skal gi dere en annen Hjelper for å være hos dere
bestandig, sannhetens Ånd .... Han skal ]ære dere alt
og minne dere om alt det jeg har sagt dere" (Joh. 14, 16.17.26).
Derved er "Kirken sannhetens søyle og grunnvoll"
(1 Tim. 3, 15). Noe som hele kristenheten har holdt for en trossannhet,
kan derfor umulig være en villfarelse. Og slik er det med læren
om et renselsessted og bønnen for de avdøde, som alle
kristne før reformasjonen trodde på. Dessuten fremgår
av historien at denne lære allerede var alminnelig kristentro
i de første århundrer, noe som bare kan forklares ved
å anta at den stammer fra apostlene.
Med hensyn til oldkirkens tradisjon kan vi for det første
påberope oss kirkefedrenes enstemmige vitnesbyrd.
Tertullian (160-222) taler om et "fengsel", hvor sjelen
må bøte for de mindre feil allerede før den legemlige
oppstandelse (De anima 58). I beretningen om Perpetuas martyrium,
som Tertullian hentyder til i samme skrift (55), beskrives renselsesstedet
som en ild. Han sier at vi ved våre bønner kan gi sjelene
"vederkvegelse" (refrigerium = forfriskning). "En kristen
enke ber om vederkvegelse for sin ektemanns sjel. ... Unnlater hun
denne kristenplikt, da har hun forskutt sin mann, for så vidt
det står i hennes makt" (De monogamia 10). Tertullian henviser
også flere ganger til den skikk å frembære messeofferet
for de avdøde, og påberoper seg for denne skikk den kirkelige
tradisjon (De corona 3).
[Uttrykkene "Oblationes pro mortuis"
(De corona 3) Og "Offert annuis diebus dormitionis ejus"
(De monogamia 10) må etter parallellstedene hos Kyprian og etter
Tertullians egen lære om Nattverden som en sakramental "slaktning
av Kristus" (De pudicitia 9) forstås om det hl. messeofferet,
som de troende lot frembære for de avdøde. Det var presten
som frembar ofret, men de troende virket med ved å gi brødet
og vinen som ble brukt til offerhandlingen.]
Kyprian (ca. 200-258) sier: "Det er noe annet å bli kastet
i fengsel, som en ikke kommer ut fra før en har betalt den
siste øre, noe annet med engang å motta troens og dydens
lønn; det er noe annet å bli renset for sine synder ved
en langvarig smerte og ild, noe annet ved sine lidelser (her i livet)
å ha utslettet alle sine syndestraffer" (Ep. ad Anton.
20). Klart omtaler han Nattverden som et offer (sml. f. eks. hans
brev til Cæcilius, som i sin helhet handler om messeofferet),
og sier at Nattverdofferet også ble frembåret for de avdøde.
I Ep. 66 fornyer han et dekret av sine forgjengere, som forbød
å frembære messeofferet for en som i strid med kirkeloven
hadde utnevnt en prest som eksekutor av et testament.
Efrem (ca. 306-373) ber i sitt "Testament" at de troende
må huske ham i sine bønner og ved den hl. messe. "De
døde" - sier han - "blir jo hjulpet ved det offer
som de levende frembærer. ... Når Mattatias' menn (Makkabeerne)
ved sine ofre gjorde soning for deres synder som var falt i krigen,
hvor meget mer formår da ikke Guds Sønns prester ved
sine ofre og bønner å gjøre soning for de avdødes
synder?" (Test. 72). Sml. også Carm. Nisib. 62, 31
Kirkehistorikeren Eusebius (ca. 265-340) beretter om keiser Konstantins
begravelse at "Herrens prester og folkeskaren ofret under tårer
og megen veklage bønner for hans sjelehvile" (Vita Const.
