Ekteskapet og Ekteskapsmoralen

Aktuelle spørsmål bl.a. om skilsmisse, fødselsregulering og abort.

Utgitt i 1969

INNHOLD:

I. Om ekteskapets vesen .
II. Hvordan ekteskapet blir inngått .
III.. Ekteskapshindringene
IV. Ekteskapets formål'. Misbruk av ekteskapet
V. Forberedelsen til ekteskapet
VI. Ektefellenes rettigheter og plikter

------------------------------------------------------------

I.
OM EKTESKAPETS VESEN

1. Er ekteskapet en menneskelig institusjon?

Nei. Det er Gud som har innstiftet ekteskapet, da Han skapte det første menneskepar. "Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli fast hos sin hustru, og de skal være ett kjød" (1. Mos. 2, 24). Intet menneske, heller ikke staten, kan forandre de guddommelige lover som familielivet hviler på.

2. Hva har Kristus gjort for å hellige ekteskapet?

Kristus har opphøyet ekteskapet til et sakrament, dvs. gjort det til et tegn på og en kilde for en indre nåde, som "fullkommengjør den naturlige kjærlighet, bekrefter den uoppløselige enhet og helliger både mann og hustru" (Kons. av Trient, sess. 24).

Syndefallets ødeleggende virkning gikk på en spesiell måte ut over familielivet. Det uordnede begjær, som fulgte med arvesynden, ble årsak til underkuelse av kvinnen (sml. 1. Mos. 3, 16), flerkoneri og skilsmisse. Men Jesus, som kom for å gjenopprette det som synden hadde ødelagt, gjengav ekteskapet dets opprinnelige renhet, og gjorde det til billede på den ubrytelige forening mellom Ham og hans brud, Kirken. Det kristne ekteskap er derfor noe hellig, ja endog "en stor hemmelighet" (Ef. 5, 25-32). En slik helliggjøring av ekteskapet er ikke mulig uten en særlig nådehjelp.

Allerede når en tenker på familielivets store betydning for Kristi rike, er det trolig at Han har knyttet en særlig standsnåde til ekteskapet. Det var uten tvil for å forvisse om denne bistand at Jesus gjorde sitt første mirakel ved et bryllup (Joh. 2, 1 flg.).

Fra oldtiden av har kirken betraktet det kristne ekteskap som noe sakramentalt, dvs. noe som meddeler nåde. [Dette fremgår for det første av kirkefedrenes skrifter. Ekteskapet - således skriver Tertullian - "finner beskyttelse i den guddommelige nåde" (Ad Uxor. 2, 7). "Nåde er i dem som Gud har forenet" (Origenes, In Matt. Comm. 14, 16). "Herren gjør ekteskapet lykkelig ved sin nåde" (Epifanius, Adv. hær. 51, 30). "Etter katolsk troslære er et lovlig ekteskap det som er grunnfestet på den guddommelige nåde" (Innocens 1, Ep. 36 ad Prob.). Ekteskapet kalles uttrykkelig et sakrament og sammenlignes med de andre sakramenter hos Tertullian (De exhort. cast 5), Ambrosius (De Abraham. 1, 7), Leo I (Ep. 167 ad Rustie.) og især hos Augustin (De bono conjug. 24, 32; 28, 21; De nuptiis I, 10). Vi kan ennvidere henvise til oldkirkens liturgiske bøker. Også de trossamfunn som allerede i oldtiden skilte seg fra den katolske Kirke (nestorianerne og monofysittene i Lilleasia og N.-Afrika) regner ekteskapet som ett av de syv sakramenter, og likeledes den gresk-ortodokse kirke.]

Et visst begrep om ekteskapets sakrale karakter er bevart hos de fleste lutheranere, som av den grunn ønsker en kirkelig vielse når de gifter seg.

Også Luther taler i sin "Store katekisme" om en særlig "velsignelse og nåde" Gud har gitt ektestanden (Forkl. av det 6. bud).

3. Hvilke er ekteskapets vesentligste egenskaper?

Ekteskapets vesentligste egenskaper er enhet og uoppløselighet. Enhet betyr at bare én mann er gift med én kvinne (Monogami eller engifte).

4. Hvorfor skal ekteskapet være monogamt?

I. Slikt ble det innstiftet i paradiset og gjenopprettet av Kristus. "De to skal være ett kjød" (1. Mos. 2, 24; Matt. 19, 5). Også Paulus forutsetter at et ekteskap bare er mellom én mann og én kvinne (Sml. 1. Kor. 7, 2-4; Ef. 5, 31). Bare det monogame ekteskap kan være et billede på foreningen mellom Kristus og hans ene brud, Kirken.

II. Ekteskapets formål krever det. Polygami (mangegifte) er skadelig. for den huslige fred og vanskeliggjør barneoppdragelsen.

5. Hvorfor skal ekteskapet være uoppløselig?

I. Også dette ble fra begynnelsen av forordnet av Gud, og ble på nytt innskjerpet i Evangeliet. "Derfor skal mannen., forlate sin far og sin mor og bli fast hos sin hustru" (1. Mos. 2, 24; Matt. 19, 5; Ef. 5, 31). Jesus erklærer ethvert ekteskap som blir inngått av eller med en fraskilt, for ekteskapsbrudd. "Enhver som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, gjør seg skyldig i ekteskapsbrudd; og den som gifter seg med en kvinne som er blitt skilt fra sin mann, gjør seg skyldig i ekteskapsbrudd" (Luk. 16, 18; Matt. 5, 32; Mark. 10, 11-12; 1. Kor. 7, 10-11). "De er ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har føyet sammen, skal et menneske ikke skille" (Matt. 19, 6; Mark. 10, 9). Ikke noe menneske kan det, og derfor heller ikke staten. Bare ved den annen ektefelles død blir en løst fra sitt ekteskapsbånd og kan gifte seg på nytt (Rom. 7, 2-5; 1. Kor. 7, 39).

Av alle disse tekster er det tydelig at det dreier seg om et virkelig bud, og ikke bare om et fullkommenhetsideal. Det er noe. som "Herren byr" (1. Kor, 7, 10-11).

II. Et annet bevis finnes i Kirkens tradisjon. Dersom Jesus og apostlene hadde lært at ekteskapet kunne oppløses i tilfelle av utroskap, ville oldkirken sikkert ha lært det samme. Men av kirkefedrenes skrifter fremgår at en slik praksis fra .begynnelsen av ble forkastet (sml. Hermas, Justin, Athanagoras, Klemens av Aleksandria, Joh. Krysostomus, Hieronymus, Augustin, osv.). Vi kan også henvise til kirkernøtene i Elvira, Arles, osv.

III. Også fornuften krever at ekteskapet er uoppløselig:

a. Av hensyn til barnas oppdragelse, som nødvendigvis må strekke seg over mange år, og som begge foreldre, hver med sine egne gaver, må virke med til. Og hva vil det bli av den kjærlighet og ærbødighet som barna skylder sine foreldre, dersom disse er skilt fra hverandre?

b. Av hensyn til ektefellenes innbyrdes kjærlighet og troskap. Om dette sier pave Pius. XI i sitt rundskriv om "det kristne ekteskap". "Først og fremst har ektefellene derved en positiv garanti for den varige fasthet som de ved sin gjensidige edelmodige hengivelse og ved hjertenes inderlige forening av naturen trakter etter, siden den sanne kjærlighet aldri tar slutt (1. Kor. 13, 8). Dernest er der til forsvar for trofast renhet reist et fast bolverk mot de fristelser til utroskap som man, utenfra eller innenfra, måtte bli stillet overfor; enhver engstelig frykt for at den annen ektefelle, på grunn av vanskeligheter eller alderdom, skal vise seg utro, er utelukket, og isteden hersker der en følelse av ro og trygghet" (Utg. Cammermeyers Boghandel side 16).

Skilsmissepraksisen prisgir familielivet til lidenskapenes renkefulle spill, noe som nødvendigvis må ha en fordervelig innflytelse på det moralske liv i hele samfunnet.

6. Men ville det for mange mislykkede ekteskap ikke være bedre om de kunne oppløses?

Det er livsfjern fantasi å ville ha en lov som skal beskytte de lykkelige familier og samtidig oppløse de mislykkede. Å tillate skilsmisse i enkelte tilfeller ville bringe hele familielivet og derved hele samfunnet i fare. Skilsmissepraksisen virker som en pest. Hvor den får adgang, utbrer den seg stadig mer. I 1871 var det 4 skilsmisser i Norge, 50 år senere 612, og i året 1950 var det 2324. [Også i andre land har det vært en stadig og sterk økning i antallet skilsmisser. Således er tallene for England: 577 (i året 1913); 4886 (1937); 6250 (1938); 7755 (1940); 10 000 (1943); 12 314 (1944); 15 630 (1945); 33 555 (1946). I USA blir for tiden hvert tredje ekteskap oppløst.] Vår medlidenhet med de enkelte mislykkede ekteskap må ikke gjøre oss blinde for den elendighet som nettopp skilsmissen medfører for ektefellene og barna, og som den truer med å bringe over stadig flere familier. Hvor mange familier, hvor det oppsto ufred (og den kan oppstå i hver familie), ville ikke etter en tid ha gjenfunnet sin lykke, hvis ikke den sivile skilsmisselov eksisterte?

Det er ikke ekteskapets uoppløselighet som er skyld de mislykkede ekteskap. Hovedårsaken er den lettsindige forberedelse til ekteskapet, et mangelfullt trosliv og selve skilsmissementaliteten (dvs. den tanke at det går an å skille seg, noe som også bidrar til den lettsindige inngåelse av ekteskapet).

I altfor vanskelige situasjoner kan ektefellene separeres. Det er et nødmiddel, som ikke - slik som skilsmissen - medfører noen fare for misbruk. Det gir ikke lidenskapene frie tøyler og er således ikke et middel som er verre enn det onde som det vil helbrede. Tvert om, nettopp fordi det tvinger til avholdenhet, vil det virke avskrekkende for den vrangvillige ektefelle.

7. Er den katolske Kirke virkelig så prinsippfast i sin fordømmelse av skilsmisse? Man hører dog av og til om katolikker som har fått sitt ekteskap omstøtt.

Det hender at Kirken erklærer et ekteskap for ugyldig, men da dreier det seg om et ekteskap som på grunn av en skjult hindring aldri har vært gyldig (f. eks. på grunn av impotens, altfor nært slektskap, mangel på fri vilje eller på intensjonen å inngå et livsvarig ekteskap). Den ugyldighetserklæring som Kirken avgir, når en slik hindring blir kjent og bevist, betyr ikke noen oppløsning av et ekteskap. Et virkelig ekteskap har aldri eksistert, og Kirken gir bare en offisiell uttalelse om dette.

II
HVORDAN EKTESKAPET BLIR INNGÅTT

8. Hvem skal foreta brudevielsen?

Et giftermål er ikke en rent privat sak. Enhver forstår at det må være en øvrighet hvis samtykke er nødvendig til ekteskapets gyldighet og som har rett til å gjøre det avhengig av visse juridiske former. En rent privat inngåelse av ekteskapet ville ha til følge mange usikre og løse forbindelser.

Den kompetente autoritet med hensyn til de døptes ekteskap er Kirken. De døptes ekteskap er et sakrament, og sakramentene har Jesus underlagt Kirkens myndighet. Jesus har helliget ekteskapet til ikke bare å tjene det naturlige liv, men fremfor alt det overnaturlige liv (ektefellenes og barnas helliggjørelse og hans rikes fremvekst). Men da det naturlige liv er underordnet det overnaturlige, tilkommer det Kirken å fastsette betingelsene for inngåelsen av ekteskapet. Erfaringen viser også at staten tar lite hensyn til familienes religiøse liv. ja, den respekterer ofte ikke engang den kristne ekteskapsmoral (f. eks. ved at den tillater skilsmisse).

De kristne tilhører ved sin dåp først og fremst Kristus. Deres "legeme er for Herren" (1. Kor. 6, 13). De "lever ikke for seg selv, men for Herren" (Rom. 14, 7-8), og det er derfor også for Herren at de stiller sitt legeme i livets tjeneste. De kristne skal "gifte seg i Herren" (1. Kor. 7, 39), dvs. i overensstemmelse med Herrens og derfor også med Kirkens godkjennelse.

Når vi sier at de døptes ekteskap utelukkende er underlagt Kirkens forvaltning, nektes derved selvfølgelig ikke statens rett og plikt til å ivareta de borgerlige og sosiale følger av ekteskapet.

Etter Kirkens bestemmelse skal en katolikk gifte seg i nærvær av den katolske sogneprest og to vitner. Det er brudeparet selv som meddeler hverandre ekteskapets sakrament. Prestens og vitnenes nærvær er bare en betingelse som kreves for Kirkens samtykke og således også for ekteskapets gyldighet.

At inngåelsen av ekteskapet er underlagt Kirkens myndighet, har vært alminnelig kristen lære fra de første århundrer av. [Allerede Athenagoras sier i sitt forsvarsskrift for de kristne (2. årh.) : "Som hustru anser enhver av oss den som han har ektet etter de lover som er vedtatt av oss" (n. 33).. På oldkirkens kirkemøter fastsattes forskjellige hindringer som gjorde ekteskapet ugyldig (Således på kirkemøtene i Elvira, Neocæesarea, Arles, Kalcedon, H. Mileve). De kristne keisere og konger anerkjente denne rett. Av kirkefedrenes skrifter fremgår at det var skikk at brudefolket fremstilte seg for presten, skjønt dette enda ikke var foreskrevet som en betingelse for ekteskapets gyldighet. "Det sømmer seg at brudgom og brud inngår ekteskap etter biskopens kjennelse, for at det må bli i overensstemmelse med Herren" , skrev Ignatius, som var en disippel av apostelen Johannes (Ad Polye. 5, 2). Tertullian priser lykkelig det ekteskap "som Kirken slutter, offeret (den hl. messe) bekrefter, velsignelsen besegler" (Ad Uxor, 2, 9). "De troende må innby presten og med bønn og velsignelse inngå ekteskap" (Joh. Krysostomus, In Gen. hom. 48). Sml. også Ambrosius (Ep. 19, Vigilio 7). Det samme fremgår av oldkirkens liturgiske bøker.]

9. Hvordan ser den katolske. Kirke på protestantenes ekteskap?

Den katolske Kirke anser protestantenes ekteskap som gyldig og endog som et sakrament, såfremt det ikke er noen hindring til stede (f. eks. et tidligere, ennå bestående ekteskapsbånd eller altfor nært slektskap). Derfor kan den ikke godkjenne at protestanter skiller seg.

Det er nok så at de døptes ekteskap er underlagt den katolske Kirkes myndighet, og at dens samtykke er nødvendig til ekteskapets gyldighet. Men Kirken behøver ikke nødvendigvis å gjøre sitt samtykke avhengig av den betingelse at ekteskapet blir inngått hos en katolsk prest. Den har i sin lovgivning uttrykkelig bestemt at den foreskrevne form for inngåelsen av ekteskapet bare er forpliktende for katolikker (nemlig alle som er døpt i den katolske Kirke og alle døpte som er gått over til katolisismen).

Imidlertid må bemerkes at fritagelsen for den alminnelige form bare gjelder et ekteskap som en protestant inngår med en annen ikke-katolikk. Med en katolikk kan en bare gifte seg gyldig ved å la seg vie hos den katolske sogneprest.

10. Når en katolikk melder seg ut av Kirken, kan han da gifte seg gyldig hvor han vil?

Nei, en frafallen katolikk er underkastet de samme forskrifter som gjelder for Kirkens medlemmer. Ved frafall berøver en seg nok Kirkens åndelige goder, men kan ikke unndra seg dens lover.

11. Kan en katolikk la seg vie av en hvilken som helst katolsk prest?

Etter kirkeretten skal vielsen foretas av sognepresten (eller hans delegert) i den menighet hvor brudeparet (eller iallfall én av dem) er bosatt eller i det minste har oppholdt seg de siste 30 dager. Og fortrinnsvis skal det være brudens sogneprest, hvis hun er katolsk. Gyldig kan nok også en annen sogneprest vie dem innenfor sitt territorium, men han har ikke lov til det uten tillatelse av sognepresten i den menighet hvor de er bosatt eller har oppholdt seg de siste 30 dager.

12. Hvordan foregår brudevielsen?

Selve ekteskapets sakrament meddeles ved brudeparets ja-ord på sogneprestens spørsmål om de vil ta hverandre til ekte. Deretter følger velsignelsen av ektepakten. Ved et høytidelig bryllup skjer denne velsignelse i forbindelse med en brudemesse. Denne skal helst ikke finne sted i de såkalte "lukkede tider", dvs. fra første. adventssøndag til og med første juledag og fra askeonsdag til og med første påskedag. Høytidelige brylluper sømmer seg ikke i botstidene og heller ikke på de store festdager, når de troendes tanker skal være konsentrert omkring de store frelsesmysterier.

III.
EKTESKAPSHINDRINGENE

13. Hvor mange slags ekteskapshindringer gis det?

Det gis to slags ekteskapshindringer: 1. de som gjør ekteskapet ugyldig; 2. de som gjør ekteskapet forbudt, men ikke ugyldig.

14. Hvilke hindringer gjør ekteskapet ugyldig?

De viktigste er følgende:

a. Et ekteskapsbånd som ennå består. (Om en har fått borgerlig skilsmisse, er ekteskapsbåndet derved ikke løst).

b. Altfor ung alder. Kirkeretten ønsker i alminnelighet at man ikke skal gifte seg tidligere enn det er skikk i de forskjellige land. Til ekteskapets gyldighet kreves at mannen er minst 16 år gammel, og kvinnen 14 år (dette av hensyn til enkelte sydlige himmelstrøk, hvor alderen ofte er meget lav).

c. Når en katolikk vil gifte seg med noen som ikke er døpt. Det gjelder altså ikke ekteskapet mellom en protestant og en udøpt.

d. Impotens (dvs. manglende evne til å utøve den ekteskapelige akt), men bare dersom den er uhelbredelig og allerede er til stede ved inngåelsen av ekteskapet.

e. Ekteskapsbrudd med et gjensidig løfte om ekteskap. Kirken vil derved verne om den ekteskapelige troskap.

f. Slektskap. Ugyldig er ekteskapet: l. mellom alle slektninger i rett opp- og nedstigende linje; 2. mellom slektninger i sidelinjen til og med den tredje grad (tremenninger).

g. Svogerskap. En kan ikke gifte seg med sin avdøde ektefelles nære slektninger, nemlig: 1. alle slektninger i rett opp- og nedstigende linje (således foreldre og barn av et tidligere ekteskap); 2. slektninger i sidelinjen til og med den annen grad (søskenbarn).

15. Hvorfor skal personer som er nær beslektet, ikke inngå ekteskap med hverandre?

a. Av hensyn til den respekt som slektningene skylder hverandre, og for å hindre de farer som deres fortrolige omgang ellers kunne medføre. Dette gjelder også svogerskap.

b. Det er gavnlig for samfunnet at familiene sprer seg, istedenfor at de isolerer seg ved inngifte.

c. Inngifte har ofte til følge legemlig og åndelig svakhet hos etterslekten.

16. Hvilke hindringer gjør ekteskapet bare forbudt?

Den viktigste er forskjell i kristentro, nemlig når en katolikk vil gifte seg med en døpt ikke-katolikk.

17. Gis det dispensasjon for ekteskapshindringene?

Kirken kan ikke dispensere for de hindringer som har sin grunn i naturloven eller som er fastsatt i den guddommelige åpenbaring (f. eks. et ennå bestående ekteskapsbånd, eller slektskap i rett opp- og nedstigende linje). De andre hindringer, som Kirken selv har oppstilt for å verne det ekteskapelige og religiøse liv, kan den av viktige grunner dispensere for.

18. Hvorfor er Kirken imot blandede ekteskap, dvs. ekteskap mellom en katolikk og en ikke-katolikk?

a. I blandede ekteskap er det vanskeligere å gi barna en god katolsk oppdragelse. Barn har en naturlig tillit til sine foreldre. Derfor vil disses uenighet i religiøse spørsmål nødvendigvis skade barnas trosliv.

Den medfører også en fare for foreldrenes trosliv. Det hender nok at den ikke-katolske part konverterer under innflytelse av sin katolske ektefelle, men muligheten for at begge parter blir religiøst likegyldige er større.

b. Religionen griper i den grad inn i alle livsforhold at den fullkomne enhet, som et lykkelig familieliv for en stor del er avhengig av, ikke er mulig uten enhet i troen. Ekteskapet skal være en forening ikke bare av legemene, men også av sjelene. "I de blandede ekteskap vanskeliggjøres i høy grad den hjertenes og sjelenes harmoni som nettopp gjenspeiler mysteriet om Kirkens uforlignelige forening med Kristus" (Pius XI, Rundskriv om "det kristne ekteskap" s. 34). Fellesbønnen vil ofte bli forsømt i slike hjem, man går ikke sammen til gudstjenestene og til Herrens bord. Ved familielivets store begivenheter, barnedåp, første kommunion, ferming (konfirmasjon), dødsfall, begravelse, stadig vil adskillelsen i religionen være følelig.

Som forholdene er i Norge, er blandede ekteskap ofte uunngåelige, og Kirken pleier lett å gi dispensasjon. Men for mest mulig å redusere de nevnte farer, krever Kirken alltid visse garantier som en betingelse for sin dispensasjon.