IV, 71)
Kyrillus av Jerusalem (ca. 315-386) skriver i sin berømte
katekisme, når han forklarer messeliturgien: "Vi minnes
også dem som er hensovet blant oss, for vi tror at det er til
stort gagn for de sjeler som det blir bedt for, mens det høyhellige
offer foreligger. ... Når en konge har landsforvist menn som
har fornærmet ham, og når deres nærmeste fletter
en krans og ofrer den til kongen til gunst for de straffede, vil dette
da ikke virke befrielse for disse? På samme måte frembærer
vi våre bønner for de hensovede; vi fletter ingen krans,
men vi frembærer Kristus, som er slaktet for våre synder,
og forsoner derved den kjærlige Gud både for dem og oss"
(Katek. XXIII, 9-10).
Også Epifanius (ca. 315-403) taler om Kirkens skikk å
nevne de avdøde ved frembæringen av det hl. messeoffer
for å bønnfalle Gud om barmhjertighet for dem (Hær.
75, 8).
Johannes Krysostomus (344-407) sier at denne skikk stammer fra apostlene.
"Det er ikke uten grunn forordnet av apostlene at de avdøde
skal minnes i de høyhellige mysterier. De visste at de får
stort gagn av det. Når nemlig hele folket står med løftede
hender sammen med presteskapet, mens det fryktinngytende offer ligger
på alteret, hvorledes skulle vi da ikke kunne formilde Gud for
dem ved våre bønner" (Hom. 3 in Ep. ad Philip. 4;
sml. også hom 41 in Ep. I ad Cor. 4-5).
Ambrosius (ca. 333-397) ba i sin liktale for keiser Teodosius følgende
bønn for hans sjelehvile: "Herre, gi din tjener Teodosius
den hvile som Du har beredt for dine hellige". Og han tilføyet:
"Jeg elsket ham, og derfor vil jeg ledsage ham til livets land;
jeg vil ikke slippe ham inntil han ved mine bønner og veklager
er blitt tatt imot der oppe på Herrens hellige berg" (De
obitu Theod. Sml. også De excessu fratris 1, 29 og 80). Renselsesstraffen
for de avdøde beskriver han som en ild (sml. In PS. CXVIII,
3 og 20; In PS. XXXVI, 26).
Uttalelser om en skjærsild finnes også hos Clemens av
Aleksandria (ca. 150-211. Sml. Strom. V, 14; VI, 14; Vll, 6); Origenes
(ca. 185-254. Sml. In. Jerem. II, 3 og mange andre steder i hans skrifter);
Basilius (ca. 330-379. Således ofte i hans Comment. in Is.);
Gregor av Nazianz (ca. 329-389. Sml. Or. 3); Gregor av Nyssa (ca.
335-394. Sml. Orat. de mortuis); Hilarius (ca. 315-367. Sml. In. PS.
CXVIII, 3); Hieronymus (ca. 342-420. Sml. In. Is. XVIII, 66, 24; Ep.
ad Pammachium 5), Paulinus av Nola (ca. 353-431. Sml. Ep. 28); Cæsar
av Arles (født ca. 470. Sml. Hom. VIII og CIV, 2-5)
Vi vil avslutte våre vitnesbyrd fra kirkefedrene med å
høre den store teolog Augustin (354-430), Meget ofte (omkring
40 ganger) taler han i sine skrifter om renselsesstedet og bønnen
for de avdøde. "Noen" - skriver han "lider timelige
straffer bare i dette liv, andre etter døden, andre både
nu og da, men før den siste dom" (De civ. Dei XXI, 13).
Og han ba for seg selv: "Rens meg i dette liv, og gjør
meg slik at jeg ikke trenger skjærsilden" (In PS. XXXVII,
3). At rensningen skjer ved ild, sier han flere ganger (Sml. De Gen.
adv. Manich. II, 20, 30; Enchiridion 69; De octo Dulc. quæst.
12; De civ. Dei XXI, 26), men han tør ikke hevde som en trossannhet
at det dreier seg om en virkelig ild. Gang på gang taler han
om messeofferet som det viktige middel å hjelpe de avdødes
sjeler med. "Det er Kirkens praksis, som de troende kjenner,
at martyrene nevnes foran alteret, hvor det ikke blir bedt for dem.