19. Hvilke garantier krever Kirken når den gir tillatelse til et blandet ekteskap?

Begge parter må love at alle barn som blir født i deres ekteskap skal døpes, oppdras og fermes (konfirmeres) i den katolske Kirke. Dessuten må den ikke-katolske part gi sitt æresord på at det ikke vil bli lagt den katolske part noen hindringer i veien for å utøve sine religiøse plikter og leve sitt liv etter Kirkens forskrifter.

20. Hvordan må samtykket til ekteskapet være?

Samtykket må være fritt. Ugyldig er ekteskapet hvis en blir tvunget inn i det ved uberettigede trusler av alvorlig art.

Ennvidere må samtykket gis uten betingelse. Dreier det seg om betingelser som strider mot ekteskapets vesen, er ekteskapet ugyldig, f. eks. når en setter som betingelse for sitt samtykke at en skal ha rett til å kunne skille seg.

IV.
EKTESKAPETS FORMÅL
MISBRUK AV EKTESKAPET

21. Hva er det kristne syn på seksualakten?

Med ærefrykt skal en tenke på den akt som gir et menneske del i Guds skapermakt. Men nettopp på grunn av seksualaktens opphøyede formål må den nødvendigvis være underlagt visse moralske normer. Den er forbundet med en av de sterkeste naturdrifter, som må holdes innenfor bestemte grenser for ikke å bli ødeleggende.

22. Hva er grunnlovene for bruken av seksualakten?

a. Den er bare tillatt mellom personer som er gift med hverandre.
b. Og da bare på en slik måte at unnfangelsen ikke blir hindret (m. a. o. det er forbudt å bruke kunstig barnebegrensning, hva enten den skjer med eller uten preventive midler).

23. Hvorfor er seksuell omgang utenfor ekteskapet en alvorlig synd?

Tenk bare hvilken moralsk forvillelse det ville oppstå dersom den såkalte frie kjærlighet ikke måtte regnes som en alvorlig synd. Familienes, barnas og hele samfunnets vel krever at livets forplantning bare skal foregå i et uoppløselig ekteskap. Derfor er seksuell omgang heller ikke tillatt i forlovelsestiden (fordi båndet da ikke er uoppløselig). Om avholdelsens betydning som forberedelse til ekteskapet vil vi tale senere (nr. 32).

Synden blir ikke mindre hvis ugifte personer på en kunstig måte unngår å få barn. Bruken av preventive midler er ikke bare syndig i ekteskapet. Den er det ikke mindre når den tjener den frie kjærlighet.

24. Hvorfor er unaturlig barnebegrensning en alvorlig synd?

a.
For det første lærer Bibelen oss det. I 1. Mos. 38, 9 berettes at Onan begikk denne synd, og Bibelen tilføyer: "Og det var ondt i Herrens øyne hva han gjorde, og Han lot ham dø". At Gud straffet Onan så strengt, var ikke fordi han nektet å ha omgang med Tamar, men fordi han hadde unaturlig omgang med henne. At en nektet å ta sin avdøde brors hustru til ekte, ble ikke straffet med døden (sml. 5. Mos. 25, 7-10)

b.
Fornuften sier det samme. Den ekteskapelige akt har av naturen til formål å forene ektefellene og gjennom deres kjærlighetsforbindelse å frembringe liv. Kjønnsdriften er gitt som en hjelp til begge formål, å forene ektefellene og å få dem til å påta seg de ofre som forplantningen krever. Disse to formål hører i Guds skaperplan sammen. Derfor er det en krenkelse av den guddommelige orden på en kunstig måte å skille kjærlighetsforbindelsen fra forplantningen. Også her gjelder Kristi ord: "Det som Gud har føyet sammen, skal mennesket ikke adskille" (Matt. 19, 6).

I det moderne få-barnsystem forfeiler kjønnsdriften faktisk helt sitt formål som drivkraft til forplantningen. Ett eller to barn vil alle foreldre nok gjerne ha. Dette krever ikke så store ofre at det trenges en så sterk naturdrift. Det forkastelige er at man vil ha seksuell omgang så ofte man ønsker, men hindrer dens livgivende virkning (og Guds ledsagende skapermakt) når forplantningen krever virkelige ofre, som den sterke kjønnsdrift er gitt til.

Kjønnsdriften kan i så henseende sammenlignes med næringsdriften, som har til formål å tilskynde menneskene til å spise og derved å opprettholde deres liv. Måltider er også et middel til å fremme samhold blant menneskene. Men det ville være perverst hvis noen (slik som de hedenske romere gjorde) kastet opp maten for å kunne tilfredsstille sin spiselyst på nytt. Meget mer forkastelig enn et slikt inngrep i fordøyelsesprosessen er preventivteknikkens inngrep i forplantningsprosessen.

Den unaturlige barnebegrensning er syndig i selve sitt vesen, og derfor ikke tillatt i noe tilfelle (like så lite som noen annen slags utukt). Å godkjenne den i enkelte tilfeller ville dessuten nødvendigvis føre til en alminnelig utbredelse.

Det unaturlige i den kunstige barnebegrensning må ikke bedømmes rent biologisk (som en krenkelse av en fysisk orden). Med natur menes her den sammenheng som seksualakten i Guds skaperplan har med de store livsverdier, og som vi kan kjenne med vår forstand. Å halshugge et menneske er mer enn et biologisk inngrep (en adskillelse av hodet og kroppen). Det er et mord. Mennesket kan nok på mange måter gripe inn i naturen. Men det er ikke herre over livet, og heller ikke over det spirende liv.

At unaturlig barnebegrensning er i strid med Guds vilje, kan vår forstand særlig bedømme ved å betrakte de følger det ville ha dersom den ikke måtte anses som syndig.

En av preventivteknikkens verste følger, som også pave Paul peker på i sin encyklika "Humanæ vitæ" (n. 17), er den lette adgang den gir til utroskap og enhver kjønnslig omgang utenfor ekteskapet. Det er ikke tvil om at de preventive midler er den vesentlige årsak til den uhemmede seksuelle forvillelse i vår tid ved at de gjør det mulig å bedrive utukt uten å få barn.

Med prinsippet at seksualakten ikke skal skilles fra dens naturlige sammenheng, står og faller hele ekteskapsmoralen. Hvis man hadde rett til egenmektig å skille seksualakten fra dens formål å forplante livet, hvorfor skulle man da ikke også ha rett til å skille den fra ekteskapet (dens formål å forene ektefellene). Et av de største onder i vår tid er faktisk den voksende tendens til å anse seksualakten utelukkende som et middel til vellyst uavhengig av kjærligheten (ekteskapet). Da er det heller ikke noen grunn til å fordømme selvbesmittelse, sodomittisk (anal) samleie med ens ektefelle, homoseksualitet og annen slags perversiteter for å tilfredsstille seksualdriften. Flere prevensjonsmetoder består ikke i annet enn en gjensidig selvbesmittelse. Et faktum er at siden seksualakten mer og mer blir skilt fra forplantningen, blir homoseksualitet mindre og mindre betraktet som den "vederstyggelighet" den ifølge Bibelen er (3. Mos. 18, 22; 20, 13; Rom. 1, 27; 1. Kor. 6, 9).

Med rette skrev P. A. Sogn i Morgenbladet (14. aug. 1968) at "prevensjonen innebærer mer eller mindre direkte grønt lys for hele den ateistiske sex-dyrkelse i vår materialistiske tid". Den er - som magister G. Melbø sier i Aftenposten 24. sept. 1968 - "et ledd i den veldige kamp mot kristen moral som føres i dag".

Paven gjør i sin encyklika (n. 17) også oppmerksom på det farlige våpen som gis i statsstyrernes hender til å gripe inn i menneskenes intime samliv, dersom det stod enhver fritt egenmektig å gripe inn i forplantningsprosessen.

Preventivteknikkens mange skadelige følger vil bli nærmere belyst i vår videre avhandling.

c.
Et sterkt argument mot den unaturlige barnebegrensning er dessuten Kirkens konstante tradisjon, som både pave Paul i sin encyklika "Humanæ vitæ" og pave Pius XI i sin encykIika "Casti connubii" (1930) påberoper seg. Selv om disse to encyklikaer ikke var ment som en ufeilbar avgjørelse ("ex cathedra"), må bemerkes at ifølge den katolske lære også den alminnelige kirkelige tradisjon må anses som ufeilbar (Cons. Vat. 1, Cap. De fide).

Denne uavbrutte tradisjon fremgår klart av erklæringene av St. Officium og S. Pænitentiaria under tidligere paver; uttalelsene av bispesynoder; morallærebøkene; penitentialbøkene til bruk for skriftefedrene; uttalelsene av middelalderens og oldtidens teologer. Den i den nyere tid oppfunne ufruktbargjørende pille er i vesen ikke forskjellig fra den av kirken alltid fordømte ufruktbargjørende drikk. En nærmere dokumentasjon kan en finne i "L'Osservatore Romano" 23. januar 1969.

25. Er det da Kirkens mening at ektefellene skal sette flest mulig barn til verden?

Nei. Det kan være omstendigheter (sykdom, fattigdom, dårlige boligforhold) som gjør det tilrådelig og endog forpliktende å innskrenke fødslene. Men da er det eneste lovlige middel avholdenhet, som også er det eneste sikre middel.

Kirken krever ikke et størst mulig antall barn, men den fordømmer den moderne frykt for barn. Den vil at barn skal betraktes som "Herrens gaver" (Salm. 127, 3), uendelig mer verdifulle enn materielle luksusgjenstander. Barn er den eneste rikdom som fra denne verden kan tas med til himmelen. En god mor "kommer ikke lenger i hu hva hun har lidt, av glede over at et menneske er født til verden" (Joh. 16, 21).

"Menneskets verdighet og opphøyede mål viser klart hvilken stor Guds gave og hvilken velsignelse for ekteskapet barnet er. Mennesket står jo ved sin fornuft over alle andre synlige skapninger. Dessuten: Gud ønsker at menneskeslekten skal utbre seg, ikke bare for at menneskene skal leve og oppfylle jorden, men meget mer for at de skal ære, kjenne og elske Ham, og til slutt eie Ham evig i himmelens salighet; og idet mennesket på en underfull måte av Guds nåde er blitt opphøyet til den overnaturlige orden, overgår dette siste mål alt hva noe øye har sett og øre hørt og alt hva det er kommet opp i noe menneskes hjerte" (Pius Xl, Rundskriv om "det kristne ekteskap" side 8).

I overensstemmelse med det sier også det 2. Vatikankonsil: "De kristne ektefeller vil i tillit til det guddommelige forsyn og i selvfornektelsens ånd herliggjøre Skaperen, og de vil strebe mot fullkommengjørelsen i Kristus ved uselvisk og med menneskelig og kristen ansvarsbevissthet å påta seg den oppgave å føre slekten videre. Blant de foreldre som således utfører det oppdrag Gud har gitt dem, vil vi her fremheve disse som, etter alvorlig felles overveielse, med storsinn går inn for å gi en barnerik familie en fullverdig oppdragelse" ("Kirken i verden av i dag", n. 50).

Egoisme og nytelsessyke er hovedårsaken til den store utbredelse den kunstige barnebegrensning har fått. Den praktiseres mest i de familier som har best råd til å ba flere barn.

Noen leger er altfor snare til å advare mot et nytt svangerskap på grunn av fare for morens helbred. Selv om en nedkomst har vært vanskelig, kan de følgende godt være lettere. Legevitenskapen har også på dette område gjort så store fremskritt at en virkelig fare for morens liv er meget sjelden.

26. Har ikke få-barnsystemet den fordel at man kan gi barna en bedre oppdragelse?

Tvert om. De beste karakterer dannes i de store familier. Der lærer barna (og foreldrene selv også) nøysomhet, arbeidsomhet og offervilje, og blir meget bedre utrustet til livets kamp enn de ofte bortskjemte barn i de små familier. Et faktum er også at det særlig er de store familier som frembringer preste- og ordenskall.

Om foreldrene ikke kan bekoste noen høyere skoleutdannelse for sine barn og etterlate dem mange penger, må de aldri glemme at livet er den høyeste gave. Det er ukjærlig å ville gi noen få barn en høyere utdannelse på bekostning av andre barns liv. Og det er ikke engang sikkert at de få barn vil bli lykkeligere ved sin høyere utdannelse. Det motsatte er ofte tilfelle, nemlig når de ikke oppnår en stilling som svarer til deres studier.

Med hensyn til barnas fremtid skal foreldrene ha tillit til Guds forsyn. Menneskelige anstrengelser alene slår feil. "Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger det" (Salm. 127, 1). Et lykkelig hjem er avhengig av Guds velsignelse, som man må gjøre seg verdig til ved å gjøre Guds vilje. "Søk først Guds rike og hans rettferd (=hans vilje), da skal dere få alt dette i tilgift" (Matt. 6, 33). Et eneste sykt eller utartet barn kan koste foreldrene mer bekymring og større utgifter enn en stor barneflokk. En synlig velsignelse hviler ofte over de store familier, hvor det hersker gudsfrykt.

27. Hva skal en si om den propaganda som drives for preventivteknikken under påskudd av fare for verdens overbefolkning?

Om det virkelig var fare for verdens overbefolkning, skal den ikke bekjempes med umoralske midler. Matmangel i enkelte deler av verden har ofte forekommet og vil også i fremtiden forekomme (sml. Matt. 24, 7), men er ingen grunn til å forandre Kirkens morallære. Man måtte ellers like så godt avskaffe legevitenskapen, som gjør seg alle mulige anstrengelser for å holde menneskene i live, og som er hovedårsaken til den store befolkningsekspansjon.

Dersom den kunstige prevensjon fikk en alminnelig utbredelse (og det ville den få hvis den var tillatt), ville den ha til følge noe meget verre enn overbefolkning, nemlig en katastrofal nedgang i fødsler. Av historien fremgår at flere kulturfolk nettopp derved er gått til grunne. Polybius sier dette uttrykkelig om det greske imperium (Hist. XXXVII, c. 4). Få-barnsystemet var også årsaken til det romerske imperiums undergang. Forgjeves utstedte de romerske keisere lover for å høyne barnetallet (Lex Julia og Lex Poppæa, som bøtela de barnløse familier og belønnet dem som hadde tre eller flere barn).

I de land hvor det i dag ennå fødes mange barn, kan det snarere enn man venter, inntre en tilbakegang, selv bortsett fra mulige epidemier, naturkatastrofer og kriger. Etter den store propaganda for p-pillen er fruktbarheten i en rekke land gått meget ned. Fødselstallet i Danmark var i fjor 8000 mindre enn i året 1967, og 15000 mindre enn i 1966. I flere provinser i Holland er tallet gått ned med 25 % etter at p-pillen ble tatt i bruk. Flere og flere familier når ikke lenger gjennomsnittstallet (over 3 barn pr. familie) som er nødvendig for å opprettholde folkemengden. I Frankrike ble det i fjor født ca. 160 000 færre barn enn for noen år siden. Regjeringen frykter at fra 1976 vil antallet dødsfall overgå antallet fødsler. Og de som i velstandstider er vant til å bruke preventive midler, vil ikke gjøre det mindre i etterfølgende nedgangstider, som selv de beste statsmenn ikke alltid kan hindre.

P-pillen vil etter hvert hindre så mange menneskeliv, at den kan bli en større fare for menneskeheten enn atombomben. Men da vil også verden bedre forstå den store betydning av pave Pauls encyklika til forsvar for "det menneskelige liv" (humanæ vitæ).

Det er betydningsfullt at de mange afrikanske, indiske og syd-amerikanske biskoper med stor enstemmighet støtter pavens encyklika. De er overbeviste om at løsningen av utviklingsproblemene ikke finnes i preventive midler og sterilisasjon, som de med rette frykter vil undergrave respekten for livet og åpne veien for seksuell libertinasje.

Ved å redusere barnetallet i den vestlige verden hjelper man ikke de sultende land i Østen. Man oppnår bare at det blir færre mennesker til å produsere mat for de nødlidende. En annen følge vil være at den hvite rase til slutt blir helt overhersket av de afrikanske-asiatiske folkeslag, noe som kan bli årsak til megen krig og forstyrrelse av det økonomiske liv.

Gud har befalt at menneskene skal "bli mange og oppfylle jorden", og som midlet til det befalte han samtidig at de skal "legge den under seg" (1. Mos. 1, 28). Den store propaganda. for den kunstige barnebegrensning kan virke hemmende på en energisk utforskning og dyrking av jorden. Mange alvorlige vitenskapsmenn ser optimistisk på muligheten for en sterk økning av matproduksjonen. Bedre jordbruksredskaper og metoder, kunstgjødsel, vanningsanlegg, foredling av frøkorn, produksjon av protein av jordolje, syntetiske næringsmidler, utnyttelse av havets rikdommer (alger), tårnformede drivhus med roterende opp- og nedgående drivbenker, avling uten jord ved hjelp av fotosyntese, bedre konservering av matvarer osv., har åpnet uanede muligheter for å skaffe mat. jordens dyrkbare areal er langt større enn de 11 % som faktisk blir dyrket. Vitenskapen vil ved omdannelse av saltvann til ferskt vann sikkert også engang gjøre det mulig å oppdyrke ørkenene. Den største del av den faktisk dyrkede jord kunne ved mer rasjonelle jordbruksmetoder gi en tre ganger større avling.

Et betydelig fremskritt er i den senere tid blitt gjort i India og andre asiatiske land, som man antar innen ikke mange år vil være selvforsynte med korn, og endog vil kunne eksportere det. En av årsakene er de nye ris- og hvetetyper som er uteksperimentert av Rockefeller og Ford Foundations, og hvis avkastning betegnes som "mirakuløs". Bare at man nå også kunne få inderne til å spise sin enorme mengde "hellige kyr" og til å avlive de mange skadedyr (rotter og aper).

En hemmende faktor i flere tilbakeliggende land er mangel på tilstrekkelig arbeidsvilje og foretaksomhet, som delvis skyldes religiøse anskuelser (muslimenes fatalisme; buddhistenes verdensforakt; hinduismens kastevesen, som binder befolkningsgruppene til bestemte erverv) og familieforhold (således den skikk at man må avstå til sin familie de penger man har tjent). Folket ønsker seg ofte mange barn for å sikre seg forsørgere i sin alderdom. Til en fornuftig familieplanlegging ville her hjelpe å innføre alderstrygd.

At mange ikke bryr seg så meget om å begrense sitt barnetall, kommer delvis også derav at de ikke stiller store krav til livet. Var deres behov større, ville de være mer villige til det, også uten bruk av preventive midler. Det er ikke tvil om at en forbedring av den økonomiske situasjon og den medfølgende trang til større velstand vil hjelpe meget til å løse problemet med den høye fødselsrate.

La nasjonene anvende til mat og boliger noen av de mange milliarder som utgis til opprustningen, og samtidig sørge for en bedre fordeling av jordens rikdommer, da behøvde det ikke å herske noen nød på grunn av overbefolkning. Man ville allerede komme langt dersom alle i den vestlige verden (hvor mange lider av overernæring) gav I % av sin inntekt til de nødlidende i utviklingslandene. Emigrasjon vil her og der nok være nødvendig. Men noen plassmangel på jorden vil det aldri oppstå. Om hele jordens befolkning fra alle de 5 verdensdeler var bosatt i Amerikas Forente Stater, ville befolkningstettheten der ikke være større enn i det nåværende Holland, hvor det er velstand og plass til langt flere mennesker.

Til løsningen av befolkningsproblemet ville også hjelpe meget hvis folk giftet seg i en mer moden alder enn det er skikk i våre dager. Vi tenker her ikke bare på barneekteskapene i India, men også på de mange tenåringsekteskap over hele verden. Ved å heve ekteskapsalderen en del år ville ikke bare problemet om fødselsreguleringen lettere bli løst, men det ville komme hele det ekteskapelige liv til gode. De tidlige ekteskap i tenåringsalderen blir meget oftere mislykket og fører meget oftere til skilsmisse enn de senere ekteskap.

I all den propaganda som drives for barnebegrensning skal det bemerkes at en økning av befolkningen i alminnelighet ikke medfører en forminskning av velstanden. Den er tvert om en forutsetning for et sunt arbeidsliv, da produksjonen er innstilt på et stadig større forbruk. Gang på gang har overproduksjonen i en rekke land vært årsak til krisetider med megen arbeidsledighet. I EEC-landene er det for tiden en så stor overproduksjon av landbruksvarer at 3/4 av jordbruket er ulønnsomt.

Dersom barnetallet blir redusert altfor meget, kan også oppstå den fare at den produserende del av befolkningen blir for liten i forhold til de mange gamle.

28. Krever ikke den katolske Kirke altfor store ofre av ektefellene? Dersom kunstig barnebegrensning aldri er tillatt, vil avholdenhet nokså ofte være nødvendig. Kan Gud kreve noe som er så vanskelig? Og er ikke avholdenhet skadelig for den innbyrdes kjærlighet?

Det er et farlig prinsipp å si at noe, fordi det er vanskelig, umulig kan være Guds vilje,. Også i mange andre tilfeller krever Guds bud ofte store ofre. Vi har ikke lov til å avsvekke Jesu ord om "den smale vei som fører til livet" (Matt. 7, 14) og om vår plikt til "endog å hate vårt eget liv" (Luk. 14, 26).

Det som utallige familier i tidligere århundrer med ofte meget dårligere økonomiske forhold var i stand til, hvorfor skulle dette være umulig i vår tid?