Men for de andre avdøde blir det bedt" (Serm. 159, 1,
1). Å frembære det hl. messeoffer for de avdøde
er en skikk som "er overlevert fra fedrene og blir overholdt
av hele Kirken" (Serm. 172, 2, 2). "Vi leser i Makkabeernes
bøker at det ble frembåret et offer for de avdøde.
Selv om man intet steds i de gamle Skrifter leste noe om det, er hele
Kirkens autoritet ikke ringe, som viser seg tydelig i den skikk at
det i prestens bønner, som sendes opp til Herren Gud ved hans
alter, også finner sted en anbefaling av de avdøde"
(De cura pro mortuis gerenda 1, 3). Av hele sin sjel ba han for sine
avdøde foreldre og anmodet andre om å minnes dem foran
alteret; bønner ved alteret var også det eneste hans
mor Monica hadde bedt om på dødsleiet (Conf. IX, 13).
Med hensyn til bønnen og messeofferet for de avdøde
se også De civ. Dei XXI, 24; In Ps.. VI, 3; Serm. 222, 1; Enchiridion
110; Contra Faust. XX, 21).
Et klart vitnesbyrd er også de gamle kristne gravinskripsjoner
i katakombene, som ofte inneholder bønner for de avdøde
eller en anmodning om å be for dem. Således leser vi f.eks.
på en grav fra det 2 årh. i Priscillas katakombe: "Jeg
ber dere, brødre, når dere kommer hit for å be
Faderen og Sønnen, at dere kjærlig vil minnes Agape,
for at Gud, den Allmektige, må gi henne det evige liv."
En av de mest berømte gravskrifter fra den første kristne
tid er den som Abercius fra Hierapolis (i Lilleasia) lot lage til
seg selv. Den daterer seg fra ca. året 180. Abercius var da
72 år gammel, og var altså født kort etter den
tid da apostelen Johannes enda levde i Lilleasia. Inskripsjonen inneholder
en kortfattet bekjennelse av den kristne tro og avsluttes med disse
ord: "Den som har den samme tro, be for Abercius".
Ideer vi ofte finner uttrykt i disse bønner er "fred"
og "vederkvegelse", likesom vi den dag i dag ber i den hl.
messe: "Forunn dem, Herre, vederkvegelsens, lysets og fredens
bolig". I inskripsjonene påkalles også gjerne de
hellige, for at de ved sin forbønn må hjelpe de avdøde.
I denne forbindelse kan nevnes den inskripsjon som nylig er blitt
funnet i nærheten av apostelen Peters gravsted. Den er en bønn
til St. Peter med anmodning om å "be for de kristne som
er begravet ved siden av hans legeme". Mange kristne valgte seg
med vilje et gravsted i nærheten av en martyrs legeme til uttrykk
for at man ønsket å anbefale seg til dennes forbønn.
Flere katakombeinskripsjoner og plasseringen av gravene vitner om
det. Augustin taler om denne skikk i "De cura pro mortuis gerenda"
(c. 4). Forbønnen for de avdøde ble også uttrykt
ved symbolske tegninger, nemlig av bibelske motiver som hadde sammenheng
med de liturgiske bønner for de avdøde: f. eks. Noahs
frelse fra syndfloden, Daniels frelse fra løvehulen, de tre
ynglingers frelse fra ildovnen, Susannas frelse fra hennes falske
anklagere. Kirken har beholdt de samme motiver i sin rituelle bønn
ved et dødsleie: "Utfri, Herre, din tjeners sjel, likesom
Du frelste Noah fra syndfloden, likesom Du frelste Daniel fra løvehulen,
likesom Du frelste de tre ynglinger fra ilden, likesom Du frelste
Susanna fra hennes falske anklagere."
Et faktum er til slutt at alle gamle liturgier i hele den kristne
verden inneholder bønner for de avdøde. Og Kirkens offisielle
bønner er et av de beste midler til å bedømme
Kirkens tro. Således finner vi dem i de romerske liturgier,
de syrisk-palestinske, kaldeiske, bysantinske, aleksandrinske, koptiske
og etiopiske. Likeledes i de gamle "Apostoliske konstitusjoner"
(VIII, 41) og "Apostlenes didaskalia" (VI, 22, 2). Av særlig
betydning er at også de sekter som i oldtiden skilte seg fra
den katolske Kirke (nestorianerne og monofysittene) har slike bønner
i sin liturgi, og vi kan umulig anta at de har overtatt dem fra den
katolske Kirke etter at de skilte seg fra den.
Etter alt det vi har sagt, må det være innlysende hvor
meningsløst det er når enkelte norske historielærebøker
fremstiller det som om det var pave Gregor I (590-604) som innførte
læren om skjærsilden og den skikk å frembære
messeofferet for de avdøde (sjelemesser). Alle de kirkefedre
vi har sitert, levde før Gregor I's tid. Alle trodde de på
en timelig straff etter døden, og det har også alltid
vært alminnelig lære at de døde kan bli hjulpet
ved messeofferet. Allerede før Gregor I omtaler mange kirkefedre
straffen i renselsesstedet som en ild. Men det er ikke alltid tydelig
om de mente en virkelig ild. At det dreier seg om en virkelig ild,
har verken pave Gregor I eller noen annen pave definert som en troslære.
Helt feilaktig er det også å ville forklare læren
om et renselsessted som noe Kirken har overtatt fra hedendommen. Allerede
jødene før Kristi tid trodde på et renselsessted.
Kirkefedrene begrunner sin lære ved å henvise til den
hl. Skrift og den gamle kirkelige tradisjon. De lærde og hellige
menn som Ambrosius, Hieronymus, Augustin osv. kan umulig ha vært
blinde eller likegyldige overfor innsnikelse av hedensk villfarelse.
En Kirke som i tre århundrer har måttet betale sin selvstendighet
og egenart ved uttallige martyrers blod, må ikke beskyldes for
å ha latt seg smitte av hedensk overtro.
Den kristne dødekult har fra begynnelsen av vært vesentlig
forskjellig fra den hedenske. Hedningene pleiet å ofre til sine
avdøde. Mange kristne holdt nok også sine familiemåltider
ved gravene (for å minnes sine avdøde kjære ved
å la dem i tankene likesom fremdeles sitte til bords med dem).
Det var en dyrebar patriarkalsk skikk, som det var vanskelig for de
kristne helt å slutte med. Men den hedenske idé om ofring
til de avdødes ånder ble erstattet med en bespisning
av de fattige i den hensikt (ved denne gode gjerning) å oppnå
Guds barmhjertighet for den avdøde (Sml. Const. Ap. VIII, 47;
Augustin: Serm. 172, 2, Enchir. 29 og 110, De cura pro mortuis 17,
22, Ep. 22, 6). Augustin avviste uttrykkelig den oppfatning at de
kristne ofret til de døde. Enhver - sier han - som kjenner
det ene kristelige offer (messeofferet), vet bedre (De Civ. Dei VIII,
27). På grunn av de misbruk (drikkelag) disse måltider
ved gravene ofte ble anledning til, er de senere blitt forbudt av
Kirken.
VI.
Bønnen for de avdøde hos protestantene.
Da Luther i 1517 slo opp sine 95 teser, var, det ikke hans mening
å forkaste troen på et renselsessted. I flere av disse
teser taler han om de smerter sjelene må lide i skjærsilden
(sml. t. 15.16.18 og 19). I sine "Resolusjoner" (1518) til
forklaring av sine teser sier han: "For meg er det helt sikkert
at det finnes et renselsessted" (Weimar Utg. I, 555). Den samme
faste overbevisning uttalte han i 1519 i sin "Unterricht auf
etliche Artikel": "Man må fast tro, og jeg vet at
det er sant, at de arme sjeler lider en usigelig smerte og at man
må hjelpe dem ved bønner, faste, almisser og andre gode
gjerninger" (Weimar Utg. Il, 70). Han godkjenner bønnen
for de avdøde også i en preken han holdt i 1522, 22 juni
(Erl. Utg. XIII, 13), og likeledes i sitt skrift "Vom Abendmahl
Christi Bekenntniss" i 1528 (Weimar Utg. XXVI, 508).