Seksuelt avhold, også i en lengre tid, er mulig for et troende menneske, som ber om Guds nådehjelp. Å benekte dette ville være ruinerende for det moralske liv. Mange mennesker (f. eks. sjøfolk, militære, syke, fanger) må ofte i lange tider, og kan hende for resten av sitt liv, være borte fra sine ektefeller. Alle som ennå ikke er gift, og alle som har mistet sin ektefelle eller er blitt forlatt av den, må leve i avhold. Det finnes mange som gjerne vil gifte seg, men aldri får anledning til det. De omgivelser som mange ugifte og mange gifte, når de er borte fra sine ektefeller, må leve i, gjør at avhold sikkert ikke er lettere for dem enn for mange gifte som er hjemme hos sine ektefeller. (Det kan være tilrådelig at disse ikke sover sammen i de tilfeller hvor avhold er nødvendig). Hvor megen forsakelse (også seksuelt avhold) er menneskene ofte ikke i stand til, når det gjelder helt naturlige formål?

De som er gift, bør betenke at det er på en måte av hensyn til dem at de ugifte må leve i avhold (da det er for å beskytte familielivet at moralloven forbyr seksuell omgang utenfor ekteskapet). Men da må ektefolk ikke kreve at de selv skal ha rett til seksuell tilfredsstillelse på en hvilken som helst måte. Det er her en vekselvirkning mellom de gifte og ugifte. De må støtte hverandre. Dersom det blant de ugifte ikke ble drevet så megen utukt, og menneskene i alminnelighet - slik som det er Guds vilje - var seg mer bevisst at seksuell omgang er en særrett for de gifte, ville det for de siste være meget lettere å moderere sine krav. På den annen side ville det for de ugifte være lettere å bringe avholdenhetens offer, dersom de gifte var mer avholdende. Særlig for barneoppdragelsen (for å styrke ungdommen i livets kamp) er foreldrenes avholdenhet av stor betydning.

Avholdenhet er ikke sunnhetsskadelig, noe som erfaringen viser og mange legers utsagn bekrefter. Vitenskapen er enig om at de hormoner som produseres av kjønnskjertlene, og som ikke brukes til forplantningen, går over i blodet og medfører en forhøyet hjerneklarhet og menneskelig hjertevarme. Menneskets fysiske og psykiske velbefinnende er for en stor del avhengig av dem (sml. dr. med. N. Müllers bok "Gesundheit, Ausdauer, Nervenkraft durch Sexualpflege", Stuttgart, 1961).

Ektefellene behøver ikke å frykte at deres innbyrdes kjærlighet vil bli mindre, dersom de av hensyn til hverandre bringer avholdenhetens offer. Et slikt offer, som har sin grunn i kjærligheten, vil nettopp gjøre deres innbyrdes kjærlighet dypere. "Den ekte kjærlighet" - sa Berdiaeff - "er det sikreste middel til å overvinne det seksuelle begjær" (dvs. gi kraft til avholdenhet). Ifølge Vatikankonsilet "overgår den uten sammenligning den rent erotiske tiltrekning, som, når den dyrkes egoistisk, forødes hurtig og etterlater tomhet" ("Kirken i verden av i dag" n. 49). Kjærligheten må være fri for å være ekte, og må derfor ikke være dominert av lidenskap.

Preventivteknikken undergraver den gjensidige høyaktelse, uten hvilken sann kjærlighet er umulig. "Det er grunn til å frykte" - skriver pave Paul - "at når mannen blir vant til å benytte antikonsepsjonelle midler, kan det føre til at han mister respekten for sin hustru, ... . og det kan ende med at han ser på henne simpelthen som et redskap til selvisk nytelse og ikke lenger som en elsket og respektert livsledsagerske" ("Humanæ vitæ" n. 17). Mange kvinner er blitt dypt skuffet, fordi de ble klar over at mannen bare søkte sin egen tilfredsstillelse uten virkelig hengivelse. Delvis også på grunn av de eksesser som de preventive midler lett fører til, kan således oppstå hos henne den beryktede aversjon (ekteskapelig motvilje), som ofte så vanskelig kan helbredes.

Mangfoldige vitnesbyrd om hvorledes preventivteknikken er til skade for den sanne kjærlighet, kan en finne i en bok av det franske legepar Dr. et Mad. Charles Rendu: "L'Eglise nous-a-t-elle trompés?" (Har Kirken bedratt oss? - Librairie de l'Homme Nouveau, Paris). I mange år har de ledet et konsultasjonsbyrå for ekteskapsanliggender, og deres bok består vesentlig av sitater fra ektefolk som søkte deres hjelp. En klage som kommer ofte igjen i disse vitnesbyrd fra kvinner som var vant til å bruke preventive midler, er at deres menn betraktet dem som "ting". Ifølge forfatterne kan disse klager sammenfattes på. følgende måte: "Tidligere måtte min mann regne med en risiko (av et svangerskap); han forsøkte da mest mulig å skåne meg, og viste derved at han tenkte på meg og holdt regning med meg; nå (etter at jeg begynte å bruke preventive midler og han ikke lenger trenger å skåne meg), er det intet mer som kan hindre ham; jeg er nå bare en "ting til hans fornøyelse .... Man hadde lovet kvinnene at de ville bli befridd, men etterpå har de måttet erfare at de er blitt slaver av en annens vellyst."

Den kunstige barnebegrensning er en av hovedårsakene til de overhåndtagende skilsmisser. Statistikkene viser at skilsmisse forekommer sjeldent i barnerike familier. Grunnen er ikke bare at barn holder ektefellene sammen, men også at de som gjør. seksualnytelse til ekteskapets vesentlige formål, lett kommer til å søke nye forbindelser for å tilfredsstille sin lyst.

Den moderne frykt for barn dreper også den virkelige foreldrekjærlighet. Den har ikke sjeldent til følge at de utartende foreldre tar sin tilflukt til abort når deres preventive midler har slått feil. Også dette fremgår av statistikkene. En undersøkelse i Japan f.eks. viste at i familier som praktiserte kunstig barnebegrensning, forekom abort 6 ganger oftere enn i de andre familier.

Også barnas kjærlighet til deres foreldre vil bli mindre når de senere må tenke på hvor meget disse kanskje har anstrengt seg for å hindre deres eksistens. Det er fremfor alt ved offer at Gud vil knytte foreldrene og barna sammen. Seksualdriften er nok en hjelp til forplantningen, men etter Skaperens vilje skal barna først og fremst være en frukt av foreldrenes offerkjærlighet.

Unaturlig barnebegrensning er familielykkens fiende nr. 1. Den kler seg nok ofte med vakre navn, f. eks. "forsiktighet". Men "denne visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sanselig, djevelsk" (Jak. 3, 15). Den kommer fra ham som er "manndraperen fra begynnelsen" (Joh. 8, 44). Man taler også om "mødrehygiene" og de preventive midler betegnes som "hygieniske artikler". Men gynekologene og andre leger kan fortelle om de sunnhetsskadelige følger som bruken av preventive midler ofte har, særlig for kvinnen. Unatur straffer seg selv. Å hindre unnfangelsen i en lengre tid fremkaller ikke sjeldent sterilitet, så at man senere ikke mer kan få barn når man ønsker det. [Spesielt hva angår de befruktningshindrende piller, begynner flere og flere leger å advare mot de bivirkninger de har for kvinnen (forhøyet blodtrykk, trombose, kreft, maskulinisering, seksuell apati) og de mulige farer for etterslekten. Den lettvinte pille er også for en stor del skyld i den uhyggelige økning av kjønnssykdommer i den senere tid (som den ikke gir noen beskyttelse imot).]

"Fuskernes sykdom" - som franskmennene sier. Kvinnene er oftere syke på grunn av de barn de ikke får, enn på grunn av de barn de får. Dypt i sjelen har mennesket en trang til å ofre seg for noen. Når denne trang blir undertrykt, skaper den et kompleks, en følelse av utilfredshet og livslede, trass i alle slags fornøyelser. Hvor fattige er ikke de luksuriøse hjem med få barn? Snart vokser disse fra sine foreldre, som blir ensomme tilbake. Hvorfor har mange så meget imot å få barn i en fremskreden alder? Slike Benjaminer kan bli foreldrenes store glede i deres alderdom. Og erfaringen viser at de kan være de mest intelligente blant barna. Mange, ja kanskje de fleste, store genier ville ikke ha vært født, hvis deres foreldre hadde praktisert få-barnsystemet. Hvilken rikdom av tonekunst f. eks. hadde verden da ikke måttet unnvære. Mozart var det syvende barn av en småborgerlig familie, Schubert det tolvte barn av en fattig skolelærer, Wagner det niende barn av en fattig tollbetjent, Schumann det femte barn, Bach det åttende.

29. Men det er dog så mange som praktiserer unaturlig barnebegrensning, og neppe noen av de ikke-katolske kirkesamfunn tør fordømme den i alle tilfeller. Hvorledes kan da den katolske Kirke være så steil i sin holdning?

Til dette svares for det første at Guds bud ikke bestemmes av hvor mange som holder dem. "Du skal ikke følge mengden i det onde" (2. Mos. 23, 2). På Noahs tid nyttet det heller ikke å påberope seg de mange som syndet.

Mange ikke-katolske trossamfunn inntar også en vaklende holdning med hensyn til andre moralspørsmål, så som skilsmisse og abort. Dette skal ikke forarge oss, men styrke vår tro på "den hellige katolske kirke".

Dessuten må bemerkes at det ikke finnes så få både prester og legfolk innenfor de forskjellige ikke-katolske trossamfunn som forkaster den kunstige barnebegrensning, og som har uttrykt sin positive vurdering for pave Pauls encyklika om fødselsregulering. Således skrev pastor K. Normann i Morgenbladet (7. aug. 1968): "Jeg menet at Paven her virkelig har vist at han er en apostolisk autoritet. Og en hyrde med omsorg for hele menneskeheten som ser den åndelige nød, den virkelige nød i øynene. Mange, mange ikke-katolikker og mange mange, katolikker er enige med meg. Tidens uhemmede seksualitet forgifter det åndelige liv". Magister. G. Melbø kalte pavens encyklika "et kristent syn i en seksualforgiftet tid", som gjorde at "sikkert mange kristne i evangeliske kirker pusset litt støv av sitt private pavekarikatur" (Aftenposten 24. sept. 1968). Også prof. Carl Fr. Wisløff innrømmet i tidsskriftet "Fast Grunn" at "her vil evangeliske kristne føle seg nærmere paven enn hans kritikere".

30. Hva skal en si om den såkalte "periodiske avholdenhet", som består i at ektefellene innskrenker sitt ekteskapelige samliv til de ufruktbare dager i kvinnens menstruasjonsperiode?

En slik handlemåte er tillatt, såfremt en alvorlig grunn foreligger. Man gjør derved ikke noe mot naturen, men velger til sitt samleie de dager da naturen selv gjør unnfangelsen umulig. Den periodiske avholdenhet er like lovlig som når eldre ektefeller bestemmer seg til å være avholdende inntil kvinnen har nådd sitt klimakterium.