Først i året 1530 brøt Luther med læren
om et renselsessted i sitt skrift "Widerruf vom Fegfeuer".
Likevel erklærte Melanchton kort etterpå (samme år)
i sin "Apologi for den augsburgske bekjennelse, (som ble et av
de lutherske bekjennelsesskrifter): "Vi vet at de gamle taler
om bønn for de døde, noe som vi ikke forbyr" (Art.
12). Og at heller ikke Luther definitivt har forkastet bønnen
for de avdøde, fremgår av at han lot sin preken fra 1522,
22 juni, på nytt trykke i sin Kirkepostille i 1543, noen få
år før sin død.
Bønnen for de døde finner man i flere av de eldste
protestantiske begravelsesritualer. Således i den danske Malmøhåndbok
fra 1535 og det svenske begravelsesritual av Olaus Petri, som var
i bruk fra 1529 til 1614. Med hensyn til Tyskland kan nevnes den reformerte
hessiske kirkeordinans av 1566 og den lutherske kirkeordinans av 1574.
Også enkelte av de nyere tyske ritualer har bibeholdt bønnen
for de avdøde, således den prøyssiske Agende fra
1831, den württembergske Kirkebok fra 1843 og den bayerske Agende
fra 1844. Likeledes har den svenske kirke i den nyere tid offisielt
vedkjent seg bønnen for de døde ved å gi den plass
i tillegget til salmeboken (1922). I England hører bønnen
for de avdøde med til revisjonen av "Common prayer book",
som i 1928 ble foreslått av de anglikanske biskoper. For nærmere
dokumentering henviser vi til H. Martensen-Larsen, "De Dødes
Plads i vor Bøn". I samme verk kan en finne en lang rekke
av eldre og nyere protestantiske forfattere, både fra Skandinavia,
Tyskland og England, som forsvarer bønnen for de avdøde.
VII.
Bønnen for de avdøde er en av de mest dyrebare og gagnlige
andakter i den kristne religion.
Den er ikke bare gagnlig for sjelene i renselsesstedet, men også
i høy grad for oss selv. For det første holder den levende
hos oss tanken på Guds rettferdighet, som også straffer
de minste feil, og er derved en kraftig tilskyndelse til å "jage
etter fullkommenhet" (Fil. 3, 12), til å øve bot
og å bære våre lidelser i tålmodighet. Vår
katolske dødekult er en stadig vekkende botspreken for de levende.
Begravelser hvor det ikke blir bedt for den avdøde, og bestandig
forutsettes i tale og sanger at denne allerede er gått inn i
den himmelske herlighet, kan lett bidra til å forminske gudsfrykten
hos folket.
Bønnen for de avdøde vedlikeholder en personlig forbindelse
med våre hensovede kjære. "l samme grad som vi slipper
de døde av vår forbønn, trer minnet om dem tilbake"
- skriver H. Martensen-Larsen ("De Dødes Plads i vor Bøn"
s. 108). Verdien av de troendes samkvem med sine avdøde må
ikke ringeaktes. Barnene står derved fortsatt under ledelsen
av sine avdøde foreldre, en mann eller hustru under innflytelse
av en from ektefelle, en venn under oppsyn av en venn, som er vandret
bort.