Hensikten med den periodiske avholdenhet er nok den samme som med den kunstige prevensjon, nemlig å begrense barnetallet. Men det er helt uriktig av den grunn å likestille disse to metoder. Hensikten å begrense barnetallet kan være god. Men denne gode hensikt helliger ikke et ondt middel, og det er det den kunstige prevensjon er. Å likestille begge metoder på grunn av at hensikten er den samme, ville føre til at man også måtte godkjenne f. eks. abort, som jo også har til formål å begrense barnetallet. Eller - for å ta et annet eksempel - tenk på et uhelbredelig dødssykt menneske, som lider store smerter og ønsker å dø. I et slikt tilfelle behøver legen ikke å bruke ekstraordinære midler for å forlenge livet en kort tid. Men han har ikke lov til direkte å volde den sykes død ved eutanasi, skjønt hensikten er den samme.

Vi nekter ikke at også den periodiske avholdenhet kan bli brukt egoistisk, nemlig til å innskrenke barnetallet altfor meget. Men den krever så pass selvbeherskelse at denne fare er mindre enn ved den kunstige prevensjon. Den vesentlige grunn til at disse to metoder på ingen måte kan sidestilles, er imidlertid de fordervelige følger det ville ha for hele seksualmoralen dersom menneskene egenmektig kunne gripe inn i skapelsesaktens prosess (slik som vi har forklart ovenfor, pkt. 24 b).

V.
FORBEREDELSEN TIL EKTESKAPET

32. Hvordan skal en forberede seg til ekteskapet?

Et lykkelig ekteskap avhenger for største delen av den rette forberedelse. Til enhver stilling kreves en særlig utdannelse og bestemte kvalifikasjoner. Men det er ubegripelig med hvilket lettsinn mange så å si hodekulls kaster seg inn i en så viktig livsstilling som ekteskapet. Allerede de mange mislykkede ekteskap burde gjøre en betenkt og meget omhyggelig i sin forberedelse.

Til en god forberedelse kreves særlig:

a.
En opphøyet og alvorlig tanke om ekteskapet og de plikter som det medfører. Man skal vokte seg for den falske romantikk som kinematografene og den kulørte presse omgir kjærlighetslivet med. Ekteskapet er et offerkall og det kan bare bli lykkelig når en er villig til å ofre seg.

b.
Stor omhu i valg av ektefellen. En skal ikke bare la seg lede av sine følelser. Legemlig skjønnhet er nok attråverdig, men det viktigste er ens karakter og sjelekultur. Den ytre skjønnhet forgår snart. "Ynde er bedragelig, og skjønnhet forgår; en kvinne som frykter Herren, hun skal prises" (Ordspr. 31, 30). "Ynde over ynde er en bluferdig og trofast hustru, og intet kan oppveie en kysk sjel (Sirak. 26, 17). Det gjelder derfor å betenke seg vel før man forlover seg, å studere den annens karakter og religiøse innstilling, å undersøke hva slags oppdragelse han eller hun har fått, hvordan han eller hun oppfyller sine plikter mot sine foreldre, og særlig også hvordan hans eller hennes syn på ekteskapet er. Det er tåpelig overtro å si at man fordi man nå engang er blitt glad i en, umulig kan gifte seg med noen annen. Fornuften, opplyst av troen, kan og må styre hjertet.

En som skal velge seg en ektefelle, må fremfor alt også be Gud om opplysning. "Hus og gods er en arv fra foreldre, men en forstandig hustru kommer fra Herren" (Ordspr. 19, 14).

Man skal heller ikke unnlate å rådspørre sine foreldres forstandige mening. Kjærligheten gjør ofte blind. Derfor skal man ikke ringeakte andres råd, særlig foreldrenes, som har en særlig interesse av at deres barns ekteskap blir lykkelig. Ved et ekteskap knyttes et familiebånd også med brudeparets foreldre. Også av den grunn er det rimelig at en ikke gifter seg uten å rådføre seg med dem. Dessuten vil en derved få rikere del i den velsignelse som Gud har lovet dem som hedrer sin far og mor. Statens lovgivning anerkjenner foreldrenes rettigheter i så henseende, for så vidt den foreskriver at en som er under 20 år, ikke må inngå ekteskap uten foreldrenes samtykke.

c.
Et kysk liv. Samliv utenfor ekteskapet er en alvorlig synd. Dette gjelder også i forlovelsestiden. Et lykkelig ekteskap er avhengig av Guds velsignelse, som de forlovede må gjøre seg verdige til først og fremst ved å unngå å krenke Gud. Ved sin fromhet og karakterstyrke må de virke med til at de engang vil få fromme og karakterfaste barn. Arvelighetsloven gjelder også de åndelige egenskaper. Barna arver ikke bare foreldrenes ansiktstrekk, men også deres karaktertrekk. Engang får de den oppgave å advare sine barn mot en syndig forlovelse. Men dette må de kunne gjøre uten selvbebreidelse og i hverandres nærvær.

Forlovelsestiden har til formål å prøve hverandres kjærlighet. Seksuelle tilnærmelser er ikke et bevis på virkelig kjærlighet. Egentlig er det en stor ukjærlighet å forføre sin forlovede til å synde og derved til å miste Guds kjærlighet.

Troskap i ekteskapet må være bygget på gudsfrykt. Men hvorledes vil ektefellene kunne stole på hverandre, dersom de før ekteskapet ikke har villet respektere Guds bud?

De som synder med hverandre, mister respekten for hverandre. Og uten den er sann kjærlighet ikke mulig. "Kvinnen må være som en dronning og bære jomfruelighetens krone, når hun trer inn i ektestanden. Mannen må kunne se opp til henne" (Lisbeth Burger, "Mødre" s. 78). De fleste gutter har liten respekt for en altfor villig pike, og ønsker neppe en slik som mor for sine barn.

Uten selvbeherskelse kan ekteskapet ikke bli lykkelig, men denne selvbeherskelse må oppøves i forlovelsestiden. "Det er å frykte at de som før ekteskapet i alt søkte seg selv og sin egen nytte, som gav etter for sine lyster, at de i ekteskapet skal være således som de var før ekteskapet, og at de skal høste det som de har sådd: innen familien nemlig bedrøvelse og sorg, gjensidig forakt, uenighet, sjalusi, motvilje mot felleslivet, og hva verre er, de vil finne seg selv med sine ubeherskede lidenskaper" (Pius XI, "Det kristne ekteskap" s. 46).

Synder i forlovelsestiden fører ofte til et overilet ekteskap, nemlig når det ventes et barn. Og søker man å hindre å få barn, da blir forlovelsestiden en øvelsestid for unaturlig utukt, som ofte vil fortsette etter at ekteskapet er inngått. De blir jo vant til å nyte uten at det medfører byrder, og da vil de også gjerne unngå disse byrder senere.

Ja, dette er noe av det mest fryktelige, at synder i forlovelsestiden dreper offerviljen, morsinstinktet, den sanne kjærlighet.

Dessuten gjør ukyskheten blind. I sansenes beruselse overser en så lett den annens feil. Også dette gjør ofte at ekteskapet blir uoverlagt.

Det er en årsakssammenheng mellom det voksende antall skilsmisser og mangelen på avholdenhet før ekteskapet. Dette bekreftes også av Kinsey-rapporten, som konstaterer at de som har førekteskapelige seksuelle forhold, viser en større frekvens av utroskap senere. Med rette skriver Lisbeth Burger: "Renheten i forlovelsestiden er det viktigste ved alle ekteskapsreformer. Hvis man igjen kunne innprente menneskene denne sannhet, ville 90 % av alle ekteskapsproblemer være løst" ("Mødre" s. 129).

For å bevare sin renhet skal man i forlovelsestiden be mer enn ellers og ofte motta den hellige kommunion. Kjærligheten til ens forlovede må ikke forminske kjærligheten til Gud, men tvert om gjøre den større.

Imidlertid er bønnen og sakramentene alene ikke nok. Man skal også unngå farene. "Våk og be" - sier Jesus - "for at dere ikke skal komme i fristelse" (Matt. 26, 41). "Den som elsker fare, faller i den" (Sirak. 3, 25). Det farlige ved ukyske fristelser er at de omtåker forstanden. Likesom en avgrunn gjør de svimmel og drar ned den som kommer for nær. Derfor kreves en særlig årvåkenhet. Guds alminnelige nåde strekker ikke til når man selv søker faren. En ekstraordinær nådehjelp tør man ikke vente. Gud behøver ikke ved et mirakel å belønne et menneskes lettsinn. Særlig viktig er det å flykte ensomheten. Foreldrehjemmet et det beste sted til å møte hverandre. I andres nærvær vil en også best lære sin forlovedes karakter å kjenne. Besøkene skal ikke være altfor hyppige. Det er helt meningsløst når et forelsket par nesten hver dag tilbringer sin fritid hos hverandre. Bortsett fra de farer dette kan medføre, er slike hyppige besøk slett ikke det beste middel til å prøve hverandres trofasthet.

Mannen skal være ridderlig overfor sin forlovede ved bevisstheten om den store skatt han har å forsvare, uskylden hos henne som engang skal bli mor til hans barn. Og hun må på sin side føle seg kalt til å være hans skytsengel. I måten å kle seg på og i hele sin opptreden skal hun unngå alt som kan virke utfordrende. En pike må vite at seksualdriften hos mannen av naturen er voldsommere og fører lettere til aksjon. Bare slike ærbare tegn på kjærlighet skal forlovede tillate seg, som man ikke behøver å skjule for andre.

Hvis en gutt truer en pike med å bryte sin forlovelse såfremt han ikke får tilfredsstille sin lidenskap, må hun ikke ved ettergivenhet søke å beholde ham. En gutt som er virkelig verd at du bryr deg om ham, vil ikke gjøre slutt på sitt vennskap hvis du på en taktfull måte avviser hans tilnærmelse. Ofte vil en gutt føle seg lettet ved å oppdage at en pike er virkelig karakterfull. I hvert tilfelle må hun aldri tro at hun ved ettergivenhet kan gjøre kjærlighetsbåndet sterkere. Psykologisk meget treffende i så henseende er Ibsens beskrivelse av forholdet mellom Peer Gynt og Ingrid. Den siste hadde gitt etter for Peers begjær og trodde at dette skulle binde dem sammen. "Brot - og brot igjen oss binder", skrek hun. Men Peer var straks etterpå blitt lei henne og jaget henne bort "Gå ifra meg ... Så langt du vil for meg". Ingrid tilbød ham "Hægstads gård og mere til", men da stilte Peer henne følgende spørsmål: "Har du salmebog i klædet? ... Skotter du nedover spredet? Holder du din mor i stakken? .... Har du blygsel over øyet? Kan du nekte, når jeg ber? ... Blir der helg, når en deg ser?" Dypt inne i hjertet er for hver gutt det høyeste kvinneideal: Fromhet, bluferdighet, respekt for sine foreldre, moralsk kraft. Det nyttet ikke for Ingrid å si: "Du lokket". Peer svarte henne: "Du var villig", Han ville ikke tilgi henne, at hun ikke hadde tatt ham i beskyttelse mot hans egen svakhet, da han "var yr".

d.
Med hensyn til den nærmeste forberedelse til ekteskapet anmodes brudeparet inntrengende om å gå til skrifte dagen før bryllupet, og å motta den hl. kommunion på selve bryllupsdagen.

33. Hvilke formaliteter kreves før ekteskapet?

Brudeparet skal i god tid (minst én måned før bryllupet) henvende seg til sognepresten for å ordne med lysningen og mulige dispensasjoner. Begge må fremlegge en dåpsattest.

Hvis en gifter seg for annen gang, kreves det sikre beviser (her i landet fra skifteretten) for at den tidligere ektefelle er død.

En utlending må - dersom loven i vedkommendes land krever det - fremlegge en erklæring fra dets legasjon at intet er i veien for hans eller hennes ekteskap.

Og så skal sognepresten undervise brudeparet om ekteskapets hellighet og plikter. Hvis en av partene ikke er katolikk, gis det også et par timers forklaring av den katolske lære og praksis.

Etter alt dette må brudefolkene hver for seg under ed avgi en erklæring om at de av helt fri vilje akter å inngå et monogamt og uoppløselig ekteskap - med full kunnskap om ekteskapets formål, rettigheter og plikter - uten noen motstridende hensikt eller betingelse og uten å være bundet av noen ekteskapshindring.

Ved blandede ekteskap må dessuten avlegges den erklæring som er nevnt i spørsmål 19.

VI.
EKTEFELLENES RETTIGHETER OG PLIKTER

34. Hvilke er ektefellenes viktigste plikter?

Ektefellene skylder hverandre troskap og kjærlighet. De må oppdra sine barn i gudsfrykt.

35. Hva betyr ekteskapelig troskap?

Ekteskapelig troskap betyr ikke bare at en avholder seg fra seksuell omgang med en tredje, men også at en ikke uten alvorlig grunn nekter sin ekteskapelige plikt overfor den annen. "Mannen skal gjøre sin skyldighet overfor hustruen, og hustruen likeså overfor mannen. Hustruen rår ikke selv over sitt legeme, men mannen; og likeså rår ikke mannen selv over sitt legeme, men hustruen" (1. Kor. 7, 3-4).

36. Hvordan skal kjærligheten mellom ektefellene være?

Den skal være et billede på kjærligheten mellom Kristus og Kirken. Den ekte kjærlighet betyr offervilje, som søker sin lykke i å gjøre den annen lykkelig. "Kjærligheten er langmodig, kjærligheten er velvillig, den bærer ikke avind, kjærligheten brauter ikke, den blåser seg ikke opp, den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, den blir ikke bitter, den gjemmer ikke på det onde, den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet, den dekker over alt, den tror alt, den håper alt, den tåler alt" (1. Kor. 13, 4-7). Særlig i ekteskapet gjelder apostelens ord: "Bær hverandres byrder, og oppfyll således Kristi lov" (Gal. 6, 2). Likesom Kristus "hengav seg for Kirken for å hellige den" (Ef. 5, 26), således må ektefellene fremfor alt ha omsorg for hverandres helliggjøring, verne hverandre mot synden, for at de kan elske hverandre i evigheten.

En kjærlighet som bare er bygget på det sanselige, vil - som alt kjød - visne bort. Men den ekte kjærlighet med dens mektige åndelige element vokser med årene. "Dens glød er som ildens glød, en Herrens lue. Mange vann kan ikke utslukke kjærligheten, og strømmer ikke overskylle den" (Høys. 8, 6-7). Livets stormer har bare til følge at ektefellene klamrer seg fastere til hverandre.

37. Hvordan er Guds ordning med hensyn til autoriteten i familien?

Etter Guds og naturens lov er mannen familiens overhode. "Dere, hustruer, vær deres menn undergivne, som det sømmer seg i Herren" (Kol. 3, 18). "Mannen er hustruens hode, likesom Kristus er Kirkens hode" (Ef. 5, 23).

"Denne lydighet verken nekter eller fratar kvinnen den frihet som fullt ut tilkommer henne både i betraktning av hennes verdighet som menneske og i betraktning av hennes opphøyede kall som hustru, mor og livsledsagerske; heller ikke byr den henne å adlyde alt hva hennes mann forlanger, hvis det strider mot fornuften eller mot hennes verdighet som hustru" (Pius XI, "Det kristne ekteskap" s. 12). Forholdet mellom mann og hustru kan best symboliseres ved at mannen er familiens hode og kvinnen er hjertet.

Det alt kommer an på, er at Kristus blir anerkjent som den høyeste autoritet i hjemmet. Når Kristus hersker i ektefellene, vil det aldri oppstå noen alvorlige konflikter om rettigheter og plikter. I Kristus Jesus er å herske det samme som å tjene (sml. Luk. 22, 26-27).

38. Hvilke er de viktigste midler til helligelse av familielivet?

a.
Ektefellene må ha en stor tillit til den sakramentale nåde Kristus har knyttet til ekteskapet. Men de skal huske at ekteskapets sakrament bare er ett av nådemidlene og må utfylles av de andre for å kunne ha sin fulle virkning. En alvorlig synd setter en hindring for den sakramentale nåde.

b.
Megen vekt må det legges på de daglige bønner, så som morgen? og aftenbønnen. Forsømmelse av de daglige bønner fører lett til forfall av hele det religiøse liv.

Særlig aftenbønnen bør bes i fellesskap (eller iallfall i nærvær hos hverandre, mens enhver ber for seg). I et godt katolsk hjem ber man gjerne rosenkransen (helt eller delvis) som en del av aftenbønnen. Maria er jo vår mor. Liksom hun var innbudt ved bryllupet i Kana, må hver familie ta henne til seg og ære henne som mor i huset. Rosenkransbønnen er et nyttig middel til å la allerede barna leve seg inn i kristendommens mysterier.

Også bordbønnen må være et særkjenne for et troende hjem, for "Gud har skapt maten til å nytes med takk av dem som tror og har lært sannheten å kjenne" (1. Tim. 4, 3).

De daglige husandakter er et mektig middel til å styrke familiebåndet. De gjør at den innbyrdes fred meget lettere blir bevart og gjenopprettet. "En familie som ber sammen, vil stå sammen" (Peter Peytons slagord for hans rosenkranskorstog). Viktig er at man ber sine daglige bønner trofast. Når man begynner å unnlate dem noen ganger, er det fare for at forsømmelsen blir hyppigere og hyppigere. Det er uverdig å la vår omgang med Gud være avhengig av våre luner og stemninger. La aldri menneskefrykt være en grunn til å unnlate f. eks. bordbønnen. Bønnen er ikke noe å skamme seg over. Det er de som ikke ber, som skal skamme seg, fordi de er utakknemlige mot Gud. En av de store oppgaver vi kristne har i denne verden, er ved vår bønn å forkynne troen på Guds faderlige forsyn. Vi må ha frimodighet likesom Paulus, som i nærvær av hedninger "tok et brød, takket for alles øyne, brøt det og begynte å spise" (Ap. Gj. 27, 35).

c.
Av særlig stor betydning er familiens liv med Kirken ved trofast oppfyllelse av søndagsplikten, regelmessig mottagelse av de hellige sakramenter og den fromme feiring av kirkeårets festdager. Gode kristne hjem "er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder" (Salm. 92, 14). Verdsliggjøringen av de kristne søn? og festdager er et av de mektigste midler satan bruker til å avkristne samfunnet. Den moderne flukt fra helligdommen dreper også den sanne livsglede. I sitt hus "gir Gud oss å drikke av sine gleders strøm, (Salm. 36, 9). Gudstjenester kaster glans over hele livet, og uten dem blir alt kjedelig, hvor mange adspredelser man enn søker (komfort~ feriereiser, et landsted, osv.). Når de kirkelige helligdager bare blir brukt til legemlige adspredelser, vil ikke engang legemet ha gavn av det. Mange mennesker i vår tid lider av overanstrengte nerver (med all den uhygge dette medfører for familielivet), trass sine mange adspredelser, fordi de ikke gir sin sjel den hvile, som den bare kan finne i Gud. De søker avkobling for å finne fred for sitt sinn, men det som et menneske fremfor alt trenger, er tilkobling til Gud.

I et godt katolsk hjem gjør man også gjerne bruk av Kirkens sakramentalier (innviede gjenstander), f.eks. vievann. Et vievannskar bør finnes i hvert soverom, for at man kan begynne og avslutte hver dag med Kirkens velsignelse (et korstegn med vievann).

d.
Til å gjennomtrenge familielivet med religiøs ånd skal også hjemmets utsmykning bidra. Ikke bare i soveværelset, men også i dagligstuen bør det være et krusifiks, og gjerne også noen andre religiøse billeder (av Jesus og hans mor). Med hensyn til profane billeder skal man særlig sørge for at det ikke finnes noe som støter an mot moralen.

Hjemmets bibliotek må bare ha gode bøker, blant hvilke Bibelen ikke må mangle. Enhver katolsk familie bør være abonnent på et katolsk tidsskrift, som man også leser.

39. Hvordan skal foreldrene sørge for sine barns religiøse oppdragelse?

For det første må foreldrene være seg fullt bevisst at deres barns religiøse oppdragelse for største del avhenger av dem. Barn har av naturen en stor tiltro til sine foreldre, og disse har det store ansvar å bruke denne tillit for å føre sine små til Gud.

Barnas religiøse oppdragelse skal ikke overlates bare til prestene og skolelærerne. Helt fra den tid et barn begynner å tale, må religionens sædekorn senkes i sjelen. De inntrykk en får i sine tidlige barneår, vil feste seg dypest og øve sin innflytelse i hele livet.

Når barnet er begynt på skolen, skal foreldrene hjelpe til med religionsundervisningen. De skal våke over at det kommer regelmessig til undervisningen, og at det lærer sine lekser. Hvor det finnes en katolsk skole, må foreldrene sende sine barn dit. Vatikankonsilet sier om dette: "Konsilet minner de katolske foreldre om deres plikt til å betro deres barn til de katolske skoler, når og hvor de kan, til å støtte dem etter evne ... Inntrengende formaner det prestene og de troende til ikke å vike tilbake for noe offer, når det gjelder hjelp til katolske skoler" ("Om den kristne oppdragelse" n. 8 og 9). Foreldrene skal særlig også våke over at barna oppfyller sine religiøse plikter, at de skrifter og kommuniserer regelmessig.