Ved å be for de avdøde bevares lettere troen på
det evige liv. Bibelen selv kaller bønnen for de avdøde
en "nyttig gjerning" fordi den er en bekjennelse av troen
på livet etter døden (Sml. 2 Makk. 17, 43-46). Og Epifanius
(ca. 315-403) skriver: "Hva er nyttigere enn at de avdøde
blir minnet i messebønnene, da dette overbeviser de tilstedeværende
om at de døde lever og ikke er tilintetgjort" (Hær.
75, 8). "Jeg tenker at vi ville bli lykkeligere og bedre, jeg
tenker at den usynlige verden vil komme klarere tilbake innenfor vår
synskrets, hvis vi innesluttet våre kjære i våre
bønner, som vi pleidde å gjøre det før
de døde" (Dr. J. Paterson Smyth, "Evangeliet om det
hinsidige" s. 93). "I samme grad som vi fastholder våre
døde i bønnen, blir det evige oss en realitet"
(H. Martensen-Larsen, "De Dødes Plads i vor Bøn"
s. 109). En annen protestantisk teolog skriver: "I bønnen
for de avdøde ser jeg, særlig i vår tid, da troen
på en udødelighet, et fortsatt liv etter døden
og en oppstandelse blir kastet overbord og blir spottet som dårskap
eller i høyden blir bekjent med munnen, et meget godt og kraftig
middel til å oppflamme troen" ("Friedensblätter",
herausgegeben von B. Strehler, Augsburg 1901, Huttler, Bd. VI, s.
114). På samme måte Höningshaus (likeledes protestant):
"Den skikk å be for de avdøde, levendegjør
troen på sjelens udødelighet ... Hvis den ble overholdt
godt, ville det sannsynligvis aldri ha vært så megen skeptisisme
og vantro blant oss" ("Die Reformation gegen die Reformation"
I s. 225)
Det er meget trøstefullt å vite at vi enda kan gjøre
noe for våre kjære etter døden. "Kjærligheten
finner heri en tilfredsstillelse av en uavviselig trang" - skrev
pastor dr. Krogh-Tonning før han ble katolsk ("Den christelige
Dogmatik" IV s. 468). Det er nettopp de edle naturer, som frykter
mest for at de har vist for lite kjærlighet og takknemlighet
overfor sine kjære mens de var i live. Først etter døden
forstår de klart hva disse har vært for dem, og hva de
selv skulle ha vært for dem. En stor trøst er da den
tanke at meget av det forsømte kan innhentes. Aldri vil noen
kunne regne opp alle de gode gjerninger som kjærligheten til
de avdøde har frembrakt: alle de bønner, kirkebesøk,
deltagelse i den hl. messe, skriftemål, mottagelse av den hl.
kommunion, almisser, selvfornektelser. Paulus taler i 1 Kor. 15, 29
om de kristne som endog ofret sine martyrlidelser til en "dåp"
(= rensning) for de avdøde. "Enhver som kjenner det menneskelige
hjerte og det kristne folk" - sier Oswald - "må gi
meg rett, når jeg sier at kanskje en tredje del av alle gode
gjerninger som de troende gjør, blir forrettet med henblikk
på renselsesstedet og at uten denne hensikt ville disse gjerninger
ikke bli gjort" (Eschatologie 122).
At vi kan be for de avdøde er særlig trøstefullt
i de tilfeller noen av våre kjære dør plutselig
eller muligens etter en dårlig forberedelse. Den protestantiske
teolog Hase skriver: "De fleste døende er vel for gode
til å komme i helvetet, men også sikkert for dårlige
for himmelen. Man må åpent innrømme at det her
foreligger en uklarhet i den reformatoriske protestantisme" (Handbuch
der protest. Polemik, Leipzig 1894, s. 485). "Uten bønnen
for de døde" - sier H. Martensen-Larsen - "blir mennesker
så underlig rådløse overfor døden, når
de mangler visshet om deres kjæres frelse"'("De Dødes
Plads i vor Bøn" s. 107). Det er nok så at vi ved
vår bønn ikke kan frelse en som er fortapt. Men det er
sikkert at tvilen om en avdøds frelse i mange tilfeller meget
lettere ville oppstå hvis vi ikke kunne tro på et renselsessted
og ikke kunne be for de avdøde.