Grunnlaget i hele oppdragelsen er å lære barna å be og å øve en fornuftig selvfornektelse. De må ikke alltid få sin vilje. Straff i en eller annen form er uunnværlig i enhver god oppdragelse. "Den som elsker sin sønn, tukter ham" (Ordspr. 13, 24). Men foreldrene må vokte seg for å motarbeide hverandre. Når den ene part alltid tar barna i forsvar mot den andre part, vil oppdragelsen sikkert mislykkes. Imidlertid må en særlig være klar over at frykt for det onde ikke kan bibringes bare ved naturlige midler. Foreldrene må danne barnas samvittighet, dvs. lære dem å unngå det onde for Guds skyld. Men gudsfrykt er ikke mulig uten bønn. Og å be kan foreldrene bare lære sine små ved at de ber sammen med dem.

Fra det syvende år av er barna forpliktet til å overvære den hl. messe på søndagene og de befalte festdager. Men gode foreldre tar dem allerede tidligere med til kirken. "Av umyndiges og diendes munn har Du beredt Deg lovprisning" (Matt. 21, 16). I Alterets hellige Sakrament er den store barnevenn selv nærværende og forlanger Han likesom i Evangeliet at "de små skal komme til Ham" (Mark. 10, 14). Den kjærlighet til Guds hus, som tidlig blir plantet inn i barnets hjerte, vil så meget lettere vare i hele livet. Små barn forstår selvfølgelig ikke enda rett meget av det som foregår i kirken. Likevel får de mange inntrykk som gjør dem mottagelige for kunnskapen om de himmelske ting. Hos barn er det jo slik at deres religiøse overbevisning ikke begynner med et resonnement, men med religiøse erfaringer. Deltagelsen i gudstjenestene (med den alvorsstemning som hersker i Guds hus) er også et utmerket middel til å lære barna disiplin og selvbeherskelse.

Av avgjørende betydning er her - som i hele barneoppdragelsen - foreldrenes eksempel. Når foreldrene selv er pliktoppfyllende katolikker, vil barna ikke føle kirkeplikten som noen tvang. Det vil gå med slike foreldre som med den kongelige embetsmann i Evangeliet: "Han trodde selv, og hele hans hus" (Joh. 4, 53). Med hensyn til barnas kirkebesøk må tilføyes at foreldrene skal sørge for at større barn alltid har en bønnebok med seg.

En god far og mor ber meget for sine barn. De går gjerne av og til ekstra til kirken for å be Gud om at deres barn må vokse opp til gode kristne i en verden hvor særlig ungdommen er omgitt av så mange farer. Et vakkert eksempel for dem er Job, som "sto tidlig opp om morgenen og ofret brennofre, ett for hvert av dem" (Job. 1, 5).

Det er også særlig for barnas skyld at hjemmets innredning må være preget av religiøs ånd. Hvorfor skal man for eksempel pynte et barneværelse bare med eventyrbilleder? Hvorfor ikke heller med billeder fra bibelhistorien, f. eks. en fremstilling av Jesus som velsigner de små, Jesus i Nasaret, Jesus i templet? Hvorfor skal man ikke ved hjelp av et billede lære barnet tillit til sin skytsengel?

Foreldrene har den alvorlige plikt å våke over sine barn for å verne dem mot dårlig innflytelse. De skal passe på at de bare har gode kamerater, holde øye med hva slags kinostykker de går og ser på, hva slags litteratur de leser, osv. Hjemmelivet må gjøres hyggelig for barna, så de føler mindre lyst til å gå ut om aftenen.

40. Hvilke særlige plikter har en mor i svangerskapstiden?

Med stor omsorg må hun verne om den lilles liv, hun bærer ved sitt hjerte, og derfor unngå tungt arbeide og heftige sinnsbevegelser.

Hun skal be meget for sitt barn, og ofte motta den hl. Kommunion (som bringer også barnet i nær kontakt med Jesus). Morens sjeleliv virker på en særlig måte inn på barnet som vokser i hennes skjød. Ut fra denne tanke skal hun alvorlig strebe etter dyd.

41. Er fosterfordrivelse aldri tillatt?

Fosterfordrivelse (abortus provocatus) er mord på et uskyldig menneskeliv og kan aldri av noen grunn bli rettferdiggjort. Et foster, hvor lite det enn er, har en sjel og er derfor en person, selv om legemet ennå ikke er utviklet. Å drepe et foster er egentlig en større forbrytelse enn et annet mord, fordi det berøver samtidig muligheten til å oppnå det overnaturlige liv (ved dåpen). Kirkeloven straffer med ekskommunikasjon enhver som medvirker til en abort. Det nytter ikke å påberope seg statslovene, som i enkelte tilfeller tillater fosterfordrivelse. Staten kan ikke bestemme over Guds lover. "Barnet, også før fødselen, er menneske i samme grad og med samme rett som moren. Dessuten har hvert menneskelig vesen, også barnet i sin mors liv, retten til livet umiddelbart fra Gud, ikke fra foreldrene eller fra noe samfunn eller noen menneskelig autoritet. Derfor finnes det ikke noe menneske eller noen menneskelig myndighet, noen vitenskap eller noen medisinsk, eugenisk, sosial, økonomisk eller moralsk "indikasjon" som kan gi rett til direkte og overlagt å råde over et uskyldig menneskeliv i den hensikt å tilintetgjøre det" (Pave Pius XII's tale til jordmødrene, 29. oktober 1951).

Imidlertid må bemerkes at en operasjon som ikke direkte tilsikter fjernelsen av fosteret, men bare indirekte medfører den, er tillatt når en slik operasjon er nødvendig for å redde morens liv. Når f. eks. en gravid kvinne har en kreftsvulst på livmoren, som uopphørlig må bli fjernet, er dette tillatt, selv om det har til følge at fosteret dør.

I nødstilfelle er det også tillatt å fremskynde barnets fødsel når det er levedyktig, men ennå ikke fullbårent. At fordrivelsen av et ufullbårent foster er nødvendig for å redde morens liv, forekommer meget sjeldent. En fremragende amerikansk lege, dr. Joseph L. McGoldrick, bevitner at i et av de største sykehus i New York, hvor det hvert år foregår over 3000 fødsler, hadde det i 20 år aldri forekommet et slikt dilemma.

Men skulle det inntreffe, er abort ikke tillatt. Man må ikke si at det dog er bedre at barnet dør, enn at både moren og, barnet dør. Hensikten (å redde morens liv) helliger ikke et ondt middel (mord på barnet). Det dreier seg ikke om et valg mellom den enes eller begges død, men om et valg mellom mord og ikke-mord.

Som vi allerede sa, forekommer det meget sjeldent at morens liv ikke kan reddes uten abort. Men sikkert er det at en uhyggelig utbredelse av fosterfordrivelse på grunn av alle slags indikasjoner ville være følgen, hvis ikke Guds lov så strengt forbød fosterfordrivelse i alle tilfeller. Tenk f. eks. på England, hvor antallet på såkalte legale aborter er blitt firedoblet siden den nye abortlov ble vedtatt for noen få måneder siden. Man kan derfor også si at det dreier seg ikke om et valg mellom to menneskers og ett menneskes død, men om et valg mellom to menneskers og utallige menneskers død. Og dertil kommer at abort ikke er ufarlig for moren, så at den ikke bare er skyld i mange barns død, men også i mange mødres død. En mors sykdom blir ved en avbrytelse av svangerskapet oftere forverret enn forbedret. "Å nekte abort er god medisin" (dr. Cosgrove, Margaret Hague fødselsklinikk, Jersey City).

Godkjennelsen av abort undergraver ærefrykten for livet, uten hvilken et trygt samfunnsliv er umulig. Å drepe et ufødt barn av frykt for at det muligens blir åndssvakt eller invalid, ligger nær opp til (og er egentlig ikke vesentlig forskjellig fra) den hedenske skikk å drepe svake barn etter fødselen.

42. Når skal et nyfødt barn bli døpt?

Kirkens lovbok bestemmer at "barn skal døpes så snart som mulig, og at sogneprestene og trosforkynnerne ofte skal minne de troende om denne strenge plikt" (Can. 770). Også for barn gjelder Jesu ord: "Uten at noen blir født av vann og And, kan han ikke komme inn i Guds rike" (Joh. 3, 5). Alle mennesker blir jo født med arvesynden, som bare kan bli borttatt ved en gjenfødsel (en innlemmelse) i den nye Adam, Kristus. Et stort ansvar hviler derfor på foreldrene, dersom et barn ved deres skyld dør uten dåp. At en ikke eier en pen dåpskjole eller ikke har råd til å holde en dåpsfest, må aldri være en grunn til å utsette dåpen. Å sikre barnets himmelske salighet er det eneste man bør tenke på.

Trass i foreldrenes gode omsorg kan det hende at et barn dør uten dåp (eller at de får et dødfødt barn). I et slikt tilfelle må de overlate det til Guds godhet. Den katolske Kirke lærer ikke at et barn som dør uten dåp, blir ulykkelig. I hvert tilfelle vil Gud gjøre det lykkelig ved en naturlig salighet. Også for slike barn vil det være et stort gode å være skapt.

43. Hva skal man gjøre når et barn er i umiddelbar livsfare og det ikke er tid til å budsende en prest for å døpe det?

I så tilfelle må en annen forrette dåpen. Man tar alminnelig (rent) vann, øser det på barnets panne og sier samtidig: "Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn". Enhver kan døpe gyldig (også en ikke-kristen), når en har den oppriktige hensikt å gjøre hva Kristus har innstiftet, eller hva kirken mener med dåpen.

Da sjelen etter all sannsynlighet allerede blir skapt ved unnfangelsen, må alle fostre bli døpt. Er det tvilsomt om fosteret ennå lever, døper man betingelsesvis, idet man sier: "Hvis du kan døpes, døper jeg deg i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn".

44. Hva bestemmer Kirkens lovbok om dåpsnavnet?

"Sogneprestene må sørge for at den som døpes, får et kristent navn" (Can. 761). I det minste ett av navnene bør være navnet på en helgen, som den døpte skal ære som sin særlige vernehelgen og eksempel.

45. Hva er meningen med fadderen, og hvem skal velges til fadder?

En fadder betyr en åndelig far (eller mor), som har til oppgave å våke over barnets katolske oppdragelse. Til fadder skal derfor bare velges en pliktoppfyllende katolikk.

Fadderne må ha en alvorlig oppfatning av den oppgave de påtar seg. Som barnets åndelige foreldre har de en virkelig rett og plikt til å la sin innflytelse gjelde, hvis det skulle være påkrevet for barnets religiøse oppdragelse.

Det er nok at det velges én fadder, og da er det likegyldig om denne er mann eller kvinne, uansett om dåpsbarnet er gutt eller pike. Det kan også velges to faddere, men aldri flere, og da må det være en mann og en kvinne.

Fadderen skal (enten personlig eller gjennom en stedfortreder) holde barnet eller legge sin hånd på det under dåpen.