Bønnen for de avdøde er et vern mot fortvilelse, men
på den annen side behøver vi ikke være redde for
at den svekker gudsfrykten. Dette har vi allerede sett ovenfor. Troen
på et renselsessted minner om Guds uendelige hellighet og rettferdighet,
som også straffer de minste feil. Men enda mer bidrar troen
på et renselsessted til å forøke vår gudsfrykt
ved at den bevarer troen på helvetet. Det er et faktum at de
som ikke tror på et renselsessted, lett kommer til også
å forkaste troen på en evig fortapelse. Det viser seg
av den utbredelse som den s.k. apokatastasislære (= læren
om alle tings gjenopprettelse) har fått hos mange protestanter.
Enda en fordel av bønnen for de avdøde er at de troende
derved lettere holdes borte fra spiritismen. "Når den sunne
og berettigede forbindelse med de døde blir avbrutt, den som
skjer gjennom Gud, blir det bedre vekstbetingelse for den usunne.
Den som er vant til å ta de døde inn i sin bønn,
vil deri ha et vern mot den forvillelse å sette ånde-
eller dødesamkvem gjennom de spiritistiske medier og midler
over Gudsforholdet" (H. Martensen-Larsen, "De Dødes
Plads i vor Bøn" s. 113). Meget sterkt blir dette fremhevet
av C. Skovgaard-Petersen i hans bok "Spiritismen og vore afdøde",
1909.
De katolske begravelsesskikker.
Den troendes avsjelede legeme er ved Jesu blods fortjeneste blitt
helliget til å være den Hellige Ånds tempel og engang
å stå opp i herlighet. Derfor er dette legeme ærverdig
i Kirkens øyne. Det blir begravet med ære og lagt i innviet
jord.
Kirken er en motstander av likbrenning. Et slikt direkte inngrep
for å tilintetgjøre et legeme er i strid med den ærbødighet
vi skylder det. Jordfestelsen er en gammel kristen skikk. Mens hedningene
ofte brente sine døde, innførte kristendommen overalt
jordfestelsen. For legemets oppstandelse spiller det selvfølgelig
ingen rolle om det blir brent eller begravet. Men som en bekjennelse
av troen på den legemlige oppstandelse har de kristnes pietetsfulle
begravelsesskikker alltid hatt stor betydning. Minucius Felix (2 årh.)
beretter at hedningene forundret seg over det og sa: "De kristne
påstår at de blir levende igjen etter døden; derfor
avskyr de nemlig likbålet og forkaster likbrenning" (Octav.
c. 11). De kristne begravelsesskikker er også et effektivt middel
til å bekjempe den hedenske lære om sjelevandring, nemlig
at sjelen etter døden går inn i et annet legeme. At jordfestelsen
ikke er uten betydning for den kristne tro, forklarer det faktum at
propagandaen for likbrenning i den nyere tid er utgått fra kristendomsfiendtlig
hold (i midten av forrige århundre). Likbrenning er et symbol
på tilintetgjøring. Ved jordfestelsen legges legemet
som et såkorn i jorden og symboliseres oppstandelse til et nytt
liv ifølge Bibelens ord: "Legemet såes i forgjengelighet,
det står opp i uforgjengelighet" (1 Kor. 15, 42).
Hvor grusomt er det for et barn, når det mister sin mor og
plutselig bare har litt aske igjen av henne. Hvor meget mer trøstefullt
er det ikke når moren blir stedt til hvile i skyggen av et kors?
Hvilket håp stråler ikke fra de kristne "koimeterier"
(sovesteder - slik som de kristne fra oldtiden av kalte sine begravelsessteder),
som har bidratt så meget til å bortta redselen for døden!
Et gravsted er likesom et vedvarende synlig bånd med våre
avdøde. Dit går vi gjerne hen for å be for våre
kjære og å vise vår kjærlighet ved å
stelle graven.
Likbrenningen strider i den grad med vår naturlige pietetsfølelse,
at vi vanskelig kan tenke oss at noen egenhendig ville legge sin fars
eller mors legeme i forbrenningsovnen. Det overlates til fremmede
arbeidsfolk, som foretar forbrenningen etter at familien er gått
hjem. Men noe som strider mot vår pietetsfølelse å
gjøre selv, skal vi heller ikke la andre gjøre. For
iallfall å bibeholde forestillingen om en begravelse pleier
man i kapellene ved krematoriene i nærvær av familien
gjerne å foreta en pro forma nedsenkningsseremoni med jordpåkastelse.
Begravelsesritualet.
Begravelsen utføres under stadig bønn for sjelen. Vi
ledsager våre kjære ikke bare til graven, men helt til
Guds domstol. Kirken uttrykker sin forbønn både ved ord
og ved seremonier. Således stenker presten båren med vievann
for å be om vederkvegelse for den avdøde. Incenseringen
med røkelse, fremstiller bønnen som vi vil omgi ham
med. Omkring kisten plasseres brennende lys for å uttrykke vårt
ønske om at sjelen må bli opptatt i lysets bolig.
Begravelsen pleier helst å være forbundet med frembæringen
av det hl. messeoffer. Vi har tidligere bevist at det fra de første
kristne tider av har vært skikk å minnes de avdøde
ved nattverdgudstjenesten.
Fra menneskeslektens begynnelse av har ofre vært det store
middel til å formilde Gud. jødene frembar også
ofre til forsoning for de avdøde (Sml. 2 Makk. 12, 43-46).
Den Gamle Pakts ofre var forbilleder på og virket i kraft av
Kristi offer, det eneste offer som kunne forsone oss med Gud. Men
ved Kristi korsdød skulle ikke enhver offerhandling opphøre.
Likesom det i den Gamle Pakt var foreskrevet ofre til forkynnelse
av Kristi kommende korsdød, således vil Gud at det i
den Nye Pakt helt "inntil Kristi gjenkomst" skal være
en offerritus til å "forkynne Herrens død",
som er fullbrakt (1 Kor. 11, 26). Dette offer er den hl. messe. Men
den store forskjell mellom den Gamle Pakts ofre, som skulle forkynne
Kristi kommende korsoffer, og den Nye Pakts offer, som skulle forkynne
Kristi fullbrakte korsoffer, er at de første bare var billeder,
mens det siste samtidig inneholder den ofrede Kristus.
Ved konsekrasjonsordene kommer Jesus på alteret, ikke bare
for å gi seg til oss, men også for å hengi seg for
oss (Luk. 22, 19), idet Han ved den sakramentale adskillelse av hans
legeme og blod på en levende måte fremstiller sin blodsutgytelse
på korset. Han gjør våre gaver av brød og
vin til sitt legeme og blod, for at hans offer samtidig skal være
vårt offer. Nattverdbordet er et "slaktofferalter"
(Hebr. 13, 10), Ved denne offerritus lider Jesus ikke på nytt,
men som "evig prest etter Melkisedeks vis" (Salm. 109 [110],
4) tilbyr Han Faderen stadig på nytt sin lidelse på korset.
Den hl. messe er altså ikke et nytt offer ved siden av korsofferet,
men et middel til å gjøre korsofferet nærværende
blant oss og å gi oss del i dets frukter.
Å overvære den hl. messe betyr å stå under
Kristi kors og er derfor et meget virksomt middel til å hjelpe
de avdøde. Ved vår tro og bønn kan vi likesom
øse av Kristi blod og stenke det over sjelene i renselsesstedet.
(Vi lar her følge bønnene ved rekviemmessen og ved
selve gravferden. Ikke tatt med er de bønner som bes før
rekviem når liket hentes fra hjemmet og bæres inn i kirken.)
Denne avsluttende delen av heftet - på latin og norsk - er
ikke tatt med her.